Nå har jeg to lekende småjenter her ved siden av meg, snart klare for en gladhelg i sammen med hestene. Mille og Kaja spiller yndlingsspillet sitt Skipbo, og jeg må si jeg elsker å se de gjør det her, fremfor å ha nesa nede i mobilen. Det lager altså et lurveleven uten sidestykke, når de setter i gang med Musical.ly. Da mimes den samme sangsnurten om og om igjen til den sitter klistra, og da snakker vi kanskje sånn15-20 ganger med repetisjoner.
Jeg våkna opp ganske så hoven i ansiktet etter å ha tatt Pulslys (kommer eget innlegg om dette) i går, men det stopper meg ikke for å vise meg blant folk. Det hadde uansett ikke fungert i dag, for avtaleboka har vært fullstappa. Allerede klokka ni var jeg på vei ut dørene her hvor det ventet frokost på Kulturhuset med finingene Tonje og Vibecke, så var det MR av bakparten min i Sandnes, hårfjerning på Avea Klinikken, helge handling og til slutt kos hos venninnen min Andrea. Snille henne fresha meg opp med kule fletter igjen, så nå kan altså helgen bare komme.
Det ble altså seine kvelden i dag også dere, men det er fordi jeg ventet på at Bjørn Erik skulle komme hjem fra jobb, så han kunne være med meg i stallen og gi meg en hjelpende hånd. Egentlig er onsdagene mine dager med Sol ene og alene, da har jeg nemlig ridetime, men jeg tror jeg må vente bittelitt med det akkurat nå. Jeg hadde nok kommet meg opp på hesten, og helt sikkert klart noen enkle runder med voltetrening, men jeg aner altså ikke hvordan jeg skulle fått meg ned av hesten igjen. I tillegg blåser det noe inni hampen her på Vestlandet, og jeg tror jeg hadde angra til tusen og fått blodkjeft både av de her hjemme og av legen, hvis hesten hadde tatt noen sprell og jeg hadde blitt verre. Så da ble det altså kun kos og stell i kveld, og en liten luftetur på Sol og han far, mens jeg møkka. Bjørn Erik har jo blitt så trygg på go´jenta vår nå, og de er så søte der de trasker rundt. Det ser ut som han går rundt og lufter den enormt store bikkja si.
I dag har det altså vært innevær, og jeg må som jeg har nevnt hundre ganger før, holde meg i bevegelse. Jeg tatt fatt på B og C oppgavene som jeg så fint kaller det, med andre ord møkkajobber som må gjøres, men som jeg later som jeg ikke ser. Vel, jeg enser dem jo, men åhhh så gørr kjedelig. Jeg aner blant annet ikke hvor mange ganger jeg har vaska vaskemaskisåpebeholderen vår i kummen oppe, kun med en vanlig gammal oppvaskkost. Nå som alle i huset har lært å vaske tøy, ja Pelle også, tror jeg kanskje det søles litt ekstra, det bommes litt på hullene, så da ligger det plutselig ekkelt slimete drit overalt. Jeg kommer ikke helt til med børsten, så da fant jeg altså på den geniale idéen om å plukke hele greia i fra hverandre og vaske den i oppvaskemaksinen på 70 grader. Funka som bare det, og kan altså anbefales på det sterkeste for dere som er like late som meg, som ikke gidder og gnikke og gnu i evigheter.
Jeg måtte derimot finne på noe annet tidsfordriv, noe enkelt hvor jeg kunne trippe litt frem og tilbake, og til slutt falt altså oppgaven på å pusse støvlene mine. Det gjør jeg vel sånn hvert tredje år, selv om jeg blir lurt til å kjøpe med meg det ene og det andre superdupergode pussemiddelet hvorpå jeg lover å ta de i bruk så ofte jeg kan. Gjør det altså aldri, og trodde vel egentlig dette også skulle bli nokså kjedelig. Når jeg etterhvert fikk karra meg langt under trappa i gangen og faktisk fant pussesakene, koste jeg meg faktisk med denne sysselen. Kan nok derimot ha noe med at støvlene var så bedritne fra før av, at sluttresultatet ble så bra, og da blir det jo moro.
