Nå inntas fellesfrokosten i en alldeles nydelig leilighet midt der alt skjer i vakre Shoreditch. Det er søren meg hele 22 grader allerede, og det var helt sykt deilig å ikle seg shorts og t-skjorte. Skravla går i hundreogti, for vi har ikke sett hverandre på over et år, så her sover vi så absolutt ikke bort dagen. Vi er faktisk allerede klare for sprell.
Denne dagen kommer nok til å bli ekstrem lang. Det er bestilt bord på Hakkasan seinere i kveld, og rett etterpå skal faktisk hele gjengen på skikkelig Rock´n Roll, vi har billetter til et meget spennende prosjekt .
Nå drar vi fem kvinns på tur til herlige Shoredish i London, Oslo´s svar på Grünerløkka. I følge værmeldingen er det meldt sol og hele 26 grader, så plutselig måtte den allerede ferdigpakka kofferten helomvendes. Hettegensere og tykke klær generelt er byttet ut med skjørt og t-skjorter, så nå satses det fullt på at blåhvite legger skal få lufta seg seg skikkelig.
Rikke og Jannicke flyr direkte fra Oslo, mens Tonje, Ranveig og jeg tar strake veien fra Stavanger. Jeg er altså så spent på om Airbnb leiligheten med den lille bakhagen, er så koselig som bildene viser, se gjerne her. Det viktigste er uansett den sårt trengte tiden jeg har lengtet etter med jentene. Endelig er det vår tur igjen, og jeg har ikke ord for hvor viktig det var at dette dukket opp på kalenderen nå. Jeg tror alle er skikkelig gira nå, det bærer i aller fall alle meldingene oss i mellom preg av.
Fyttikatta! Takket være snill mann, er jeg denne gangen “loaded”…
Skoa er sikkert over tyve år gamle, men fortsatt det gjeveste jeg har, og som alltid pakkes med på tur…
Så ille har det altså blitt! Når en er noen måneder fra fylte 50, er ikke dette uvanlig tror jeg…
Reiseleder “Ninapina” er klar. Alle har klart å spare, så lommepengerkonvolutter skal snart deles ut…
Amalie har gjort meg superklar med nye vipper og Torunn har gitt meg noen helt magiske negler. Det er så stas å føle seg litt ekstra “pønta” nå man skal på tur…
Håret ser ikke så galt ut på bildene her ser jeg, men i virkeligheten har det blitt alt for blått etter hjemmeherjingen…
Jeg skulle nok ha tatt meg tid til å besøke min kjære venninne Andrea og fått fiksa fargen på håret før jeg dro også, men jeg var nødt til å prioritere andre ting denne gangen dessverre. Det viktigste nå, er uansett å senke skuldrene og bare flyte med i venninnerushet. Dere kan tro jeg gleder meg til å snart skulle plukke opp Tonje og Ranveig og fyke videre ut mot Sola flyplass. Tenk det dere, nå begynner eventyret snart, fullbooka med spennende opplevelser fra dag en.
Kofferten er pakka og nesten alt er på stell her hjemme. London, here I come!
Det har vært litt spesielt å forberede seg til denne turen med en pleietrengende Mille-mor rundt seg, men nå ser det ut som om ting snur til det bedre. Mille har ligget til sengs siden søndag, uten å ha spist eller drukket noe, men nå får hun altså i seg litt væske for aller første gang. I tillegg har hun et ønske om å komme ned i stua, så da tror jeg sannelig hun er over den verste kneika.
Hva synes dere forresten om epletreet denne gangen? Påskeeggene og alle de fargeglade fjærene har fått hengt på overtid, men nå hjalp Pelle meg med å ta de ned. Nå prydes det yndige lille treet til Mille (dåpsgave fra venninnene mine) med blomsterlys i stedet. Det er helt nydelig om kvelden, ser nesten litt kinesisk inspirert ut, særlig nå som treet i tillegg blomstrer. Tror allikevel det må litt mer stæsj på, før jeg er fornøyd. Jeg tenker jeg skal være på vakt, eller på jakt heter det vel, etter noen fargeglade fugler også. Tenk å funnet en lyskjegle med det “over pytten”.
