Ja, nå er huset klart for den store høytiden. Nå er det ingen tvil om at påsken har entret dørene her, det er gult “all over”. Så fresht, og jeg skal jammen meg sørge for å spre denne gladfargen rundt omkring her, selv etter at påsken er pakket bort.
Mille synes derimot dette ble “too much”. Helt sikkert fordi hun selv ble satt til å henge på påskeegg i fem forskjellige farger ute på epletreet. Bjørn Erik og jeg har pøst på med fjær før av, og Mille-mor synes egentlig ikke vi trengte å ha på noe mer i tillegg.
Egg ble det, for jeg har ikke brukt de på over femten år, og det var på tide å børste støv av dem. Ble helt knæsj, for akkurat nå er jeg i en modus om at det aldri kan bli for mye pynt.
Ungenes kreasjoner gjennom over tyve år er også hentet frem, men noe av det henger så vidt i sammen. Jeg har nok aldri hatt barn som har likt å sitte for lenge å plundre med slikt, så hønene som står spredt rundt omkring ser nok litt slitne ut, men det er jo bare sjarmerende.
Vet dere forresten hvordan man farger eggene når de blir kokt? Mille og jeg brukte en hel flaske med gul konditorfarge i vannet når vi kokte egg i morges, men de var like hvite etterpå selv om vannet var knallgult. Hva gjør vi feil?
Nå har han far kommet hjem fra jobb og for aller første gang skal vi ha lammekoteletter. Takk gud for gode råd på nettet, for dette må bli bra ikke bare halvbra…
Jøssenavn så deilig det er med helg, dere. Denne uken har vært jysla hektisk, og selv om det meste bare har vært kjekt, gleder jeg meg til å sove lenge de kommende dagene. Mamma har i alle fall beordra meg til å ta det med ro, for jeg har hatt heavy neseblodkrasj de siste dagene. Det begynner å renne uten forvarsel, og jeg får altså ikke stoppet det. Jeg veit jo at man helst bør holde hodet bakover når det skjer, men det pumpes så mye blod ned i halsen da, at jeg brekker meg. Så da er det bare å sette seg ned foran doen og spytte og skifte papir etterhvert som det trengs, og jeg må innrømme at jeg har vært lite høy i hatten de siste dagene.
Helt med ro kan jeg uansett ikke ta det, for i morgen skal Pelle feire tyve års dagen sin. Jeg vil jo egentlig at det skal skinne i hver en krok her hjemme og pyntes opp etter noter, men det er visstnok ikke helt stemning for det. Gutter er gutter, og trenger ikke sånt dilldall, blir jeg fortalt, men det er jeg ikke enig i. Helst vil jeg ha han far opp av sofaen nå, så han kan bake, men Bjørn Erik er også enig med jubilanten: “Kaker er bare tull”. Hjertesukk for noen teitinger altså. Jeg tror uansett jeg skal begynne å henge opp vimpler og blåse opp ballonger, vimse rundt og forstyrre TV-tittingen, så kanskje jeg allikevel får litt hjelp.
Ellers så kan jeg jo nevne at Mille-mor har reist til Hege for helgen. Før hun dro fikk hun derimot en uventa overraskelse i form av en gave jeg vet hun har drømt om lenge. Det er utrolig populært både blant store og små ryttere å gå til innkjøp av “Free Jump” stigbøyler. De fantes ikke når jeg var ung, men det er godt verden er i utvikling, at noe har forandra seg til det bedre. Utsiden av bøylen er fleksibel, den kan bøyes, og ved et uhell er det derfor mye enklere for rytteren og komme seg løs. Mille har etter siste stygge fall, vært veldig usikker, og Bjørn Erik og jeg har flere ganger vurdert å skaffe oss denne sikkerheten. Vi håper hyppigere ridetimer og denne etterlengta gaven styrker henne, det er i alle fall lov å håpe.