Flittige Lise, ja det er meg det, kremt…så lenge det varer…
Halvparten av pussesakene måtte kastes, for de var tørka inn. Kan ikke skjønne det…
Turde ikke å ta “før” bilder…flaut.
Ble mye bedre, kanskje ikke så rart med det ekle utgangspunktet, men noe irr har satt seg dønn fast…
Nei, da var det som sagt snart natta igjen, og jeg grugleder meg til i morgen. Skal ta laserbehandling på de sprengte blodårene mine i ansiktet, og jeg håper ikke jeg reagerer så kraftig etterpå. Jeg har derimot ikke så mye om skal tas nå, så tror det skal gå bra. Skal bli godt få det gjort, for nå vil jeg så gjerne flink med å opprettholde det gode resultatet jeg har jobbet så hardt for lenge.
Akkurat nå sitter jeg og nynner til Lisa Nilsson sitt 25 år gamle CD “Himlen Rundt Hjörnet”, vel og merke fra Spotify, og elsker den altså like mye nå som den gangen for så mange år siden. Jeg aner ikke hvor mange konserter det ble på meg og den sexy dama der. Jeg var ganske så starstruck husker jeg, og fikk med meg det meste, samtidig som jeg pugga alle tekstene så de satt som lim. Bjørn Erik fant meg mang en gang i sofaen med øretelefoner på, gaulende høylytt. Det er jammen meg godt vi ikke hadde mobil den gangen, for da hadde garantert galskapen blitt foreviget.
Dagen i dag startet sakte med oppvarming av råtten kropp traskende her hjemme, så en kort kjøretur (dere skulle vært flue på veggen når jeg går inn og ut av bilen) til byen hvorpå jeg hadde nydelig frokost med en venninne. Under det koselige møte vårt, fikk jeg to utrolig morsomme forsinka julegaver, som jeg må få lært meg opp på, og som jeg selvfølgelig skal vise dere seinere. Vi fikk også impulsshoppet tidenes militærgrønne frakk, noe jeg i utgangspunktet ikke burde ha gjort, siden jeg har lovet mannen min å ta det bittelitt rolig med “money flowen” ut akkurat nå som det smeller den ene gedigne regningen i postkassa etter den andre, men jeg kunne ikke dy meg, siden jeg tross alt var litt sur…
Hvorfor var nå undertegnede bittelittegranne snurt eller kall det gjerne sur? Vel, når jeg våknet i morges ene og aleine i huset, satte jeg meg opp med et rykk (så absolutt ikke en bra måte å våkne opp på, siden kroppen i utgangspunktet ikke egner seg for “rykk”) fordi jeg hadde hatt mareritt. I følge møkkadrømmen var ikke Bjørn Erik og jeg sammen lenger, vi var uvenner delux og skulle altså gå i fra hverandre. OMG! I det jeg våknet, var det hele altså så virkelig. Jeg formelig kjente følelsen av total panikk og vemmelse, det var sååå grusomt. Takk gud fra at dette kun var en forferdelig drøm, men dere, når jeg noen minutter seinere ringte min kjære for å si “god morgen” og i tillegg fortelle han om den altoppslukende hendelsen, stopper han meg midt i min eviglange fortelling med: “Du kjære, du veit jeg er på jobb akkurat nå, så kunne vi tatt det her når jeg kommer hjem?” WHAT?! Ja, jeg veit jeg er dårlig til å fortelle, at ting gjerne tar tid før jeg kommer til poenget, men akkurat der var det så viktig å få fortalt mikkmakket, særlig siden det var en så god “happy ending” her. Blæææ…jeg ble litt stille der et øyeblikk, og vi sa et tamt “hade”.