Nå driver han far og hjelper meg med en del småting, blant annet med å nagle de svarte gamle Conversa mine. Det vanskeligste å pakke til slik en “heisa-tur”, er sko, men et par sorte pimpa Converse gjør alltid susen, passer til alt.
Nei, dere, klokka er mye, og jeg har lyst til å fall til ro i armkroken til hunken min så vi kan se en nye episode av “The walking dead”. Herrejemeni så forbanna skummel og spennende den serien er. Vi har begynt på sesong tre nå, og det er jo ikke lenger zombiene som er de verste “folka” å komme ut for. Kampen for tilværelsen er jo så tilspissa og grusom, og jeg sitter som et stort spørsmålstegn etter hver bidige episode. Han som har skrevet det her må jo vært noe inni hampen gale Mathias.
Her er vi sykepleiere på skift. Mille ligger fortsatt til sengs uten særlig fremgang, og det er en kamp om å få i henne de pillene hun trenger for å få fortgang på “get well soon”. Nå klarer hun derimot å sove mye mellom slaga, og det er jo den aller beste medisinen. Hvis vi bare får henne til å drikke også nå, regner jeg med at hun snart er på beina igjen.
Jeg tenkte derimot jeg kunne invitere dere inn i en sånn morsom fjortis-greie, som veldig mange bloggere hiver seg på når de gjerne ikke har så mye å skrive om. Det handler om deling av dagligdagse ting, kall det gjerne små hemmeligheter. Så da kjører vi en liten liste på tre ting, ok? Let´s go!
Jeg elsker ketchup… Jeg må til enhver tid ha minimum 4-5 flasker i huset “just in case”. Helst den helt vanlige til Idun, men digger også chili varianten. Er jeg ekstra heldig, har vi en utenlands i hus også, med karrysmak, og den kan jeg altså lage alt mulig med. Nå tror sikkert mange at jeg “ødelegger” hver bidige matrett med denne røde herligheten, og ja til tider gjør jeg nok kanskje det. Har venninner som passer på meg som en hauk, så jeg ikke tilfeldigvis putter en liten dæsj oppi både her og der. Ja, hva er nå favoritten “med ketchup”? Rista loff, med smør og brunost på…og en dæsj…ketchup! YES!
Jeg var avhengig av nesedråper i hele 11 år… I januar 2016 var det nok. Da styrte nesedråpene hele hverdagen min. Julen 2015 ble en oppvekker, for da måtte jeg sette meg opp i senga 2-3 ganger hver bidige natt for å spraye meg. Jeg fikk ikke lenger puste når jeg sov, og jaget etter 6-timers søvnen ble et mareritt. Overalt i hele huset hadde jeg mitt lille lager, og jeg tør ikke å tenke på hvor mye penger jeg brukte på denne jævelskapen. Jeg var så til de grader avhengig, og var altså nødt til å ta et skikkelig oppgjør med meg selv. I en uke satt jeg mer eller mindre aleine i stua og pusta og pesa med åpen munn. Når det var som verst, skylte jeg nesebora med saltvann, men det hjalp ikke stort der og da. Psyken var nådd bunnen, men jeg ga meg ikke. Selv om jeg var som en narkoman, var det “nå eller aldri”. Jeg har ikke rørt en spray på nesten 1,5 år, og kommer neppe til å gjøre det igjen. Sliter fortsatt med nesa, blør mye og har faktisk ikke vegg inni selve nesa mellom nesebora, men det kan jeg fint leve med.
