Da var vi tuppene vel hjemme i Stavanger igjen. Det skjer fint lite denne helgen, vi skal kun kose oss og slappe av, men et og annet besøk og en luftetur med killerdogen blir det selvsagt tid til.
Vet dere hva jeg setter veldig stor pris på? At jeg har en del venner rundt meg som er mye mer impulsive enn meg, og som drar meg og den lille flokken min med på alt mellom himmel og jord. I dag stod det utekino på agendaen takket være årvåkne jenter, og selv om ledda var stive og nok hadde trengt litt hvile og ikke minst varme foran peisen, hang vi oss med.
Filmen som skulle vises, var fjorårets suksess “Askeladden” som vi selvsagt hadde sett, men det spilte ingen verdens rolle. Det viktigste var å være sosial, og ikke minst komme oss ut i frisk luft. Jeg hadde heller ikke sett venninnen min Andrea på en evighet, så dette var kjærkomment.
Lørdagskosen, altså snoperushet, unnagjorde jeg på torsdag, men med energibar, appelsiner og mengder med vann, holdt jeg ut alle fristelsene rundt meg. For de venninnene mine hadde selvsagt pakka nistekurver til den store gullmedaljen, så det var med et nødskrik at jeg ikke sprakk, phuuu ❤
Guess what?! Nå kom det overraskelsesbesøk til Mille. Tre av klassevenninnene ringte på, så dere kan tro smilet går trill rundt på minsten her nå ❤
Det er egentlig uinteressant å høre hva en 50-åring (bare 34 dager igjen) synes om superduoen, Marcus og Martinus. Det de framfører er jo nemlig ikke musikk laga for sånne godt voksne damer som meg, men jeg må innrømme at jeg blir sjarmert. Ikke bare er 16-åringene høflige og utrolige ydmyke der de byr opp til en forrykende festkveld, de får ungene våre til å slippe seg skikkelig løs for en stakket stund.
Mille forguder gutta. I fem år har hun fått med seg hver minste lille ting de har prestert og kan alle låtene til punkt og prikke. Med stylet hår, og M&M jakke og hettegenser, stilte hun opp presis når dørene åpent på Spektrum. Vi hadde ikke trengt å være der to timer før konsertstart, for vi hadde seteplasser, men det var ikke akkurat vanskelig for meg å være med på Mille sin tankegang om at det her var viktig for henne. Hun trengte å nyte hvert bidige minutt.
Langt, langt oppe under taket satt vi, og hadde all verdens oversikt over heile bøtteballetten. Fansen tøyt inn fra alle kanter, og etter to timer, når oppvarmings DJén Anis Don Demina var ferdig med å servere oss all listepopén, eksploderte det på scenen i pyro, og plutselig stod hele 17 artister klare for å underholde oss. Jeg synes en og en halv time gikk alt for fort, særlig når en opplever at tid og sted står stille, at minsten er i drømmeland. Lykkelig og glad til tusen ❤
Det hele skjedde i løpet av en brøkdel av et sekund. Vi sitter og koser oss på Peppes Pizza, på andre siden av Grand Hotel, og jeg påpeker at jeg kanskje tror Marcus og Martinus bor der siden jeg plutselig ser en hel del jentunger stelle seg opp foran inngangen der. For å ikke angre på noe, beordrer jeg en nølende Mille til å ta beina fatt, for å se hva som skjer. Fem minutter seinere, kommer hun heseblesende tilbake, blid som ei lærke og elektrisk til tusen. Gutta satt nemlig allerede i bilen da hun kom frem, hun nådde altså akkurat å få et glimt av dem før de dro avgårde til Oslo Spektrum. Hun vinket visstnok febrilskt til Marcus som satt i baksetet, ohhh yes, han finingen vinka tilbake han.
Denne dagen kunne derfor ikke starta bedre. Mille er allerede i lykkerus, og det er nok lite som kan toppe det her. Nå skal vi derimot gjøre oss klare til å rusle bortover til Spektrum, for vi må i følge snuppeline være der når dørene åpner, presis klokken fem. Jaja, det er derfor bare å haste videre, dere!
