Nina Sprell Levende

Yeah, endelig helg igjen!

Tenk, om en drøy time er jeg helt hjemme aleine her, med en halv grandis toppa med ekstra ost og krydder og fjernkontrollen helt for meg selv. Bjørn Erik skal møte kompisene sine og se for dem legendariske “Kvelertak” og Mille skal på overnatting rett opp i gata her til Kaja. Selv har jeg vært så heldig og hatt min alltid sårt trengte dose venninneprat over et frokostmøte tidligere i dag, så da dere, er hele flokken her hjemme ganske så fornøyd med starten på denne helgen.

Apropos fornøyd, igjen må jeg få lov å fremsnakke skolen til Mille. Det er nok av folk som er flinke til å påpeke alle feilene skolene gjør, men igjen har Lunde skole her på Hundvåg vist seg fra sin aller beste side. Bjørn Erik og jeg har nemlig fra skolestart av i år sett at jentungen vår sliter hver gang hun kommer hjem fra endt skoledag på fredagene. Det er den lengste skoledagen i uka, da slutter hun kvart på tre, og i de siste to timene har hun kroppsøving. Det fungerte dessverre dårlig for henne. Hun kom hjem uten særlig mål og mening, trøtt som ei strømpe, og var omtrent på gråten når vi i hui og hast måtte hive på oss stallklærne og komme oss så fort som mulig i bilen igjen for å unngå fredagsrushet. 

Det var lenge meningen at Mille skulle begynne i A-klassen (for barn med spesielle behov)  i år i matematikk og kroppsøving, men hun var lite lysten på det siden den kun består av gutter. Det hele ble uansett løst ved at hun kunne få den hjelpen hun trengte i klassen, særlig i matte. I gymmen skulle vi over tid se hvordan det gikk, og nå de siste ukene har vi altså måtte deale med en alt for oppgitt og sliten Mille-mor. Det går fortsatt greit på mandagene, hvor uka starter opp etter å ha bygd opp masse energi i helgen, men å avslutte uka med dobbelt gymtime, ble rett og slett for mye. Derfor forfattet vi et brev til skolen, hvor vi ba om fritagelse fra disse timene med argumentasjon om at Mille uansett får fysisk fostring hele helgen når hun er i stallen. Det dere, fikk vi innvilget på nullkommaniks. Fra nå av skal vi over en periode se om dette gagner Mille, og det ser vi jo faktisk at det gjør allerede. I dag kom hun hjem blid som ei lerke, og hadde ikke noen problemer med å pakke både stall- og overnattingsbag. Det gikk unna på 1-2-3, og vi regner med at hun fremover fortsatt har denne energien til overs etter endt skoleuke, så sant denne ordningen får vedvare. 

Det er altså så herlig å bli sett og hørt av administrasjonen på denne skolen. Igjen vurderte de raskt og nøye saken vi ville ha i gjennom, og igjen innfridde de positivt. Nok en gang er en bekymring tatt vekk fra skuldrene våre, og nok en gang får jentungen vår gehør og hjelp. TAKK!

God helg!

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Kjære, dere.

I dag frister ingenting. Vi står midt oppi flere ryddeprosjekter, tepperensing, stabling av ved og i tillegg så kommer mellomstemannen Pelle innom i dag for å hjelpe Bjørn Erik å løfte vekk vedovnen så vi får skrubba og vaska under glassplata den står på. Alt står på hodet, og det kan til tider bli litt for mye kaos for min ocd, tvangen til alltid å ha ting på stell.