Jeg bruker lite tid på sosiale medier… Helt sant, dere, jeg er nesten aldri på nett og klikker i vinkel når folk velger mobilen sin fremfor meg. Øhhh, det hørtes kanskje litt feil ut, men jeg blir faktisk forbanna. Jeg elsker macén og iPhonen min, men det betyr ikke at vi trenger å omgås “all the time”. Bloggen tar selvfølgelig tid, men når jeg er ferdig for dagen med den, legges alt vekk. Jeg har heller lagt meg til rutiner to ganger i døgnet hvor jeg går en runde og sjekker alt, som Instagram, Snap og evt. tilbakemeldinger på bloggen, men utover det, lar jeg alt ligge. Jeg kan nok med hånden på hjertet si at det er dette Bjørn Erik og jeg krangler mest om i hverdagen. Få nesa vekk fra mobilen asap!
Min viktigste hylle på kjøkkenet…
Jøss, dette ble et tøysete innlegg, men det må da være innafor av og til? Tror kanskje jeg kan kjøre en runde i ny og ne med slike fakta, bli litt bedre kjent.
I dag skulle jeg virkelig ønske vi hadde den gode gamle ordningen hvor man enkelt kunne få legebesøk hjem. Mille har altså vært så dårlig i natt, og morningen likeså. Vi har derimot verdens herligste legefolk med oss på laget her lokalt på øya, så pjuskeline fikk seng å ligge i på legekontoret. Selve undersøkelsen var unnagjort på nullkommaniks, og selv om det var et ork for henne å komme seg dit, var hun tilbake i senga si på under en halvtime.
Det er et faktum at det herjer basilusker i halsen hennes, og kanskje også i det ene øret, så det var ikke til å unngå å begynne på penicillin igjen. Av erfaring fungerer det veldig bra, så jeg regner med at hun er på beina igjen til helgen. Det som allikevel er litt krise, er at Mille egentlig skulle stått på scenen på skolen i morgen og fremført en stor rolle i et skuespill hun har øvd på i månedsvis. Det er altså helt uaktuelt nå, for hun kan hverken synge eller snakke med “piggtråd” i halsen, så jeg er litt usikker på hva skolen kommer til å gjøre. Kanskje de rett og slett må utsette det hele, for jeg tipper det blir vanskelig å erstatte henne på så kort tid.
På slike “gråværsdager” er det godt man som blogger har litt annet “stuff” i bakhånda. For hvor fin er ikke det nye urterstativet mitt fra Ikea da dere? Jeg er ikke så inni hvilke urter man kan bruk til hva i matverdenen, men håper jeg lærer etterhvert. Det var forresten umulig å finne hele tolv forskjellige urter der og da, så jeg supplerte de tomme pottene med jordbærplanter, og jeg synes altså det ble så koselig. Eller hva synes dere?
De små yndige krittskiltene ble også hanka inn på Ikea…
Litt gressløk ble allerede høsta på 17. mai…
Stativet kan også “knekkes” på midten, så det kan plasseres i et hjørne…
Det må ærlig nevnes at jeg allerede har klart å drepe to av urtene. De fikk direkte sollys og ble også vannet rett ovenifra, rett på jorda i steden for at jeg pottevannet de. Altså tok ut planten og vannet tom potte. Blæ, blæ nybegynnertabba (hilsen bestis Tonje), men jeg lærer nok etterhvert. Urteplantene kjøpte jeg for en slikk og ingenting på Rema1000 til 10,- pr. stk., så jeg skal nok få bytta de ut ganske så snart.
Heihei kjære, supre lesere! Hva skulle jeg gjort uten dere?
Det er nemlig ingen hemmelighet at det er tungt å blogge for tiden. Jeg står dønn fast i et ganske så tungt sinn, så stakkars Bjørn Erik har tatt musikk på øra og begynt på prosjekter ute i hagen. Selv kan jeg glemme å hjelpe til med helsa jeg har nå, så det planlegges en del forandringer ute både foran og bak, som letter vedlikeholdet. Jeg kunne holde på med hagearbeid i timesvis tidligere, satt faktisk å klipte gresskantene med en vanlig saks, men det er historie. Alle bedene skal bort nå, de skal tettes igjen med belegningsstein, og rullesteinsbedet med stauder i bak, skal byttes ut med hekk i stedet. Nå blir det å satse på fargeglade potter i stedet, og ikke minst alle de herlige flamingoene mine.
