Da var høstferien i gang for fullt for lille snuppeline-mor også. Endelig er hun tilbake på Fossanmoen rideleir, og dette dere, har hun altså gledet seg til helt siden hun forlot eventyrplassen i fjor sommer, les gjerne her og her.
Fossanmoen Islandshester har altså rideleir for de som har fylt 12 år og oppover, og er reine drømmeplassen for alle oss hesteelskere. At de i tillegg har stor ekspertise på vår favoritt hesterase er et ekstra pluss, og det at Mille får ha med seg sin Sol er magisk.
Klokken elleve i dag stod duoen pakket og klar til å hentes av Torstein. For første gang skulle Mille få lov til å sitte på i en hestetrailer, og det i seg selv synes hun var stort. Tenk det dere, jeg kjørte ikke med oppover, skulle ikke hjelpe henne, Mille skulle ordne alt selv.
En hoppende glad Mille har allerede skypet med oss tre ganger i dag. Hun har hatt sin første ridetime, og var strålende fornøyd med tilbakemeldingene fra trener Perly. De har lagt en liten plan på hva det skal terpes på, så Mille er så til de grader tent på morgendagen allerede.
“Hest er så absolutt best”, hilsen tenåringen som klarer alt sjøl 💕
Mille har pakket alt selv, og bært alt selv, og det var ikke lite hun mente hun trengte å ha med seg denne gangen. Hun har målt opp betfiber, vitaminer, telt epler og gulrøtter og til og med drasset med seg sukkermelasse og bøtter oppover. Jaja, “I say nothing”.
Snille stallvenninner var med og hjalp til at alt utstyret satt riktig.
Da var hundebesøket over for denne gang, og Tinka spratt omtrent ut av sitt gode skinn når eieren kom og hentet henne. Det ble veldig tomt etter henne, men jeg tenker allikevel det skal bli godt å ikke ha flere pass før til neste år igjen. Vi skal nemlig ut på reise tre helger fremover nå, og så er det plutselig bursdagen til Mille. Rett etter det kommer Kristin, Dennis og Falk på besøk, og når de har reist banker jo julen forsiktig på døra. Det kan med andre ord være greit å kun ta hånd om de dyrene vi har selv.
Nå er det endelig høstferie på ungene i Stavanger også, og i morgen reiser snuppeline for andre gang på rideleir opp til Fossanmoen Islandshestsenter. Hun hadde egentlig lyst til å tilbringe en uke der i sommerferien også, men da var det dessverre fult. Hun fikk derimot karra seg til en av de 16 plassene i høstferien, så i morgen bærer det oppover igjen. Sol skal selvsagt være med, så i tillegg til å ha vært på treningshelg disse dagene her har hun vaska og pusset alt av utstyr som skal være med.
Noe annet som vi har ordnet denne helgen, er ørene til Mille. Hun sliter en del med hørselen, og har funnet ut etter diverse legebesøk at det produserer en del ørevoks i ørene hennes. Hun synes ikke det er noe kjekt å gå til legen å få de skylt, det er for skremmende og stresser henne noe veldig, men en venninne av meg var innom i går og foreslo at vi skulle teste ut ørelys metoden.
Ja, ørelys har jeg hørt om før, men jeg har aldri trodd på det. Det høres rett og slett for godt ut til å være sant. Kan et lys dra ut ørevoksen?
Det hadde fungert for venninnen min, og jeg fikk faktisk et par lys i gave for, kremt, 15 år siden, og joda de lå fortsatt innerst i medisinskapet. Så da var det bare å kjøre på, få det testa.
Mille la seg noe uvillig ned med et håndkle rundt skuldrene (stod det i bruksanvisningen) og vi gjorde klar en bolle med vann til å slukke flammen med. Lyset ble stukket godt inn i øret, jeg dro i øreflippen så det åpnet seg mer, og så tente vi på i motsatt ende. Det tok cirka 10 minutter å få det brent ned til det var en centimeter igjen av lyset over det røde merket. Så var det bare å vente i spenning på resultatet, så da satte Bjørn Erik igang med å klippe opp biten som var igjen.
