Det blir egentlig helt feil å sitte inne å skrive i dette nydelige været, men planen er å komme seg ut fortere enn svint, straks jeg er ferdig. Verandadørene har stått på vidt gap i timesvis allerede, og Bjørn Erik og alle dyra har flytta ut, for med de dagene vi er så heldige å oppleve nå, er det helt nødvendig.
Nå ganske snart, drar vi en tur i stallen og kanskje vi får lokket hesten vår Sol inn i vaskehallen. Vi har faktisk aldri vasket hele kroppen hennes før, men nå som hun garantert ikke blir syk av dårlig vær etterpå, gjør vi et forsøk. Hun er ikke så begeistra av så alt for mye vann rundt seg, men jeg tenker kanskje det kan være litt godt også, selv om hun helt sikkert ruller seg etterpå og blir mer møkkete enn det hun er nå.
Gårdagens bilder, vitner som sagt om nok en gla´dag utendørs. Vi fikset litt i hagen, gikk tur, grillet, og gikk tur igjen. Selv så sovnet Pippi og jeg i hengekøya, og det var altså så fornøyelig at vi liksågodt ble der til sola gikk ned. Jeg tenker vi etterhvert gjentar det i dag også, men først tar vi oss altså en tur i stallen.
Nyt dagen, dere!
Vi kan faktisk se byen fra der vi bor.
Bak det blå og brune huset, bor vi.
På tide å skifte ut påskefjærene i epletreet med blomsterlys.
Oskar begynner å bli noen år nå.
Gjødsel og bark bak på den nye hekken er unnagjort.
Når denne familien her “gamer”, er vi som folk flest tror jeg, vi vinner sjeldent. Vi spiller lotto hver bidige uke, og tror innerst inne at en gang, ja en gang, så smeller vi til med millionen. For man må ja aldri slutte å håpe, sant?
I mellomtiden, mens vi venter på den derre millionen, kjøper vi lodd av ungene på døra, og tenk det da dere, denne gangen vant vi! Et par av jentene i klassen til Mille var innom for en måned tid siden, og joda vi hanka visstnok inn et av vinnerloddene vi. Premien var lunsj for to personer på yndlingsrestauranten til Mille. Den måtte inntas i løpet av mai måned før kl. 15 en gang, og det er jo ikke bare bare å få til med den travle frøkna mi. I tillegg så skal jeg snart på vift selv også, så mai måned ble plutselig veldig kort.
Lørdagstur til byen er derimot alltid en innertier, og ikke minst en dag hvor timeplanen stort sett ikke er så fullstappa. Hesten Sol står jo tross alt på beite nå, så rundt henne er det bare fryd og gammen for tiden. Deilig “pulled beef sandwich” gikk ned på høykant hos oss begge, og vi nøyt denne kvalitetstiden til det fulle. Når sant skal sies så henger vi jentene mye i sammen, men sjeldent uten rutineprega “arbeid”. Timene med hesten er selvsagt et av dagens høydepunkt, men “ut å spise i sammen” var jammen meg ikke dumt det heller.
På veien hjem dro vi innom butikken for å snope litt, og for aller første gang fikk jeg klar beskjed av frøkna mi:”Jeg har aldri noensinne vært så flau over deg, mamma”. Ehhh jeg ser den, men yndlingssaftposene mine var altså ankommet. For tredje året på rad, er de tatt inn, og de butikkansatte lo som vanlig av hamstringa mi. Jeg har alltid hatt en stor “crush” på saftposer, helt siden den gangen jeg bodde på Torshov i Oslo og fikk lov å gå aleine å kjøpe en “slush” til en krone. I ettertid kom det selvsagt ingen som var bedre, så jeg har i en årrekke laget noen selv, men de jeg har kjøpt nå, er helt innafor.
