I går hendte det noe snodig. Etter en lang tur på firehjulingen, trengte trioen et etterlengta bad. Gjett om vi skvatt når vi entret inngangen til grottene vi skulle dyppe oss i og fant skiltet “Sotos” over inngangen! Vi ante ingenting om dette og snuppeline hoppet i været av glede: “Det er jo meg jo dere!” Jeg tuller ikke, hun følte seg som den stjerna og poserte villig for “sitt eget” skilt og ikke minst inngangen til den flotteste naturlige badeplassen “ever”.
Dette stedet er vel noe av det deiligste vi har opplevd her nede. Den dukkerten var himmelsk etter den svette lange turen vår. Duoen min stupte i det herlige turkisklare vannet, mens madammen sjøl brukte badetrappen. Kan jo ikke utsette meg for noe tullball med denne råtne nakken og skulderen. Jeg kan faktisk ikke svømme ennå, men jeg klarer meg på et vis. Vannet er så salt at jeg trenger ikke å bevege meg en tøddel når jeg først har fått karra meg ut i. Denne “flytebrygga” her flyter uansett, thihiiii.
Ja, jeg kan virkelig skrive under på at familien Thorsen ikke kaster bort tiden. Vel, vi sover lenge, men så holder vi ut til langt over midnatt også da.
Trioen samt Pippi har altså bestemt seg for å utforske så mye som mulig av øya Egina, og da var det på sin plass å stikke en tur innom klosteret Agios Nektarios. De er jo sterkt religiøse her nede, og det er virkelig et must å besøke den gresk-ortodokse kirken, et smykke fra topp til tå. Man må dekke til knær og skuldre, men det er aldri noe problem fordi du får utlevert skjørt og sjal ved døra hvis du trenger det. De er jo så stolte av kirkene sine, og det er en ære å få komme inn å ta en kikk og ikke minst kjenne på stillheten.
Utfordringen er å smugle med oss Pippi-luska, for ikke pokker om vi lar henne bli igjen på hotellet. Hun er med overalt, så jeg ble sjeleglad når hun slo seg til ro nede i veska selv med glidelåsen igjen. Så Pippi var altså også med inn i kirken…
På noen få dager har Pippi blitt “veskehund”! Blæææ, men det må til når man skal smugles inn overalt samt være med å kjære firhjuling…
Vi har vært masse på farta i dag, jeg har så mye kjekt å dele med dere, men nå har vi fått besøk og jeg er nødt til å være sosial. Vi har ikke sett hverandre på ni år og har derfor masse å oppdatere hverandre på.
Som mange av dere vet, soler jeg ikke ansiktet. Påfører jevnlig 30 og 50 faktor, bruker solbriller samt solhatt. Men selv om jeg beskytter meg så tar sola, og her om dagen hadde jeg fått en liten brent kant i bue rett under solbrillene. Brillene hadde helt sikkert gnidd av solkremen, så dagen etterpå hadde jeg tørre skorper på kinna. Sabla irriterende, for jeg var så innstilt på å ikke oppleve noe bøll med ansiktet denne ferien. Men, men som flittiglise jeg er, har jeg selvfølgelig med meg Zo Skin Health serien min fra Avea Klinikken. Skrubben gjorde underverker, fjernet all den tørre huden uten å skade den. Så da får jeg bare fortsette å dra med meg serien hvor enn jeg ferdes.
Det må nevnes at jeg nekter å dusje på badet på hotellrommet her i Hellas. Grunnet flere ting: 1. det er ikke plass til meg i dusjen 2. det er kun tre stråler på dusjhodet som virker og 3. det blir vått her fra til evigheten hvis noen bruker den. Derfor dusjer hele familien Thorsen i bassengdusjen ute, i fantastiske omgivelser. Så dere kan tro undertegnede installerer seg godt til rette der hver bidige dag. Storkoser meg ute i det fri med renseprodukter, skrubber og deilige hårkurer. Jeg har til og med egen shampoo til Pippi-luska, ingen slipper unna.
Da har vi fått med oss solnedgangen ved bassenget, og vi jentene sitter og slapper av her fortsatt mens gutta tar seg en 5-minutter før vi skal gå ut og spise.