Mille har som sagt vært hos vår kjære Hege i helgen, og jeg gledet meg til å se henne komme hjem og se reaksjonen hennes når pappa Bjørn Erik skulle rulle frem den nye sykkelen sin. Han hadde nemlig planlagt å ta henne med på en skikkelig rundtur rundt øya i dag. Dessverre kom Mille hjem full av feber. Ikke helt overraskende, siden Pelle har vært sengeliggende siden fredag. Stakkars snuppeline, hun fikk derfor heller nytt sengetøy på i senga, og ble putta til sengs med en gang. Hun har nemlig en viktig dag foran seg på tirsdag. Da skal skuespillet hun har øvd på i månedsvis fremføres, og det dere kan hun rett og slett ikke gå glipp av. Hun spiller en av hovedrollene, er altså så flink, så uansett form kommer hun til å stille den dagen. I morgen derimot får hun heller bli hjemme. For siden hun allerede har sovet i tre timer nå på dagen, regner jeg med at døgnet blir snudd litt opp ned. Jeg krysser i alle fall alt av fingre og tær for at hun skal bli fort frisk.
Undulatene Snow og Sunny var også nødt til å natte tidlig i dag…
Jeg er så glad jeg har mer Apocillin igjen fra siste betennelse i huden min, for ikke pokker om jeg kan bli syk nå. For absolutt alle hangler her nå, både Bjørn Erik, Pelle, Linni og Mille så jeg hiver dem inn uten å nøle. For nå er koffertene tatt ned fra loftet, for om fire dager er det tur igjen, “nothing´s gonna stop me now…”
Det er vel ingen hemmelighet for noen at vi som foreldre har en del utfordringer for tiden. Jeg kjenner meg altså så rådløs og trist for tiden, men av erfaring vet jeg det er lurt å tenke nøye gjennom hva vi skal gjøre, før vi agerer. Jeg står veldig sterkt i følelsene mine akkurat nå, og som den “væren” jeg er, kan et tiltak fort føles som et angrep på noen, og det er jo ikke heldig. Mille er også tydelig på at jeg ikke må gjøre ting verre for henne ved å “blande” meg for mye, og jeg er jo på en måte enig med henne, men samtidig må det skje noe, for Mille kan ikke ha det sånn som hun har det nå.
Denne helgen har vi allikevel satt på pauseknappen, for Mille er hos Hege. Hesten vår Sol, blir også tatt godt vare på av nye fôrverter, så plutselig hadde vi både barne- og hestefri. Det lureste for Bjørn Erik og meg hadde nok vært å ta det helt med ro, vi burde slappet skikkelig av, men nå var det virkelig på tide for Bjørn Erik å få lufta seg litt i det miljøet han liker seg veldig godt i. Han har reist og jobbet mye i det siste, samtidig som han har stilt opp for oss her hjemme, så en kveld med skikkelig Rock´n Roll ble ikke feil. Samtidig fikk jeg hengt med bestissen min Tonje også, og det er jo ikke hverdagskost.
Kjekken min ikledde seg for første gang bursdagspresangen sin, den nye kilten, og jeg må virkelig si han kledde den. Bjørn Erik har ønsket seg dette plagget så lenge jeg har kjent han, og når muligheten dukket opp om å få skreddersydd en i denimstoff, ble dette den perfekte gaven. Fin, ikke sant?
Tonje, true to her Rock´n Roll heart…
Når Tonje er i slaget, er hun altså noe av det morsomste jeg veit om å henge med. Det er få som spiller luftgitar like bra som henne eller som “banger” så til de grader rått, og latteren stod i taket etterpå når hun høylydt ropte:”Er det noen her som er kiropraktor? Jeg trenger en kiropraktor!”
