Det blir sjeldnere og sjeldnere at påsan og jeg er ute på langtur i sammen, så nå har vi liksågodt vært en liten snartur innom Sverige og shoppa med oss litt jodlevann for de kommende dagene. Jeg er egentlig ikke så fan av alkohol i det hele tatt, fikser ikke smaken, men må innrømme at jeg i ny og ne liker å være på en snurr i blant gode venner. Nå som det også er mulig å fa tak i Ginger Joe, som hverken smaker cider eller øl, er jeg i himmelriket. Et stort glass fylt til randen av isbiter med ingefær øl opp i, er min soleklare favoritt. Så fresht!
Det er flere jenter enn gutter på hytta i år også, så jeg tenker vi skal opp å markere litt for kvinnedagen. Vel, det føler jeg vel egentlig vi i jentegjengen alltid har gjort. De fleste av oss lever ganske likestilte liv, og jeg kan vel dra det så langt å si at vi er damer med baller. Vi har alltid jaget drømmene våre og flyttet grenser, og har stemmer som høres godt. Vi gir nok disse gutta våre ganske så mye hodebry til tider, men for å være helt ærlig, så tror jeg de liker det.
Hadde jeg vært hjemme i dag, så hadde jeg gått i tog. Det er mange paroler jeg ville gått under i mitt kjære Stavanger, men tror kanskje du hadde funnet under noen av de her:
Frihet fra seksuell trakassering ? #ikketilforhandling
Sex uten samtykke= voldtekt. Ny lov nå!
Forsvar offentlig pensjon
Antirasistisk kamp mot sosial kontroll og æreskultur
Gratulerer med dagen, alle dere fantastiske superkvinner!
I skrivende stund sitter jeg i bilen på vei til Oslo. Tenk, endelig er uka her, den årlige Trysil-turen med de gode gamle vennene mine fra Vestli og Stovner. Jeg savner denne gjengen noe enormt i hverdagen min, så denne langhelgen her dere, er så absolutt et av høydepunktene mine hvert år.
Forrige helg, var alle samlet i femti års lag i Oslo, uten meg. Jeg satt faktisk regelrett hjemme og grein fordi jeg ikke kunne delta. Pinte meg gjennom den ene Snapén etter den andre og stortuta og syntes veldig synd på meg selv. Fornuften seira for en gang skyld, det var nemlig helt urimelig å dra for tredje gang til Oslo på kort tid, særlig når vi også hadde planer om å dra bortover den uka her også.
Det å reise fra alle dyra og i tillegg ordne pass til Mille også, er ikke bare bare. Det koster en hel del å planlegge alt, særlig hvis jeg samtidig vil holde samvittigheten min sånn nogenlunde rein også, men nå begynner de fleste brikkene å falle på plass. Pelle har flytta inn og tar vare på kattene og fuglene, og tre fine stalljenter bytter på hestestellet av Sol. Mille og Pippi er med i bilen og skal innlosjeres hos mamma på Grefsen, og det er jo en vinn-vinn situasjon for alle.
Åhhh, som jeg gleder meg til å slå ut håret. Bo i onepiecen og tøfler dagen lang, og bare sløve og prate høl i hue på alt og alle. Skru tiden tilbake, ved å spille alle 80-talls slagerne, synge og gaule. My kind of happiness ❤
Det blir litt av en utfordring å ha kontroll på alt jeg døtter i meg på denne turen, men enn så lenge har jeg oversikten.
Nå må jeg avslutte og ta over kjøringa. Han far har vært på jobb i dag, og trenger en real pause, så da er det bare å trå til.
Helgen ble jo ikke akkurat som planlagt, men nå håper jeg ting går seg til og at de tunge tankene Mille går og bærer på minsker etterhvert. Det gikk forferdelig hardt inn på både henne og mange av de andre jentene i stallen, at det plutselig var en hest mindre i stallen, men jeg synes Helle som driver Leikvoll taklet og løste den tragiske hendelsen veldig bra.