Djiiisus, er det mulig å være så nærtagen? Jeg hører jo selv hvor forbanna dumt det her høres ut, og ja, jeg skammer meg…litt. Det som derimot skjer seinere, når jeg har kommet meg hjem igjen, er at det kommer verdens nydeligste bukett tulipaner på døra. Der og da dør jeg ennå mer, av skam altså, for jeg tror jo først det er han kjære mannen min som står bak denne fine gesten, særlig når han har unnskyldt seg via tekstmelding:”Det var ikke meningen å være slem med deg, snuppa, kos deg i dag ❤”. Overraskelsen var ikke fra han, men fra min kjære venninne Rikke i Halden, som ønsket meg god bedring. Hjertesukk, så flott gjort. Ble helt satt ut, og ryggen rettet seg enda et hakk ut, og jeg følte meg straks mye bedre ut, men det stoppet ikke der…
Like etterpå, under pannekakelaginga mi, som forøvrig er et meget god greie å holde på med nå som jeg må holde meg i bevegelse, siden den sysselen der ta så himla lang tid, kom en annen venninne av meg i døra for å hente noe. Mens vi stod der å jabba, hun hadde dårlig tid og jeg holdt jo tross alt på med mitt, kom hunken min hjem fra jobb, litt skyldbevisst med en nydelig bukett hvite grenroser. Jeg holdt altså på å daue, særlig når jeg der og da fortalte venninnen min hele denne historien, også det pinlige at jeg hadde trass-shoppet ny jakke.
Jaja, jeg innrømmer at jeg til tider helt sikkert er noe av det særeste og leve med, men vi ler begge av det nå, helt sant, og i tillegg kan jeg altså skue over noen aldeles flotte blomster…
Nå skal jeg krype bort i armen på en jeg liker veldig godt, og snart legge denne snåle med absolutt fine dagen bak meg. Vi får heller skrives mer i morgen, smask
I dag har det gått i hundre, så nå må jeg faktisk kaste inn håndkle og la blogg være blogg. Jeg er helt nødt til å legge meg samtidig med Mille, hvis jeg skal klare nok en feiring i morgen.
Sånn kort fortalt var vi altså nødt til å være grytidlig i stallen i dag, for Mille hadde en ridetime allerede klokken ti og innene den tid var vi nødt til å være ferdig med en hel rekke ting. Matpakker ble smurt, og ridestøvlene pussa, båsen møkka og Sol stringla etter noter, og så måtte jeg farte videre for å rekke neste avtale.
Turen gikk først hjemom for å hente en supernervøs Bjørn Erik, som jeg tidligere nevnte skulle ut på sprell i noe uvant element. Jeg er nødt til å få komme tilbake til dere med det seinere, og gled dere, for jeg fikk tatt over 200 bilder, og det beste av alt – han overlevde og elsket overraskelsen!
Deretter var det å haste hjemover igjen, men først måtte vi innom stallen for å hente en sliten snuppeline. Hun hadde da vært i stallen i syv timer, og det var så vidt vi rakk hjemom for å skifte før det bar videre til byen.
I byen ventet gode venner på oss, for i god tradisjons tro elsker vi å være i sammen når julelysene på Beverly tennes. Den historien må jeg også få lov å vente med, for nå er jeg er altså så klar for bingen. Bildet under ble tatt for en halv time siden, jeg smiler fortsatt tappert, men hvis dere ser nøye etter så ser dere at jeg faktisk ikke hadde tid tidligere i dag, til å dra av meg smiley-leggingsen før jeg kledde meg om til juleantrekket. Dobbelt opp med tøy var derimot ikke så dumt i kveld, for nå viser faktisk gradestokken -1,5. Busy day, but I just love it ❤
Herrejemeni, i dag så fungerer jeg altså ikke i det hele tatt. Jeg klarte nesten å komme for seint til en avtal klokken 12, og da er det ille. Jeg har nemlig mer eller mindre tatt til meg regelen til Bjørn Erik “å komme tidsnok, er å komme 5 minutter før”, men i dag var jeg helt på bærtur.
Når en begynner dagen sånn, så føler jeg alt baller på seg, alt går treigt. Snuppeline og jeg klarte allikevel å skru opp giret et par hakk, og karret oss avgårde til Sol før det ble kø. Tre timer deilig balsam for sjelen, hestestell og kos, gikk unna på et blunk, og prikken over i-en var å komme hjem til lukten av “jul” i huset.
