Dette blir det en fin dag, det har jeg rett og slett bestemt for. Mille våknet opp blid og glad med ei stallvenninne på overnatting, og i sammen lagde vi deilig søndagsfrokost. Deretter gikk vi ut i bakhagen og plukket to bæreposer med epler til hestene, og så bar det avgårde til stallen.
Nå skal jeg sette i gang en pyrolyse av stekeovnen, og så blir det å fortsette på prosjekt “gjesterom”. Det er altså mye ræl å ta tak i der inne, men nå har Bjørn Erik så smått begynte å sette i sammen den nyinnkjøpte kommoden vår, så etterhvert regner jeg med at det blir bra der inne.
Seinere i dag blir det kakespising. Turen går først ut i stallen for å plukke opp Mille, for så å dra videre til ei venninne av meg som har hatt to bursdagsbarn denne uken. Jeg har forresten blitt lovet å få låne babyen der ute i bytte med at jeg tar med meg Pippi. Vi skal rett og slett byttelåne småttissene 💕
Vi kan rett og slett ikke la alle de fine eplene gå til spille, så vi har invistert i en fruktplukker til godt under hundrelappen. Helt geninalt!
For en herlig dag det er. Vinden har skrudd seg av, og sola stikker innom titt og ofte mellom regnbygene. Mille er snart på vei i stallen, Bjørn Erik har store planer for garasjen og jeg skal få ønske mitt oppfylt om ny stor kommode oppe på Mille sitt gamle barnerom. Det skal ryddes i alt av skuffer og skap i stua, for deretter å flytte en del av det opp i den nye kommoden. Å få sånt unnagjort, er for meg rein hverdagslykke.
Husker dere for litt siden, innlegget om hvorvidt det kanskje var lurt å begynne på bunaden til Mille allerede nå, 1,5 år før konfirmasjonen? Bjørn Erik og jeg har gått mange runder rundt spørsmålet om vi skulle få sydd den privat eller bruke fagarbeidere som lever av å skreddersy. Jeg var ganske tydelig på at vi skulle bruke den samme damen som sydde eldstemannen Dennis sin, mens han helst ville bruke en bekjent. Det var derimot ikke vanskelig for oss begge å gå til hun vi gikk til sist, for hold dere fast, hun var flere tusen kroner rimeligere.
Mille var ganske så spent der hun høytidelig entret dørene til bunadbutikken. Etter en kort introduksjon ble alle godsakene lagt frem for henne, og det var akkurat det øyeblikket der, jeg ikke ville skulle bli tatt fra henne. Mille fikk nemlig selv velge hvordan hun ville ha det. Hun fikk gå igjennom alle broderiene, alle fargevariantene til vesten, diverse sølvbånd og sist men ikke minst sjekke ut alt sølvet. Bjørn Erik kapitulerte ganske så raskt, det ble alt for mye til og fra meninger å fordøye, og det synes faktisk jeg også etterhvert. Så snuppeline ordnet det rett og slett selv, og jeg er overbevist om at sluttresultatet blir helt nydelig.
Hun ville helt klart ha en svart bunad, et raskt og uproblematisk valg. Broderiene var litt vanskeligere, men etter flere eliminerigsmetoder, stod hun igjen med Jelsa varianten. Når det gjaldt mønsteret til vesten var hun soleklar, gullgul, den skulle stå i stil til håret hennes. Bunadskoene trenger hun ikke å tenke på riktig ennå, for der har vi allerede gjort en avtale med NOF (Norsk Ortopedisk Fottøy). De skal skreddersys, så jeg tenker vi ordner det når det er et halvt år igjen. Så var det sølvtøyet da. Der føler jeg hun trenger litt veiledning. På det tidspunktet begynte hun nemlig å bli litt sliten, og pekte på det første og beste. Ehhh, ja det var nok noe av det beste, for det var dyrest, men i følge min mening kanskje litt for grovt og gammaldags. Vel, det var så absolutt flott, men så omfattende og stort. Jeg vil tro det hadde blitt penest med det som er litt lysere og venere, men det trengte vi gudskjelov ikke å ta stilling til der og da.
Nå er vi i alle fall i gang, veldig godt i gang faktisk, og det kjennes helt herlig ut.