Hesten Edel døde altså av tarmslyng natt til søndag, og det finnes ingen oppskrift på hvordan man skånsomt forteller dette videre til barna. De fleste hadde fått med seg at hesten var forferdelig syk, noe de på en måte har blitt vant til siden det har hendt med et par andre hester også, men at det skulle ende så trist, var de ikke forberedt på. Helle og eieren hadde selvsagt gitt beskjed til oss voksne, og vi bragte det grusomme budskapet videre, men når en dagen etter kommer i stallen og ser hesten ligge der, da blir det plutselig ramme alvor, reelt og forferdelig vondt.
For det skal dere vite, den døde hesten blir ikke umiddelbart fraktet bort. Her i distriktet, og sikkert rundt om i resten av landet vårt, blir de hentet i felleskap med andre som også trenger det, og det kan faktisk gå en del dager før det skjer. Så da ligger den der, under pledd og dekken så klart, og det er søren meg tøft dere. Glade småjenter kom hinkende, løpende med latteren på lur, men stoppet brått opp da realitet gikk opp for dem. For en stakket stund hadde de glemt hva som var blitt fortalt dem på morrakvisten, men synet av den store bylten rett foran dem, fikk verden til å rase sammen…igjen.
Helle visste råd. Hun spurte selvsagt eieren om lov først, så i sammen med jentene gikk de bort til hesten og tok av pleddet som lå over hodet. Øynene var lukket, og det så nesten ut som om han smilte litt der han lå så fredelig og så ut som om han sov. Det skumle forsvant ved synet av han, og det var nok mange som synes det var godt å ta et slags farvel, på denne måten. Helle fikk nøye fortalt hva som hadde skjedd, og også hva veterinæren måtte gjør når livet ikke lenger kunne reddes.
Mille ringte meg etterpå, mye lysere i stemmen enn når vi forlot henne et par timer før. “Nå har jeg snakket med Edel i en og en halv time, og det går altså helt fint med meg, mamma”. Jeg forstod ikke helt hva hun mente der og da, for som hun ofte pleier når hun er opptatt med noe, la hun på. Jeg ble fortalt seinere hva som hadde skjedd, og jeg er helt enig med Helle at det var riktig og ikke minst viktig å la ungene få ta del i sannheten rundt Edel sin bortgang. Det er selvsagt som jeg nevnte i går, hard og brutalt, men allikevel en påminnelse om hva som dessverre kan skje når vi har dyr og påtar oss ansvaret for dem. Jeg tror fortsatt ærligheten varer lengst, at viten og lærdommen de høstet denne helgen får de lettere gjennom sorgprosessen. Det er i alle fall lov å håpe ❤
Nå burde jeg egentlig ha begynte å pakke, for på onsdag drar vi til Østlandet. Mille er derimot ikke helt i form, sikkert fordi hun sovna seint i går. Hun kom luskende inn klokka ti til meg som allerede hadde lagt meg, for hun trengte en hånd å holde i for å få sove, men jeg tror det ble en urolig natt på henne. Skolen ringte nå, for hun klager på vondt i magen, og i tillegg har hun altså klart å klemme en finger gul og blå. Så nå må jeg finne på noe lurt, møte henne i døra med noe oppmuntrende, så timene i stallene etterpå ikke blir så tunge.
Klemmer fra meg og ønske om en finfin uke sendes dere, Nina
Jeg slo øynene opp lenge før klokka ringte i dag. Underbevistheten min var nok redd for å ikke våkne opp før de tre små jentene i rommet ved siden av. Jeg ville nemlig være budbringeren av den triste nyheten, om at de i dag ville komme til stallen og finne den ene hesteboksen stående tom.
Brått og brutalt, ble det. Ingen barn kan forberedes på dette. Det faste og trygge blir raskt revet bort, virkeligheten er nådeløs. Den ene dagen møtes de av den varme mulen, som søker etter gjenkjennelse og kanskje en go´bit, for så i dag å kun stå tilbake med minnene.