Når vi kom hjem, var planene egentlig å flytte ut i hagen. Vi skulle grille og ligge langflate i sofaen å lese, men det ble det selvsagt ingenting av. For kongelig bryllup er jo så unikt, det lages historie til tusen, så da var det bare å benke seg foran TV´n. Makan til kongelig bryllup har jeg aldri noensinne sett. Så levende og moderne med innspill av et gospel kor og en helt herlig prest. Tårene rant i strie strømmer, det var altså så rørende vakkert ❤
Det har virkelig vært godt å ha Bjørn Erik hjemme igjen. For etter å ha hengt sammen 24/7 over lengre tid, var det faktisk kjempetrist, når han plutselig pakka kofferten igjen for å dra bort hele uka. Han er så absolutt min aller beste venn, gode lytter og ikke minst kritiker. I tillegg så er det jo ingen andre som takler å omgås meg med all impulsiviteten min. De påbegynte og evigvarende prosjektene mine flyter til tider rundt uten substans, og snille han, stiller hverken spørsmålstegn med det jeg holder på med eller pusher meg til å bli ferdig.
Det hender jeg drømmer om å flytte nærmere hesten vår Det hadde spart oss både for tid og penger, men akkurat nå så har jeg det egentlig veldig bra her vi er. I hele 21 år har vi ordna og styrt i redet vårt, og det er her ungene har vokst opp og føler seg hjemme. Nå har vi begynt forberedelsene til sommeren, og jeg håper vi kan være mer ute på verandaen i år enn det vi var i fjor. Bjørn Erik har etter mitt ønske fjernet alle bedene mine, for å lette arbeidsoppgavene ute, men jeg har ennå plenty av utepotter å pynte opp med.
For å gjøre det enkelt for meg, hentet derfor Bjørn Erik de tyngste pottene frem i helgen, vasket dem, og gjorde de klare for nye søte margeritter. Jeg elsker de hvite små blomstene, som kan stå en evighet før de må skiftes ut, og jeg synes de passer perfekt til de lilla pottene. De tolv flamingoene, store og små, fikk også endelig se dagens lys, så nå lyser favorittene mine opp på hvert bidige hushjørne. Jeg føler jeg aldri får nok av dem, de gjør noe godt med meg, så dere skal ikke se bort i fra at det blir flere av dem i løpet av året.
Bjørn Erik gjør det enkelt for meg når han henter frem alle de tunge pottene og stiller de opp på rekke og rad. Det var på tide å skifte ut den visne lyngen og de gamle påskeliljene.
Gammel løk er samlet inn og de skal etterhvert plantes om i stallen.
Jeg elsket å putle rundt i hagen i timesvis før, men nå har det dessverre blitt en alt for stor energityv.
Ellers så må jeg få nevne at det går veldig bra med det å ha kutta ut snop og brus i ukedagene, men at jeg kliner skikkelig til på lørdagene, og overspiser dessverre hver bidige gang. I helgen gikk det skikkelig ille, magen tålte ikke alt fettet jeg døtta i meg, så jeg havnet på baderomsgulvet i de “føde”krampene. Jeg er altså så innmari dårlig på det der, fikser ikke smerter i det hele tatt, så da var det godt å ha venninner på tråden som lo så de grein innimellom slaga. For det er ganske latterlig at ei voksen dame på 50 ikke klarer å styre seg, spiser til hun får sting, og blir så dårlig etterhvert at hun er nødt til å spy som en gris. Bjørn Erik mente jeg så så dårlig ut der en stund, at han hadde lyst til å ta meg med på legevakta, men neida, det hadde vært alt for flaut. Halv fem natt til søndag sovna jeg endelig, og nå håper jeg dette var siste gangen, men når det er sagt så tviler jeg på det…snop er nemlig livet!
Der fikk jeg melding av bestis Tonje, hun spurte om hun kunne ta seg en tur, hun har nemlig en overraskelse til meg, omg, så spennende!
Ønsker dere alle en riktig god middag og kveld, skrives igjen i morgen!