Nå som Mille er bortreist, blir det mye alenetid i stallen på meg. I dag hadde jeg derimot besøk av ei sprek dame, som testet ut Sol som mulig fôrhest. Jeg har en stund nå ymtet frempå med at vi kanskje burde ha litt hjelp innimellom, så kanskje våre bønner blir hørt? Vi vil nemlig helst ha en voksen med oss på laget, og jeg følte besøket i dag var meget positivt.
Det er mye gode vibber ute og går for tiden…
Håper uka har vært gode med dere og at helgen blir likeså
Ja, da var vi endelig på plass igjen i “okka by” Stavanger. Vel, nå sier vi vel ikke “okka by” her, det er vel heller Egersund, men vi er nå i alle fall hjemme igjen.
Turen gikk veldig fint synes jeg, men så har vi heller ikke kjørt “hæla i taket” hele helgen med vennene våre i Trysil. Vi er nemlig smertelig klar over at hjemturen kan bli et reint mareritt, hvis vi ikke tar hensyn. Vi plukket som sagt opp Mille og Pippi i Oslo, og med dyr og unger i bilen, må det pauses innimellom enten vi vil eller ei.
Denne turen ble jo litt spesiell også, for i forrige uke spurte noen på Facebook om noen skulle strekningen Sandefjord-Stavanger med det første. De hadde et stort ønske om å få fraktet et par rottebebisser den veien, og det sa jeg selvfølgelig “ja” til.
Rottebrødrene ble spent hentet i Sandefjord, og Mille-mor tok på seg morsrollen med en gang. Hun gikk så langt til å si at hun kom til å savne de så mye når vi overlot de til sine nye eiere, med hint om at hun også gjerne kunne tenkt seg et par. Ehhh, jeg gikk selvfølgelig ikke på det trikset der, ikke et sekund, og det gjorde ikke hunden vår Pippi heller…
Nå er vaskemaskinen i gang for fullt, og etterhvert går turen selvfølgelig til vår kjære Sol. Dessverre uten Mille igjen, men jeg håper en dag på sofaen får hun i form så raskt som mulig. Hun la seg med feber, hoste og snue i går, og er absolutt så absolutt ikke frisk.
Har grudd meg lenge, for de derre rotfyllingene tar helt knekken på meg bare ved tanken. Jeg troppet opp på timen min i god tid før tiden. Go´prata med tannlege min Magne lenge, om hvor heldig jeg var som hadde time så tidlig…altså før han ble trøtt og lei utover dagen. Han synes helt sikkert jeg er den masete skrulla med alle disse dikkedarene mine, men han lo nå på riktig plass og forsikra meg om at han var klar han, særlig etter en lang uke med vinterferie.
Jeg burde jo egentlig ikke grua meg så mye, for den verste jobben ble jo unnagjort sist gang jeg var der. Da ble jo tross alt røttene kappa av, så denne gangen trengte jeg ikke en gang bedøvelse, selv om jeg fnyste litt når jeg ikke fikk det. Fikk uansett fort fletta igjen, særlig når jeg fikk den forbaskade plastduken tredd ned på tanna igjen og hard vond strips, sånn stålring, skjært ned i tannkjøttet. Jeg får altså så panikk av den smerten der, og måtte virkelig gå inn i meg sjæl for å klare meg i gjennom helv…
Tenkte der jeg lå, at makan til dårligere pangstart på uken, skal man leite lenge etter. På den andre siden, var jeg egentlig litt happy også, særlig når jeg en drøy halvtime etterpå var ferdig. Dessverre 5000,- spenn fattigere, men herrejemeni så deilig det var å legge hele den skiten bak seg. Vel, jeg skal et par runder til i den forba… stolen i løpet av året, men neste gang skal jeg “kun” skifte en plombe. En svart gammal amalgamfylling skal byttes ut, og det skal altså bli så godt.
Jeg vokste tross alt opp på 80-tallet, som faktisk blir omtalt som “amalgamgenerasjonen”. Vi visste så vidt hva fluor var på den tiden, skylte kun i fellesskap med klassen av og til, og jeg tror det var flere enn meg som til tider hadde maaange hull. Jeg har allerede bytta ut noen av dem, men de aller største har jeg ventet med, i fare for å sprekke tennene under selve behandlingen. Nå må jeg dessverre begynne på makkverket, for de har av en eller annen grunn begynt å bli så dype at mat sitter fast i dem. Utrolig ekkelt, så jeg må bare få det ordna i en fei.