Det er rart det der, hvordan prosessen rundt det meste jeg gjør, ofte blir så omfattende. Først så grubler jeg masse frem og tilbake i dagevis på hvordan jeg skal ta fatt på ting. Etter mye om og men, begynner jeg, og da kaver jeg meg gjennom prosjektene med null entusiasme. Jeg bruker altså så mye energi på å hele tiden ta innover meg hvor jævlig det ser ut rundt meg, for så å faktisk mestre å komme i mål til slutt, alltid like overraska. Jeg tuller ikke, jeg blir faktisk like overraska hver bidige gang.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Jeg aner ikke hvorfor jeg egentlig har det sånn. Hvorfor hver minste lille ting blir så tyngende, hvorfor det til tider skal være så vanskelig. Jeg skal gi dere noen eksempler, på de helt dagligdagse syslene mine. Jeg kan f.eks. aldri starte å lage frokost, eller mat generelt, hvis ikke kjøkkenbenken er helt rein. Jeg kan ikke lage noe som helst hvis det står en asjett eller et glass fremme, eller noen har glemt å vaske bort smulene etter seg. Jeg kan heller aldri sette på en vaskemaskin hvis ikke jeg veit at jeg har tid til å henge den opp med en gang den er ferdig. Jeg har i overkant god luktesans, og er livredd for at tøyet ikke skal lukte fresht når det tas i bruk. Apropos klesvask, klærne må henges opp på en helt spesiell måte, og hvis noen andre i huset har hengt det opp litt annerledes, så hender det faktisk at jeg retter på det. Hvor sykt er ikke det da dere?! I tillegg så lukker jeg alltid dørene igjen etter folk, i hvert fall på badene og i tillegg skrur jeg av lyset mens jeg roper:”Det er faktisk hyggelig for alle i huset å komme til oppvarmet bad”, og “vi trenger ikke større strømregning enn det vi allerede har!”

Det er altså en rekke små ting jeg hele tiden alltid må ha orden på, og jeg kjenner meg selv så godt nå og tror nok det er for seint og ganske så umulig for meg å tenke annerledes. Det fine oppi det her er at folka rundt meg har blitt ganske så avslappa til hysteriet. De gjør så godt de kan, og noe mer kan jeg jo faktisk ikke forlange. De ser jo hvor fornøyd jeg blir når de uoppfordra gjør alle disse “små” tingene, for en ting er sikkert, jeg er nok like flink til å takke som jeg er til å kjefte…tror jeg.

Hyllene er klare for salg, men dere kan jo bare gjette hvor alt innholdet er? Joda, spredd utover, litt her og litt der.

Hvordan klarer møkka å komme seg under her?

Vedboden er endelig fylt til randen, men hvor er alle tingene som fylte opp boden før veden var på plass?

Mille sitt gamle rom har vært “roterom” i alt for lang tid nå.

Julegavene og bursdagspresangene må jo legges et sted.

Vi har dobbelt opp av alt av spillemoduler, og nå skal de opp og gå. Et sett på gjesterommet og et annet et inne hos Mille.

Hva skal hives, selges eller gis bort? Vi lever omgitt av alt for mange ting, og det er igjen på tide å dele noe av det med andre.

– Nina –

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Hallaisen, dere!

Dagen begynte rett og slett med et brak i morges. Vi forsov oss, klokka stod på 08:15 da vi spratt opp, og panikken stod i taket når vi omtåka og ropende rundt i huset ikke fant Mille. Jeg aner ikke hva som har skjedd, om hun har blitt vekt av “taxi-Erik” eller om hun har begynt å bruke vekkerklokken hun nylig fikk, men ungen var nå i alle fall ikke i hus.

Det er nå litt snodig at det skjer i dag, da dere, særlig når jeg skrev i går at Mille til dags dato ennå ikke har kommet for seint på skolen. Selv så hører jeg aldri vekkerklokka, for jeg sover med silikonpropper døtta langt opp i øra. Hunken min kan til tider nemlig snorke noe så inni hampen høyt, og for å være helt ærlig så snorker jeg selv også. Det har faktisk hendt at jeg har våknet av at helle underkjeven dirrer noe kolossalt i et langtrukket snorketisnork, mitt eget altså, så løsningen har altså blitt at jeg propper meg. Kanskje ikke så smart med tanke på at Bjørn Erik sover utrolig tungt til tider, men det har nå fungert…helt til i dag.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Litt flau måtte jeg derfor sende en sms til assistenten til snuppeline og rett og slett spørre om ungen vår var ankommet skolen etter den “lille” fadesen. Jada, det var hun og “stolt som bare det”.