Om akkurat en uke, er jeg på plass i San Fransisco, så akkurat nå burde jeg vært i gang med pakkinga, men neida, tankene er helt andre steder, så jeg får ikke til en ting. Joda, ballen ruller den, for jeg prioriterer selvsagt de viktige tingene. Jeg sørget blant annet for at snuppeline og jeg hadde en fabelaktig dag i stallen, men utover har alt stoppa opp.
Idiotisk til tusen, men akkurat nå så irriterer det livskiten av meg, særlig når jeg gjerne vil ordne det, men ikke vet hvordan. Jeg har blitt kasta ut av “Topplisten” på Blogg.no, og jeg aner ikke hvor lenge det har vært en realitet eller hvorfor. Vel, jeg har akkurat fått følgende svar fra “helpdesk” at jeg har brukt irrelevant hashtags, f.eks #helse i innlegg som ikke har noe med det å gjøre (i følge dem), men hvorfor har de ikke gitt meg beskjed? Så frustrerende da min hverdag stort sett dreiser seg om det å leve med en sykdom og hva man med den mestrer og prioriterer, eller har et barn med et sjeldent syndrom, hvordan det preger oss alle på godt og vondt. Det er selvsagt gråsoner her, men det at jeg ikke har fått beskjed om “feilen”, er så forbaska irriterende. For nå tror kanskje flere at jeg har slutta og blogge siden de ikke finner meg på listen, og det dere, er ikke greit en plass.
Dette er egentlig bare en filleting, for dette kan jeg selvsagt ta tak i å ordne opp i, men nå som det snart skal blogges fra reisen min, er det selvsagt superviktig å få dette på plass. Jeg begynte så smått å gå igjennom innlegg med tidligere samarbeidspartnere for to uker siden, fjernet noen innlegg og merket mange med korrekt “reklame” o.l., men nå må jeg nok legge det på is en stund, i hvert fall til jeg har fått ordnet opp i det andre kaoset.
Nå skulle jeg altså egentlig ha kost meg med pakkinga, men får det bare ikke til. Vi har nemlig også akkurat fått vite at vi ikke lenger har hjelp til hesten vår Sol. Fôrverten har sagt opp, og det passet veldig dårlig nå som jeg skal være borte en stund. Vel, jeg har et par superflinke jenter som alltid stiller opp når det trengs, men det kunne vel ikke passet dårligere å miste den eneste lille faste inntekten og hjelpen vi har. Det å begynne å leite etter en steller nå, oppi all den andre planlegginga, passet dårlig. Jeg kjenner jeg blir lei og mektig irritert på alle disse småtingene, men når det er sagt så skal det ikke så mye til å vippe meg av pinnene heller da.
Da er det jammen meg godt å ha mamma godt installert her hjemme allerede. Hun hjelper til med den trebeinte og de to andre trolla våre, og det beste av alt, hun lager deilig middag til oss. Vi var to frossenpinner (what a surprise – NOT! Vi kjørte tross alt Twisyen) som kom hjem i kvellinga for litt siden, og da stod livretten allerede i ovnen. Ostegratinert blomkålhodet med bacon, jammi, løøøve it a lot! Så da ble all annen driiit slengt til side. Vi fikk fort i oss varmen, og storkoste oss med lyspunktet vårt, forloveden til eldstemannen på tittekassa….
Nå sitter jeg altså å venter i spenning på svar fra “help” igjen, jeg trenger nemlig sårt opplæring i hva som er rett og galt i denne bloggverdenen. Har brukt opp data-kvoten min for i dag allerede, tillater meg ikke å sitte mer enn en time om dagen, så hvis jeg virkelig har driti meg ut nå, over lang tid, så blir det ikke mye morsomt å være blogger fremover.
Jeg har vært oppe i en evighet allerede, for igjen klarte ikke kroppen å ta til seg snopet (slash fettet) jeg døtta i meg i går.Vel, det er ikke det at det blir så grasalt mye, men i forhold til hverdagskosten gjør lørdagsinntaket magen helt gæærn. Så hvorfor i herrens navn er jeg da nødt til å spise alt dette sukkeret og fettet hver lørdag da, spør jeg meg selv hver bidige søndag. Jo, rett og slett fordi jeg digger det. Dere skulle bare visst hvor mye jeg gleder meg til den aller første sjokolade biten. Det er helt himmelsk, så ultra nydelig at øya ruller bakover. Om det er verdt den påfølgende mageknipen? Tja, jo jeg må nok innrømme det. Jeg klarer rett og slett ikke å leve uten, men bør kanskje moderere det noe.