I tillegg til en noe hekkan start på uka med disse ubrukelige tenna, redda Bjørn Erik meg i å ta fyr i stad. Mille og jeg kom hjem forfrosne etter en lang ettermiddag i stallen, og som vanlig putta jeg rompa mi inn i ovnen for å få tilbake varmen. Stod helt i egne tanker, med nesa i mobilen så klart, og la faktisk ikke merke til lukta som plutselig bredte seg. Det gjorde gudskjelov han hunken min! Den lange kosestrikkegenseren min begynte å smelte, og hadde ikke Bjørn Erik agert asap, hadde den nok etterhvert også tatt fyr. Jeg hadde lyst til å surmule der og da over at yndlingsgenseren min gikk tapt, men HALLO, det der kunne gått mye verre. Tenk det da dere, jeg holdt på å ta fyr! Djiiiisus!
Høydepunktet i dag forutenom stallbesøket og ferdiglaga tacomiddag servert når vi kom hjem nå, må være besøket på Felleskjøpet. Jeg kom altså over noen nydelige fuglematere i marihøner og tenk det da dere, de var på 50%. Nesten gratis det, ikke sant? Det er ikke mer som skal til for å redde dagen min…
Nå burde jeg ha begynt å pakke, men tror heller jeg finner sofaen med en hjemmemekka saftpose. Vet ikke om tannlegen min anbefaler det i dag, men jeg lover å spise den på den andre siden av munnen. Jeg får heller pakke i morgen, for på onsdag bærer det avgårde igjen…
Hele flokken har kommet hjem, og ingen av oss har andre planer for kvelden enn å slappe av og ta livet helt med ro.
I dag valgte jeg å ta en liten “timeout” fra stallen. Det så rett og slett helt for jæ…. ut her hjemme, og noe drastisk måtte rett og slett gjøres. Som regel bruker denne skrotten her en del tid om morran for å komme skikkelig i gang, og etter endt dag i stallen, er det lite energi igjen til andre ting. Derfor fikk Mille-mor igjen prøve seg litt på egenhånd, for jeg var nødt å prioritere litt annerledes for en gangs skyld.
Hesten Sol fortjente også en hviledag fra ridningen, og siden Mille fortsatt har litt vondt i foten passet det godt med en pausedag for henne også. Gjøremålene er allikevel mange i stallen, hesten må ha stell, det må møkkes og gjøres i stand mat for et helt døgn. GPS-klokken ble tatt på, og hun fikk med seg en liste over hva hun skulle gjøre, og jeg tror vi rett og slett vi en tid fremover, er nødt til å gjøre det sånn. Det er nemlig ikke alltid så lett å holde på konsentrasjonen, men snuppeline er veldig god på på å følge rutiner.
Mens Mille-mor koste seg i stallet, puslet jeg her hjemme. Julestjernene ble endelig skiftet ut med nydelige påskeliljer, og bøtta med såpevann ble flittig brukt. Bjørn Erik dro og hentet snuppeline etterhvert, samtidig som han fikk på plass 15 sekker med spon for oss. Jeg var dessverre ikke helt i mål når to slitne kropper entret dørene her, og av ansiktsuttrykket mitt, skjønte nok Bjørn Erik at jeg sårt trengte litt hjelp. En time seinere, var alt på stell, og hjemmelaga chilligryte med oksekjøtt “ready to digg in” etter 5 timer på kok. Endelig helg!
Selv om julestjernene fortsatt så bra ut, var det et friskt pust å hente frem “vår”-brikkene til bordet og nydelige påskeliljer…
Jøss, han far har skrudd av TV´n og tatt fram malespannet igjen. Strøk nummer to på kjøkkentaket skal utføres, og det var jo en overraskende vending. Jaja, da tror jeg vi jentene tar frem spillet Skippo, og holder han med selskap.
