Jeg må være disiplinert og fokusert til tusen nå, for å klare å rekke over alt på agendaen. Vil til nød gå glipp av noe, selv om jeg har begynt å jobbe igjen, men det har krevd litt forandringer i hverdagen. Det har blitt mye mindre TV-titting, særlig nå som jeg sitter og leser maualer på kvelden, men det er nok egentlig ikke så stort tap. Vel, nå juger jeg! For jeg elsker å synke ned i sofaen og drømme meg bort i timesvis foran TVén. Ser alt mellom himmel og jord…men nå må jeg altså prioritere annerledes.
Jeg tilbringer den siste timen hver kveld foran Mac´en, og planlegger morgendagens blogg. Det er som sagt “babyen” min, og jeg koser meg med redigering av alle bildene jeg tar. Det er en fin måte å avslutte dagen på, synes jeg. Det gir meg en indre ro.
I går kveld åpnet himmelen seg igjen, og det bøtta ned i timesvis. Da var det rart å jobbe med bildene fra den fine solskinnsdagen vi hadde på Sjøbadet Myklebust her for leden. Sola kommune har virkelig fått til noe flott. Et fantastisk badeanlegg i stilig arkitektur som går i ett med den ville og råe kysten vår her. En utrolig kul plass, som vi hyppig kommer til å ta i bruk.
Mille syntes nok vannet var noe i kaldeste laget, men som vanlig hentet hun fram yndlingsfrasen sin:”Dytt meg da, mamma!”. Hun elsker nemlig at jeg dytter henne uti hvorhen vi er. Da skriker og hoier hun noe inn i hampen høyt, og jeg, jeg kan selvfølglig ikke la være.
Det er jo lov å håpe at sommeren ikke har gitt seg. Det kan ennå komme noen gode solskinnsdager innimellom alt regnet.
Nå stresser alle mann her, for nå er det om å gjøre å komme seg raskt ut på stranda. Midt i farging av hår, kom den ene smsén etter den andre: “Stranda, nå?!” Ehhh, selvfølgelig! Vi er klare…snart!
For det er ikke bare bare å få familien Thorsen, eller hu Nina-mor med seg ut på tur. Halve huset skal være med, for vi planlegger å være der til sola går ned. I tillegg så går jeg på så sterke medisiner for huden min i ansiktet nå, at jeg må “blokkes” herifratilhelv…”. Faktor 50 er påsmurt og hatten, den stoooooore turkise herligheten som alle ler av, er selvfølgelig med.
I helgen var vi i eventyrbryllup til min kusines datter Ina (kan leses her). Samme dag våknet vi opp til skikkelig sydenvær i Oslo, og vi var nødt til å foreta oss et eller annet før finstasen måtte på. Vi slang oss derfor inn i bilen, dro og kjøpte frokost og putra oss opp på Trollvann. For her har vi opplevd mye. Her er minnene mange og gode.
Mamma og Steinar flyttet til Grefsen for over 25 år siden. Helt på toppen, langt inn i granskaugen. Bare et steinkast unna (vel, et ganskel langt kast vel og merke) ligger idylliske Trollvann, og hit har turene vært mange.
Dennis sine første barneår var preget av late solfylte dager her. Der løp han rundt i Adams drakt, og var midtpunkt for oss foreldre, besteforeldre og ikke minst “tantene”. “Tantene” var bestevenninnene mine. Vi hang omtrent daglig sammen, og de ble en stor del av familien vår og gjorde livet vårt komplett.
Når Bjørn Erik og jeg satt og nøyt utsikten, strømmet minnene på. “Tantene” som toppløst lekte med stebrødrene mine Morten og Magnus. Ikke rart de gutta gikk rundt med store smil når jentene mine kastet ball med dem eller lekte med frisbee. Samtidig var Dennis indianer, og bandt oss alle fast til treet…fortsatt toppløse. Guriland det var tider!
Bjørn Erik ble faktisk introdusert for mammaen min her også. Tenkte det var en god idé å samle alle her i nydelige omgivelser. Det hører med til historien at han trodde han skulle “dø” av skam der et lite øyeblikk. Han bøyde seg nemlig ned foran grillen og slapp en stor høylydt fis. Det var helt umulig å la det passere i det stille, og jeg tror mamma sa noe standardgreier som “det er godt det er høyt under taket”. Jeg lo så jeg grein og BE var blodrød i fjeset. Første møte med familien ble i alle fall ikke kjedelig…
Åhhhh, fine Trollvann. Noe av det jeg savner mest med Oslo, er alle mulighetene man har. Marka er full av turstier, gode oppmerka lysløyper, som hadde vært perfekt for mine dårlige knær. Men, men, det er jo ikke umulig å realisere slike utflukter fremover.