Det var forresten helt nydelig å gå morgenturen med Mia og Pippi. Sola tar ikke så mye ennå, vi må nok vente noen uker til, men det ga meg allikevel en gryende vårfølelse. Det er helt utrolig at katten vår Mia følger etter oss overalt, at hun uten å nøle blir med ut på brygga her også. En skulle tro hun var redd for sjøen, men nei, hun tar altså sjansen på det meste.
Tenk, i dag kommer skogen min i form av ny tapet opp på veggen her i stua også. Bjørn Erik og Brede har vært super flinke. Jeg trodde faktisk ikke det skulle bli så fint å legge på veggfornyer på den eldgamle strietapeten. I steden for å forsøke å ta av den gamle stria eller i verste fall rive veggen å slå opp nye gipsplater, har de altså klart å lage en helt ny glatt vegg i form av et lag med denne veggfornyeren. Nå ligger alt godt til rette for å legge den nye tapeten, og jeg gleder meg altså noe inni hampen mye til denne fornyingen.
Veggfornyer er virkelig tingen, dere.
Nå er snuppeline også i klærne og den seine frokosten er snart fortært. Vi skal selvsagt en tur i stallen, men ikke for å ri denne gangen kun for å stelle. Mille er nemlig så støl etter all ridningen i vinterferien, det er nesten så jeg lurer på om hun har strekt noe, for jeg har aldri sett henne ha så vondt før. Tenker derfor det er greit med en liten pause.
Det skjer dessverre ikke så mye her hjemme for tiden. Jeg har null arbeidsevne utover det å gå turer med hundene og dra i stallen, så det blir lite “sprell” fra denne kanten. Det jeg med sikkerhet allikevel kan si, er at jeg trenger bloggen. Den er med på å holde meg oppegående, gir meg til tider utfordringer, og rutinene rundt planlegging, fotografering, redigering og tekst, gjør meg godt. Med andre ord, jeg trenger å ha dere lesere med meg i hverdagen. Dere gir meg medgang og av og til litt motgang, jeg har noe å sysselsette meg med, noe som er helt nødvendig her i livet.
Jeg synes selv spørsmålsrunder med andre bloggere er nokså kjekt, og tenkte kanskje vi kunne ta en runde her også, så dere kan bli litt mer kjent med meg. Disse er gjerne litt mer personlig enn “Hvor høy er du?”, “Hva er favorittfargen din?”, og vil kanskje gi en liten pekepinn på hvem jeg er. Tenker jeg tar fem spørsmål sånn til å begynne med, so here we go!