Da gjenstår det bare å ønske dere alle en riktig god helg! Nyt den maksimalt, klem Nina
I dag går det sakte med Mille-mor og meg. Det er kaldt, det småregner konstant og vi er litt værsjuke. Derfor har vi bestemt oss for å vente et par timer til før vi drar i stallen, for værgudene har lovet oss sol etterhvert.
Bjørn Erik og jeg hadde jo som sagt en veldig fin tur-opplevelse i sammen nylig, og det var jammen meg godt, for vi ser hverandre ikke så mye ellers. Han er på jobb og jeg henger i stallen, og i det siste skjer det ting på kveldene også. Derfor var det godt med en liten pust i bakken i jacuzzien. Vi glemmer at vi har den, særlig på denne tiden av året hvor hagen aldri blir brukt. Vannet er derimot skiftet, så det var bare å ta seg en rask dusj og få på seg badeklærne.
Mille skulle egentlig vært fotograf for anledningen, men hun ble kjempesur når hun ikke selv fikk hoppe i. Jeg har sagt hun må vente til vi har lagt bak oss vår neste lille mini-ferie og sykehusbesøket i Oslo. Jeg vil ikke at hun skal utsettes for noe som kan gjøre henne syk, og det å tilbringer tid i 38 graders varmt vann og nesten minusgrader i lufta er nok ikke så lurt. Hun har fått mye bedre immunforsvar de siste åra, men med tanke på at hun spiser mye mindre nå som hun har fått “plate” i munnen, tar jeg ingen større risikoer.
Derfor ble det ingen bilder av oss turtelduene i badestampen, og det er kanskje like greit. For vi lå som to hvaler i hvert vårt hjørnet og holdt på å sovne. Jeg kviet meg som vanlig med å avslutte badet, så dere kan tro jeg hadde rosinfingre etter på. Deilig var uansett utrolig deilig, og jeg sovna etterpå før hodet traff puta. Vi må forsøke å gjenta det oftere, for i tillegg til at det gjør kroppen godt, får Bjørn Erik og jeg snakket i sammen. Det er nemlig ikke ofte jeg har den fulle oppmerksomheten fra han Mr. Thorsen. Han tar ikke lange pauser fra elektronikken sin, men jeg er kanskje ikke den rette personen til å klage for mye over akkurat det…
Nå skal jeg manne meg opp å få laget en Finn-annonse. Jeg lot det å finne en fôrpasser til Sol ligge litt på hylla, men jeg ser det hadde vært godt med et par dager fri innimellom. Vel, når vi først har kommet oss i stallen, så er alt bare fryd og gammen, men det er jo ikke mye energi igjen etterpå til andre ting. Nå som Mille heller ikke kan ri, hun har fortsatt blåmerker etter bruddet i ankelen, må jeg ri henne selv hver bidige dag, og det er jo ikke denne kroppen skapt for. Så da skal jeg være litt gæærn, og hive meg ut på den gale Finn-verdenen, gulp…
Har akkurat kommet hjem fra en forrykende dag, som snart slår lufta ut av meg, kjenner jeg. Har dere noen gang sitti i en tannlegestol, hvor dere i utgangspunktet gruer dere ihjel til kommende rotfylling men samtidig har glemt at du har ikledd seg to sett med ulltøy fra topp til tå? Det har jeg altså akkurat opplevd, og ja dere kan godt le, for det ble søren meg litt av et sirkus.