Vår Mille har aldri ridd denne hesten før, men han hadde allikevel rukket å bli hennes og alle andres yndling. Et fast innslag i hverdagen, en i flokken. Han tapte dessverre kampen mot tarmslyngen han pådro seg i vinterkulda, kjempet tappert, men dessverre så måtte eieren gi slipp.
I dag skulle jentene egentlig møtes til påskeverksted, men i stedet kom de sammen og hjalp hverandre i sorgen. Vel, påskeverksted ble det nå allikevel, men tankene vandret allikevel hele tiden bort til han som lå så fredelig i paddocken og ikke var med lenger.
Helle, alle barnas ekstramamma i stallen, svarte så godt hun kunne på alt som rørte seg i et barnesinn. Klemmer og oppmuntrende ord ble flittig delt, og jeg tenker dette kommer til tynge alle og enhver i mange dager fremover ❤
Egentlig skulle Mille og de to jentene som overnattet her, vært aleine i stallen i dag, men det ble for tøft for dem å møte dette på egenhånd. Mille ville derimot ikke være med hjem når påskeverkstedet var over, hun ble igjen, og jeg tenker det er godt for jentene å henge med hverandre på en så tung dag ❤
Tja, hva er det som for meg til å le, eller rettere sagt gapskratte?
Damene Tusvik & Tønne fikk i alle fall lattertårene til å renne i går kveld. Djiiisus så frekke og morsomme, akkurat hva jeg trengte. Det er helt utrolig at det går an å snakke så mye sprøyt rundt et revna rompehull slik Sigrid opplevde under siste fødsel, men jeg ler altså så jeg griner. De klarer å snu selvopplevde forferdelige hendelser til noe helt sinnsykt morsomt, og personlig synes forestillingene deres bare blir bedre og bedre.
Et av høydepunktene mine hver eneste uke er Sigrid og Lisa´s podcast. Den kommer stort sett hver tirsdag, og da er jeg ikke sein med å gladelig kjøre Mille i stallen. Mille må selvsagt ha øretelefoner på, for dette snakket er så langt fra barnevennlig, men guriland som jeg koser meg med disse jentene. De følger med på alt som skjer i samfunnet, og “disser” den ene etter den andre uten filter, og som oftes er jeg ganske så enige med dem. Vi er ikke helt på samme bølgelengde politisk, stemmer ikke samme parti, men verdiene er allikevel temmelig like.
Mer “rett fra levra” damer skal man leite lenge etter, men det jeg også elsker med dem er at de legger seg paddeflate når de først skjønner at de har driti seg ut. Når sant skal sies at det en rekke ting man ikke bør si eller gjøre mot andre, og det har de fått erfare. De er tøffe og eier det de mener, men kan allikevel komme med en unnskyldning når det er på sin plass.
Heia tussemusa og lammefjes (egne ord)! Råere feministisk kvinns skal man leite lenge etter!
Noen av oss kjøpte krus med oss hjem, mens andre foretrakk budskapstruser….
Denne helgen skulle Mille egentlig vært i stallen litt på egenhånd, men det er så kaldt at jeg velger å være med så hun får ting unnagjort uten å stivne og gå lei. Hun slutter nå, så hvis vi får dratt før halv to, er det mange timer igjen av dagen med sol, og da er det ikke så ille med disse minusgradene.
Det er aldeles nydelig ute nå, men jeg tar noen forhåndsregler for oss alle. Katten Lala på 17 år, har ikke vært ute på fire dager, hunden Pippi tas ikke med på de lengste turene og hesten Sol trenes litt mer forsiktig så hun ikke blir dyvåt i pelsen og begynner å fryse. Mille-mor må også kle seg bedre. Nå holder det ikke å ha et par lag med ull under ridetøyet. Hun blir pålagt å ha på heldressen (Jærbunaden) utenpå alt også, i hvert fall hvis hun skal ri ute. På ridetimene får hun ta dressen av, men kun et par minutter i forveien før hun skal i ilden.
Endelig har jeg fått tatt i bruk suppetermosen vår også. Mille har gudskjelov næringsvett, og synes derfor det var stor stas å ha tomatsuppe med seg i stallen. For det er ikke bare bare å ferdes ute i fire timer som hun gjør i dag, så jeg håper virkelig hun gjør som hun har lovet, tar seg en suppepause innimellom slaga.