1. Kan du i korte trekk fortelle livshistorien din?
Født og oppvokst i Oslo, nærmere bestemt på Torshov, for så å flytte til Groruddalen, til mitt kjære Vestli. Her hadde jeg som enebarn en helt fantastisk barndom, hvor hest og det å spille klarinett i korps stod i sentrum. Jeg har ennå god kontakt med de nærmeste vennene mine fra den tiden, og er ganske bestemt på at verdiene mine, ble sådd og begynte å spire allerede da. Jeg, som så mange andre, fikk dessverre etterhvert oppleve å bli skilsmissebarn, men jeg overlevde på et vis, selv om det var utrolig opprivende og satte dype spor. Jeg klarte meg veldig godt på skolen, strevde, fikk ingenting gratis, men fikk det til. Da jeg derimot begynte på Stovner Videregående Skole, skjedde det alt for mye rundt meg på en gang, og alle 5ér karakterene sank til min store fortvilelse både ned til 3 og 4. Mamma hadde da giftet seg på nytt, med vår kjære “bessen” og vi flyttet til Ski. Jeg tviholdt på vennene mine, så det ble til at jeg sov mye over hos dem. Etterhvert flyttet jeg hjemmefra, i en ulovlig studentbolig med en venninne. Jeg har nok alltid hatt en kjæreste i livet mitt, og etterhvert dukket det opp en som jeg valgte å flyttet til Stavanger med. Her begynte jeg å jobbe i utelivsbransjen for fullt, samtidig som jeg gikk siste år på Hetland videregående og tok strøjobber for Manpower. Seks år etter skar det seg skikkelig, og da var det å ta halen mellom beina og komme seg tilbake til Oslo igjen. Jeg var derimot superheldig og traff prinsen min Bjørn Erik på en jentetur til Stavanger igjen, så jeg bestemte meg for å gi byen en ny sjanse. Her ble det barn, hele tre fantastiske individer og jobb i spennende datafirma. I år skal det feires 22 års bryllupsdag, og tenk nå er det ikke lenge til 50-års dagen min heller. Jaja, det ble kanskje ikke “i korte trekk” versjonen, men jeg begynner jo å bli godt voksen, og da har man jo litt å fortelle.
2. Hvis du fikk velge i blant alle mennesker på jorden, både levende og døde, hvem ville du valgt å ha som middagsgjest?
Helt klart min avdøde bestemor, som både jeg og Mille har fått mellomnavnet etter, Synnøve Margrete. Jeg mistet henne like før jeg flyttet til Stavanger, og det tapet tror jeg rett og slett jeg aldri har klart å komme over. Hun etterlatte seg et stort tomrom, som sitter i ennå. Hadde jeg fått en siste stund med henne, ville jeg fortalt henne hvor mye jeg savner henne, at ting aldri ble helt ok igjen etter at hun forsvant. Hun holdt på en måte familien samla, styrte den med jernhånd, samtidig som hun var godheten sjøl. Det hadde vært så fint å fått litt tid med henne, vist henne hvor jeg står i livet i dag og delt den lille flokken min med henne.
3. Kan du nevne tre ting du og mannen din Bjørn Erik har til felles og hva er dere er ulike på?
Mange tror Bjørn Erik og jeg er like i alt, men der tar dere helt feil. Det vi derimot har til felles er:
– Vi har de samme verdiene i livet, etterhvert også politisk.
– Vi elsker å oppleve nye plasser, elsker å reise.
– Vi er til tider utrolig barnslige, liker å leke.
Vi er som jeg nevnte utrolig ulike også:
– Vi har totalt forskjellig musikksmak. Han elsker punk og rock, mens jeg fortsatt higer etter alt som er nytt og funky. Jeg glemmer selvsagt ikke musikken fra 80-tallet, hverken puddelrockén eller discoén, men er nok en mye softere person enn BE på musikkfronten.
– Vi eier ikke samme humor. Han elsker det noe bisarre, det på kanten, det amerikanske, mens jeg er mer “engelsk”. Jeg tror aldri jeg har sett en hel episode av “The Simpsons” eller “South Park”, mens han har sett alt opptil flere ganger.
– Bjørn Erik kunne spist fisk hver gang, mens jeg kan strekke meg til å lage fiskegrateng av fiskepudding.
4. Hva er du mest takknemlig for?
At jeg bor i Norge. Snakk om å ha vunnet i Lotto da! Jeg ble dette veldig bevisst da Mille kom til verden. For aller første gang trengte jeg, eller vi, skikkelig hjelp, og jeg kan ikke en gang prøve å sette meg inn i hva dette hadde kosta oss utenfor landegrensene.
Jeg er selvsagt takknemlig for en rekke andre ting også, og akkurat i dag kjenner jeg rein lykke ved å ha mottatt brev om at mammografien jeg tok nylig, var helt primaballerina.
