Nina Sprell Levende

Hurra for deg som fyller ditt år, ja deg vil vi GRATULERE!

I dag har altså bestis Tonje bursdag, jippppi! Det skal selvfølgelig feires, selv om snuppa først trodde hun kunne slippe unna ved å si hun skulle ha behandling. Det kommer ikke på tale. For selv om hverken hun eller jeg er så happy for at åra renner på “a little bit to fast”, så må vi jo få markere bittelitt.

Jeg tenkte først jeg skulle lage en liten “pic-collage”, men bare på denne PCén her har jeg over 1000 bilder av henne. Var jo helt umulig å velge ute noen få av alle de minnene vi har i sammen…for det er neimen ikke få. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For dere ser sikkert alle bildene helt like ut, to blondiner på Rock´n Roll, men regner med at snuppa klarer å hente frem hendelsene bak dem. Fyfader vi har hatt det mye moro de siste 30 åra, og mer skal det bli! For vi nekter jo for at vi har bikka 40 år for leeeenge siden. Vi er fortsatt unge til sinns, selv om kroppene til tider ikke helt spiller på lag. Vi får bare fortsette å kjøre på så lenge vi klarer å stå på to bein.

Tonje er nok det menneske som kjenner meg best. Hun vet absolutt alt om meg, både på godt og vondt. Vi er nok ikke alltid enig om “ting og tang”, men har funnet en middelvei som fungerer for oss begge. Hun er min sjelevenn og “søsteren” (forutenom Tine), jeg aldri fikk. Litt moro, for selv om hun har brune øyne, blir vi stadig spurt om vi faktisk er søstre. Bjørn Erik har til og med blitt spurt om hvem av oss han egentlig er gift med. Tja, det kan nok ha noe med at vi stadig henger med hverandre. Vi elsker å  gjøre “nada” i sammen, men også å lufte skinjakka en gang i blant.

Vil få takke deg for at du er min venn, Tonje! Gleder meg veldig til i kveld. Glad i deg ❤

Ønsker dere alle en superduper tirsdag!

Klem Nina

Mandag igjen…

I går var jeg stolt av Stavanger-folka. De fylte hele Byparken til støtte for de rammede i Syria-konflikten. Sammen markerte vi vår avsky til det som skjer, og viste hvor viktig det er å handle.

Det er ikke alltid like enkelt for oss foreldre å formidle den ondskapen som skjer rundt oss til de små. Det er en absurd verden vi lever i, og så fjernt fra det sammfunnet våre egne barn er så heldig å få vokse opp i. Skulle ønske jeg kunne skåne Mille-mor, men det er som å putte skylappene på å ikke bry seg. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mille begynner nok å bli vant til at vi foreldre stiller opp. Hun har på en måte blitt en forlengesle av oss, og synes det å vise empati og forståelse for andre er en selvfølge. Hun stilte med hjemmelaga plakat, og hostet fort opp en lapp når bøssebæreren fra Røde Kors dukket opp ❤

Foto: Jarle Strønstad

Mille sitter ved siden av meg nå, hun er hjemme fra skolen fordi hun har hostet i hele natt. Vi sitter å diskuterer hvor heldig hun er som kan være hjemme og slippe å bekymre seg for morgendagen. Det er ikke alle som kan det…

Ønsker dere alle en god start på uken, klem Nina

God søndag dere!

Akkurat nå er det sein frokost på gang, samtidig som vi forsøker å formulere og lage en plakat for arrangementet vi skal på seinere i dag. Støttemarkeringen for de rammede i Syria-konflikten er jo som sagt et brennhett tema for tiden, og det skal bli godt å vise sin solidaritet uavhengig av politisk ståsted eller religion.

I tillegg forsøker jeg å få snuppeline frisk nok til å delta. Hun har ikke feber akkurat nå, men det er helt klart et eller annet på gang. Matlysten er borte, en sjeldenhet i seg selv, og snotten renner ustanselig. Godt værgudene er med oss, så jeg slipper å drasse med meg så alt for mye. Har mer enn nok med å få opp engasjementet til ei som ikke er helt i slaget.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hun var ikke særlig sprek i går heller, men jeg hadde for lengst skaffet oss kinobilletter til “Karsten og Petra på safari”. Hun var ikke sein å be når jeg spurte om hun først ville dra å kjøpe det nyeste Disney Infinity spillet som hun har ønska seg i en evighet. Hun har ikke rørt lommepengene sine (50,- i uka) på over tre måneder, og var hoppende glad over å endelig ha nok. Vel, når vi hadde funnet fram riktig eske med det hun trengte, var det litt dyrer enn planlagt. Så nå har vi funnet frem kalenderen og satt kryss i den om fem uker. Det er nemlig ei som må gå noen uker nå uten lommepenger, som har krita hos mora si…