I skrivende stund sitter Mille og jeg og tripper, vi er nemlig på vei til Oslo. Der venter det oss et døgn med “girlpower”, hotellopphold og spektakulær Marcus og Martinus konsert. Vel, jeg håper nå i alle fall det, at favorittene til minsten leverer som de pleier, og at vi jentene kommer til å kose oss fra morran til kveld…også som vi pleier.
Jeg aner ikke hvor mange ganger Mille-mor har opplevd duoen, men jeg tror faktisk hun har vært så heldig å se de “live” hvert eneste år siden de vant MGP Junior. Skuffelsen var derfor stor når de i år ikke valgte å vende tilbake til Stavanger, men pappaen var snar til å tenke i nye baner. Så på juleaften fikk minsten billetter til Oslokonserten, og heldige meg fikk igjen være med.
Nå må vi forsøke å finne på noe kjekt før det braker løs i kveld. Rusle litt rundt i hjembyen min, gå ut å spise og kanskje se om det går noe tidlig film på kinoen. Det er nå i alle fall ei noe elektrisk frøken jeg har på siden av meg her nå. Med rosa Marcus og Martinus jakke på, og like rosa hår, er hun sååå megaklar ❤
Åhhh, nå kan dere tro jeg koser meg i oasen min, ble det ikke fint?
Tenk, nå er stua ferdig, vel i alle fall nesten. Det gjenstår kun å male noen få lister samt å bytte ut frontene i på TV-benken, men det haster så absolutt ikke. Jeg er så superfornøyd nå, så happy over dette varme fargesprakende sluttresultatet, og kan ikke få takket min kjære mann og hans medhjelper nok over å ha fått det her til.
Det hele startet med en gryende idé når jeg var ute og spiste med venninnene mine for en stund tilbake, da jeg falt pladask for palmeblad tapeten på noen av veggene der. Satte selvsagt himmel og jord i bevegelse med å finne ut hvor det gikk an å få tak i den, og etter mye frem og tilbake, litt feillevering, men allikevel kjempegod service, var den til slutt endelig i hus. Brede, mannen til venninna mi og en skikkelig handyman av en kar, kom Bjørn Erik til unnsetning og hjalp han med å fornye den gamle strieveggen, og dagen etterpå var altså den lekre palmeveggen på plass.
Det som så smått begynte med å male taket hvitt, resulterte altså i en helt ny stue, og jeg er så happy. Alle kriker og kroker er vaska ned og hele sofaen også for den saks skyld, så nå gleder jeg meg til seine kvelder i go´kroken. Grønt er jammen meg herlig, dere!
Nå skal vi hive oss i Twisyen og fleke utover i stallen hvor Mille har gjort avtale med ei om å ri allerede klokken to i dag. Det er godt å være tidlig ute på disse onsdagene, for i ettermiddagen skal Mille være ferdig dusja og klar for å møte støttekontakten sin Mari også. De treffes stort sett hver bidige onsdag, og disse møtene er noe av det største Mille ser frem til hver bidige uke. Bare det å få ta bussen aleiene frem og tilbake til byen, er stort, og det gleder et mammahjerte.
Skrives igjen i morgen, dere, da fra Mille og min sin lille mini-tur til Oslo.
Dere aner ikke hvor stressa jeg har vært over en intens kattepisslukt her i huset den siste tiden. Plutselig, “out of nowhere”, stinka det noe helt forferdelig, og jeg ble altså så fortvila. Trodde først det var vår kjære nye Mia som hadde vært på ferde, og visste derfor ikke mine arme råd hva jeg skulle gjøre.
Det var gule flekker overalt, fra oppover soveromsdørene til sofahjørnene, og jeg klikka i vinkel hver bidige gang. Helt til den kvelden bestis Tonje var på besøk, og vi begge følte vi ble beglodd på av et eller annet skummelt. Fyttikatta, dere! Plutselig stod det altså verdens største rødbrune hannkatte midt i stua vår, frekk som bare pokker!