Aiaiaia, joda her var det ørevoks, i hvert fall i det ene øret. En klump på 1 X 1 cm rullet ut på bordet i sammen med mange små ørevoksbiter. Hmmm, Bjørn Erik tror fortsatt ikke det er sant, han mener noen har putta det inn i lyset fra før av. Jeg derimot velger å tro at dette er ørevoksen til Mille. Jeg forsøkte å lese meg opp på dette på forhånd, forsøker å forstå prosessen der varmen skaper trykk og trekker ut ørevoksen, men det er allikevel ganske så utrolig. Så utrolig at vi har bestilt ti lys til. Jeg skal nemlig klippe opp en ubrukt en og sjekke ut hvordan den ser ut inni før den tas i bruk, og skal jeg teste de ut på meg selv også.
Jeg glemte å fortelle dere at Mille synes dette var helt himmelsk. Nå går hun rundt og knipser seg selv rundt hodet. Hun mener hun så vidt klarte å høre knipselyden før, men nå var den faktisk helt tydelig.
Har noen av dere testet ørelys før? Var resultatet noenlunde likt?
PS! Jeg har fjernet bildet av det jeg tror kom ut av øret, for en tenåring kan med åra kanskje synes det er litt dumt at det ligger ute på nettet.
Det skjer svært lite for tiden. Jeg bare diller og daller rundt her hjemme i min egne lille boble. Går tur på tur ute på Lundsneset med hundene, fortsetter med ryddesjauen vi har begynt med på loftet og er taxi for Mille som skal i stallen. I tillegg så diskuterer Bjørn Erik og jeg litt frem og tilbake rundt skolestarten til Mille. Tar opp det som fungerer og ikke fungerer, og tar de nødvendige telefonsamtalene som trengs for å få alt på stell. Siste finish er gjort rundt gaven til navnedagen til lille Falk, den er straks ferdig og vi har så vidt begynt å planlegge bursdagsfeiringen til lille snuppeline. Jeg har med andre ord nok av småting å holde på med, dagen går på et vis rundt, det føles godt å være Nina.
Mille sin gamle babyseng er tatt ned fra loftet, og skal pusses og males klar til Falk kommer på besøk i neste måned.
Vi går i gjennom alt av ting og tang, og planen er å kvitte oss med 2/3 av alt på loftet. Det er godt jeg pimpet opp lekehuset ute skikkelig i sommer, for da er det plass til ennå mer stæsj i det. Bjørn Erik har skiftet batterier i milkshake maskinen, så den flytter ut med en gang.
For to uker siden var hele gjengen å så Toy Story 4, så når disse to gamle kjenningen dukket opp, ville Mille ha de tilbake på rommet sitt igjen. Ehhh nei, det skjer ikke. Sa de kunne få flytte ut i lekehuset, men det nektet hun plent. Så da fyker de opp på loftet igjen, i påvente av at Falk blir litt eldre.
Alle lekehus trenger en chihuahua.
Elskverdige fine Tinka er aldri langt unna. Den to år gamle Australske Cobberdogén holder meg i bevegelse, lokker meg med ut på tur titt og ofte
Så dere NrK programmet “Lindmo” på fredag? Det gjorde jeg, for jeg visste at Gabrielle skulle være med for å snakke om det nye albumet sitt. Jeg ble derimot gledelig overraska da komikeren av ypperste klasse, Lene Kongsvik, også var gjest. Dere kan tro jeg fikk latterkrampe da hun snakket om det siste showet sitt “Rett fra Navlen”. Det handler om at vi kvinner stort sett har det veldig bra, men at livet allikevel kan bli litt for mye. Vi strever med liksomproblemer, der vi småkjekler, blir krenka og irriterer oss overfor hverandre. For alle andre enn oss selv er rett og slett besværlige. Særlig oss damer på 40-50+. Kremt, skyldig!