5. Pleier du å øve deg på hva du skal si før du ringer noen?
Ja, faktisk. Jeg har de siste åra fått angst både når jeg tar telefonen og når jeg skal ringe. Vel, ikke familie og venner så klart, men hukommelsen har begynt å svikte noe enormt, og det er forferdig skummelt. De enkleste ord og forklaringer kommer ikke ut slik det gjorde før, jeg henger meg rett og slett opp, og da får selvtilliten en real knekk. Ikke kjekt i det hele tatt.
Jøss, dette var ikke så enkelt allikevel dere, godt det ble med fem spørsmål og ikke ti som jeg først hadde tenkt…
Bjørn Erik kom akkurat inn dørene her etter en hel uke i Oslo på LO skolen. Det er utrolig godt å ha han hjemme igjen for jeg må innrømme at jeg helt hadde glemt hvor kjipt det er å være så mye alene. Jeg trodde jeg var ganske så dreven etter å ha hatt han offshore i 25 år, men nei, det er noe helt annent å være to om ting i hverdagen når man først har blitt vant til det.
I dag har jeg betalt alt av regninger, og det er nok ikke bare denne dama her som synes den første måneden i året er nokså stri. Man håper man har klart å holde hodet over vannet og ikke slått så alt for stort på stortromma. Bunken forsvant nå i alle fall, men det blir ikke all verdens fråtsing på oss den kommende måneden. Vi er helt nødt til å være forsiktige, så de kommende drømmene for året kan gjennomføres.
I tillegg har jeg gått nøye gjennom kalenderen for de tre første månedene, for å få en skikkelig oversikt over hva jeg og team Thorsen skal ut på av sprell fremover. Holdt på å miste pusten, for ikke pokker om jeg klarer å få med meg alt jeg i utgangspunktet har takket ja til. Jeg var derfor nødt til å ta en del kjipe valg, veie nøye for og i mot, og sende triste meldinger om at jeg ikke kan delta allikevel. Ble skikkelig lei meg, for vennene mine prioriteres alltid veldig høyt, men jeg får det rett og slett ikke til. Jeg er heller ikke noe stor fan av å si “vi får ta det igjen en annen gang”, for man får jo aldri disse spesielle anledningene eller øyeblikkene igjen, men jeg håper det kommer er andre lyspunkt på vår vei som forener oss i hyggelig selskap og lek.
Jeg har forresten gått ned 3,2 kg (viktig med komma to) siden nyttår, og jeg synes vel egentlig det går ganske så bra. Savner selvsagt min beste venn Pepsi Maxén, men tror ikke han er den aller beste å omgås med i lengden. Fruktskåla fylles heller opp, og jeg må si det er mye koseligere å bære med seg hjem det fra butikken enn tunge 6 pk med 1,5 liters brus.
Det er jammen meg godt å få han hjem igjen…
Seee, to nye julekopper has arrived from the UK. Ser helt ubrukte ut, sååå fine.
Nå har vi funnet frem noe kjekt å se på TV´n i sammen, det falt på Mesternes Mester og så tenker jeg vi endelig skal få begynt på den siste sesongen av Broen. I morgen skal heile hurven på dugnad i stallen og etterpå blir det grillings.
Håper dere alle har lagt en bra uke bak dere og at helgen behandler dere like fint, klem Nina
Jeg håper dere alle hadde en koselig feiring i går. Vi rømte ut på landet, til venninnen min Vibecke som bor langt unna alt sjas og mas, for Mille-mor fikser fortsatt ikke smell. Hun fikk panikk allerede for to dager siden, og har siden da hele tiden sett seg over skulderen for mulige pek. Det smalt selvsagt noen få raketter utenfor huset vi var i i går også, men ikke i så stor grad. Tårene var derimot ikke så langt unna, for hun utfordret seg selv rett og valgte å gå ut for en stakket stund med pappaen sin. Det skulle hun selvsagt ikke ha gjort, men jeg synes uansett det er bra at hun pusher seg litt, så hun ser at ingenting galt skjer.