Jeg trodde kanskje “Karsten og Petra” var noe i barnsligste laget for Mille nå, men der tok jeg feil. Den var akkurat så søt og fin som de forrige filmene. I tillegg er den spilt inn i Afrika med en skokk levende dyr, så dette falt virkelig i smak hos snuppa vår.

Litt flaut å ha med eget popkorn, men når Mille ikke er i form, brukes alle knep. Maaruds sitt er nemlig det aller beste…

Den aller største kinosalen, men hvor finner du oss? Joda, alltid på første rad. Da er det ingenting foran som irriterer og ødelegger konsentrasjonen.

Nei, nå må vi få hjulene i gang her. Kan ikke ligge på latsiden i dag, det er bare å gi gass.

Ønsker dere alle en finfin dag!

Klem Nina

Endelig lørdag dere, og kvalitetstid for mamsen og Mille-mor ❤

Uken har i og for seg vært akkurat slik jeg forutså den til å bli. Innholdsrik hektis, og det er godt å se at maskineriet fungerer på et vis og at jeg klarer å sjonglere mellom jobb, unger, møter, bloggen, bittelitt trening og ikke minst venner. Må innrømme at sofaen ikke blir like slitt ut lenger, men det er faktisk helt alright. 

Min kjære skal være ute i havet i hele tre uker denne gangen, og det priser jeg meg lykkelig over. Det er usikkert hvordan framtiden vil bli videre, så jeg er sjeleglad for alle dagene han kan få. Jeg gjør derfor som jeg alltid pleier og skrur av “Bjørn Erik knappen”. Hopper inn i “klare alt sjøl” rollen, og legger savnet etter han litt til side. Før jeg vet ordet av det, er han her igjen og drar lasset. Vel, nå snakker jeg med han hver bidige kveld før Mille-mor legger seg, så han er jo på en måte med og støtter opp rundt hverdagen på sin måte. Fine gode mannen min ❤

Nå gleder jeg meg til å nyte de kommende dagene. Satser på en helg, hvor Mille og jeg henger sammen som erteris. Noe usikker på hvor mye vi klarer å rekke over, for i går kom feberen snikende igjen på snuppa. Har ikke helt klart å kartlegge hvorfor, så jeg får følge nøye med. Vi skal uanset snart en tur på kino. Ledsagerbeviset kommer til å bli flittig brukt framover nå. Katalogen over kommende forestillinger på konserthuset og teateret kom i posten nylig, og det er mye som frister oss jentene. Teater og særlig musikalske forestillinger er noe av det beste Mille vet, og jeg må innrømma at mora også elsker det.

Nei, nå får vi se å komme oss i tøyet og sette nesa mot byen. Det er premiere på “Karsten og Petra på Safari” denne helgen, så nå pakkes Ibuxén med, selv om jeg selvfølgelig håper vi slipper å bruke den. Noen er uansett veldig klar for litt lørdagssnop, og det er jo et godt tegn.

Ønsker dere alle en superduper lørdag!

Klem Nina

God morgen kjære venner.

Det er noen ambivalente dager vi alle går i gjennom nå. Atter en gang i menneskets historie oppleves en tragedie og krise så omfattende og stor, at man mest av alt har lyst til å låse seg inne og stenge resten av verden ute. Men det kan man jo ikke. Man kan ikke lukke øynene og tenke at dette klarer jeg ikke å forholde meg til, dette skjer ikke meg og mine, og håpe det forsvinner av seg selv.

Jeg merker dette er et “touchy” tema å diskutere blant folk. For av en eller annen merkelig grunn, så virker det som om mange tror vi kommer til å måtte gi slipp på det vi selv har ved å åpne armene våre for de som så akutt trenger hjelp. De tror på en måte det blir et “før” og “etter” Norge, med færre goder. At landet vårt “etter” vil være stykket opp og delt med resten av verden. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hvorfor mener noen at vi har krav på all denne herligheten ene og alene? Hvorfor ikke nøye seg med litt mindre og dele der det trengs? Hvorfor er det så vanskelig å gi slipp og tenke annerledes?