Lene forteller videre at mange av oss lenge har vært opptatt av barna våre. Vi har vært konstant redde for å gjøre feil, men i voksen alder kommer man til et punkt, der en bryter blir skrudd på. Plutselig er det vår tur. Det er min tur, det er meg og mitt som står i fokus. Da skal vi ikle oss dyreprint, fremheve det vi har igjen av østrogen. Leopard er tingen, og det er et ekstra pluss hvis plagget kan skjule magen på dager vi har mye gass. Ohhhyes, dere kan tro jeg kjente meg igjen, så flaut!
Det ble snakka om mye annet også. Ting ble satt på spissen, men det skumle dere, var at jeg kjente meg igjen. Når det ikke var meg hun snakket om, så var det venninnene mine. Temaer som trening, champagne, helårsbading og og yoga kom opp, og jeg lo så jeg grein. Når hun i tillegg var borti “jeg gidder ikke lenger å please andre, jeg har blitt så gammal nå at jeg gir faen, nå gjør jeg som jeg vil, jeg skal kvitte meg med alt som ikke gir meg energi”, da så Bjørn Erik bort på meg og bare rista på hodet, for dama tøtsja bort i alt som er nogenlunde sant.
Så morsomt, for gjett hvem som har fått seg nytt superundertøy…i leopard? Joda, hun som ikke trener. Med stor ny hettejakka på i tillegg, så har dette blitt den nye outfitén denne frua her ikler seg når hun skal finne sofaen. Sofagrisen har med andre ord pimpa seg opp.
For tiden er jeg veldig oppslukt i hunden Tinka. Den snart 2 år gamle nydelige Australske Cobberdogén skal være her en drøy uke, så nå bærer det ut på langtur hver dag uansett vær.
Høsten har som sagt gjort sitt inntog for lengst og med den har jeg tatt avgjørelsen om at denne plasseringen blir den siste for i år. Det har til nå vært enkelt å komme seg ut på tur, men vet at det fremover nå ikke er like forlokkende, så da kaster jeg inn håndkle for resten av året.
Jeg har ovenfor kundene mine og Hjemmekennel.no lovet å holde meg til en del løfter, blant annet om at en av turene mine hver dag er på 2 timer, men jo surere og kaldere det blir nå fremover, jo mindre frister det. Så når Tinka drar hjem igjen på søndag, blir det ingen ekstra turkamerat på meg før utpå nyåret igjen.
Dette er selvsagt litt vemodig, og helt sikkert ikke det lureste ovenfor faste kunder, men jeg satser på at det går greit. Jeg kommer sterkere tilbake etterhvert 🐾
I går var Bjørn Erik og jeg en liten svipptur over brua, nærmere sagt på konsert på Tou Scene. Vi var lenge usikker på om vi skulle gå, for vi hadde ikke barnevakt, men så tok jeg avgjørelsen om at Mille kunne få være aleine på kvelden for aller første gang.
Bjørn Erik var veldig skeptisk. Joda jeg er jo enig om at jeg tvilte litt selv også, men etter å ha snakka mange ganger med Mille om hva hun fikk lov til og ikke, så tok vi sjansen. I tillegg var vi enige om at vi skulle tekste underveis, og jeg hadde også en avtale med mamma om at hun skulle være tilgjengelig på mobil hvis Mille ble ensom eller lurte på noe.
Det er rart det der, hvor skummelt alle disse “første gang aleine opplevelsene” skal være med minstejenta vår. Bjørn Erik og jeg har blitt noen skikkelig reddharer, noen kaller det kanskje å være overbeskyttende, men det får så være. Jeg aner ikke hvor mange ganger vi gikk igjennom “du får ikke lov” setningene. Det viktigste var å ikke nevne for en sjel at hun var hjemme alene for hun fikk ikke på noe tidspunkt lov å ha besøk.
Vi drøyde avreisen så lenge som mulig, dro ikke før ti. Da var Mille godt planta i sofaen, med en hund i hver favn. Hun hadde begynte å se “Skal vi danse” fra start av over en time senere enn det begynte. Victor Sotberg er hennes største favoritt, og hun var mer opptatt av hvordan det skulle gå med han enn at vi skulle gå. Det gikk med andre ord helt knirkefritt.