For på toppen av det hele, begynte jeg å blø noe inni hampen mye under første del av rotfyllingen, så jeg ble overlatt til meg selv en stund for at det skulle stoppe. Når jeg ligger der med vidåpen munn og konsentrer meg om å ikke flippe ut, fordi spyttkjertla på det tidspunktet har begynt å melde sin ankomst i rasende fart, slår altså den doble ulla inn for fullt. Og ikke nok med det, dere! Jeg fikk som dere vet tatovert bryna mine sist uke, og nå har de altså begynt å klø og flasse noe så inni hampen mye. Så der lå jeg altså, varm og rød som en hummer, kvelende i mitt eget spytt, mens bryna klødde, djiiiisus! Godt jeg er velsigna med en tålmodig og flink tannlege. Jeg har gått til han Magne på Madla i tyve år nå, så han vet nok at familien Thorsen ikke alltid er helt riktig navla…
Kom inn dørene her nå nettopp, som spydd ut av en god gammaldags høyfjellsol, men synet av smilende fornøyd Mille-mor, fikk roa meg kraftig ned. Hun klarte tross alt å komme seg gjennom dagen sin, hoppende rundt på krykker, og da er jo min tilstand bare barnematen i forhold. Men, men, vi har nå kommet oss så langt i dag, og alt jeg grudde meg til, kan jeg legge bak meg. Jeg har møkka, stelt og ridd Sol, gått lang tur med Pippi, begynt på rotfyllinga jeg har grua meg til en evighet, handla og fått hjem en blid og fornøyd Mille-mor. Nå gleder jeg meg til å rusle opp og ta meg en lang varm dusj (vel, da blir jeg vel enda rødere) med nyinnkjøpt eple-sjampo, som får gode gamle minner til å strømme på. Slettes ikke så ille dag allikevel når jeg tenker meg om, for jeg har jo tross alt for gjort mye…
Sjekk de freshe pillesorteringseskene jeg fant på apoteket. Nå går de hvite kjedelige kina-greiene til Bjørn Erik rett i søpla…
Eple-sjampo, hjertesukk, for en herlig duft…
Nei, dusjen kaller dere. Skal altså bli så herlig. Etterpå skal jeg lage spagetti og begynne så smått å pakke for Mille som skal til Hege og meg selv som om fire dager drar til London…
Det har vært en snodig uke det her. Den har handlet mye om å få Mille frisk og selv få kroppen såpass i gang til dagens sysler. Det fine oppi det hele, er at det har vært rom for å ta seg lange pauser innimellom. Noen dager har faktisk ikke begynt før etter tolv, igjen takket være den snille mannen min. Han har styrt skuta fra morningen av, og så har jeg overtatt når maskineriet mitt har fungert. Vi har vært et godt team, og det kjennes bra ut når ting fungerer som det skal.
Høydepunktet så langt denne uken, var Simone og mitt besøk i go´sofaen til venninnen min Vibecke. Det å få slappe av langt vekk fra byen, hvor en slipper alt kjas og mas, var helt magisk. Over hjemmelaga blomkålsuppe og nydelig brød, gikk skravla i timesvis, og det var kjærkomment til tusen. Hverken min eller Vibecke sin flokk, er heller så glad i blomkål, så dette var virkelig en sabla god idé.
Ellers så har timene vært mange med hesten Sol. Vi har som sagt fått minusgrader her i Stavanger, og da er det alltid en viss fare for at vannet fryser i stallen. Det har dessverre allerede skjedd i den nyeste stallen hos oss, og da kreves det ekstra mye arbeid i å tappe vann et annet sted og sørge for at hestene får i seg det de skal. Hestene har heller ikke vært så mye på beitet i det siste pga sterk vind, og det merker vi at Sol misliker sterkt. Hun elsker nemlig å få bevege seg mye, så nå som hun har stått mye stille har hun virkelig tatt av på ridetimene våre.
I dag er Mille nogenlunde frisk igjen og hun skal få lov å være i stallen aleine. Så da skal vi faktisk komme oss avgårde nå med en gang, før fredagsrushet begynner.
Ja, da var har jeg fått dommen. Ikke helt bra, for jeg er dessverre nødt til å bo i tannlegestolen flere dager fremover, for ting henger så absolutt ikke på greip inni det forbaska hølet.
Det hele startet for et par uker siden. Jeg følte jeg hele tiden var nødt til å pirke borti ei tann og virkelig kjenne etter om det gjorde vondt eller ikke. Synes egentlig det var litt merkelig hele greia, for jeg sluntrer aldri unna de årlige tannlegeinnkallelsene mine. Hadde det vært noe hekkan på gang i fjor på denne tiden, så hadde det blitt oppdaga. Jeg har ikke hatt hull eller annet tullball på mange år, og tar alltid alle besøkene mine hos han Magne alvorlig, sånn “just in case”.