Fra nå av bruker vi kun firehjulingen vår til og fra stallen. Vel, ellers også for den saks skyld, men det har selvsagt blitt mye viktigere for oss nå som de nye bomreglene er på plass. Vi klager derimot ikke, for vi trives godt i den lille fargeglade “puppen” vår, men til tider ser vi at den blir litt i kaldeste laget. Nå har vi derimot fått nye vinduer på plass, og har derfor klart å løse problemet med sterk vind og sidelengs regn. På de forrige vinduene var det et stort luftehull bak, de dekket ikke hele vindushullet, men de nye går kant i kant og klebrer seg til bilen. Snuppeline er nok den som setter størst pris på dette, for hun fikk vinden midt i fleisen. Nå storkoser hun seg med saueskinn under seg og et stort pledd over. Jeg har også fått på plass den “harry” knallrosa fuskepelsen min på rattet igjen, til Bjørn Erik sin store fortvilelse. Han takler fint alle de fargeglade blomstene, men den rosa dingsen der synes han er litt i meste laget…og så klarer han ikke helt å se speedometeret…

Slik så de gamle vinduene ut, ser dere hullet?

Ingen hull, ingen vind!

“Stereoannlegget” er også på plass…

…og “pelsen” min!

Ikke rart hun er stolt etter i morges, det er jeg også…

– Nina-

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Litt seint kanskje, men god morgen, kjære dere 🌷

Ja, i dag startet dagen min gruelig seint. Timmi, hjemmekennelhunden vi har hatt over helgen dro hjem i går, og da holder det at han far i huset tar morgenturen med vår Pippi og også setter Mille i gang med morgensysslene sine. Mille kunne helt sikkert klart seg på egenhånd, men når Bjørn Erik allikevel har muligheten, tar han seg god tid. Han og Mille spiser frokost i sammen, og han sørger for at hun kommer seg i klærne uten å ha nesa i mobilen og at sekken står pakket og klar ved utgangsdøra. Når han går halv åtte, gjenstår det tyve minutter til hun blir hentet av “taxi Erik” og på den tiden der har hun kun tannpussen å tenke på, så den dag i dag har hun aldri vært for sein. Vel, det hender det løpes frem og tilbake etter mobilladere og annet stæsj en 12-åring bare må ha med seg i hverdagen, men tålmodige Erik har aldri påpekt at det har vært et problem.

Mille har forresten begynt å jumpe til sengs uten særlig diskusjoner for tiden. Tidligere ville hun fortsatt begynne kvelden i min seng, men nå har hun fått ny dyne, lik min, så nå er det visst en fryd å krype til sengs i egen seng. Ikke bare er den 220 lange dundyna på plass, hun har også fått seg en 150 cm bred pute. Jeg trodde faktisk ikke det var mulig å få tak i her til lands, men joda, nærbutikken hadde den. Tidligere har Mille hatt flere puter ved siden av hverandre, og med den store bamsen i senga også, har vi gang på gang funnet henne i skikkelig uorden med puter både over og under seg og bamsen midt i senga og hun på kanten. Den nye puta er derimot ikke like enkel å slenge hit og dit, så nå ligger hun som ei prinsesse. Ikke rart hun ikke lenger vil ligge hos meg, for nå har hun det faktisk mye finere hos seg selv.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Disse bøkene, særlig Raina bøkene, er det aldri noen vits å rydde bort. Leses omtrent hver bidige dag, så kanskje noen skal få nye til jul?

Prikk lik mora si i lengden nå, 174 cm fin, så selvfølgelig trengtes det lengre dyne.