Fikk lokket Bjørn Erik til å knipse noen bilder av den nye strandkjolen min før vi gikk på stranda i dag. Dere kan tro jeg har gledet meg til å endelig kunne ta den i bruk. En drøm av en fargeklatt fra Lindex, som passer helt utmerket her nede. Selvfølgelig blir den fin å bruke hjemme også, men den er i overkant gjennomsiktig. Kan selvfølgelig bruke den til stranda i Norge også, men her går jeg i butikken med den, sprader omkringer, slipper alle hemninger løs. Følte meg så dolla opp til frokosten i morges, i vannkanten…
Ja, nå sitter jeg og venter på at snuppeline skal banke på og komme som en lerke inn dørene her. Vi har nemlig en avtale om at hun har lov til å komme ned til oss etter klokken ni om morningen. Nå er altså klokka nærmere halv tolv, og ingen Mille-mor er å se ennå. Regner med at hun fortsatt ligger utslått etter den lange dagen på sykkelen rundt øya i går.
Vi pakket med oss badetøyet og dro tvers over ødemarken på firehjulingen. Vel, nå skal jeg ikke overdrive, for nå hørtes det nesten ut som om vi tok strake veien uten om veiene, men det gjorde vi selvfølgelig ikke. For det er jo veier her, men guriland man må følge med på hvor man kjører. For hullene i asfalten er enorme! Man må kjøre i sikksakk og jeg er sjeleglad for at jeg har firehjulingen. At veiene er farlige vitner alle de små templene i veikanten om. De er satt opp på steder hvor folk har omkommet. Det er ofte et bilde av vedkommende inni, lys og gjerne en flaske med ouzo. Familie og venner stopper opp her og minner offeret ved å ta seg en dram…Vi kjører i alle fall forsiktig, og slipper alle som kommer i vår vei forbi. For det går ikke fort, max 40 km, men det er ytterst sjeldent.
Gårsdagen var uansett amazing! Den siste lange biten inn mot den lille fiskelandsbyen Perdika går rett inn i minneboka. Vi snakker om vind i håret, sjølukt og syngende snuppeline i øret. Som perler på en snor dukket det opp små badestrender i hver bidige bukt. Ble ekstra glad over å se to gamle frodige damer, men verdens største blomsterhatter på, stående i vannet ene og alene mens skravla gikk i hundre. For et deilig liv!
Vi stoppet som sagt opp i Perdika og spiste frokostlunsj. Satt under et gedigent seiltak, i skikkelig gjennomtrekk, noe som var helt nydelig i varmen. Kunne blitt der en evighet, men noen hadde veldig lyst til å bade. Klima Beach ligger bare et par kilometer unna, så etter å ha kjøpt opp hele slikkepinn-lageret til damen på hjørnet, gikk turen videre dit. Her slo vi i hjel et par-tre timer i kjent Thorsen stil.
Vakre Perdika…
Må bare få nevne at slike dager som i går gir en det lille ekstra kicket. For en motivasjon! Det gir meg en enorm livsglede ♥ Er så glad for at jeg våger å putre rundt her nede på denne doningen, for det gjør alt så mye enklere.
Var nødt til å gå ut på det lille “kontoret” mitt nå å få lastet opp bloggen, og da møtte jeg solskinnsjenta vår. Nå regner jeg med at hun er ferdig med å dryppe ørene sine, så da er det bare å få med seg pikkpakket og kommet seg ned på stranda for sein frokost.
En ting er klinkende klart, hun snuppa vår sier aldri nei til å prøve noe nytt. Da jeg spurte om hun ville være med å padle, ja da var hun ikke sein med å dilte etter meg.
Jeg har jo fått treningsprogram av fysioterapeuten min nå som det er ferie, men padling er jo så mye morsommere. Vi brukte ikke lange tiden før vi var i takt…høyre, venstre, høyre, venstre. Kjempe kjekk måte å komme seg rundt odden på å utforske nye steder. Den eneste som mislikte det, på det sterkeste, var Pippi-luska, for selvfølgelig skulle hun også være med. Stod mellom føttene mine og skalv som et aspeløv, og tenkte nok igjen at hun hadde lyst til å bytte familie.
Enda en ting vi kan huke av på to-do lista vår i sommer. Ganske grei måte å holde Mille vekk fra vannet på også…i alle fall en times tid. Hun er ustoppelig!
Sommerens turnering er i gang, og jeg har IKKE tenkt å fortelle hvordan det går…ikke riktig ennå.
Klokka har nå passert åtte på kvelden, og de siste solstrålene streifer over bassengkanten. Hadde håpt Mille kunne fulgt med meg inn på hotellrommet for å hvile litt, men neida nå hører jeg hun og Pelle er i full gang og bader. Dog med hodet over vannet, enn så lenge.
Da har jeg som vanlig alenetid på “kontoret” mitt. Alle sover, til og med gresshoppene…snodig.