Trodde vel egentlig den intense isingen kom av at jeg de to siste årene har skiftet tannkrem, men neida, mye kan tydeligvis skje i løpet av kort tid. Nå blir det først rotfylling av en liten tann, og deretter må jeg skifte en stor plombe som har blitt alt for slitt. Ikke så gæli egentlig med tanke på at jeg har sluppet billig unna i så mange år, men det var visstnok enda mere skrømt på gang.
Jeg har visst lenge gått med en liten betennelse under en eldgammal rotfylling, men så lenge den bare har vært synlig på bildene, og ikke selv kjent det på kroppen, har jeg ikke enset den en tanke. Nå synes derimot han Magne at det er på tide å ta grep. Han skal derfor sende over hele saken til en kollega av seg, som gjør dette som en kirugisk inngrep. Hjelpedumeg altså, det høretes veldig vondt og ikke minst dyrt ut, men han beroliget meg om at ved et eventuelt inngrep, fikk man mye refundert mye, og takk og gud for det.
Jeg tar uansett en ting av gangen, og får unnagjort det viktigste først. Godt jeg reagerte raskt, så det ikke ble verre. For tennene må alltid være på stell, det er noe jeg prioriterer høyt, for det er så absolutt ikke på tide med gebiss riktig ennå. Eller finnes det? Ser aldri folk med det lengre…
Ikke så jysla glad i ta disse bildene…spyklar hvert øyeblikk…
Jaja, dagen ble altså ikke helt som planlagt i dag heller, men Mille og jeg har i alle fall kost oss litt og holdt fortet her hjemme. Jeg er ikke så sikker på om formen hennes er så mye bedre, men verre er hun i alle fall ikke, og det er jo bra.
Nå skal vi fyre i peisen og lage oss en kopp te til med honning i, og om ikke så lenge kommer gutta hjem fra jobben tenker jeg. Et stallbesøk er selvfølgelig også planlagt etterhvert, men nok en gang må nok den lille frøkna vår bli hjemme og jeg reise alene. Veldig synd for Mille, men vi kan ikke ta noen sjanser.
Håper dere alle har det bra, og husk nå for guds skyld å gå til tannlegen jevnlig. Det kan pokker meg koste deg dyrt hvis du ikke er påpasselig. Jeg trodde jeg hadde stålkontroll, men neida, ikke denne gangen…
I dag startet ikke dagen helt som planlagt. Maskineriet ville ikke i gang, kroppen spilte ikke på lag, så da ble alle planer lagt til side til fordel for en real “time out”. Jeg er så takknemlig over å kunne ta slike pauser innimellom, uten dårlig samvittighet. Ingen rundt meg forlanger at jeg skal “levere” til enhver tid, og det gjør meg mer motivert til å ville komme til hektene igjen, så jeg mestre enklere oppgaver utover dagen etterhvert.
Nå har jeg ligget i vater i fire timer og ventet på at medisinene skal kicke inn, og kjenner endelig at det er mulig å røre på seg igjen. For nå må jeg virkelig bevege meg litt, før alt stivner. Har en “to-do” liste som er langt som et vondt år, men tror jeg begrenser det til litt blomstershopping og overraskende melding om at jeg kunne komme å hente hesteutstyr av en tidligere kollega av meg, som har lagt opp hest for lengst. Ble so happy, for en gla´nyhet delux.
Mille var også en skikkelig happy i dag. Hun fikk nemlig pakke i posten i går, fra mommo. Oppi lå to nydelige strikkaluer, og motivet fikk jentungen til å danse av glede. Pokemon er ennå superkult, så dere kan tro hun hinkehoppet avgårde til skolen i dag
Jada, jada, julestjerne mine lever fortsatt…
Da må jeg løpe dere, eller “løpe” var vel sterkt overdrevet. Må uansett komme meg ut i bilen, så jeg for gjort unna bittelitt før vi skal i stallen igjen.
Håper dere alle har det fint og at dagen er snill mot dere, klem Nina