Ha en fin dag 🌷

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Her hjemme ligger alle strødd rundt om på sofaen nå. Både to-, tre og firbeinte. Dagen har vært tilbragt i stallen, hvor Mille-mor igjen har deltatt på sprangstevne. Det er mange tanker og følelser rundt det å mestre det her, og jeg skal ikke lyve å si at alt er rosenrødt hele tiden. Jentungen vår har det nemlig med å bekymre seg en hel del over alt som kan gå galt, så da må vi foreldre backe henne opp og prøve å motbevise det.

Når det er stevne på gang, så stiller vi som sagt opp for henne begge to, og Mille synes det er stas å løpe mellom oss begge å tigge ti-kroner til kake og saft. Det er også stas å få vise seg frem. Vise hva man har lagt bak seg av hard trening siden sist vi så henne fly over hindrene. Jeg må innrømme at jeg til tider fortsatt lukker øynene og snur meg rundt for å slippe å se på, for det er nemlig skummelt til tusen. Det gikk derimot bra denne gangen også, og to nye premier, flotte fargeglade sløyfer vitner om nok en suksess 💕

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

God lørdag!

Jeg fatter ikke hvor denne uka har blitt av, jeg synes ikke det var lenge siden det var lørdag og jeg startet opp på prosjektet “rydde gjesterom”. I dag er det egentlig meningen at jeg skal fortsette på det igjen, men det er jo så gørr kjedelig sånn i startfasen. Jeg ser nemlig ingen ende på alt rotet, det ene tar det andre, og jeg bare dytter rundt på alt uten at det ser bedre ut. Nå kom derimot Bjørn Erik ned, og han foreslo at vi skulle la alt ligge og dra ut å se litt på livet. Kjøre Mille i stallen først, og fjase litt rundt etterpå.

Apropos min reddende engel “Bjørn Erik”, gjett hva han kom overraskende med i går?! Dere vet, han fikk også skattepengene sine seint på grunn av meg, og i motsetning til undertegnede som kjøpte sko, gikk han i og fikk tak i opplevelsesreise til oss. Tenk, nå skal vi til Miami igjen, jippiii! I slutten av februar neste år, i vinterferien til Mille. Vi søker henne fri et par dager ekstra, så vi får totalt ti dager å leke på. 

Dette hadde jeg ikke forventet, og det har vel egentlig ikke helt gått opp for meg riktig ennå. Derfor tok jeg frem en gammel harddisk og mimret fem år tilbake da vi var på en kjemperundtur på nesten fire uker. Jeg husker ikke hvor mange teamparker og shoppingsentre vi var innom, jeg synes vi bodde i dem, så denne gangen planlegger vi noe helt annet. Jeg har et ønske om å få med med meg mer av storby- og strandlivet, men jeg veit duoen Mille og Bjørn Erik allerede har planlagt å dra tilbake å besøke Harry Potter. Det var helt magisk i dobbelt forstand forrige gang, så sant vi ser bort i fra at tryllestaven Mille fikk ikke virket, se gjerne filmen nederst i innlegget. Det ble det litt baluba rundt, men det er godt vi kan smile av det i dag.

Det er greit å ha unnagjort en del ting allerede. Det blir blant annet ingen leting etter krokodiller denne gangen…

…eller storshopping av leker.

Dette derimot, gleder jeg meg til.

Stakkars lille gullet mitt, hun var altså så skuffa.

Nyt dagen 🌸

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Endelig, fredag!

Denne dagen har jeg gledet meg til. For presis klokken tolv veltet den ene fine venninnen etter den andre inn dørene her. Vi klarte faktisk å bli åtte stykker til slutt, til eplekakelunsj med is, og det er slettes ikke hverdagskost. 