Jeg er enig med Mille at Jelsa mønsteret er vakkert.
Pappaen falt pladask for fargevalget til vesten helt til høyre her, men Mille var klar i talen, hun skulle ha det i midten.
Her i Stavanger laver det ned nå, så jeg tenker at hesten vår Sol blir sånn passe fornøyd seinere i dag når hun fra nå av skal få komme inn permanent fra “sommer”-beitet. Vi har uansett vært veldig heldige som har kunnet ha henne ute så lenge, for det er jo egentlig det hun vil hele tiden, men nå er gresset næringsløst, nå trenger hun å få komme inn å bli dulla med.
Jeg har forresten pakket inn de første julegavene i dag. Jaja, jeg veit det er litt i tdligste laget, men det var jeg bare helt nødt til, i steden for at de lå strødd rundt her i “IKKE SE” poser (nett). Jeg orket derimot ikke tanken på å karre meg opp på det overfylte loftet for å finne julepapir og “til og fra”-lapper, så jeg tok med meg noe fra butikken som i mine øyne så ut som små snøfnugg. Skuffelsen ble derfor stor når jeg fant ut at det var helt gjennomsiktig, jeg hadde visstnok glemt å lese at det var “transparent”. Ikke at jeg hadde klart det uansett, for jeg går jo ikke rundt med brillene på, blæææ.
Da var gode rå dyrebare, for ikke pokker om jeg gadd å dra ut å kjøpe nytt, og på loftet skulle jeg så absolutt ikke. Fikk derimot et genial idé om å bruke litt av malingspapiret til Bjørn Erik. Dere vet, sånn lang tykk rull med gråpapir som blir lagt utover gulvene når tak og vegger skal males. Det var godt brukt, så jeg lot selvsagt malingsflekkene vende innover, og stiv og som sagt tykk som bare det, men jeg fikk det nå til på et vis med metervis av teip. Så nå har jeg altså klart å pakke inn de tre første julegavene, tatarataaaa!
By the way, noen av dere lurer på hvordan jeg klarer å holde styr på alle de tidlig kjøpte gavene. Enkelt! Jeg har altså en blå bok fra 2007, som alt av gaver noteres i. For som dere vet, ingen av ungene skal forksjellsbehandles, alle de tre trollungene skal ha helt likt i sum, selv om de har fått seg kjærester og “venninner”. Den eneste måten for meg å holde orden på det, er å skrive ned hver minste bidige ting. Da har jeg også kontroll på hvilke bøker vi gir bort (elsker å gi bøker), og i tillegg noteres navnene på alle som får julekort.
Den “lille blå boken” er alle ungenes jakte ting hvert bidige år, hvor er den gjemt mon tro? De skulle bare visst.
I dag blir det kun en liten “kort innpå”. Mille fikk nemlig trøbbel med hodet i morges, og med tanke på hva som skjedde før helgen, lot vi henne bli hjemme fra skolen. Jeg aner ikke hva som kan ha utløst hodeverken (noe hun forøvrig aldri har), men holder en knapp på mobilbruken hennes. For er dere egentlig klar over hvor mye en 12-åring er avhengig av å ha den i hånda? I følge Mille, hele tiden.
Legen sa klart og tydelig fra om å ta det helt med ro nå en ukes tid, at hun faktisk kunne oppleve uvelhet opp til fjorten dager etterpå. Mobilen skulle brukes så lite som mulig, men vi som foreldre har tydeligvis ikke vært helt klare i tallen der. Vel, jeg tror vi har nevnt det for henne hundreogfjørti ganger at den skal legges bort, men av en eller annen merkelig grunn, dukker den stadig opp igjen.
Nå går Hjemmekennel oppholdet for flotte Floke mot slutten. Vi har vært så heldige og blitt bedre kjent med han hele helgen, og håper så inderlig at vi får lov til å ha han igjen. Snill og god som dagen er lang, i tillegg til å være skikkelig leken. Valpen i han sitter godt i han ennå, og det er gjerne det som gjør han så fin og spesiell. Han er nemlig nysgjerrig til tusen, på en forsiktig og respektfull måte, og kommer derfor overens med alle som kommer hans vei.