Jeg vet det kommer til å skrives historie med store arr, men håper og tror vi i sammen klarer å se oss selv i speilet etterpå og føle vi bidro. Jeg husker historiene til bestefar som under andre verdenskrig smuglet nordmenn over til svenske grensa. Han fortalte om en evig redsel for å møte “feil” folk som kunne avsløre dem. For det var nok av dem som arbeidet i mot. Det var til tider dumdristige valg han tok, men guriland så modig han var. Det motet kan man komme langt med, og jeg håper og tror vi alle kan finne det fram.

Folk som flykter fra eget land, har tenkt seg lenge om før de som siste utvei pakker sekken og drar fra alt de eier og har. Håpet er å en gang få returnere hjem igjen, og det håpet synes jeg det er verdt å gi dem ♥

Klem fra håpfull Nina

God morgen skjønne dere!

I går holdt jeg på å begynne å grine, men i dag så klarer jeg å se det latterlige i det, og ler i steden. Det er så typisk at alt skjer på en gang når Bjørn Erik er offshore. I går kjørte jeg bilen inn i en kant med et smell, og “punga” hjulet og felgen så det sang!

Hver bidige dag nå, løper jeg hit og dit mellom jobb og “Mille ting”. I går var det foreldremøte og jeg var nødt til å skynde meg hjem etterpå fordi Mille var hjemme alene. Hun klarer seg litt på egenhånd, men jeg liker ikke å være så alt for lenge borte fra henne.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ble jo ganske så oppgitt når jeg så omfanget av skaden, men nølte ikke et sekund med å bruke Peugeot Assistanse kortet mitt. Ganske “blondi” desperat, ba jeg om øyeblikkelig hjelp, for det å skifte til reservedekk selv, var så absolutt ikke et alternativ. Det er ikke det at jeg ikke klarer det, men vet at både Pelle og Dennis sliter noe inni hampen med å klare det, så hvordan i huleste skulle jeg få det til?! Vet at Pelle brukte over en time på et dekk sist gang vi byttet til sommerdekk, så å begynne på det prosjektet der, kom ikke på tale. Machomannen i huset pleier nemlig å stramme de boltene så hardt at det er umulig for vanlig folk i gata å løsne dem….

Det viktigste oppi det hele, var selvfølgelig snuppa hjemme. Fikk gudskjelov tak i mamma på sms, og hun ringte hjem og godsnakket med Mille, som faktisk tok hele “hjemmealenesituasjonen” med knusende ro. 

“My hero” fra Viking kom etterhvert, og han humra litt når han så “punkteringen”. “Ja, her hadde det smelt skikkelig”. Så begynte forvirringa, hvor var reservehjulet?! Hmmm, hverken han eller jeg forstod en tøddel. Må innrømme at Bjørn Erik har nevnt det utallige ganger, men jeg har nok ikke følt helt med i timen, for dette skal jo aldri hende meg. Vel, “my hero” fant en bolt som han begynte å skru på inne i bilen bak, og vips falt hjulet ned under bilen. Ja, det var jo logisk – NOT!

Uansett, så ende det hele godt…denne gangen også. “My hero” var blid som ei lerke, selv om hjulboltene satt bomfast som vanlig. Jeg kom meg hjem uten mer dramatikk og til ei blid jente som omtrent ikke hadde merket at jeg var borte. Nå veit jeg hvor hjulet er også, selv om jeg tror jeg satser på å holde avstand til kantene fra nå av.

Nå skal jeg snart ut å møte en venninne for deretter å gjøre meg ferdig med helgens innkjøp. Mille skulle egentlig ha vært hos Hege denne helgen, men siden BE er offshore og lysten på sprell er laber, blir hun heller hjemme. Ser virkelig frem til en avslappende helg med kinobesøk på lørdag og støttemarkering for de rammde i Syria på søndag.

Ønsker dere alle en super torsdag, klem Nina

Hei kjære dere.