I tillegg til suppe, er de andre dagligdagse termosene også med. To til Sol med varmt vann som hun får mineraler og gulrøtter i og en flaske med vann er også greit å ha innen rekkevidden.
I dag er jeg fritatt stallsyslene mine, for jeg skal på Stavangeren og se yndlingsdamene mine Tusvik og Tønne. Jeg digger de gærninga der, og håper derfor på mye latter og sprell, en suksesskveld med gode venninner.
Jeg har så forsiktig jeg kan, rett og slett fordi det byr meg i mot, begynt å legge frem for legen min at glemskheten min har begynt å bli et problem. Det er en sann plage at viktige ting går i glemmeboka. Jeg har alltid slitt med navn, steder og årstall, men aldri avtaler, sånn som i dag. Hadde legetime 08:40, men neida, det var ingen Nina på plass rett oppi høgget her på den tiden. Åhhh, så forbaska irriterende, så absolutt ikke meg, og jeg kjenner på at jeg blir lei meg og skuffa.
Tenk at en sånn liten ting, skal få så enorme følelser til å velle opp i en. Før, vel det skjedde aldri før, men visst det hadde gjort det, hadde jeg enkelt tatt en telefon opp til de hyggelige damene på legekontoret og beklaget min stupiditet, og bestilt en ny time, men nå har det altså blitt vanskelig. For en skulle jo tro at en som har all verdens tid til å fokusere og ta vare på seg selv, burde klare å fikse slike enkle ting, men neida.
Vel, jeg tok faktisk motet til meg å ringte, men da møtte jeg mobilsvareren, for de må jo selvsagt få ha lunsj de også. Jaja, jeg kommer uansett til meg å ringe igjen seinere i dag, legge meg paddeflat og beklage til jeg blir blå. Mon tro hva de kommer til å tenke? Vi møttes jo på mandag, da jeg satte himmel og jord i bevegelse fordi jeg hadde glemt å komme innom uka før for å ta blodprøven som skulle diskuteres i dag. Var egentlig for kort tid til å få hentet ut resultatene, men siden jeg snart skal ut å reise en del, var det viktig å ikke utsette noe.
På sånne crappy dager, er det godt man har noen koselige bilder liggende på lur, så dere slipper å se “oppgitt-tryne” over hele siden her. Snille venninne Andrea tok nemlig med seg en eneste ting fra Australia nylig, et flamingo lys…til meg ❤
Jeg vet hva som kommer til å få meg i bedre humør, en tur i stallen. Det må vises ekstra omsorg der nå, for i morges viste det hele -14 grader der, og alt vannet til hestene har fryst. -14 høres kanskje ikke så mye ut for dere andre som bor alle andre steder her i landet hvor det er ennå kaldere, men for oss som bor langs kysten blir dette som nåler. For oss mennesker går det selvsagt bra, vi kan jo bare kle på oss et par ekstra lag, men for de stakkars dyra våre, må vi ta i et ekstra tak. Hverken hunden min Pippi eller kattene orker å være særlig lenge ute nå, og det er helt forståelig. Det fyres konstant i peisen, og alle tre ligger i en meters avstand fra den. Godt jeg ikke har blitt så tullerusk at jeg glemmer dem…
Jeg kan ikke skryte på meg noe lang tuftings med Pippi i dag, det var vi ikke kledd opp varmt nok til, men en liten svipptur opp på øyas høyeste punkt, ble det…så vidt. Uten ull fra topp til tå, ble denne opplevelsen noe friskere enn det jeg setter pris på, og med tanke på at Pippi ikke har underhudsfett i det hele tatt, tok vi oss kun tid til å ta et par bilder for så å skynde oss inn igjen.
Men det er på sånne dager her, man virkelig ser hvor vakkert Norge her. Jeg savner selvsagt mitt kjære Oslo innimellom, men det er ikke vanskelig å forelske seg i det stedet her heller. Noe frustrerende for Pippi innimellom, som er livredd de ville sauene som har blitt utplassert her året rundt for å holde vegetasjonen nede, men en kjærkomment tumleplass for meg.