Jeg er overhodet ingen racer på kjøkkenet, jeg kan et par tre gode enkle middagsretter sånn passe “greit” og holder meg til de, safer, og lar andre ta seg av de litt større tingene. Baker gjør jeg heller ikke, faktisk aldri. Foreldrekontaktene i klassene til unga gjennom alle åra, har aldri kontaktet meg når det trengs dugnadshjelp på bakefronten, da går de strake veien rett til Bjørn Erik. Han lager nemlig de beste sjokoladecookiene ever, og stiller stort sett med glede opp med et gedigent fat.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Derfor tenker jeg venninnene mine stilte seg ganske så undrende til innbydelsen “hjemmelaga eplekake”. Jeg hadde derimot en del backupér på lur i tilfelle alt skulle skjære seg. Mille lagde en stor porsjon rosinboller med sjokoladebiter i til meg, sånn “just in case”, og så stekte jeg en god porsjon vafler (smakte forresten som kjeks) utenom. Alt smakte og eplekaka kunne faktisk spises den også. Vel, det kan jeg kanskje takke Simone for, for i oppskriften fra lærene til Mille i fra tredje klasse, stod det ingenting om at stekeovnen burde ha stått på varmluft. Etter 35 minutter på 180 grader var kaka fremdeles ganske blaut, så da steppet altså Simone inn og redda meg. Hun lot den steke i 15-20 minutter til, og brukte tannpirkertrikset for å se om den til slutt var ferdig. By the way, ikke spør meg om hvordan hun gjorde det, det satte jeg meg ikke inn i der og da. Det viktigste var at det faktisk fungerte.

Tre deilige timer fikk jeg altså med jentene mine i dag, og jeg er sjeleglad for at både Mille og Bjørn Erik kom hjem før de siste dro, så huset ikke ble så plutselig tomt. For er det noe jeg setter stor pris på, dere, så er det disse stundene med venninne mine. Det er sjeldent vi klarer å møtes så mange på en gang, noen ser jeg faktisk ikke mer enn et par ganger i året, og jeg kjenner jeg savner dem titt og ofte, alle og enhver. De er rett og slett dyrbare 💕

Eplene ble forresten ikke på noen måte plukket med kjærlighet av Bjørn Erik klokken klokken syv i morges. Da begynte det nemlig å styrtregne, så de ble brakt til meg med en del edder og galle gloser.

Mille fikk eplekakeoppskriften i mattelekse for fem år siden, les gjerne her, og den fungerer fortsatt fint, så sant du steker den med varmluft.

God helg, dere!

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

I disse dager legges siste touch på Marianne sin video “Alltid to”, som ble spilt inn hjemme hos oss nylig, les gjerne her. I går fikk vi altså se første utkast, og det gjør altså så inni hel…. vondt å ta den innover seg. Den gir et så ærlig innblikk inn i vår sårbare verden, for den viser oss som familie rundt ensomheten Mille ofte opplever. 

Det er nok mange som lurer på hvorfor jeg er så åpen rundt dette, hvorfor jeg gang på gang utleverer jentungen min, gjør henne til tider ennå mer sårbar enn det hun kanskje allerede er. Det er ikke ofte jeg får dette spørsmålet, men det hender, og da som oftes i kjølevannet av at jeg har stilt noen til veggs for handlingene deres. Eller rettere sagt, mangel på handling. Det drives voksenopplæring over en lav sko, gang på gang, og hos noen går det aldri inn.

Jeg er så lei av å unnskylde oppførselen til enkelte foreldre og barn. Tidligere, når Mille kom hjem lei seg, fant jeg opp en hel del rekke ting så hun skulle føle seg bedre. Jeg tror ikke disse barna har det noe særlig bra hjemme, kanskje foreldrene krangler mye, kanskje de i verste fall blir misbrukt eller rett og slett har så vonde tanker i hodet sitt at de må la det gå utover alle andre? 