De fleste har kanskje fått med seg at vi har en sønn på 18 år, vår fine Pelle. Han er et typisk “mellombarn”. Liker ikke å stikke seg ut, og krever ikke mye oppmerksomhet. Han liker ikke å bli sammenkoblet med hverken pappaen (Robinson-Poppe) eller storebroren (Paradise-Dennis), og når han da har en lillesøster som også krever mye plass, holder han seg ofte i bakgrunnen. Noen ville kanskje til og med kalle han sjenert.

Etter ungdomskolen begynte Pelle på Godalen. Teknisk Industri og Produksjon (TIP) ble valget både første og andre året, og han har hatt to gode år. Han har lært seg å like å jobbe med hendene og trives godt på verkstedet på skolen.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I vår begynte han å søke læreplass. Det gjorde selvsagt alle klassekameratene også, og alle andre 2. års elever fra yrkeslinjene i Rogaland. Vi hjalp han å søke på de bedriftene vi mente ville være bra, og i tillegg søkte han hos en rekke andre arbeidsplasser også. Dette med tanke på å være helt sikker på å unngå å stå uten læreplass til høsten.

Alle i Rogaland vet at industrien i hjemfylke vårt virkelig har fått seg en midt på trynet i løpet av 2015. Det er oppsigelser overalt, arbeidsledigheten i Rogaland har økt med 65% i 2015, og antall læreplasser har skrumpet inn til ett minimum.

I Pelle sin klasse står nå omtrent alle elevene uten læreplass. Ergo må Fylkeskommunen opprette såkalte VK3-klasser, slik at elevene kan få seg ett fagbrev dog uten læreplass. Det er de forpliktet til. Det er en oppgitt gjeng ungdommer vi har hatt rundt oss i sommer. Det var ikke dette Pelle og kameratgjengen har jobbet for de siste årene. Pelle så for seg å komme ut i arbeidslivet, tjene sine egne penger og kanskje etterhvert flytte hjemmefra og leve “voksenlivet”.

Man trenger ikke være spesielt smart for å se hvilken vei dette går. Med mindre de store oljeselskapene tar ansvar og prøver å snu den retningen bedriftene innen oljesektoren (Vestlandet) er på vei, vil vi ende opp med flere kull nyutdannede unge mennesker uten sjans til å få seg jobb innen det de har utdannet seg til.

Så kjære lesere. Nå frir jeg til dere. Bjørn Erik og jeg er innflyttere i Stavanger, og selv om vi har en stor og fargerik vennegjeng rundt oss, har vi ikke samme nettverk som alle dere som er vokst opp i regionen. Vi kjenner ikke nok folk som kunne hjulpet Pelle. Finnes det noen der ute som har mulighet til å gi vår sønn en sjansen til å bevise at han fortjener en læreplass? Kanskje dere kjenner noen andre som har mulighet? Vi hadde vært evig takknemlige for all hjelp, og det hadde Pelle også.

Hilsen håpfull Nina og Bjørn Erik

God tirsdag kjære dere.

Nå er det en hel haug som må på plass i en fei. Nytt skoleår er alltid litt masete og hektisk. For som jeg har nevnt tidligere, må Mille hyppig inn til diveres hjelpeapparater for å få alt på stell rundt seg for å takle hverdagen. De fleste unger må det innimellom, være seg tann- eller øyesjekk, men snella vår må sjekkes flere ganger i året. Alt vokser nemlig så alt for fort. Kropp og sinn er stadig i forandring og vi forsøker å ligge det lille steget i forkanten hele tiden.

I går var vi på en av favorittplassene våre, Ortopediteknikk. Her blir vi alltid tatt godt i mot. Vi er alle på fornavn, for her har vi vært utallige ganger. 9-åringen vår er nå oppe i skostørrelse 42,5, så det har blitt i overkant mange par sko. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For hvert år som går blir jeg engstelig for at snuppa ikke skal finne noe hun liker. Det er ikke lenger så mye rosa og lilla å velge i mellom, men vi har ennå til gode å bli skuffa. For de flinke folka klarer alltid å hoste frem noe som Mille gjerne vil ha med seg hjem med en gang. Denne gangen falt hun for noen spreke solide Gore-tex tursko. Blir supre å ha i overgangen høst/vinter.

Hun tok de på med en gang, og klarte å lokke meg med ut på tur til Vaulen…med hver vår milkshake og nuggets fra McDonald´s. Vel, jeg var vel ikke så veldig vanskelig å be. Klokka var ikke mer en tre på dagen, og det frista lite å dra hjem å lage middag i sol og tyve varmegrader. 