Det ble altså konsert, og etterhvert også en liten bytur. Vi tekstet som avtalt hjem et par ganger, og hun klagde ikke. Hun var fortsatt opptatt med å se på TV og hadde også skypet en stund med trioen i Oslo, lille Falke-mann.
Når vi kom hjem med bussen rett før to, så hadde hun for lengst sovnet med begge hundene på rommet sitt. Jeg spurte henne i dag om hun syntes det hele var gått greit, og da innrømmet hun at hun hadde syntes det var litt skummelt å legge seg. Hun trodde nemlig hun hadde hørt noen lyder hun ikke helt visste hva var, men slo det egentlig fort fra seg. I bunn og grunn så var det ikke så ille.
Jaja, da har vi prøvd det også. Jeg kjenner jeg har ambivalente følelser rundt dette. Synes nok egentlig fortsatt hun er litt ung, selv om hun fyller 14 år om en måned. Jeg tenker vi kommer til å fortette å spørre mellomstemann Pelle og Hege-mor om hjelp. Det er helt klart fortsatt det tryggeste.
Fredag jo, og jeg og Pippi har akkurat vært ute og tatt den nye dingsen Bjørn Erik har putta på Twisyen nærmere i øyesyn. Herregud så latterlig morsomt. Han har altså kjøpt verdens minste spoiler – BRØL!
Definisjonen på en “spoiler”: “En spoiler er en innretning ofte liknende en vinge som skal endre de aerodynamiske egenskapene til et fremkomstmiddel. For å oppnå effekt, er spoilere avhengig av fart, ettersom det er fartsvinden som gjør at spoileren, og dermed også fremkomstmiddelet, blir trykt mot flaten man beveger seg på.”
Så crazy, så morsomt, og jeg elsker det. Var derfor nødt å gå rett inn i boden og hente fuskepelsen til rattet også. Bjørn Erik stresser litt med å ha den på, for han ser ikke speedometeret da. Hmmm, han blir kanskje enda mer på tuppa nå, for med spoileren på kommer det til å gå endå fortere, vi kommer til å miste hele kontrollen, thihiii.
De av dere som følger meg på Instagram og Snap, fikk helt sikkert med dere at det ble fullstendig bråstopp på meg i går. Jeg kom meg ikke opp av senga, og når jeg først fikk det til, var det kun for å flytte liggested ned til sofaen. Det er på sånne dager Bjørn Erik viser seg fra sin aller beste side. Ikke misforstå, han er alltid omsorgsfull, men da tar han ekstra hensyn, han insisterer på å ta over hele bøtteballetten. Jeg trenger ikke å tenke på en ting, kun sørge for å hente meg inn igjen.
Så i dag har jeg fungert igjen. Jeg hadde ingen avtaler annet enn å komme meg opp med Mille, siden hun trengte litt hjelp med seg selv til den planlagte skolefotograferingen. Hun ville ha litt sminke på og hun er noe uerfaren, så da må man trå til. Vel, nå er ikke jeg den aller beste på sminke, har ingen erfaring, men to hoder arbeider uansett best i sammen.
Det er veldig uvant å se Mille med sminke. Det hender hun tar på seg litt maskara, men hun angrer alltid siden den stort sett blir gnidd utover under ridetimene seinere på dagen. Ikke liker hun å ta den av heller, men der er jeg streng, alt må av igjen om kvelden. Veldig masete synes Mille, derfor dropper hun det så sant det ikke skjer noe helt spesielt.
Pippi er forresten ferdig med antibiotikaen hun måtte gå på etter all tanntrekkingen. Det har vært noen trøblete to uker for henne morning og kveld, vi har krangla mye, men nå er det endelig over. Nå har hun ikke vondt en plass, for hun spiser all maten hun kommer over. Tidligere kunne maten hennes ligge urørt et helt døgn, men nå slukes det, så for aller første gang må jeg porsjonere måltidene hennes.
