Heihei igjen, kjære dere.
Nå har vi hatt et par snåle dager her nede i Mexico. Som de evige optimistene vi er, drar vi alltid ut dørene her med to fullpakka sekker hver dag, klare for nye eventyr på nye strender, men av og til, som i forgårs, blir ikke ting akkurat som planlagt. Vi ble nemlig fanget i en sandstorm, men i stedet for å deppe, gjorde vi det om til en morsom ekspedisjon “vil vi klare å overleve og finne veien hjem”. Det var ingen taxigolfer i nærheten, så vi la ut på egenhånd. Fomla i blindet langs stranda og gikk inn og ut av private eiendommer. Etter mye om og men, trasking i rundt 40 minutter, fikk vi endelig haik, og leende og så til de grader glade, kom vi oss fullstendig nedlassa av sand hjem igjen på hotellet. Der ordnet vi til et lite poolparty, så undertegnede sovnet som en stein før klokka var seks på kvelden.
Vi har forresten endelig fått det største ønsket vårt oppfylt på denne reisen, vi har fått besøkt gjengen vår på “Refugio Animal Holbox”. Denne gangen hadde vi ikke med oss brukt hundeutstyr som dere lesere hjalp oss med i 2020, les gjerne her, men penger som de virkelig hadde behov for. I løpet av de siste fire månedene har de klart å adoptere bort 21 hunder, og det har vært en fryd å følge med på mange av de lykkelige øyeblikkene hvor hund og ny eier i et annet land har blitt gjenforent. Disse frivillige folkene med sine dyktige veterinærer gjør virkelig en stor forskjell for disse stakkars små, og det er en sann glede å få se arbeidet deres på nært hold.
For de av dere som følger meg på snap (ninasprell), så har dere sikkert fått med dere at vi har vært på besøk der flere ganger nå. Mille har nemlig forelsket seg i tispa Luna, og insisterer på at vi skal stikke bortom henne og ta henne med på tur. Historien til Luna er egentlig ikke så trist. Hun er født på øya her, men har gang på gang stukket fra eieren sin. Den lille utbryteren er altså noe rastløs, og eieren klarer ikke å hanskes med henne lenger, så da stiller RAH opp.
Det ble altså en strandtur på oss i dag også, med hver vår hund, og jeg vil også nevne at Mille donerte bort en fin sum av feriepengene sine til de trengende små tre- og firbeinte venner. Jeg nevnte det så vidt for henne i går, og hun var jammen meg ikke sein med å vurdere dette som en god idé, og det beste av alt, da fikk hun jo en god unnskyldning til å besøke Luna igjen.
Jeg måtte felle noen tårer når vi tok farvel med stedet i dag, jeg har nemlig selv fått meg en hjerteknuser der. Jeg skulle ønske jeg kunne trylle, fått henne med meg hjem, men vet innerst inne at jeg ikke kunne gitt henne samme omsorg der som her. Hun er nemlig lam i hele bakdelen, og Norge med sitt terreng og asfalterte veier hadde ikke vært særlig godt for den stakkaren der 
Dette er min hjerteknuser. Ser litt farlig ut, men man faller pladask når den setter seg helt inntil deg og ber om kos på kos. Helt lam i bakdelen, så jeg er redd ingen vil adoptere den, men livet på RAH er godt nok.
En spent mamma og pappa følger godt med på avstand når minsten vil håndtere hunden selv på tur.