Det å ha det vondt, det å ha en utrygg barndom forklarer gjerne hvorfor mange oppfører seg dårlig ovenfor andre, men det unnskylder ingenting. Det får Mille vite i dag, for nå holder det ikke å finne opp alle disse liksom historiene lenger. Hun er klok til tusen, og jeg er livredd for at alle disse sparkene i magen en dag skal gjøre henne bitter og inneslutta. 

En ting er i alle fall sikker, jeg står så absolutt ikke på sidelinja og ser på at folk overser ungen min. Hun skal til enhver tid vite at jeg stiller opp for henne, at jeg gjør alt i min makt for at hun skal ha en så trygg hverdag som mulig. Her for leden, når vi var i butikken, møtte vi ei Mille har gått i klassen med før. Hun har alltid, også i fjor, vært i bursdagsselskapene til Mille, og jeg har alltid vært inkluderende og hyggelig mot henne. Det har derimot kommet meg for øret at hun tidligere “kastet Mille under bussen”. Pushet henne til å gjøre ting hun egentlig ikke følte seg trygg på. Jeg agerte selvsagt, gikk ikke direkte til henne, men forklarte alle jentene i klassen at dette ikke var greit, og at vi på ingen måte godtok slik oppførsel. Det var mange blikk som søkte gulvet den gangen, og noen av dem unngår blikket mitt i dag også, som når vi var i butikken her for leden. Jenta kunne ikke kommet seg raskere avgårde, og ville på ingen måte møte oss, hvorpå vi egentlig bare hadde smilt og sagt et høflig “hei”. “Jeg tror hun er redd for deg, mamma, jeg tror egentlig flere er litt redd for deg og hva du kan komme til å si”. Ja, det kan nok være noe i det hun sier, jeg går nok ikke stille i dørene når noen først tramper på ungene mine, det har jeg aldri gjort.

Det ligger et ansvar hos alle å fange opp de som føler seg utenfor. Hvis foreldrene ikke klarer å oppdra ungene sine til å ha fokus på dette, så får vel jeg gjøre det som best jeg kan selv, skummel eller ei…

– Nina –

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

God kveld, kjære dere!

Jeg ser det straffer seg å ikke få ut disse innleggene så tidlig som mulig på dagen, når energinivået fortsatt er med en, og ikke som nå, når en helst bare har lyst til å dra seg på sofaen eller finne køya. Bjørn Erik har derimot akkurat kommet hjem fra en liten offshoretur, hvor en kjærkommen ishockeykamp ventet på han på TV´n, og da ble det plutselig en åpning for litt Mac-tid på kjøkkenet. 

Når man blogger og ønsker å eie sitt eget domenenavn (Nina Sprell Levende) etterfulgt av .net, .no og .com, så måtte man tidligere opprette et enmannsforetak (reglene forandret seg i år, så nå har jeg sagt det opp). I kjølevannet av dette får man ikke skattepengene sine samme måned som de fleste andre. Det var ikke store summen som kom min vei i år, men allikevel en pen liten slump. Utbetalingsgiroen (har glemt å få de rett inn på kontoen i år også) dumpet ned i postkassa mi i går, og jeg ble altså så happy. Jeg er altså så sløv, glemmer som sagt alt for tiden, så dette var rett og slett en herlig overraskelse. 

Bjørn Erik og jeg hadde overhodet ikke regnet med disse pengene denne måneden, så da tok jeg motet til meg og spurte om det var greit at jeg kjøpte vinterskoene jeg sikla på allerede i fjor. Ikke misforstå meg nå dere, jeg må så absolutt ikke spørre mannen min om å få bruke pengene vi har på felleskontoen, og pengene som kom nå skulle ikke engang registreres der, men jeg har rett og slett ikke hjerte til å fleke flere tusen kroner ut i det blå uten at han vet det. Det er greit at vi snakker om det synes jeg, eller så får jeg så forbaska dårlig samvittighet. 

