Ja, da var dagen her igjen, dagen jeg tror blir hata like mye som den blir elska. Folk løve-løve-løves hverandre i plenum, og for oss noe stive nordboere, blir det for mange noe “too much”. Eller som den gretne gubben på jobben en gang sa:”Enda en drittgreie adoptert fra USA, bare å styre unna”. Jaja, her i huset setter vi i alle fall pris på litt ekstra løøøve, selv om jeg må innrømme at det drypper litt kjærlighet her hjemme hver bidige dag.
Jeg hadde faktisk ikke planlagt noe som helst denne gangen, buhuuu på meg, men Bjørn Erik sviktet selvsagt ikke. Han er halt rå på å få en til å føle seg spesiell, og det fine denne gangen var at han overrasket minstejenta Mille også.
I morges når jeg våknet, lå det altså strødd roseblader fra soveromsdøra til Mille og meg ned hele trappa og inn på stua hvor det lå både kort og pakke til oss begge to. Jeg vet ikke hva jeg satte mest pris på, men jeg tror jeg holder en knapp på gleden Mille-mor viste over å bli så inkludert. Han er god som gull som pappa han hunken min, og er jammen meg en herlig kjæreste også, tenk at vi snart har vært gift i 22 år. “Kliss, klass spy i munnene”, tenker mange nå, men jeg kan nå leve lenge på det her
Mellomstemannen Pelle har tatt med seg Mille hjem til seg, og jeg har fått plassert et sort glass rødvin i handa. Nå skal jeg snart ta ut flettene av håret, og se om det har blitt noe krøll. Skal nemlig snart på date, og jeg aner ikke hvor…
Åhhh, herrejemeni så kult! Nå har han far handla igjen fra Kina, og jeg ler så jeg griner.
I denne oppusningsperioden forsøkte jeg å få Bjørn Erik til å gå med på at vi skulle kvitte oss med vinstativet på veggen stua og heller slå opp en fem-seks små helt enkle pyntehyller. Jeg har nemlig lenge hatt lyst til å bruke Costa Boda glassene jeg fikk for en evighet siden, og synes det er synd å la de stå oppe på et skap å støve ned. Jeg tenkte å fordele disse glassene utover hyllene og også finne frem en rekke små fotografier i rammer. Da kunne jeg hatt te-lys i glassene og fått farger, minner og liv på denne veggen i stenden for dette kjedelige vinstativet.
Hunken nekta plent. Ikke pokker om han hadde lyst å borre flere hull i veggen. Han synes dette var en usedvanlig dårlig idé fra min side, og jeg sutra selvsagt litt fordi jeg så for meg hvor fint det kunne ha blitt. Bjørn Erik mente uansett han skulle finne på noe smart med disse tretten glassene, og i dag ble tanken hans satt ut i livet. For i pakken som ankom på posten i dag, fant jeg en rekke batteridrevne te-lys, med fjernkontroll til. Fjernkontrol dere, jeg lo så jeg grein, trodde ikke i min villeste fantasi at dette fantes, og jammen funka det også.
Nå har han far tent i ovnen og på nullkommaniks er tretten fake-te-lys tent med et trykk. De blafrer faktisk litt også, BRØL! Så Harry morsomt, at det faktisk er verdt et forsøk, thihiii…
Jaja, jeg gleder meg til å se hva Mille-mor synes om dette humbuget. Kjenner jeg henne rett så himler hun bare med øynene av oss.
Jeg håper startet på uken har vært fin og at kvelden blir likeså, klem Nina
Morsdag og fastelaven, kan det bli bedre? Vel, her feires det ikke så veldig i dag, selv om jeg fikk et stort hjerte med masse sjokolade i. Det er nemlig ikke snopedag, for den brukte jeg opp i går…og faktisk litt på fredag også, kremt. Det blir derfor heller ingen fastelavensboller, men Mille har vært i stallen i dag for å feire. Det var nok litt rart for henne å være der, for vi har forvert denne helgen, og trenger derfor ikke å ta del i hestestellet. Hun hadde derimot helt sikkert godt av å være der uten å ha en hel rekke ting å gjøre, kjekt å få med seg den ekstra kosen Helle hadde ordnet og ikke minst ha noe å gjøre på en ellers så stille og rolig søndag.