Jeg tuller faktisk ikke, når jeg mener at julepølse er noe av det aller beste jeg får. Det er bedre en ribbe, medisterkaker og pinnekjøtt, jeg bare elsker julepølse. Vi pleier derimot ikke å tenke jul i det hele tatt før etter den 24 november. Mille har nemlig bursdag den dagen, og oppmot den datoen er vi helt oppslukt i at hun skal ha det knakende kjekt.
Han far skjønte kanskje på et tidspunkt at jeg hadde stått opp på feil bein i dag, og det er sannelig ikke mer som skal til å få meg på rett sjøl igjen enn en saftig bit julepølse, dynket i potetmot, rødkål og et hav av deilig brun saus. Jammi!
Siden jeg har en avtale “allerede” klokken tolv i morgen også, så kanskje jeg bør begynne å tenke på senga allerede?
Når man mer eller mindre er lenket til stua, og er nødt til å være fokusert på å få minsten frisk fortere enn svint, ja da er det ikke mye rom for å grave seg ned i Macén. Nå har jeg derimot fått en liten pause, ved å ha lokket Mille til å se den gamle cheerleader filmen “Bring it on”. Det var ikke enkelt, for det er visstnok mye kjekkere å ligge med den febersyke nesa si i iPhonen i stedet. Hun har derimot blitt så stor nå, at hun fint klarer å se engelsktalende filmer med teksting, i steden for de dubba amerikanske seriene med de monotone hysteriske latterkulene. Jeg fatter ikke at ungene elsker det der, men så er jo ikke jeg ti år lenger heller…
Mange har sikkert fått med seg at vi holder på med prosjekt “kjøkken kaos”. Det vaskes, males, ryddes og kastes, men det er et par ting jeg altså aldri klarer å kvitte meg med. 24 stk. porselens krydderhus har i over 25 år prydet kjøkkenet mitt. Jeg veit ikke om jeg liker dem lenger, men historien rundt dem, gjør at jeg ikke klarer å kvitte meg med dem. For det var den gangen man gikk beint på disse flotte annonsene i en rekke ukeblader, og signerte på en ufattelig lang bindingstid for å hver måned motta en spennende pakke i posten. Herrejemeni som jeg falt pladask for den unike fine trehyllen som så ut som et hus, hvor jeg etterhvert kunne sette inn det ene fine krydderhuset etter det andre. Djeeesus!
Jeg husker ikke eksakt hva “herligheten” kostet, tror det var 345,- pr. stk. (grævla mye penger den gangen), men det jeg erindrer meget godt var at regningsbunken på dem bare vokste og vokste. Jeg måtte gang på gang ringe for å få utsettelse, og det er kanskje derfor jeg ikke helt klarer å kvitte meg med dem? De var jo en pest og en plage i en evighet. Når sant skal sies, så har de heller ingen nytte, de står der bare til pynt. Det er en evighet siden de var fylt opp med deilig krydder, som dessverre til slutt måtte kastes fordi det stivnet. For jeg visste tross alt ikke hva mesteparten av krydderet skulle brukes til.
Nå er de i alle fall vaska igjen og putta på plass i nymala hyller. Det her er så absolutt ikke min stil “my shabby chic house cottage”, men de har nå blitt en del av meg, enn så lenge…
Nå skal jeg hive meg i sofaen og se slutten av filmen med Mille, for akkurat nå så er det kun oss her nede. Han far er i Oslo i forbindelse med jobb og sitter akkurat nå og spiser med Kristin og Dennis, og Pelle-mann har jobbet i barnehagen hele denne uken. Han er ringevakt, så akkurat nå får han jobbet mye pga sykdom. Tror halve øya vår er syk for tiden, for legekontroret tidligere i dag var overloaded. Mille har derimot fått medisiner nå, så allerede om et par dager så er hun nok på beina igjen.
What a mess! Har dere noen gang tatt ut absolutt alt av kjøkkenskapene deres? Er dere klar over hvor mye man egentlig samler på? Vi holder på å oppgradere kjøkkeninnredningen med nye skapdører, hvite i steden for røde. Bjørn Erik trodde nok i første omgang at han “bare” trengte å skifte disse dørene, men neida, jeg ville det selvfølgelig helt annerledes. Alt inni måtte ut, for selve innredningen skal vaskes og også males på nytt.