Torsdagen har med andre ord vært god mot oss alle her, og jeg håper den har vært det hos dere også 💕
Pippi har ikke lenger helt kontroll på tunga si. Den henger som regel ut på venstre side, siden hun ikke lenger har tenner som støtter den inne i munnen.
Tenk om dere alle hadde vært flue på veggen her på fredag før Mille skulle reise bort på overnatting, på konfirmasjonshelg. Hun gruet seg altså noe inni hampen mye, og remset opp det ene og andre som var galt. Værst gikk det utover regelen om at de ikke fikk lov til å ha mobil denne helgen. De fikk heller ikke lov til å ha mat å drikke i bussen, og da mente Mille at hun garantert kom til å sulte ihjel underveis. Alt var med andre ord galt, og det ble jo ikke noe bedre når Bjørn Erik og jeg bare stod å lo av det hele.
Jeg var forresten veldig glad for at Bjørn Erik valgte å bli med. Var som sagt usikker på om Mille ville like det, men det var uansett ikke opp til henne å få bestemme. Vi visste det var mange ukjente med, de var tross alt to fulle busser med tenåringer, og tenkte det var lurest at en av oss var med og hadde overoppsynet.
Jeg hadde ikke tenkt å bekymre meg hverken for det ene eller andre. Mille følte seg mye tryggere med det å ha med seg pappaen sin, og mobilen savnet hun ikke et sekund. Hun var heldig å få ligge på rom med alle sine nærmeste venninner fra klassen sin, de var fem til sammen, og hadde visstnok storkost seg fra begynnelse til slutt. Programmet var tett fra morran til kveld, de holdt faktisk på til over midnatt, så det fantes ikke tid til å kjede seg, og det meste var jo rett og slett bare gøy. Hun hadde også klart å ta opp kontakten med noen hun hadde mistet tråden med det siste året, og var altså så fornøyd over at hun valgte å konfirmere seg allikevel. Hun har nemlig vært usikker lenge, har ikke helt sett vitsen, men nå har pipa fått en annen lyd. Hun gleder seg til torsdagene fremover i kirken, selv om hun fortsatt ikke er helt sikker på om hun er så veldig kristen. Selv så synes jeg det er så fint å sitte tilbakelent å høre på alt hun har å fortelle. Hva hun mener og tror, deilig med engasjert ungdom.
Som sagt er jeg glad for at Bjørn Erik ble med, som nattevakt fra 03-07 i to netter. Han er ikke den ivrigste til å ta bilder, men jeg fikk nå tilsendt noen. En ting er i alle fall sikkert, det er utrolig vakkert på Åpta i Farsund.
Jøss, hva er det som skjer? Vi har altså oppimot tyve grader og strålende sol her i Stavanger for tiden, og det er altså så nydelig og oppkvikkende. Det er rett og slett en fryd å stå opp om morran.
Jeg har allerede vaska to maskiner med klær etter konfirmasjonsgjengen og lufta Pippi og Mia, og om litt skal jeg ut og støvsuge inngangspartiet…ute. Jeg har nemlig lite lyst å spyle vekk alle de flyvende stankelbeina som har satt seg fast og dødd i alle kriker og kroker. Jeg vil ikke at alt skal bli så vått, så da drar jeg liksågodt sentralstøvsugeren med meg ut dørene her.
I går avsluttet jeg helgen på deilige Åmøy. Venninnen min som bor der ute har to døtre, og i løpet av samme uke fyller de år. Da stiller vi jentene selvsagt opp, for mamma Vibecke er vel den av oss som stiller mest opp for oss alle. I tillegg til energifylt samvær, veit vi jo også at det vanker velsmakende kaker med is, så jeg er i alle fall aldri vanskelig å be.
Når vi ankom, flytta vi stort som smått ut i den enorme deilige bakhagen, og der satt vi omtrent helt til sola gikk ned. Det er bare en ting å si om denne dagen og måneden:” Jeg elsker deg” 💕