Nå har suppeline kommet hjem fra skolen, og i dag begynner hun å ri på kurs igjen. Vi har ikke sett Vilja siden før sommerferien, så dere kan tro det er ei som gleder seg her.
Fyttikatta dette er tidlig, men det er gull verdt å komma seg avgårde før halv syv. Da slipper jeg tre “flaskehalser” med kø, og gjør unna kjøringen på under en halvtime. Det er selvfølgelig også en fordel å kunne vende nesa si tidlig hjemover. Det er fortsatt ingen kø, og dagen kan ennå nytes i lange drag.
Men sjekk ut hva vi gjorde på Mille sin første skoledag i går. Hun kom hjem nokså gira og full av nye inntrykk. De fleste var positive, hun hadde hatt en fantastisk dag, men klarte allikevel å felle noen tårer hele fire ganger på kort tid. Først ble hun lei seg fordi hun mente hun burde ha ansvar for fadderbarnet helt alene. Hun forstod ikke hvorfor hun måtte dele på denne oppgaven…og begynte å grine. Så ble hun lei seg fordi jeg sa hun ikke skulle begynne på leksene, men heller gjøre de på skolen med god hjelp. Vi har nemlig en avtale om at vi kun leser her hjemme. Da ble hun dritsur…og begynte å grine. Hun ble helt paff over å måtte spise opp resten av matpakken sin. Forstod ikke hvorfor hun ikke fikk en is…og da begynte hun også å grine. Til slutt tiltet hun fordi hun ikke fikk lov å velge sjokolademelk i stenden for lettmelk på skolen. Den diskusjonen gadd jeg ikke å begynne på en gang…og da kom det også noen tårer.
All denne frustrasjonen gikk fort over. Hun forstod til slutt hvor lurt det var å dele på dette fadderbarnet. Hun er til tider mye borte fra skolen, og da var hun enig i at det var en god idé å være to om den store oppgaven. Hun ga fort opp leksene også. Lot henne selvfølgelig prøve seg, men hun stoppet fort. Hun konkluderte det med at hun ennå ikke hadde lært om dette ennå, og at hun heller ville ta det med lærer Silje i løpet av uken…smart. Matpakka var god allikevel. Hun tørket tårene og fikk et stort glass melk til. Hun sleit en stund med det å ikke få velge sjokolademelk på skolen, men kom plutselig på at vi hadde hatt denne samtalen mange ganger før. Hun husket at hverken Dennis eller Pelle heller hadde klart å trumfe igjennom dette, og skjønte at kampen var tapt.
Dagen var ennå lang, og ikke minst helt fantastisk fin, så vi bestemte oss heller for å rusle ned på brygga og fiske litt. Mille elsker det, for her har hun allverdens tålmodighet. Alle fisket, men hvem tror dere fikk napp? Hos meg beit det på en 3-4 ganger, men sleipingen glapp hver bidige gang, Bjørn Erik fikk bare tang og brennmanteter, men Mille, hun fikk to sværinger. En på 750 gram og en på 500! Djeeeeesuuuus! Hun har altså den billigste rosa fiskestanga ever, men allikevel var det hun som lyktes. Dere kan tro hun ble hoppende glad og ikke minst stolt. Hun måtte ha litt hjelp til å “knerte” dem, men skulle bære de hjem selv og fortelle alle på sin vei historien om hvem som “vant”. For rundt Mille, konkurreres det alltid. Hun klarer å la det gå sport i det meste ♥
De som liker fisk best her i huset fikk spise den. Hos Bjørn Erik gikk det ned på høykant og Mille syntes også det smakte fortreffelig. Det som ikke var så kult oppi det hele, var at katten vår Lala gikk opp på bordet og forsøkte å stjele hele sulamitten. Vi skreik opp alle mann, for det har hun aldri gjort før. Hun kom borti en bit, så når det var gått en times tid, fikk hun den servert…ute på verandaen.
Moro var det i alle fall, og noe vi så absolutt må gjenta.
Ja, nå er vi halvveis til Oslo! Kun Bjørn Erik, Pippi og meg. Mille var hoppende glad for endelig å få være hos Hege igjen, og det ble en ektra bonus å få ha henne helt for seg selv noen timer før de skulle avsted og hente søte lille Robin i barnehagen.