Phuuu, for en jobb! Nå står det stabla ufattelig mye stasj “all over” og sorteringsarbeidet har begynt for fullt. Det kastes, gis bort og selges over en lav sko. Først ville jeg kvitte meg med litt, så vi fikk plass til det som stod oppe på kjøkkenskapene inne i skapene, men nå fyker absolutt alt unødvendig. For hva pokker skal man med hele åtte salt- og pepperbøsser, to påskeserviser, to vanlige serviser og hundreogfjørti forskjellige kopper? I tillegg nekter jeg å ta vare på en rekke dill og dall som var dyrt en gang pga designet, men som jeg nå synes er så stygt at det aldri tas i bruk. Nei, få det vekk, bort med det!
Venninnene min ler litt av meg da. Jeg har nemlig et par skrullete ting som alltid står fremme, som jeg skaffet meg helt tilbake i tid da Bjørn Erik og jeg ble sammen. Jeg har så gode minner og historier knyttet til dem, og klarer altså ikke å kvitte meg med det, selv om det er helt ubrukelige greier. Når vi kommer i mål, når alt er ferdig, får vi se om det fortsatt er noe jeg kommer til å beholde.
Javel dere, da har dere sett denne siden av meg også. Jeg som stort sett har alt på stell, som liker å ha det ryddig til en hver tid. “Ute av øye – ute av sinn” er et godt ordtak på hvordan kjøkkenet mitt har fungert den siste tiden. Nå skal det derimot bli andre boller. “Kjøkken kaos” er snart historie…
Djiiisuuus! De ni skuffene mine i “kjøkkenøya” lever så inni hampen sitt eget liv. Her er det null kontroll…
Jaja, da er det bare å sette i gang før snuppeline kommer hjem fra skolen. På torsdager har hun ridetime allerede klokken fire, så da spiser hun faktisk nudler i bilen på vei til all moroa. Travelt, men kjekt, og på disse dagene kommer vi alltid tidligere hjem også, og det er jo slettes ikke så dumt en gang i blant.
Denne dagen har vi venta på i en evighet. Vi er snart på vei ut av dørene her, og når vi etterhvert returnerer hjem igjen regner jeg med at det er svarte natta. For i dag skal Mille for aller første gang, få være med på Halloweenfest til venninnen min Simone, og der dere, der er det Halloween for alle penga.
Simone og mannen hennes Brede stripper huset helt ned og bygger det opp med effekter “all over”. Det er altså så inni hampen bra gjennomført, at til og med avisene valfarter for å se galskapen. I dag skal altså snuppeline også få oppleve all moroa, og det skal bli spennende å se hvordan hun takler det.
Hun har sett snapéne til Simone hver bidige dag, og følelsene om å “like” og ikke like” hva hun ser, går opp og ned. Hun gleder og gruer seg om hverandre, og jeg synes hun har så godt av det.
Først skal vi derimot på Rogaland Teater med en gjeng venninner og trolla deres og se “Det suser i sivet”. Vi elsker som tidligere nevnt alt av barne- og ungdomsforestillinger, og nå mot jul, blir det mang en fin overraskelse i julekalenderen, for deltagerbeviset er brukt flittig i det siste.
Akkurat nå pakker jeg febrilsk inn pakker, som renner i dørene her. Mille har bursdag om en måned og for å få fordelt kostnadene over lang tid siden det også snart er jul, har jeg begynt å planlegge for lenge siden. Mille har derimot begynt å snoke så inni hampen mye, og jeg veit hun kjenner igjen en del av logoene på eskene, så nå må gavene inn i papir. Hu hei hvor det går!
Pelle, Linni, og Dennis skal også ut og lufte seg, så nå sørges det for at alle får mat i magen før det blir øllebøll. Må si det er herlig å ha så mye liv og røre i huset, føler meg ganske så rik ❤
Jøss, igjen har jeg altså klart å omtrent sove meg gjennom et helt døgn. Det var litt av en timeout!