Synderen var tatt, på fersken, og det var skikkelig ubehagelig å finne ut av at vi har hatt en fremmed hannkatt i hus her titt og ofte. Ingen av de andre dyra i huset reagerte, de var tydeligvis vant til inntrengeren, men jeg brølte alt jeg var god for. Han smatt derfor i hundreogti ut samme veien som han kom – gjennom den eldgamle katteluka vi har brukt i snart tyve år.
Det var utrolig godt å vite at det ikke var våre egne små som hadde vært på ferde, at dette var et problem vi enkelt kunne løse. Dagen etterpå ble det derfor kjøpt inn en ny og mer oppdatert katteluke. Den fungerer mot en id-brikke kattene går med i halsbåndet sitt. De er nødt til å gå helt inntil glasset i luka for å få brikken til å virke. Da reagerer den med en slags skrapelyd, et tegn på at kattene kan dytte opp luka og gå inn.
Mia tok det her på første forsøk, gamla Lala derimot, forstår kun at hun kan gå ut. Det har nok noe med at vi stengte den tidligere luka for å la kattene komme inn akkurat når de ville, men Mia tålererte ikke det. Hun stod å mjaua og skrapte til vi kom å hentet henne, og det var jo ikke akkurat så kjekt. Det ble derfor slutt med å ha kontroll på når de fikk komme inn, luka stod ulåst 24/7 men da kom jo dessverre alle andre katter inn også.
Nå er problemet med frekke rennende hannkatter inn dørene her derfor løst. ID-brikke systemet er helt genialt. Hadde vi kun hatt Mia, så hadde vi nok gått for Rolls Roycen, den som kun åpner seg mot chippa katter, men 17 år gamle Lala skal få slippe å få det nå. I tillegg får vi jo ofte også besøk av mamma og hennes katt, og hun må jo selvsagt også få gå inn og ut dørene her når hun vil ❤
Id-brikken er ganske stor, men veldig lett. Det rasler lett i den når de går også, så nå håper jeg alle fugleungene Mia kommer til å jakte på til våren hører henne på lang avstand og kommer seg i sikkerhet.
Lala skjønner hvordan dette fungerer når hun skal ut, men det skal visst ta lenger tid å lære å komme inn.
Så genialt, kan alltid se hvilken katt som er inne eller ute.
Pippi er dørvakt…
I dag har Mille sprangtime, og jeg håper Bjørn Erik, som er i Oslo for dagen, rekker å komme å se på. Jeg er ikke så veldig glad i disse timene, er livredd for alt som kan skje, så det skal bli godt å være to om det.
Håper starten på uken har vært god mot dere, klem Nina
Nå sitter jeg og beundrer den nye veggen Bjørn Erik og Brede fiksa i helgen. Den er helt rå, skikkelig back to the 60´s fin, men jeg kan dessverre ikke vise dere den riktig ennå. TV´n er nemlig ikke kommet på plass igjen, da hunken i huset vil at tapeten skal tørke i ytterligere et døgn til, men jeg formelig klør i fingra etter å begynne å style opp rundt den.
Jeg har sagt det før og sier det igjen, det er søren meg ikke bare bare å pusse opp. Vi skulle først og fremst kun ta taket og den ene veggen, men nå ser jeg at TV-benken også trenger noen små justeringer. Godt vi ikke trenger å bytte ut hele, rammen kan beholdes, men det hadde vært fint å bli kvitt skuffene som er i sølv og heller skaffet noen i eikemønster i steden. Jeg tror derimot jeg venter noen dager til med å nevne denne idéen, for nå ser jeg at Bjørn Erik er skikkelig lei og ferdig for denne gang. Han klikker av alt dette “dillet” mitt som han kaller det, han vil på ingen måte forandre på noe som helst så lenge det er funksjonelt.