Jeg tror spesielt det har vært ekstra godt for Mille å hatt besøk av han, for den kraftige hjernerystelsen gjorde brått livet veldig kjedelig for henne. Hun fikk nemlig ikke lov til å ri, og i følge Mille-mor selv “da er livet uutholdelig”. Loke har derimot fått frem mang en latter i jentungen vår, og også bidratt til at hun innimellom slabbedask livet på sofaen, har fått seg en luftetur i ny og ne.
Jeg har forresten funnet ut at jeg har blitt meget fornuftig på mine “gamle dager”. Allerede i fjor var planen å investere i en ny jakke, men jeg klarte ikke å bestemme meg for om den skulle være behagelig og anvendelig med tanke på Stavanger-været, eller snaisen å se på. Jeg har nemlig mang en gang kjøpt alt for trange “kule” jakker som har vært bikkjekalde å gå i, men denne gangen vant altså fornuften. Den nyinnkjøpte allværsjakka er for en gang skyld stor nok, og har avtagbar fleece inni. Varm og god med andre ord, og passe lang så jeg slipper å fryse ræ.. av meg.
Denne dagen har forløpt helt annerledes en den pleier en helt normal søndag. Den lille trioen vår skal nemlig være med i en musikkvideo, og vi har derfor blitt filmet i forskjellige settinger som den familien vi er i hele dag. Veldig rart, for det er absolutt ingenting normalt med å “leke” familie med tilskuere til stede, men vi kom oss nå igjennom det på et vis. Det må derimot også nevnes at det var Mille som gjorde mesteparten av jobben, hun dro lasset ganske så aleine, og gjorde derfor jobben mye enklere for oss andre.
Vi har gått mang en runde, diskutert mye for og i mot om hvorvidt Mille skulle få lov til å være med på det her. Musikkvideoen og låta som skal synges ble nemlig til i en forferdelig vanskelig periode i Mille sitt liv. Hun følte seg nemlig forferdelig ensom og forbigått av de som stod henne nærmest, og det var blant annet en helt spesiell episode som skjedde på det tidspunktet, som fikk mammahjertet mitt til å slå så kraftig at jeg bokstavlig skreik ut min vrede til alle og enhver. Jeg gråt åpenlyst i både sinne og fortvilelse og skrev selvsagt et mer forklarende innlegg om dette, som skapte mye blest, les gjerne her.
Omtenksomme låtskriver og artist Marianne Sund, klarte å fange denne opplevelsen i en helt nyskrevet sang, “Alltid to”, og om ikke lenge skal den altså lanseres. Låta gjør noe helt spesielt med meg hver bidige gang. Ikke så rart, siden historien tross alt sårbart handler om oss, men det er et særdeles viktig emne som omtales, så det var ikke vanskelig å takke ja til å være med å bidra. Åpenhet og ærlighet om det å ikke bli sett i hverdagen, må nemlig opp og frem. Alle må være med på å gjøre en forskjell, bidra til at alle barn opplever en trygg og god hverdag ❤️
Noen har helt sikkert fått med seg at vi passer hunden Floke for tiden, og jeg ville ikke stenge han inne på et annet rom hele dagen uten oss. Derfor var han titt og ofte midt i “skuddlinja”…
Nå som Mille-mor har hatt hjernerystelse, må hun på alvor sette ned tempoet. Hun kan ikke ri, og heller ikke lenke seg til sofaen og mobilen. Hodet og kropp må få slappe av, og det er selvsagt en utfordring for en som mer eller mindre liker å leve etter faste rutinger hver bidige dag. Derfor tenkte jeg det kunne være kjekt å finne på noe helt annet til en forandring. Så hvorfor ikke dra på hundeutstilling?
Så i går var hele flokken i seng et par timer tidligere enn vanlig og vekkerklokka var stilt inn på 07:00 sharp. Da var det selvsagt veldig typisk av meg å våkne allerede klokka seks. Jaja, ikke verdens undergang, og både tre- og firbeinte gledet seg over morgenturnen i svarte natta. Allerede halv ni var vi på plass på Orre, og med grillpølse, sjokolade og Pepsi-max til frokost, storkoste vi oss ved å snodig iaktta alle de entusiastiske hundeeierne. Det er egentlig litt morsomt det uttrykket “som hund, så eier”, for det stemmer i utrolig mange tilfeller. Jeg tok meg faktisk i å humre litt for meg selv der et øyeblikk, for det er søren meg mange hundeeiere som er helt sykt lik hunden sin.