Undertegnende har altså kjøpt seg nye sko, og jeg bare elsker dem. Minner meg litt om de bestemor hadde når jeg var liten, gode og solide og forhåpentligvis varme i tillegg. Jeg går “all in” for at dette er årets gode investering, for jeg har allerede hatt sommermodellen i to år nå, uten å bli lei.

Ellers så har snuppeline debutert på bollebakefronten her hjemme i dag. Dere har sikkert for lengst fått med dere at jeg ikke baker, og i hvert fall ikke boller. To av venninnene mine har egentlig lovet meg å lære meg opp før fylte 50, men nå har toget gått. Hørte de diskuterte seg i mellom hva som var viktigst i denne prosessen, og når ikke engang proffene var enige seg i mellom, mista de meg før vi egentlig hadde fått begynt.

Planen om opplæring i bollebaking ble altså lagt på is der og da, men nå ville altså minsten forsøke seg. Hun har nemlig blitt en racer på å lese oppskrifter og følger dem ganske så slavisk, så hvorfor ikke la henne prøve seg? Vi gjorde det “enkelt” denne første gangen og kjøpte ferdig bolleblanding i pose. Drøye to timer seinere stod det altså 40 nydelige store rosinboller ferdig på rist. Fristende til tusen, særlig med tanke på at hun hadde fylt hver enkelt med melkesjokolade. Så en ting er sikkert dere, hun går ikke i mine fotspor når det gjelder elendige bakeferdigheter. 

Det gikk litt tregt med å få rulla ut disse førti bollene, så han far måtte trå til med en hjelpende hånd. Egentlig var denne røra til beregna til femti boller, men de ble etterhvert bare større og større mot slutten for å bli fortere ferdig.

– Nina –

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

God morgen, kjære dere.

Da har snuppeline blitt hentet og kjørt på skolen, og jeg sitter igjen med dyreflokken rundt beina mine, selv om de for lengst har fått fylt opp mat- og vannskålene sine. Tirsdager er ganske så “satte” dager. Da bør vi nemlig være i stallen så tidlig som mulig, for allerede klokken 15:30, skal hesten Sol stå klar for ukas sprangtime. Det er gjerne litt i tidligste laget, det stresses nok litt ekstra i det Mille entrer dørene her etter skolen og vi femten minutter seinere må være i bilen, men på den annen side er det deilig å komme hjem i sånn nogenlunde normal tid. Da er det fortsatt en del timer igjen av kvelden til andre syssler.

Selv så ser jeg at jeg bruker lengre og lengre tid på å få begynt skikkelig på dagen. Jeg har egentlig aldri vært helt sikkert på om været har noen innvirkning på sykdommen min, på hvordan formen min ter seg, men nå ser jeg helt tydlige tegn på at kulda ikke gagner. Ting tar som sagt tid, og raggsokkene og de lange strikkagenserne er for lengst blitt et kjærkomment bidrag til morningens opptining av ledd.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Mange av dere tror helt sikkert jeg bruker mye tid på sosiale medier. Jeg burde nok lagt opp en hel del gode rutiner rundt dette, særlig med tanke på hva jeg vil med alle blogginnleggene mine, men det gjør jeg altså ikke. For regel nummer en for både nakke og skuldre, er å holde seg mest mulig unna, og det klarer jeg faktisk ganske så bra ved å ha Macén stående fast på kjøkkenet. Jeg bruker heller ikke mye tid på mobilen, den kan faktisk brukes i tre hele dager uten å lades, og den legges også titt og ofte på kjøkkenet, så jeg ikke har den så lett tilgjengelig.