Turen var som sagt ikke planlagt, men det stoppa ikke Mille-mor fra å bade i to timer i bare underbuksa. Midt i leken ropte hun inn til meg:”Jeg er litt heldig som er litt annerledes, mamma. For jeg får sko av de snille damene, og milkshake av deg etterpå”. Ja, det er helt ok å være annerldes Mille, selv om du nok hadde fått den milkshake uansett hvordan du hadde vært. I hvert fall av og til 🙂

Den lille krabaten her satt plutselig ved siden av oss og storkoste seg i sola. Vi prøvde å komme innpå den, men hadde ikke sjangs. Så ikke ut som den led noen nød, men det var litt snodig.

Nå må jeg løpe på jobb, så vi får heller skrives seinere.

Klem Nina

God mandag dere.

For dere som kjenner meg godt, så kommer det nok ikke som en overraskelse at neste års sommerfeie planlegges allerede. Det kribler i magen, for hvis vi klarer å gjennomføre dette, blir dette et stort eventyr fra begynnelse til slutt. Lurer dere på hva vi har i tankene? 3-4 ukers interrail rundt om i hele Europa! Er ikke det sprøtt?! Først hadde vi tenkt å kjøre bil, men hvorfor ikke tog? Det frister noe i hampen mye, så allerede nå driver vi å diskuterer hvilke byer vi skal besøke. Åhhh så spennende! Jeg er så takknemlig for at jeg er gift med Bjørn Erik, som faktisk lar slike drømmer gå i oppfyllelse.

Samtidig sitter jeg og mimrer tilbake på den flotte sommeren vi har hatt. Jeg er ennå ikke helt ferdig med turen til Bali, og jeg ser at vi faktisk klarte å få masse kjekt ut av alle Oslo-turene våre også. Jeg blir aldri lei av å rusle rundt i fødebyen min. Det fine med å ha barn med stor alderssprik, er at jeg gang på gang har en god unnskyldning til å leke guide å vise frem herligheten. Dagen Mille og jeg var på One Direction ble “a day to remember” på mange måter. For før vi tok t-banen bort til Ullevål, slo vi ihjel mange timer i hovedstaden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi har alle lastet ned en app på mobilen som heter “RuterBillett”. Over nett med denne kjøper vi altså en billett som kan brukes hele dagen på buss, t-bane og trikk. Helt genialt!

Åhhh, jeg elsker Oslo-by!

Nyt dagen! Love you all a lot!

Klem Nina

God søndag fininger.

Nå har jeg akkurat tatt farvel med folket mitt som har reist videre til Danmark og Berlin. Det har vært en deilig avslappende helg, men gode samtaler rundt bordet med masse god mat og drikke.

Når jeg en sjelden gang setter ned tempoet, senker skuldrene og tar livet med knusende ro, hender det jeg lar kameraet ligge og glemmer alt rundt bloggen og neste dags innlegg. Da er det godt å ha noe i bakhånd. Det har blitt mange turer til Oslo i det siste, og der har jeg selvfølgelig ikke ligget på latsiden. For det er ingenting som er mer morsomt enn å være turist i egen hjemby.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dere kan tro jeg ble overrasket når Bjørn Erik og jeg besøkte mitt aller første hjem i Torshovgt. 5. For bare et steinkast unna i Torshovgt. 3, fant jeg butikken Ruth 66. Jeg elsker nettbutikken, og så ligger altså selve butikken ved siden av barndomshjemmet mitt. Wow!

Den er ikke så stor, men jeg kunne blitt inne i fargehavet i timesvis og kost meg. Hvorhen man ser, oppdager man den ene kule nostalgiske perlen etter den andre. Hadde det ikke vært for at Bjørn Erik og avtalen vi hadde den dagen, hadde jeg ikke kommet ut med kun en stor handleposen, men sikkert måtte bedt om bærehjelp.

Jeg har for lengst falt for flamingoene som finnes i alle former og varianter, men også alle partyeffektene i form av girlandere og lyslenker. I tillegg har de en enormt utvalg i geniale morsomme gaveidéer. Love it!
 

Reine familieboligen…

Nå skal snuppa og jeg gå en liten tur med Pippi-luska, og så tror jeg vi setter nesa mot byen og tar oss en kinotur. 

Håper dere alle nyter søndagen!

Klem Nina

#ruth66