I går måtte Bjørn Erik ta med seg snuppeline over til andre siden av øya og oppsøke legen. Ørene til Mille lager hekkanpekkan som vanlig, ingenting har forandret seg der dessverre. De kom tilbake med hestekur, øredråper og badeforbud, men da lo pappsen godt. Blir neppe aktuelt å skippe badingen, men vi klarte å holde henne unna bassenget ved å være på stranda til seint på kvelden.
Jentungen vår er uansett blid. Klager ikke. Hun holder motet oppe og stoler på oss om at dette skal gå så bra så. Gjør jo alltid det ♥
Det fine er jo at når legen først sier han gir deg en hestekur, ja da er det en hestekur. Ingen er tjent på at turistene skal få ødelagt ferien sin, så de kjører på med medisiner med en gang. Takk gud for at snuppeline tåler alt. Regner som sagt med at det er bassenget som lager bøll for henne, så vi lokker henne unna med litt Uno spilling og firehjulskjøring. Merket allerede i går kveld at hun var mye bedre. Litt slappere, men det kan jo være feriemodusen som har slått inn hos henne også.
I dag har han far og Mille lekt seg med GoPro kameraet. Kjeeeeeeeempe moro å bli tatt bilde av i bikini-NOT! Men, men, jeg får heller la være å dele de mest vulgære med dere.
Jeg synes vel egentlig min kjære mann er noe i overkant ivrig etter å alltid være sist ute med alt av gadgets, men når det kommer til kameraer er jeg han evig takknemlig. Denne gangen har han installert kameraet på en “lang arm” og Mille fikk lov til å boltre seg med det alene i vannet. Kvaliteten ble så som så, men jeg synes uansett det er helt genialt. Ble masse gode snaps av de 200 bildene hun tok.
Ja, i dag ble det tidlig! Lufteturen til Pippi ble unnagjort allerede klokka syv og nå er alle Candy Crush brukt opp også, så da er det vel på tide å oppdatert dere litt.
Han far fant plutselig ut i går at han ikke gidder å gå opp og ned den eneste bakken vi har til stranda. Jeg burde jo ikke blitt overraska, for han gjør jo dette hver bidige gang vi er her. Han leier moped. Eller først ble det firehjulinger, men hans klarte så vidt å få han opp bakkene her i 26 km, så han har bytta ut sin til en moped med litt mere hestekrefter. Jeg derimot, klarer meg mer enn nok med å loffe rundt på øya her i 30 km i timen.
Vi har leid “doningene” hele ferien, så da blir det nok en del mer virring rundt på ukjente steder. Må bare finne ut en måte å få med meg Pippi på. Har hatt henne med meg i BHén før, når vi har kjørt sykkelen hjemme, så det blir nok kanskje det denne gangen også.
Her prøver altså gjengen å se litt tøffe ut…ehhh, veit ikke helt om det fungerer ♥
Nei, da får jeg vel ta frem boka mi, for her er det ikke tegn til liv.
Ikke så rart når det var lørdag i går og “voksentid”. Tok med ungene ut på alt de ville først, for deretter å fore dem opp på sukker før de ruslet opp bakken selv til hotellet. Da satte vi nesa mot Barracuda bar, som ligger på stranda. Her spilles det dunk dunk, onz onz musikk, men med det humøret vi var i, spilte det ingen rolle. Du veit du ikke har helt sjekketekke hos mannen din, når du lener deg frem for å få en suss og så spør han:” Feis du nå?!” Da var standaren satt, og vi fleipa oss gjennom 5-timers onz onz dunk dunk.
Måtte selvfølgelig innom øyas nattklubb Zorbas, men da begynte øya våre å se dobbelt. Når du i tillegg fikk servert gresk techno onz onz dunk dunk på kjøpet, holdt vi ut akkurat en drink. Hånd i hånd ruslet vi hjem de 200m hvor Pippi ventet på kveldsturen sin. Fikk sjekket at ungene hadde det bra og sovnet som en stein før hodet traff puta.
Det er sååååååå godt med Gyros! Faktisk ungenes favoritt også…
Kveldens Bjørn Erik sitat:” Hvis jeg av en eller annen trist grunn skulle havne i helvete, så kan jeg vedde på at de kun spiller onz onz (techno) musikk og at jeg kun får servert lettøl”.
Kjenner det ikke en plass i dag, formen er tipptopp, så nå tenker jeg vi vekker Pelle-mann snart og finner stranda.
Jeg ønsker dere alle en finfin søndag. Ser sola skinner hele veien hjem til dere og det gleder meg, nyt dagen kjære lesere ♥