Det var faktisk litt planlagt denne gangen å stille opp så tidlig som vi gjorde, for jeg har nemlig en plan som skal gjennomføres etterhvert med ennå en hund i heimen. Dette er selvsagt hemmelig for et av familiemedlemmene her hjemme, men jeg fikk nå til å snoke og lære litt om denne interessante nye hunderasen uten at vedkommende skjønte noe. Det siste jeg derimot måtte gjøre når vi forlot hjem ifra, var å love å ikke forelske meg i ny valp og signere på en eller annen vanvittig kontrakt. Det klarte jeg å overholde, og jeg tror heller ikke noen var i nærheten av å skjønne oppdraget mitt.
Vi avsluttet dagen på Orre med å heie på datteren til venninnen min, som for aller første gang skulle vise frem hunden sin. Jeg veit ikke helt om det er innafor å klappe på noen etter endt dommeravgjørelse, men vi gjorde nå det allikevel vi. Flinke Kylie var proffen sjøl der hun stolt viste frem ungtispa si Lucy, og selv med litt startsnerver for både henne og oss som stod og svetta på sidelinja, tror jeg det fristet til gjentagelse. Dette var rett og slett morsomt!
Her er det få minutter igjen til Kylie skal vise sin Lucy, og jeg veit ikke helt om det var mora eller datteren som beit mest negler på forhånd her…
Flinkisser!
Jeg skulle egentlig ha vært på plass på Orre i morgen også, og fortsatt det hemmelige oppdraget mitt, men vi har en kjempespennende avtale her i huset, som jeg virkelig gleder meg til å dele med dere etterhvert. Man kan rett og slett ikke få med seg alt, særlig ikke når minsten samtidig trenger litt ro i dagene fremover nå.
Tenk på hva man egentlig klarer når livet blir satt på prøve, og man bare må fikse det. Jeg har selvsagt tidligere vært utfor mang en utfordring med minsten Mille, og under gårsdagens uheldige hendelse var jeg nærmest roligheten sjøl. Men la oss nå ta det helt fra begynnelsen.
Mille hadde ridetime, og jeg var som vanlig iherdig tilskuer på sidelinja. Etter endt trening og litt nuddelkos, bestemte vi oss derimot å sette kursen hjem. Avtalen var at jeg skulle kjøre Twisyen ned til det beitet Sol skulle settes ut på, så slitne Mille slapp å gå opp den lange bakken igjen.
Tiden gikk, og ingen Mille og Sol dukket opp. Etterhvert ringte mobilen, og beskjeden om at Mille hadde slått seg kraftig fikk magen min til å knyte seg. Mille satt blant gode foreldre og venner og stortuta når jeg fant henne. Det viste seg at hun hadde falt av hesten, i det hun forsøkte å komme seg opp på henne. Opp på henne, altså ri henne? Vi var jo som sagt ferdig med å ri, men luringen min hadde altså tenkt å ta en Pippi Langstrømpe, hoppe opp på henne og ri henne ned til beitet, kun i grime og leietau. Sånn gikk det altså ikke, for plutselig sa det pang, og jentungen havna på hodet i bakken.
Når slike uheldige ting skjer og jeg er aleine om ansvaret, blir jeg kald som is, med andre ord helt rolig. Jeg forstod raskt at møtet med bakken hadde vært forferdelig vondt, for hun sluttet ikke å gråte og hun husket heller ikke hva som eksakt hadde skjedd. Siden jeg ikke fant noen synlige tegn på skade, bestemte jeg meg for å vi skulle dra hjem og se det hele an.
Vel hjemme, fikk vi av oss stallklærne og jeg heiv hund og meg selv i dusjen. Mille satt mutt og lei seg og ventet på sin tur. Hun var kjempetrist, for hun visste at hun antagelig ikke hadde vært så uheldig, hvis hjelmen hadde vært på. Regel nummer en, er at den alltid skal være på, så hun skammet seg over å ikke ha overholdt dette.
Hele denne timen etter fallet, var Mille bevist på hva som hadde skjedd, eller i hvert fall at hun hadde slått seg i stallen. Hun snakket i ett sett, gikk over hendelsen gang på gang, men plutselig skjedde det noe drastisk med væremåten hennes. Vel på plass inne i dusjen, stilnet hun helt. Talen var borte og hun reagerte ikke på “kommandoene” mine. Hun klarte ikke å finne frem sjampoen, og forstod ikke hvordan hun skulle få vasket håret. Ikke klarte hun å skru av dusjen heller, hun stod bare å måpte. Jeg måtte styre henne ut av badekaret og fikk satt henne på badebenken, og da fikk hun etter mye om og men, fortalt meg at synet var borte. Hun så meg altså ikke lenger…
Da var det bare en ting å gjøre, ringe 113, samtidig som jeg febrilskt forsøkte å holde henne våken. Øynene falt igjen gang på gang, og jeg fikk ikke et ord ut av henne. En legebil og ambulanse var på plass på få minutter, og fem personer forsøkte å gjøre rede på hva som var skjedd og ikke minst hva som var i ferd med å skje. Blålysene ble satt på og jeg fikk plass i førerhuset, mens to fra ambulansepersonalet holdt henne våken bak i sykebilen.
Den korte turen bort til sykehuset, var veldig lang, men endelig åpnet porten seg i garasjeanlegget og på få sekunder var vi vel installert inne på et undersøkelsesrom. Mille kunne fortsatt ikke gjøre rede for seg selv, men hun begynte så smått å komme tilbake til oss. Selv om hun begynte å svare på spørsmålene hun fikk, husket hun fortsatt ikke hva som hadde skjedd den siste timen, så der og da ble det avtalt at hun måtte legges inn til observasjon over natten.
De kommende tre timene, var slitsomme for Mille. Hun var stuptrøtt, men klarte ikke å falle til ro, noe plagde henne. Så begynte hun å spy kraftig, og da ble det raskt avgjort at hun måtte trilles ned på røntgen for en CT skanning. Det gikk unna i en fei, og bildene så gudskjelov helt fine ut. Etter et par runder til over doskåla, falt hun endelig til ro, og sov fredfullt til klokka seks i morges.
Det gikk altså fint denne gangen også. Bjørn Erik heiv seg på et tidligere fly fra Gdansk, og kom akkurat tidsnok til å få med seg at den kjære jentungen vår ble skrevet ut med diagnosen “kraftig hjernerystelse”. Hun må med andre ord ta det bittelitt rolig i dagene fremover. Hun må også være obs på at hun kan oppleve å få hodeverk og glemme ting. Apropos “glemme ting”, nå husker hun plutselig hvordan hun falt. Hun stod på den våte plattingen i stallen, og heiv beinet over hesten, men plutselig bestemte Sol seg for å bevege på seg litt. Mille mistet balansen og falt og traff kanten på den harde plattingen.
Mille har altså igjen måtte lære seg ting “the hard way”. Hun må ta seg tid til å gå bort på rampa og få stilt Sol skikkelig opp før hun hiver seg på henne, og det viktigste av alt – hun må ALLTID ha på hjelm 💕
I år kan vi på ingen måte skryte over epletreet til Mille. Vel, helt gæli er det ikke, for vi har jo faktisk opplevd mang et år helt uten noe som helst, men høstinga gir nok ikke så mange ukene med godsaker til hesten vår Sol denne høsten.
For alt kommer nok mer eller mindre til å gå til Sol, for litt belønning må hun jo få hver dag. Nå som prisen på gulrøtter har fordobla seg, blir dette den kosen hun får fremover. Deilige sure eplebiter, fint skåret opp i biter, for vi fjerner selvsagt kjernen. Noen mener nemlig at store mengder av frøene inne i kjernen ikke er bra hverken for mennesker eller dyr, rett og slett fordi de inneholder cyanid (blåsyre). Det må nok ganske store mengder til før en hest blir alvorlig syk, men vi tar ingen sjangser. Derfor er det litt synd at eplene i år ble så små, for det er ikke mye godt eplekjøtt igjen etter at kjernen er fjernet. “Sola” vår blir nok uansett fornøyd, tenker jeg.