Hva gir du meg?! To i kilt ute på samme kveld. Jeg lo altså så til de grader, når han her plutselig dukka opp ved siden av hunken min. Fyttikatta så moro og så kjekke!
Hånd i hånd rusla vi hjemover nattestid, etter å ha lagt bak oss en livlig kveld med gode venner og mye bra musikk. Tror aldri jeg kommer til å bli lei sånne kvelder som det her, blir aldri for gammal til slikt. Lenge leve Rock´n rollen!
Jeg er faktisk i veldig fin form i dag, for jeg sluttet tidlig å øllebølle. Bjørn Erik er også i slaget, men akkurat nå er han ute hos Fevang brødrene en tur og barberer seg. Han skulle visstnok også ut og handle seg en vanlig sykkel, for Mille har som tidligere nevnt også akkurat fått seg ny sykkel hun også, og noen må hun jo få dra på sykkeltur med…
Ønsker dere alle en fortsatt god helg, nyt den til den fulle!
Ble det en fin feiring? Her hjemme ble den noe annerledes enn før, rett og slett fordi Mille ikke ville gå i tog med klassen sin. Jeg trodde først det var fordi hun har operert føttene, at det ble for langt for henne å gå i de oppklipte Crocsene, men når vi satte oss ned for å se kongens menn Garden åpne barnetoget på TV, kom det en helt annen historie. Mille ville ikke delta på de forskjellige aktivitetene på skolen, uten at hun fikk lov å være med noen i klassen. Som 11-åring, er det visstnok ikke like kjekt å holde mamma og pappa i hånda lenger på denne dagen. Ønske om å dele og glede seg over denne feiring med andre jevnaldrene, er større, helst med en god venninne, men det følte hun ikke hun hadde.
Det har vært en del stygge episoder i Mille sin hverdag i det siste, som involverer barna rundt henne hun trodde hun kunne regne med og stole på. P.g.a. dette, føler hun seg mer aleine enn noensinne. Når operasjonen i tillegg gjør at hun ikke kan være i stallen, når denne kjære vante trygghetene uteblir, kjenner hun på en stor sorg og tomhet, og hjertet mitt blør.
Jeg burde jo som mamma ha skjønt dette, for jeg har lenge sett at hun går rundt og er stille og grublet mye. Der og da var det lite tiltak som kunne settes i verk, men Bjørn Erik, tante Tonje og jeg gjorde alt i vår makt for å gjøre denne dagen spesiell allikevel. Først foreslo jeg at vi skulle legge opp til både eggeløp, ballkasting og en masse andre typiske 17. mai greier, men pappaen var mye mer oppfinnsom. Han fant frem en app på alle mobilene våre og koblet seg opp på PC mot TV, og i sammen lagde vi en alle tiders quiz. Jeg lover å ta dere med inn i denne superkule oppfinnsomheten etterhvert, men først litt mer om selve dagen vår i går.
Firerbanden lagde til herlig frokost i sammen, og selv om spisebordet var dekket til alle kunstens regler, valgte vi heller å innta etegildet i stua. For det var faktisk utrolig koselig å overvære det som skjedde på TV-skjermen samtidig som vi spiste. Det å få være med til alle verdensdeler og se hvordan nordmenn stolt viste seg frem, var utrolig kjekt. Da fikk vi alle også noe å snakke om, og glemte det “såre og triste” for en stakket stund. Gode filmer ble også hentet frem av pappa Bjørn Erik, og hele tre ganger dekket vi bordet til fest. Jeg vet ikke med tante Tonje, men vi andre har i alle fall hatt skikkelig magetrøbbel i dag. Det skulle ikke vært mulig å spise så til de grader mye. Når man i tillegg ikke rører på seg, er det jo ikke rart det går gæli, thihiii…
Nå trosser jeg legens råd, og tar med meg snuppeline i stallen. Hun får egentlig ikke lov å utsette seg for bakterier før stingene er tatt, men jeg kan ikke sitte å se på at ungen min sturer. Med forsiktighet, poser rundt begge ben, tar vi sjansen får jeg håper og tror en klem fra Sol får livet til å smilet litt igjen.