Han surna derimot ikke når nytt klorestativ til kattene kom inn dørene her. Ville vel egentlig ikke ha stativ i det hele tatt, men hun nye frøkna vår lar det gå hardt utover endene på sofaen hvis hun ikke har dette å sysselsette seg med. Det gamle som fulgte med katten ble derfor gitt bort til nye eiere, mens det nye nå pryder stua vår. Kattene sloss faktisk om å få bruke det, og Mia, the tiger, vinner kampen ni av ti ganger.
Er ikke “blomsten” fin, dere?
For ei primadonna!
Kloregreier all over.
På tide å sjekke ut hva som skjer i andre etasjen.
Alt angripes!
Hei! Hvor har du tenkt deg?!
Dette ble selvsagt ikke tatt særlig godt i mot.
Nå er vi ferdig med å vaske alle trekkene til sofaen, noe som i følge vaskelappen ikke var mulig, og nå står pleddene og pynteputene for tur. Jeg har kjøpt inn nye palmeblader og noen andre grønne bla´greier jeg ikke veit navnet på, og skal begynne så smått å pynte opp rundt her med alt dette levende grønne. Det er så gøy og jeg gleder meg til å vise dere sluttresultatet.
Jeg har vært oppe i en evighet allerede, for igjen klarte ikke kroppen å ta til seg snopet (slash fettet) jeg døtta i meg i går.Vel, det er ikke det at det blir så grasalt mye, men i forhold til hverdagskosten gjør lørdagsinntaket magen helt gæærn. Så hvorfor i herrens navn er jeg da nødt til å spise alt dette sukkeret og fettet hver lørdag da, spør jeg meg selv hver bidige søndag. Jo, rett og slett fordi jeg digger det. Dere skulle bare visst hvor mye jeg gleder meg til den aller første sjokolade biten. Det er helt himmelsk, så ultra nydelig at øya ruller bakover. Om det er verdt den påfølgende mageknipen? Tja, jo jeg må nok innrømme det. Jeg klarer rett og slett ikke å leve uten, men bør kanskje moderere det noe.
Det var forresten helt nydelig å gå morgenturen med Mia og Pippi. Sola tar ikke så mye ennå, vi må nok vente noen uker til, men det ga meg allikevel en gryende vårfølelse. Det er helt utrolig at katten vår Mia følger etter oss overalt, at hun uten å nøle blir med ut på brygga her også. En skulle tro hun var redd for sjøen, men nei, hun tar altså sjansen på det meste.
Tenk, i dag kommer skogen min i form av ny tapet opp på veggen her i stua også. Bjørn Erik og Brede har vært super flinke. Jeg trodde faktisk ikke det skulle bli så fint å legge på veggfornyer på den eldgamle strietapeten. I steden for å forsøke å ta av den gamle stria eller i verste fall rive veggen å slå opp nye gipsplater, har de altså klart å lage en helt ny glatt vegg i form av et lag med denne veggfornyeren. Nå ligger alt godt til rette for å legge den nye tapeten, og jeg gleder meg altså noe inni hampen mye til denne fornyingen.
Veggfornyer er virkelig tingen, dere.
Nå er snuppeline også i klærne og den seine frokosten er snart fortært. Vi skal selvsagt en tur i stallen, men ikke for å ri denne gangen kun for å stelle. Mille er nemlig så støl etter all ridningen i vinterferien, det er nesten så jeg lurer på om hun har strekt noe, for jeg har aldri sett henne ha så vondt før. Tenker derfor det er greit med en liten pause.
Neida, det er ikke karneval hos oss akkurat nå, men siden det er det overalt andre steder for tiden, tenkte jeg å sette litt farge på hverdagen her hjemme også. Mille har i en evighet, i drøye tre år, spurt om ikke hun også han få helfarge håret sitt, og jeg med mine sprøe hårvalg kan jo ikke akkurat nekte henne det. Har svart vagt at joda selvsagt kan hun det, men latt det drøye i det lengste i håp om at hun kanskje glemmer det. Her for leden fikk jeg derimot lov å klippe håret hennes en god del, og da kom jo dette fargespørsmålet opp igjen. Så i dag har Mille-mor blitt “My little pink unicorn”.