I går gledet jeg meg noe enormt til å få hjem både snuppeline Mille og hunken Bjørn Erik. Dagen startet superkoselig med frokost med min kjære Vibecke, men så gikk det bare tregere og tregere.
Mensen, øyekatarr og en nakke som ikke ville samarbeide, gjorde nok ikke saken noe bedre. Det ble å karre seg fra den ene oppgaven til den andre, og tårene formelig rant når Bjørn Erik plutselig stod foran meg i boksen til Sol. Dere kan tro jeg slapp møkkagreipet rask, og smøg meg inn i de gode sterke armene hans. Den beste lange klemmen jeg har fått på lenge.
Åhhh, det gjorde godt å han han her igjen. Godt å begrave nesen inn i halsgropen hans og kjenne den velkjente deilige duften av han. Jeg stod og hang og kjente på hvor takknemlig jeg er for å ha han ved min side. Umåtelig glad i den kjære mannen min altså.
Vi jobbet oss i sammen gjennom alle gjøremålene i stallen, og så bar det hjem til wienerpølser i lomper i sofakroken. Før klokka var åtte var jeg pakket inn i pledd, og de vante kjære lydene av folka mine som romsterte rundt meg, fikk meg til å sovne. Våknet ikke opp før over midnatt, og da var det bare å skifte leie.
Det er rart det der, hvor sårbar man plutselig blir når man er to igjen. Da er det liksom lov å slippe seg litt nedpå og senke skuldrene. Godt med en sånn dag innimellom alle slaga, og godt den dagen kom i går, for i morgen er det påán igjen. Bjørn Erik reiser nemlig allerede på jobb, heldig som han er. Må innrømme at jeg egentlig hadde hatt veldig lyst til å tilbringe kvelden med han i dag, men både han, Mille og jeg er opptatt. Han er på dugnad for den amerikanske fotballen, Mille er i stallen og jeg skal på førpremiere på Stavangeren. Tut og kjør med andre ord, så her er det bare å brette opp ermene.
Håper dere alle har hatt en fin start på uken, og at kvelden blir fin!
Da har jeg og Pippi hatt oss en liten ryddesjau ute i hagen. Det var virkelig på tide å få i hus alle de rosa herlige flamingoene mine og ikke minst få planta ut den nyinnkjøpte lyngen. Det er veldig typisk meg å entusiastisk å kjøpe inn nye blomster, for så å la de stå i gangen i flere dager uten å gjøre en tøddel med dem. Jeg har derimot fått stallhjelp i dag, så da benytter jeg meg av sjansen til å få gjort en del småting her hjemme. Det var helt deilig friskt å tusle rundt ute og snuse inn den kalde høstlufta. Denne årstiden har virkelig sin sjarm.
Ertesuppen ser enda bedre ut i dag, og jeg kunne virkelig tenkt meg å ha det til middag seinere. Det er derimot Dennis sin siste dag her før han reiser til Bergen for å gjenforenes med sin kjære Kristin, så jeg tror jeg heller møter han og Pelle på matønskene de har. Det er så koselig å ha begge gutta rundt seg, og ikke minst uvant at de velger å henge rundt her hjemme i steden for å farte rundt. Tror sannelig de har begynt å bli voksne og setter pris på høstferie og late dager.
Margerittene mine blomstrer for fullt for tredje gang, så jeg hadde ikke hjerte til å kaste dem for å få planta ut all lyngen. Tar de heller med i stallen, for Helle har rydda det så fint der og da blir prikken over i-en nye blomster i pottene.
Da skal jeg begynne på prosjekt “rom Mille”. Hun har funnet ut at hun ikke lenger leker med Monster High dukkene sine, og vil derfor ha de ryddet vekk. Gulp, det blir rart, for det er de aller siste lekene hun har der inne. Jeg får ikke lov å selge eller gi de bort, og Bjørn Erik er nok ikke så keen på å ha de opp på loftet, men nå som han er bortreist på jobb, så tar jeg sjansen på at Pelle klarer å forsere det opp der på en eller annen snedig måte. Det er lov å håpe…
Håper dere alle har det fint, at dagen er god, klem Nina