Helt siden Mille fikk diagnosen “Sotos Syndrom”, har vi visst at hun antagelig ville bli lengre enn gjennomsnittet. Fra hun gikk i barnehagen, har vi hatt jevnlige dialoger med leger og spesialister, om at når hun nærmet seg “normal” høyde, skulle vi ta tak i det. Vi var da alle enige om å stoppe henne ved hjelp av hormoner.
For litt over et år siden tok vi derfor kontakt med en av Mille sine leger, vedkommende som har fulgt henne hvert bidige år siden hun ble født, for å få satt i gang prosessen med å stanse veksten hennes. Måten dette gjøres på, er at man ved hjelp av kvinnelige hormoner (østrogen), starter puberteten tidligere enn normalt, for så å avslutte puberteten når skjelettalderen har nådd ca. 14,5 år. Da er hun nemlig ferdig med å vokse.
Det som derimot skjedde da vi våren 2016 tok kontakt med legen på Stavanger Universitetssykehus (SUS), var at vi klart og tydelig fikk beskjed om at man hadde sluttet å behandle ekstrem høyde med hormoner. Det ble vist til to uavhengige forskningsrapporter det det ble påpekt forskjellige bivirkninger på kvinner som tidligere hadde blitt behandlet. Rapportene viste mulig fertilitetsproblemer.
“Vriompeisene” Bjørn Erik og jeg, nektet selvsagt å godta dette sånn uten videre. Vi leste oss opp på rapportene, samtidig som vi tok kontakt med Sotos-familiene våre, for å høre om hvilke erfaringer de hadde rundt dette. Vi fikk raskt tilbakemeldinger om at det i vår lille gruppe, allerede fantes barn som hadde blitt behandlet med hormoner tidligere, helt uten bivirkninger, helt uproblematisk. Vi samlet sammen denne infoen, og tok igjen kontakt med legen, for å få snakke med en spesialist, en endokrinolog.
Etter nok noen måneders venting, fikk vi time på sykehuset i Bergen. Optimistiske reiste vi opp til fiskerlandsbyen med håp om å treffe en person som kunne hjelpe oss videre. Det som derimot skjedde, var at vi fikk treffe en ortoped, som raskt fortalte om hvordan han kunne stoppe Mille sin vekst i vekstsonene i lår og leggbein ved hjelp av operasjon. Dette var vi jo ikke sånn umiddelbart interessert i, og vi synes det var ergerlig å ha reist den lange veien uten å få lagt frem denne viktige saken vår for en endokrinolog. Ortopeden var derimot på vår siden, og lovte å tale vår sak videre til hormonspesialisten. Etter nok en lang ventetid kom det brev, et avslag, fra en lege som ikke en gang tok seg tid til å møte oss.
Bjørn Erik og jeg var IKKE fornøyde. Her blir vi videresendt til Bergen for en ny evaluering, uten å møte de riktige folka, og så blir ønsket vårt avslått uten en skikkelig vurdering. Vi følte oss motarbeidet. Mange hadde nok gitt seg der og da, men ikke den duoen her. Vi tok derfor igjen kontakt med legen vår på SUS, og forlangte enda en vurdering, og denne gangen understreket vi “av en endokrinolog”.
Nå hadde det gått hele 7-8 måneder, og i mellomtiden vokste Mille bare mer og mer uten å viste tegn på å flate ut. Venting, henvisninger, purringer og legetimer ble vår faste hverdag. Før jul fikk vi derimot endelig time på Rikshospitalet, i februar. Denne timen passet dessverre ikke, da Bjørn Erik som lenge hadde gått uten jobb, måtte reise utenlands, men i mars, vendte vi nesa vår endelig mot Oslo by. Vi var vel ikke den mest optimistiske gjengen i bilen den dagen, men alle tre var i alle fall enige om at ingen kunne si at vi ikke hadde gjort alt i vår makt for å få dette til.