Det ble ganske seint i går før vi fikk lagt oss, og Bjørn Erik og jeg dro det ut i det lengste før vi stod opp. Vi grua oss skikkelig for fra i nå av er det slutt på snoperushet vårt. Dere vet, vi er jo helt klin kokos sprøe når det kommer til å kose oss litt ekstra, og det har blitt alt for mye det siste. Vel, det har faktisk vært litt digg å drite i hva vi døtter i oss også. Vi har spist akkurat hva vi har villet, og samtidig klart å la være å tenke så mye på hvordan vi ser ut. Nå er det derimot punktum finale. Da vi bestilte Las Vegas turen, satte vi oss som mål å kose oss ut julen og deretter fjerne alt av fristelser og kutte ut all fråtsinga.
Jeg tror det er lurt av meg å “si det høyt” her på bloggen også, for da må jeg virkelig ta meg sjøl i nakken å gjennomføre det For jeg kan jo regelrett ikke lyve for dere, kan jeg vel? Nope! Om tre måneder flyr vi avgårde på årets store eventyr, og jeg skal legge alt til rette for at dette skal gå sånn nogenlunde knirkefritt. Skal jeg forresten trå til og fortelle dere hva vekta mi viste i morres? Hmm, det må jeg faktisk “smake” litt på, jeg må la det synke inn…
Mille er i stallen aleine i dag, mens Bjørn Erik og jeg rydder i kjøleskapet og som dere ser også i det evinnelige store snopeskapet. Samtidig ryker det meste av julepynten også i dag. Alt utenom det nydelige juletreet. Jeg klarer rett og slett ikke å kvitte meg med det ennå, for det er så herlig å hvile øynene på det i noen dager til.
Dagen startet bra, etter en lang natts søvn, men ble snudd rundt på hodet på få sekudner. I bare nettoen rett før jeg skulle i dusjen og ordne meg før et bursdagsselskap, smalt det så det sang, og jeg så stjerner herfra til evigheten. Jeg skulle bare bøye med ned etter en genser ved siden av senga til Mille, og dunka altså øyet rett i kommodehjørnet med pleksiglass. OMG, som jeg hylgrein! Tårene spratt og det gjorde jammen meg vippe extensionene også.
For en lykke at Mille var hos Hege, for akkurat der og da, hørtes det nok ut som om jeg skulle dø hvert øyeblikk. Bjørn Erik kom løpende fra badet, men gjorde helomvending i en fei, da han skjønte at her trengtes det ispose asap. Isposen kom, og jeg ble lagt til sengs, og etterhvert fikk jeg også roen tilbake. Djiiisus, for et drama, men det hjalp nok ikke at jeg akkurat hadde sett Astrid S sitt bilde hun nylig la ut på Instagram, se gjerne her. Hun måtte avlyse kveldens konsert da hun ufrivillig hadde et stygt møte med et surfebrett. Kulen hennes hadde brent seg fast på netthinna mi, og jeg var altså så livredd for å oppleve akkurat det samme.
Så ille ble det gudskjelov ikke. Takket være snarrådig mann, ble ikke kulen så aller verst. Jeg slapp unna med et lite kutt og en blåveis, og godt er det.
Nå har jeg satt en blomst på hjørnet av kommoden, sånn for sikkerhetens skyld, men jeg tviler på at jeg kommer til å stupe mellom her igjen med det første.
Fikk ordna det lille nyinnkjøpte juletreet til Mille nå, så hun henger seg opp i det i steden for hvordan mora ser ut.
Det ble dessverre ingen bursdagsfeiring på meg, men Bjørn Erik og Mille tar seg en rask tur innom venninnen min med gaven etter at kinoen de er på er ferdig. Mille skulle egentlig på kino med støttekontakten sin, men siden hun fortsatt er syk, tok pappaen henne med i steden.
Jeg føler meg mye bedre nå etter en lang hvil, og håper virkelig ikke blåveisen utvikler seg til å bli større over natta. For om få dager går turen til Oslo til en annen bursdagsfeiring, og da håper jeg alle synlige tegn er borte.
Hvordan har deres helg vært da, fininger? Har den vært med eller uten dramatikk?