I går etter første dag på jobb, kom jeg hjem til en gjeng som var veldig gira på å komme seg ut å nyte det flotte været. Bjørn Erik spurte om jeg ville være med på noe nytt, nemlig å leie kanoer. Kun fem minutters kjøretur unna, på Stokkavannet, ikke langt fra Stavanger sentrum. Dette vannet har jeg blogget om en rekke ganger tidligere, for jeg og et par venninner bruker det i ny og ne til å få gått oss en skikkelig trimtur.
Ikke i min villeste fantasi trodde jeg det var mulig å leie kanoer der, “easypeasy”. Bjørn Erik hadde allerede vært i kontakt med Stavanger Kommune, se link her, og fått instrukser rundt hvordan dette fungerte. Så da var det bare å hoppe i det.
Vi var først litt usikre på om det var noen båter ledige i det fine været, men det var det så absolutt. Vi valgte en tremannskano, hvor Pippi satt i front, så reddharen meg, Mille den vinglete bak meg og han far holdt kontrollen bak. Synes først vi knota det litt til ved å padle veldig i utakt, men etterhvert gikk det som en drøm. Gud så moro!
Hva er det jeg må værra på med nå da, mon tro?!
Pippi holdt hodet lavt…
Ganske så fortvila over å ikke “klare” å hoppe opp her. Nekta å hjelpe henne, men viste henne hvor det var 2 cm lavere og derfor lettere å komme opp….jiiiiiisus!
Vi fikk oppgitt lås på koden for å komme inn i bua hvor man kunne legge igjen penger for leien i en konvolutt og låne redningsvester.
Dette var genialt, noe jeg anbefaler alle å prøve. Neste gang tar vi med oss niste og leker mer Brødrene Dahl…
Det har vært mange lange bilturer denne sommeren, og når vi kjørte strekningen Oslo – Stavanger sist gang, holdt jeg på å tilte av kjedsommmelighet. Ba Bjørn Erik leite fram noe spennende musikk i dashbordet, og gjett hva som lå der? Den gamle CDén med Lillebjørn Nilsens barneviser. For en lykke!
Denne CDén er både Dennis på 24 år og Pelle på 18 år flaska opp på. Den ble spilt så mye først i kasettform, at vi var nødt til å kjøpe en ny lik en når Pelle sleit ut den første. Jeg vet ikke hva det er med disse låtene, men de slår meg altså rett i hjertet. Den er fra 1974, så jeg har nok hørt den en del ganger selv som liten, og har altså klart å lære alle mine tre “små” til å elske den.
Herlige gamle barnelåter, gode barndomsminner og ennå like kjekk å synge for full hals. Vel, når jeg nå hører på videoen BE tok av oss, så ble jeg noe betenkt. Det høres altså så gæli ut, men alle kan jo se at vi har det moro. Jeg mener det, hvis denne fortsatt er i salg, så løp og kjøp. En innertier for de små og nostalgi for oss voksne.
OMG! Det der var jammen meg ikke pent…men koselig var det!
Da har jeg akkurat våknet opp i egen seng, og det må være lov å innrømme at ryggen likte det noe bedre en det 3 cm harde underlaget i teltet i går. Dere kan tro han far satt lenge på nettet i natt for å finne soveposer og underlag som er mye snillere mot “gamle” tunge kropper. For nå planlegger vi allerede neste gåtur med overnatting i telt, men da trenger vi en del oppgradert utstyr.
Vi startet i alle fall turen med stor optimisme. Med Lillebjørn Nilsen på full guffe, var bilturen innover mot Forsand kommune unnagjort på et blunk. Vi visste ingenting om stedet vi skulle til, eller hvor langt det tok å komme dit, men drømmen var en åpen lysning mellom fjellene, ved en bekk og gjerne med litt trolsk stemning rundt.
Vi fulgte en gammel stølsvei langs hele Røssdalsvatnet, i ganske steinete terreng de første kilometerne. For meg som har tråkka over et par ganger og Mille med dårlig balanse, var dette litt utfordrende. Det tok en drøy time, sikkert fordi vi var litt usikre på hvor langt vi skulle gå, tok det med ro (gikk mye fortere på hjemveien). Vel fremme, etter å ha gått hele vannet og forsert en grønn liten trollskog, møtte vi på noen ganske så nysgjerrige “okser”…tror jeg. Vanskelig å se, men jeg innbiller meg at det var gutter, noen tøffe “snørrvalper”. Hmmm, dere kan tro jeg var skeptisk til at de skulle være våre eneste naboer de nærmeste dagene.
Teltet ble satt opp på nullkommaniks, og bålet ble vårt samlingssted. “Oksene” tuslet videre, og ga hu mor fred og ro i sjelen. Allerede klokken 20:00 begynte flokken å gjespe og sikle etter varme soveposer og en god natts søvn, men det kom ikke på tale. Vi tok oss heller en kveldstur, fisket, lagde saft med vannet fra elva og fortalte skrønehistorier. Da klart vi å holde koken et par timer til, men da var det natta på alle mann.
Jeg våknet opp til at han far stekte egg og bacon. Frokosten og kattevasken ble unnagjort i de nydeligste omgivelsene “ever”. Deretter gikk turen oppover mot Indravatnet. Denne gangen uten stor oppakning, så jeg var overbevist om at vi skulle klare det. Dessverre ble det full stans ved den store ura. Med kjempesteiner på 2-3 meter, og en litt sliten Mille, fant vi ut av vi stoppet der. Vi hadde ikke med noe kart, og med null mobildekning, visste vi ikke hvor langt vi hadde igjen til vannet. Nå vet vi at vi var like ved så vi burde ha presset minsten litt til, men vi får heller ha det til gode. Det ble uansett en god gåtur på et par-tre timer, og det var jo det viktigste.
Alt i alt ble dette en nydelig opplevelse, minner for livet. Dette må gjentas, det er “snickersogtwist”. Vi skal forsøke å få til en tur til før temperaturen synker og høsten setter inn for fullt.
Vi kjøpte oss fiskekort på nærmeste (eneste) bussholdeplass. Puttet 50 spenn i boksen.
“Han” her og jeg ble aldri noe bestevenner. Han jaga Pippi et par ganger, så jeg var nødt til å ta henne opp på armen og stå bak et tre til han bestemte seg for at kampen var “tapt” og gikk sin vei.
Dette er aller første gang Mille så en maurtue! “Hvor har jeg feila?”, tenkte jeg da.
Dissa “sexa” for oss hele natta. Morsomt tidsfordriv.
Supert å ha med seg denne lille saftsaken. Mindre enn en barnehånd, og ga oss hele 5 liter saft.
Her sa det STOPP! Ingen var klare for å forsere disse kjempeblokkene. Neste gang.
Dette er en laaaaang historie. Vi manglet liksom en M (møteplass) for å klare å gå rundt hverandre. De stod midt på stien på hjemveien.
Hmmm, jeg kjenner på at jeg har vært med på noe fint. Får takke den flinke mannen min som igjen har vært pakkesel og derfor også gjort det mulig for oss å oppleve dette. Men når det er sagt, så bar vi tuppene også max av det vi klarte. Mille var kjempeflink og roses opp i skyene for sin stå på vilje.
Vi er hjemme igjen! Like hele, like blide og ikke minst en flott erfaring rikere. Vi hadde vel egentlig planlagt å sove i telt i natt også, men når undertegnede plutselig kom på at hun hadde glemt å sende en helt nødvendig og viktig mail, var vi nødt til å vende nesa vår hjemover allerede i kveld. For lenge før vi kom til parkeringsplassen hvor gåturen bort til campen startet, mistet vi all form for nettverk. Derfor var det helt nødvendig å returnere til sivilisasjonen i løpet av dagen. Eller han fine mannen min, var faktisk villig til å gå opp og ned til bilen og ordne dette for meg. Synes det var for gæli at han skulle gjøre dette, særlig etter en ganske så strabasiøs gåtur på nesten 3 timer. Alle var ganske så slitne i kroppen, så da tok vi heller en enstemmig avgjørelse og pakket ned leiren etter en god og lang pause rundt bålet med deilig sjokolade og saft.
Selv om det ikke ble overnatting i natt også, fikk vi utnyttet dagen godt. Jeg har tatt en hel haug av bilder som jeg selvfølgelig skal dele med dere i morgen, men akkurat nå skriker dusjen på meg. Det klør overalt, men tror først og fremst det skyldes alle myggstikkene. Eller kan det være fordi jeg fortsatt går i de samme klærne jeg dro i. Ugg bugg pølse med lugg, jeg er nødt til å få de av meg!
Nå er hele huset i gang med å forberede dagens utflukt og ikke minst de kommende dagene hvor vi skal på telttur. Nå må dere for guds skyld ikke tro denne familien er en sånn “sprekas-gjeng” som så populært skal gå den ene toppen etter den andre. Nei, langt derifra! Vi bare elsker å ligge i telt, selv om denne gangen blir noe annerledes.
For som mange vet, så pakker jeg med meg hele huset når vi skal på tur. Har til og med pakket i koffert på telttur, men det blir ikke aktuelt denne gangen. For det går ikke an å kjøre dit vi skal, så det blir å bære alt selv. Teltet må derfor bli det lille fjellteltet, ikke det med to rom og kjøkken, og vi må nøye oss med madrasser som er 2-3 cm tykke. Det blir ingen dyne og pute, men soveposer og genser til å ha under hodet. Men gjør det noe da?! Neida, vi storgleder oss.
Fiskestengene er pakka sammen med Stormkjøkkenet. Dette blir moro!
Selvoppblåsende madrass. Hmmm, det var jammen meg ikke mye å skryte av…
Litt kaos overalt nå. Dyra er urolige, for de merker at det er noe på gang. Pippi-luska skal selvfølgelig få være med, men Lala for nøye seg med hjemvendt Pelle-mann.
Nei, nå må jeg få ræ.. i gir. Strandbaggen skal pakkes, for det skal bli strålende sol i dag, og det skal nytes.
I dag skal dere få være med på en tur langs Akerselva. Elva som betyr mye for meg, og som gjør at jeg higer etter å viderformidle historien rundt den til den lille flokken min.
Jeg er født på Torshov, og jeg bodde i samme oppgang som besteforeldre mine, hvorpå min onkel bodde i oppgangen ved siden av. Jeg er vel det man kaller et opphav en skikkelig arbeiderklassefamilie. Jeg er utrolig stolt av det, og tror nok det på mange måter har gjort meg til den personen jeg er i dag.
Fra den dagen jeg kunne gå, tok bestefaren min meg med på tur ned langs Akerselva. Den gangen synes jeg elva var litt skummel. Den var som en søppelplass, der gamle vogner, sykler og bilhjul endte sine dager. Ikke luktet det særlig godt der heller, for utslippene var mange fra all industrien som lå på rekke og rad nedover. Men han bestefar brydde seg ikke om det. Han var nok mer opptatt av livet elva skapte. Alle arbeidsplassene og all historikken den førte med seg.
I dag takker jeg han. Det jeg lærte av han, er nå blitt min lære videre til mine. Ved å selv rusle rundt i timesvis nedover Akerselva med minsten i hånda og fortelle om alle de tusen kvinnene som arbeidet på spinnereit, at det brant og at de bygget det opp igjen, er nostalgisk. Vi stoppet og leste alt på vår vei, og tok innover oss alle inntrykkene. Tenk at man kan gå helt fra Maridalsvannet og ned til byen, langs Oslo´s grønneste lunge, ganske så stillferdig, kun avbutt av de tyve fossefallene. Vakkert…
I dag er elva på vei til å bli like rein og fruktbar som den var før klorulykken i 2011. Tusenvis av fisk er satt ut, og man kan igjen søke fiskelykken. Bade kan man også, i hvert fall fra Nydalen og oppover. Ganske så fantastisk.
Jeg elsker Akerselva. Elva som mange mener deler Oslo i øst og vest. Den blir bare vakrere og vakrere. Nytt liv pulserer som aldri før. Når man i tillegg snapper opp litt historie underveis, blir det magsikt. Prøv da vel!
Disse “stikkegreiene” var neimen ikke lette å få ut av pelsen til Pippi-luska…
Hvis familien Thorsen øyner muligheten for å gå på skattejakt, ja da griper vi sjansen med en gang. Selvfølgelig ble det litt Geocaching underveis!
Det var en som var rask til å snu, når tuppen på greina knakk!
Belønning underveis er selvfølgelig et “must”! Milkshake, burger og løkringer var et kjærkommet avbrekk…
Husker så godt jeg gikk hånd i hånd med bestefar her. Synes brua skinte så hvit og flott. I tillegg vaiet den når man trampet hardt på den…
Etter å ha rusla hele dagen, en hel mil på kryss og tvers, var det godt å komme opp i veska og bli smugla inn på kino. Støle og stive i kroppen, lente vi oss godt tilbake i stolene og lo oss gjennom Minions filmen. En perfekt avslutning på en perfekt dag….
Ønsker dere alle en fortsatt fin torsdag. Her skal det pakkes…igjen, men denne gangen er det endelig Pelle som skal ut på sprell.