Vi var rimelig nervøse på venterommet, og da vi ble kalt inn til legen var pulsen skyhøy. Legen brukte de første femten minuttene kun på jentungen vår. Han spurte og grov om alt mellom himmel og jord, han tok seg virkelig tid til å bli kjent med henne. Både som person og utviklingsmessig, og vet dere hva? Plutselig kjente Bjørn Erik og jeg på en riktig god følelse i magen. Denne legen var helt utrolig med Mille-mor, han var genuint interessert i både hennes og våre ønsker.
Etter at han var ferdig med å “intervjue” henne, henvendte han seg til oss og vi forstod med en gang at han var på vår side. Han forklarte at hvis Mille hadde vært en “normal” jente, så hadde vi ikke engang fått time hos han for lange jenter behandles ikke lenger med hormoner. Mille derimot, fortjente å bli tatt hensyn til, og han smilte når han fortale at han selvfølgelig skulle bidra med å hjelpe oss. Det var ikke nødvendig at 11-åringen vår, som nå hadde nådd 172 cm og brukte størrelse 45 i sko, trengte å skyte fart videre oppover. Så der og da dere, følte Bjørn Erik og jeg at vi vant verdens største Lotto-sum!
Blide og fornøyde dro vi tilbake til Stavanger, med lovnad om at brev skulle sendes våre leger, så vi raskt kunne begynne hormonbehandlingen. Det tok dessverre enda litt lengre tid en vi ønsket, men etter et par purringer fikk vi igjen time på SUS. Der har vi altså vært nå, og tenk det dere, nå sitter Mille med pillene i hånda. Det var ikke bare bare å få tak i det, for det er hele fire år siden sist noen her i byen ble behandlet for det samme, men nå er snuppeline endelig i gang!
Dette har vært en lang og sår kamp, med veldig mye motgang. Når Bjørn Erik og jeg derimot står på i sammen og kjemper for det vi tror på, er vi uovervinnelige. For når det kommer til barna vår, slutter vi aldri å kjempe.
Tusen takk til Sotos-familien, venner og familie som har støttet oss gjennom denne kampen. Det har betydd utrolig mye å vite at vi har hatt folk med oss på laget, som har vært med å heie oss frem ❤
Del gjerne, for jeg tror det er flere der ute som trenger å bli hørt.
Vel, overstått fest dere! For dere fulgte vel med på årets vakreste eventyr på lørdag?
Denne dagen er hellig for meg, for som dere vet hauser vennegjengen min og jeg opp Melodi Grand Prix så til de grader. Flagget heises til topps, og det kjøres på med glitter og stas så det bugner. I år ble det derimot ingen fest hjemme hos Simone og Brede, som de spektakulære de har hatt tidligere, les gjerne her, her og her (det må være lov å skryte av at vi faktisk var med i direktesendigen til NrK). Det vi derimot klarte, var å karre oss til de aller siste plassene på Fri Bar her i Stavanger, som kjørte “live” hele kvelden.
Guriland som vi gledet oss, særlig når vi i tillegg fikk vite at selveste Jostein Pedersen skulle være til stedet. For hvem savner vel ikke den kjære og kjente kommentator-stemmen hans? Jeg husker jeg var helt lamslått første året uten at han geleidet oss gjennom sendingen, men denne gangen fikk jeg altså oppleve han “in real life”.
Jane Hellen shampoen ble tatt frem som vanlig. Det skjer kun en gang i året…
My folks ❤
Høy glam-faktor…
My girl ❤
Yes! Der var bestis på plass også!
Jaja, så vant vi ikke denne gangen heller, men pytt pytt. Norge var nå i alle fall med denne gangen og gjorde det ganske så godt synes jeg. Om favoritten vant? Tja, nei, jeg hadde vel en knapp på svenskene, but who cares? En festdag uten sidestykke ble et faktum, og jeg gleder meg allerede til neste år. Lenge leve MGP!