Det var nå allikevel godt å slenge i noen flere kubber bjørkeved i peisen etter endt tur, og ikke minst komme seg i tøflene, for om ikke så alt for lenge bærer det jo ut igjen for å tilbringe flere timer i stallen. Tirsdag betyr sprangridningen, og jeg tror hu frøkna vår Sol skal få et ekstra tykt dekken på seg etterpå. Det er viktig å passe ekstra godt på disse dyra våre nå, for det her er jammen meg ikke hverdagskost for dem heller…
Det er mange som sliter rundt meg nå, av forskjellige grunner. Merker de holder seg mye for seg selv, de har på en måte gått i hi. Selv så kan jeg ikke tillate meg det, tør rett og slett ikke. For jeg er tross alt dama som ikke har gråsoner, det er liksom enten eller med meg, og det ene alternativet er helt uakseptabelt, så jeg må holde ut.
Når jeg tenker meg om, så er jeg faktisk ganske så heldig også. Vi er tross alt to om alt, og jeg kan selv bestemme dagens tempo. Trengs det en pause eller to, så er det helt innafor, ingen dømmer, ingen peker utover.
Det som får de bratte bakkene til å virke slakkere, er nok de små målene jeg setter for meg selv hver bidige dag. Det trenger ikke å være noe stort. I dag feks. stod Bjørn Erik om med Mille, men jeg tusla uansett ut på badet og flettet håret til Mille før hun dro avgårde. En god lang klem og ønske om en finfin dag. Det koster så lite, og jeg ser det gir så mye…til oss begge ❤
Årets første påskeliljer er i hus, og det betyr jo bare en ting dere, det går mot lysere tider. Et vakkert vårtegn, som jeg i disse dager sprer rundt meg både inne og ute. Jøss, akkurat nå så begynte det å snø igjen, og uansett om de fleste kanskje synes det er nok nå, så må jeg innrømme at jeg elsker det.
Nå skal jeg ta meg en tur i stallen helt alene (også et av dagens mål). Det er så rolig der på denne tiden. Stellet får bli dagens nødvendige trening, og ikke minst gode terapi. Ro i sinn og ro i sjel ❤
Disse søndagene uten hest, er ikke alltid så enkle. Hvis Mille ikke har planlagt noe på forhånd, blir det ofte mange ensomme timer for Mille, men pappaen var igjen snartenkt og visste råd. Mille fikk nemlig ny sykkel i fjor, og da var vi snare med å legge inn søknad hos HMS (Hjelpemiddelsentralen) om motor til den fine rosa doningen.
Mille er egentlig ganske flink til å sykle, takket være terapeuten på skolen, men på de lengre strekningen blir det fort tungt. Tidligere skaffet HMS oss sykkel med motor, men de nye reglene sier at man nå er nødt til å stå for sykkelen selv. Det var egentlig helt greit, men vi visste ikke på forhånd om sykkelen vi hadde kjøpt kunne få montert motor på i etterkant. Det kunne den gudskjelov, så nå kan dere tro det går så det suser i gatene her!
Akkurat nå kom Mille og pappen inn dørene her, etter en liten runde rundt på øya, og dere kan jo gjette hvem som var mest gåen. Pappaen så klart, han hang visstnok langt etter opp alle bakkene her. Jaja, dette var dagens store høydepunkt. Jeg sitter og kjenner på at vi igjen til tross for utfordringene i hverdagen, er veldig heldige. Heldige som bor i Norge, hvor hjelpen aldri er langt unna.
Der kom mellomstemannen inn dørene her også, og han hoppa rett inn i filmen Mille og Bjørn Erik ser. Vi begynte nemlig å se første “Ringenes Herre” med Mille i går, og spenningen er til å ta å føle på, for det er nokså skummelt for en 12-åring egentlig. Det er et stort steg å ta etter å ha kost seg gjennom alle “Hobbittene”.