Jeg har derimot en del “kjøreregler” som jeg holder meg til, når jeg raskt titter innom Facebook. Kan kanskje kalle de en refleksjon av “mine verdier”, og de tenkte jeg faktisk å dele med dere. Jeg må forresten få nevne at jeg ser på meg selv som ganske så raus når det kommer til å trykke på “Liker” knappen, det koster nemlig så lite, men igjen så er de gitt innenfor disse såkalte “reglene mine”. Uff, det ble litt klossete det her, men la meg nå få ramse opp et par av poengene mine:

Dette prioriteres alltid:

• Alle fortjener en bursdagshilsen på dagen sin. Det er et fett om vi er nære bekjente, kun har møtt hverandre på en ferie, eller gått i parallell klassen til hverandre. Det tar meg kun ti sekunder å skrive den hilsningen, og det synes jeg alle fortjener når vi først skal følge hverandre. På det meste har jeg rundt syv-åtte som har bursdag på samme dag, kun noen få ganger i året, og det minuttet der av hverdagen min, bruker jeg med glede på dette.
   
• Hvis noen er stolte av familiemedlemmene eller vennene sine, og ber om hjelp til å stemme dem frem, så gjør jeg alltid det. Det være seg noen som har muligheten til å vinne et stipend eller noe så enkelt som å bli “årets leverpostei unge”. Det er så enkelt å bidra, og det er rett og slett min måte å si “jeg bryr meg om det du bryr deg om”.
   
• Folk flest tør ikke å innrømme at de liker muligheten til å se hva naboen spiser til middag eller hvor årets ferie går. En ting er hva de sier, og en annen ting er hvordan de automatisk styres av nysgjerrigheten. Jeg må innrømme at jeg elsker å få ta del i folks feiringer. Være seg ferier, påske, jul og 17. mai. Noen velger altså å være “blomsterpotta” i vinduet som aldri bryr seg, de ytrer høylydt de ikke tar seg tid til slikt, mens jeg raskt “liker” og “hjerter”. Har dere forresten ofte fått med dere at de “sovende” Facebook brukerne nesten alltid er de som slipper nyheter om alt og alle først? Merkelig det der, for utad så bryr de seg jo ikke…

​Dette prioriterer jeg aldri:

• Jeg holder meg langt unna politisk satire. Jeg foretrekker helst at politisk engasjerte mennesker bidrar med kunnskapsrik informasjon om eget parti, enn tid og energi på å nedsnakke andre. Det gir meg ingen tilfredsstillelse at noen soler seg i andres elendighet, det forvirrer bare. Kildekritikk er også et viktig tema her, og jeg ber på mine knær om at folk tar seg tid til å sjekke opphavet til disse artiklene. Magen min vrenger seg i avsmak til tider. Det er helt horribelt hva noen rett og slett får seg til å tro på, helt ukritiskt.
   
• Jeg har meldt meg ut av alle grupper som omhandler min egen sykdom. Tar man nemlig innover seg alt som skrives der, kan man rett og slett bli enda sykere tror jeg. Det er mange sinnataggere som stadig kommer i klinsj med alt og alle i sin frustrasjon over å ikke bli frisk, og det tapper meg. Ikke misforstå, jeg har full empati for syke mennesker, tro meg, men jeg trenger rett og slett ikke daglig påminnelse om at livet suger og kan føles forferdelig urettferdig. Husk, det er alltid noen som har det verre.
   
• Jeg kommenterer aldri på videoer som omhandler tortur av mennesker eller dyr. Jeg forstår rett og slett ikke hvorfor folk har behov for å dele flåing av levende dyr eller steining av unge jenter. Alle oppegående mennesker vet jo at dette skjer, for de leser jo nyhetene, men trenger vi virkelig å se det “live”? Vi må huske at i det vi klikker oss inn på noe av dette og gjerne legger igjen en kommentar eller emoji, så ser de som følger deg også dette. Jeg har på ingen måte lyst at mine yngre venner (noen er tross alt bare 13-år) skal måtte oppleve slikt i så ung alder. De trenger så absolutt ikke å få servert disse forferdelige scenene, for slikt brenner seg inn på netthinna for alltid . Alt til sin tid, og dette passer seg ikke. 

– Nina –

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell