Klippen for den lille familien vår, den rause pappaen og utrolig omtenksomme kjæresten. Jeg elsker han så høyt at det nesten gjør vondt til tider, for uten denne viktige brikken i livet mitt, hadde hverdagen vært fattig.
Med han ved min side, klarer jeg alt. Han løfter meg opp på gråværsdager og gjør bratte bakker slakkere. Han verner, gir trygghet og håp, og jeg elsker han altså så høyt.
Gratulerer så mye med dagen, fine hunken min, guriland som jeg digger deg ❤
I god tradisjons tro listet vi oss opp trappene med pakker og sang. Vi fikk til og med oss Pelle-mann…
Det er ikke alltid like enkelt å finne gave til “han som har alt”, med ved hjelp av YouWish, firmaet som skreddersyr overraskelser til alle, ble det ikke så vanskelig allikevel…
Jaaa, mannen min har fått seg kilt!
Guttedrømmen skal realiseres, det skal kjøres bil med stor B! Det er altså så kult at det finnes slike arrangementer, les gjerne her.
Jeg lovet å slippe bomben i dag, om hvorfor vi i et år nå har vært ut og inn av sykehuset med snuppelina vår, i helle tre forskjellige storbyer her til lands, men jeg tør ikke å dele noe verdens ting, før jeg har beviset i hånda. Jeg tror det er like før nå, men vi må altså smøre oss med tålmodighet en liten stund til.
Det blir travle dager mellom sykehusbesøk, pleie av nyoperert barn og gullet vårt i stallen, men akkurat tiden med hesten er faktisk den aller beste terapien og egenpleien oppi disse noe spesielle dagene. Vi samarbeider utrolig godt for øyeblikket, vi får mye skryt, og det er altså så kjekt. I dag var det i tillegg überkoselig å få besøk i stallen av koselige Tove, ei som går på kurs med meg hver onsdag. Hun er ikke spesielt glad i rosa, men når hun så gavebordet under lottoeriet hun nylig var med på, falt hun pladask for flamingohåndkle. Ikke for seg selv, men for meg! Jøss, tenk det da dere, hun ville vinne det for meg, hvor snilt er ikke det?
Så da var det litt av ei lykke at sola var tilbake igjen, så undertegne kunne showe litt for naboene…for de hadde selvsagt dugnad i kveld. Ehhh, joda det stemmer det. Årets mai-dugnad var lagt til i kveld uten at vi visste det. Jeg kom hjem mens alle holdt på, og fant en sliten sovende mann sovende i sofaen midt i glaninga for alle som gikk forbi vinduene våre. Uff, ikke helt heldig det der, men Bjørn Erik klarte å redde oss fra skammen og ble med den siste timen.
Nå er det derimot helg dere, og den er faktisk spekket av herlige begivenheter og det gledes!
Nå skal jeg få med meg slutten av Gullruten, smyge meg inn i armen på hunken min, så da får vi heller skrives mer i morgen…
Det er så deilig å ha kommet så langt. Smertene har begynt å gi seg, og den foreskrevne resepten om å ta hele 8 x Paralgin Forte om dagen, trengs så absolutt ikke…tror jeg. Beina ligger stort sett rolig stabla på putene i sofaen, mens jeg forsøker å gjøre det så komfortabelt og koselig for henne som mulig.
Mille er og blir den store helten min. Det er ikke mye den fine jentungen forlanger, men jeg ser hun kjeder seg litt allerede. Det er godt vi har både Netflix, Sumo og HBO og en storebror som har shoppa is. Vel, den var vel egentlig til han selv, men det må da være lov å snoke litt.
Nå skal føttene holdes tørre i hele 2,5 uke, før stingene kan tas. Det betyr ingen svømming eller ridning, gulp, men fyttikatta denne pausen bør jo være verdt det. Hun vil garantert få bedre livskvalitet når det blir slutt på all betennelsen og dermed også alle penicillinkurene.
Legene har i årrekke ville utsette dette, med tanke på at jentungene vår kanskje en dag ville ha blitt sur på den avgjørelsen med tanke på luftige tær i rosa nette flippfloppers. Det toget har nok gått for lengst, hun har faktisk aldri hatt det, og nå som hun er oppi hele størrelse 44-45 i sko, og må ha spesialsåle inni i tillegg, vil hun neppe finne noe som passer.
Mille er som sagt uansett den tapre store helten min. Hun sitter her ved min side nå, og smiler uansett smerter eller ikke. Selv om det hverken blir 17. mai feiring eller kos med hesten på en stund, holder hun ut. Eller jeg håper nå i alle fall det, vi er tross alt bare i startfasen her, men av erfaring så veit jeg hun klarer det ❤
Litt skummelt med all den blodutredelsen rett etter inngrepene, men det gikk selvfølgelig over etterhvert…
I morgen dere, skal vi tilbake på sykehuset, og jeg krysser alt av fingre og tær om at jeg endelig snart skal få dele med dere denne store nyheten. En 1-års lang kamp ser ut til å gå mot slutten, og jeg gleder meg til å hyle det ut til hele den store verden.
Akkurat i dette øyeblikket opereres vesla mi. Ja, jeg må neste få lov å kalle henne det, selv om hun nå er like lang som meg. Stakkars lille vennene min, hun var ikke særlig høy i hatten når hun våknet, og visste at hun igjen var nødt å gå i gjennom det her. Det er femte gangen hun legges i narkose pga inngrodde tånegler, men nå satser vi på at dette blir den aller siste. Før har legene justert både tærne og neglene, men dessverre så har ikke dette hjulpet noe særlig. Hun har konstant gått rundt med plager og betennelser, og selvfølgelig derfor slitt mye pga av dette. Nå skal neglene derimot opereres helt vekk, og jeg håper virkelig de forblir borte for alltid. Det er en ørliten sjanse for at noe kan vokse ut igjen, hvis de ikke har klart å fjerne alt, men vi satser på at det ikke skjer.
Mille har som sagt vært veldig nervøs i dag, for det er skummelt med alle disse fremmede legene og ikke minst nålene. Jeg var derimot raskt ute med å fortelle sykepleierne om diagnosen hennes, så de ikke behandlet henne som den 16-åring de først trodde de så, men en 11-åring som er skeptisk til det meste. Det viktigste for jentungene vår, er nemlig at hun hele tiden nøye blir fortalt hva som skjer. Det var ikke snakk om at hun ville legge seg ned på operasjonsbordet med en gang, uten å vite hva alle apparatene rundt henne var. Hun må føle at hun har kontroll, det er alfa omega, for med den kommer trygghetene, og da slapper hun som regel av.
Seks personer er altså inne hos henne nå mens hun opereres, og jeg kjenner på en stor takknemlighet over at vi er så heldige som bor i dette flotte landet. Her blir de kjære barna våre tatt godt vare på, og jeg kan ikke få rost alle godt nok med tanke på hvor godt vi ble mottatt i dag. Nå må jeg bare smøre meg med litt tålmodighet, for jeg må innrømme at denne ventetiden til alt er over og hun endelig våkner opp igjen, er ganske så uutholdbar…
Jeg fikk snuppeline til å trekke på smilebåndet når jeg dro på meg hårnettet over dulten min…
Jeg er titt og ofte på sykehuset for tiden, blant annet på Smerteklinikken. I sammen skal vi forsøke å gjøre hverdagen litt enklere, være seg i form av hjelpemidler, smertestillende medikamenter og ikke minst positiv tankegang. Sånn i begynnelsen, dreier det seg om for legen å få tak i alle trådene, lære meg å kjenne og spørsmålene den første gangen var ikke akkurat få. Noe han lurte fælt på, lød som følger:”Hva ville du brukt tid på, hvis du plutselig fikk en hverdag preget av mindre smerter?”
WHAT?! Jeg ble sittende der som en stum østers, satt bare å måpte som et stort spørsmålstegn. Jeg klarte rett og slett ikke å svare, fant ikke på noe fornuftig å si. For i dag gjør jeg de tingene som trengs for at dagen skal gå rundt, maks et par oppgaver. Hva jeg derimot skulle ha valgt å gjøre hvis jeg klarte mer, kom jeg rett og slett ikke på der og da? Det var sannelig ikke et enkelt spørsmål å svare på, og det ble blant annet hjemmeleksen til neste gang.
Jeg har aldri hatt “grønne fingre”, men allikevel alltid brukt den lille hageflekken min som terapi. Jeg har elsket å ligge med rompa i været (ikke få stygge bilder i hodet nå), lukende i bedene, og vært en iherdig shopper av ett-årige planter. Den gleden forsvant med helsa dessverre. Ugresset har tatt over, og naboene har nok ikke sett så mye av meg utendørs som før. Plantene som har blitt kjøpt inn, har blitt stående i posene til de har tørka inn. Det har med andre ord vært nokså stusselig, trist og grått på de to verandaene våre.
I år har jeg derimot bedt om hjelp fra han fine mannen min. Før han dro avgårde på LO Kongressen fant han frem alle pottene mine, og samlet de sammen ved siden av huset. Jord ordnet han også, og med frasen “jeg regner vel kanskje med at de står her urørte til jeg kommer hjem igjen” dro han avgårde. Ehhh, ikke pokker om han skulle få rett denne gangen også. Jeg skulle sannelig vise han at jeg på to dager skulle klare å fjerne de gamle visne vekstene og litt jord, og få på plass de nyinnkjøpte margerittene mine. Okke som!
Flott ble det, men vaskingen av pottene og plasseringen av dem rundt omkring får jeg overlate til andre. Bjørn Erik må jo være litt fornøyd nå, eller hva sier dere? Jeg blir i alle fall glad av skuet.
Må innrømme at blomstene har stått i posene sine en drøy uke allerede…
Det trengs bare litt skrubbing med litt vann nederst på pottene, så er de klare…
Da var Mille på plass i stallen igjen, og denne gangen har hun med seg Kaja-mor også. Hun skal som sagt operere ut begge tåneglene i morgen, og da aner jeg ikke hvordan det blir med ridningen fremover. Håper uansett ikke det tar for lang tid før vi har henne på hesteryggen igjen…
Se hva jeg har tatt i bruk, da dere. Den nyinnkjøpte matpakketingen jeg nylig kjøpte i butikken til Kristin, sist jeg var i Oslo, se gjerne her. Det er ingen hemmelighet at jeg elsker duppeditter som har noe med flamingoer, marihøner og vannmeloner å gjøre. Nesten alt jeg kommer borti med disse tingene, må jeg ha. Det trenger ikke engang å være en nytteting, jeg blir bare så altfor forelska, samme hva det er.
Denne gangen ble jeg derimot positivt overraska over at jeg hadde fått tak i en skikkelig fargeglad gla´ting som faktisk kan brukes. Matpakkeordningen ble allerede flittig brukt av snuppeline i helgen, og jeg synes altså den er så fin. Så fin, at jeg tror jeg må ha en til. En lykke for meg at Bjørn Erik i morges tok turen til Oslo for å være med på LO Kongressen, for da er han bare to trikkeholdeplasser fra butikken, Styleconnection.
Dere må jo være enige om at denne er fresh? Får jo den deilige sommerfølelsen bare av å se på den…
Mille skal opereres til onsdag, så i to dager nå, vil hun gjerne briljere i stallen på egenhånd. Jeg har mer enn nok småplukk å holde på med her hjemme, så det passet faktisk veldig bra. For som dere helt sikkert vet, uteblomstene jeg kjøpte for over en uke siden, står fortsatt i posene…
Jøss, dette ble en hel annen helg en først planlagt. Jeg satte rett og slett på pauseknappen. Hagen skulle egentlig vært påbegynt, den trenger sårt litt farger i form av nye planter og vinduene og bilen er grælskitne, men pytt, pytt.
På veien til stallen i går måtte jeg innom venninnen min Simone med noe hun hadde glemt hjemme hos meg dagen før, og hun og mannen har altså skapt verdens koseligste lille oase. Det blomstrer for fullt der allerede, det formelig oser av sommer, og for meg som ikke har begynt på noe her hjemme i det hele tatt, er det som å klyve inn i en annen verden.
Jeg finner alltid roen hjemme hos Simone, være seg om vi er inne eller ute. Et par andre venninner hadde også tatt turen utover, og da fikk hest være hest for en stakket stund. Jeg sank raskt ned i go´sofaen ute på verandaen, mens Mille la seg paddeflat på gressplenen med den lille valpen som også var på besøk.
Timene fløy avgårde, og plutselig var sola på hell. Hesten vår Sol, stod på beitet og koste seg, så vi hadde ingen hastverk. Vi kom fram til henne til slutt, men tok oss også tid til en pizza på veien først. Enkelt og lettvint…
* bildedryss *
Mille har vondt i ryggen, så i steden for å legge seg til avtalt tid, fikk hun lov til å avslutte kvelden i jacuzzien. Bjørn Erik hoppet også oppi, og jeg tror sannelig jeg skal følge etter jeg også. Så da dere, får vi heller skrives mer i morgen.
Gårsdagen gikk rett i minneboka. Helgen kunne faktisk ikke ha startet bedre. Nå høres dette ut som en klisje, litt sånn “hallo bloggen, livet smiler, livet er herlig, jeg er så heldig, bla, bla, bla”, men akkurat der og da ble alt av smerter og bekymringer lagt helt til side.
Min bestis og jeg våknet opp til nydelig sommervær, og bestemte oss for å dra på tur med vår kjære Sol. Tonje har vært så utrolig flink det siste året, hun går titt og ofte, så hvorfor ikke slå oss i sammen for en gang skyld, og nyte hverandres selskap? Litt feigt kanskje at hun måtte gå mens jeg red, men det var faktisk utrolig koselig det også.
Alle tre, nei fire mener jeg jo, for Pippi var jo selvfølgelig også med, tok turen til Stokkavannet via Hålandsvannet, og der fant vi oss en liten vik. Det er egentlig strengt forbudt å ri langs begge disse vannene, men vi har med grime og leietau, og tøyer grensene litt ved å si at vi “går på tur med hesten”. Vel, jeg har ennå til gode å bli tilsnakka, for jeg tror de fleste synes “sola” vår er et ganske så yndig og koselig lite vesen. Jeg har også en tendens til å la smilet gå trill rundt når jeg møter på folk, og med et høflig “hei” i tillegg, får jeg neste alltid et smil tilbake.
Det er ikke så enkelt å få kroppen med på laget for tiden, men på slike dager som det her, klarer man alt. Et øyeblikk der ønsket jeg helst at tiden hadde stått stille for alltid, men jeg satser på at vi kan gjenta dette…
Fire gode venner (Pippi er utenfor bildet da hun ligger i saltaska)…
Hvitveisen er snart på hell…
Min fargeglade havfrue…
Sol er litt skeptisk til vann, men gir litt nølende etter for hver gang…
Pippiluska er alltid med…
Kan det bli mer idyllisk?
Kvelden ble avsluttet rundt bålpanna bak i hagen med flere gode venner. Dere som fulgte med på Snapén, tror kanskje det var alkohol med i bildet, men nei ikke en dråpe ble fortært. Vi var nok bare “rusa” på hverandre og den gode stemningen.
Da drar vi jentene ut i stallen. Vi skal vaske badekaret på beitet, så våre firbeinte venner får litt mer tiltalende forfriskninger der ute. Det har blitt ganske så skittent i løpet av vinteren, så her er det bare å brette opp ermene.
I dag kan dere tro det var ei som ble hoppende glad over å ikle seg klesvalget som var lagt fram. Ja, tro det eller ei, jeg får fortsatt lov å bestemme hva Mille-mor skal ha på seg. Det er ikke det at hun ikke er interessert i å velge selv, men det er ytterst sjeldent hun gidder. Så i dag kan var det årets første kjoledag, og det er jo alltid en milepæl.
En ting 11-åringen derimot var veldig gira på, var å få klæsja på seg en haug med falske tatoveringer. Jeg med alle mine dekorasjoner kunne jo ikke nekte henne det, men det holdt med to. Sommerfrisk og fin, hinket hun glad og forventningsfull avgårde i morges, og jeg håper virkelig dagen blir god ❤
Wow, for et fantastisk vær vi har fått, dere! Har sommeren kommet allerede? Hopper vi over en årstid og går rett fra vinter til sommer? Av erfaring kan dette gjerne bli det eneste glimtet av finvær vi får, så nå skal det nytes til det fulle. Vel, jeg har et utbrudd med rosacea på det ene kinnet for tiden, går på Apocillin for en real betennelse, så jeg må ta forhåndsdregler. 50 faktor blir flittig brukt, og direkte sollys i ansiktet unngås på det sterkeste.
Denne uken er booket opp med leger og spesialister hver bidige dag, men når ettermiddagene kommer, er det bare Mille og mamma tid. Vi storkoser oss i stallen i timesvis, det er en fantastisk avkobling til hverdagsmaset. Vi glemmer tid og sted, og ikke minst leggetider. Det ene tar det andre, og plutselig skulle 11-åring ha vært i sengs for lengst.
I går hadde jeg også lovet snuppa mi og avslutte dagen i jacuzzien, og jeg orket rett og slett ikke å være den kjipe mammaen (igjen) som ikke holdt ord. I tillegg hadde jeg gledet meg til dette selv, for kroppen formelig skreik etter pleie. Så da brøyt vi alle regler, og hoppa oppi varmen nattestid. Neida, det var ikke så seint, men allikevel langt etter leggetid. Mille har alltid trengt masse søvn. Det er tungt for henne å holde den lange kroppen sin i aktivitet, og som regel kapitulerer hun etter endt skoledag. Etter fem timer i stallen i tillegg, var dette kanskje mer etterlengta for henne enn for meg.
Hvorfor gjør vi ikke dette hver bidige dag? Vel og merke ikke så seint hver gang, men det er jammen meg mye bedre å avslutte dagen der enn foran TV`n…
Nei, da må jeg løpe igjen, dere. Lege, lege, lege…