Mille fikk nemlig en nydelig rosa enhjørningskostyme her forleden, fra Coolstuff, og ei mer hoppende glad jentunge skal man leite lenge etter. Det er altså så kjekt at det nå går an å få tak i disse ultrasøte kosedressene til voksne også, for det trengs siden jentungen min for lengst har passert 170 cm. Så denne helgen starter altså ganske så rosa, fra topp til tå.
Det er litt morsomt det der med alle disse hårvalgene mine også, for jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har blitt stoppa av unger som vil ha lik farge. Mødrene tør faktisk ikke å være helt ærlige når jeg er i nærheten, vil ikke tråkke meg på tærne ved kanskje å mene noe negativt, så avslagene blir som oftes ganske så diffuse. “Njaaa, du kan få rosa/lilla/grønt hår når du blir voksen kanskje, for da må du jo få lov å bestemme sjøl”. Hmmm, jeg kunne nå i alle fall ikke nekte Mille dette, og skulle hun bli lei, så vaskes fargen uansett ut ganske så fort. Jeg synes hun ble søt jeg, “my little pink princess” ❤
Denne helgen blir spennende, for Bjørn Erik får besøk av kompisen sin Brede og i sammen skal de skape den etterlengta “skogen” min i stua. Det skal med andre ord tapetseres, og jeg gleder meg noe inni hampen mye. I samme slengen tenkte jeg å ta av trekket på sofaen og få vaska det, samt få vaska alt av pynteputer og pledd. Mille og jeg stikker nok av på kino mens gutta står på som verst, for jeg tror ikke “vaktmesteren”, altså meg, skal gå i veien.
Dere kan tro det haglet inn meldinger fra venninnene mine om at Bjørn Erik var lite likt i blant mennene deres for en stakket stund i går. Med sin “elske i plenum” erklæring, satte han sine medbrødre i noe dårlig lys, noe som da selvsagt fikk han til å smøre på enda tjukkere.
Man skal selvsagt vise at man setter pris på partneren sin alle dager, gjennom hele året, men vi har nå i vårt snart 22 år lange ekteskap gjort litt ekstra stas på denne dagen. Vi unner oss sjeldent å gå ut å spise, det er kun ved bursdager eller andre viktige markeringer, så jeg synes nå det var litt kjekt å pynte seg og gå ut midt i uka.
Endelig skulle jeg få ta i bruk kjolen jeg kuppet for under hundrelappen sist jeg var i Oslo. Sort og glitrende, med volanger på volanger. En skikkelig “løøøve-it” kjole, selv om Bjørn Erik ropte:”Ehhh, er ikke den litt i korteste laget? Du burde kanskje ha en tighst eller en bukse under?”. Nish, eller jo, den er nok litt i korteste laget, men til den prisen fikk jeg ikke akkurat velge og vrake i størrelser. Jeg skulle nok hatt den i en størrelse større, men pytt pytt, kort eller ikke, den fikk duge.
Vi kom nå oss av gårde etterhvert selv i alt for kort kjole og ikke minst for høye hæler, men jeg skulle nå allikevel ikke gå så mange meterne heller da. Bjørn Erik forsøkte selvsagt å lure meg, ved å ta meg med inn på Burger King, og for all del, ingenting slår de chillicheese greiene der, men det var som sagt bare for å erte meg å få frem latteren igjen. Det ble både mer vin og god mat på undertegnede, og ikke minst massering av føttene ved kveldens slutt ❤
Hvor kult er ikke det her da dere? Jeg falt pladask for frisyren til “Hver gang vi møtes” Christel, og sannelig tok hun seg bryet å svare på hvordan hun fikk frem de fine krøllene. Hjertesukk, sånt setter man stor pris på, ikke sant dere?
Nå regner jeg med at Twisyen er lada opp igjen, så nå skal jeg raska på her og dra ut til Mille for så å kjøre henne til kjøpesenteret Kvadrat hvor stallgjengen skal en tur på Mc Donalds. Vi har helt slutta å gå der selv, så hun er selvsagt i himmelrike.