I går var vi forresten å så den helt nydelige musikalen om legendariske Billy Elliot. Snørr og tårer rant ikke bare en gang, dette ble en heidunrades følelsesmessing berg og dalbane. For et nydelig stykke, dere! Fantastisk dans og sang, og i nesten tre timer glemte vi både tid og sted. Alvorlige temaer som fordommer, klasseskiller og ikke minst individuell unikhet ble vist frem på en varm og ekte måte, og det trollbandt oss fra første stund. Historien som utspilte seg på scenen var like sterk og gripende som filmen jeg så i 2000, og jeg er så glad for at vi fikk tak i billetter før det var for seint. For som jeg har nevnt utallige ganger, dette er noe av det beste Mille og jeg gjør som en “mor/datter”-greie. Vi drømmer oss bort og slipper alt av følelser fri.
Selv om det var fullt av barn på scenen, var det en anbefalt nedre aldersgrense på ni år for å se den, og det var nok fornuftig. For i Elliot sin kamp om å få leve ut drømmen sin som ballettdanser, tar vi også del i den politiske og fortvilte situasjonen til gruvearbeiderne i byen. En tøff realitet som gjerne krever litt tankegang, særlig hvis man er 12 år som Mille. Hun satt som et tent lys hele tiden, og hvisket og tisket underveis, spørsmålene var mange. “Hva er en sosialist mamma?” Jaja, så fikk hun med seg det også. Det var neimen ikke dumt å ta med seg litt læren om et ønske om et klasseløst samfunn, og økonomisk likhet for alle.
Ledsagerbeviset ble selvsagt brukt i forbindelse med billettkjøpet.
Akkurat nå er Bjørn Erik og henter Mille i stallen, og de drar visstnok rett i ishallen for å se litt ishockey, mens jeg er i gang med nok et ryddeprosjekt – badet. Fyttikatta der er det mye å ta tak, hvor mange hårstrikker er det egentlig nødvendig å ha, og kan sminke gå ut på dato? Ikke veit jeg, men det er på tide å ta et skippertak i kaoset.
En skulle kanskje ikke tro at helgene betyr så mye for meg som allikevel går hjemme, men det gjør det så absolutt. Særlig denne uka her, når Bjørn Erik har vært bortreist. Det er jammen meg godt å være to om alt igjen. I tillegg er det jo vinterferie for Mille også nå, og det er jo rein lykke i seg selv. .
I dag var det på tide for lille Rambo å dra hjem til sine igjen, men kun et par timer etterpå, kom nysgjerrige Hugo på besøk. Jeg gleder meg til å bli kjent med den 1,5 år gamle gutten, en Welsh Springer Spaniel, og nok den aller første jeg har møtt på av denne rasen.
Hugo synes det var litt trist å ta farvel med flokken sin, han var ikke særlig høy i hatten den første timen, men etter en god luftetur, gikk det straks mye bedre. Han fikk ut mye energi ved å dra meg opp alle bakkene her, og etterhvert lekte han også i vannkanten med en tom yoghurtboks han fant på veien. Vi var selvsagt klissklass våte etterpå når vi kom hjem, men det var en deilig følelse å ha brukt kroppen litt.
For et par timer siden kjørte jeg Bjørn Erik til byen, til Folken, hvor Turbonegro spiller, og samtidig svippet jeg Pelle hjem. Akkurat nå har Mille tatt med seg Hugo opp på rommet sitt og gitt han kveldsmat, og planen er at han skal få sove inne på rommet hennes i natt. Hun er altså så snill mot disse dyra, og ikke minst storfornøyd over å ha besøk. Det er mye godt selskap i en hund
Håper uka har vært god mot dere og at helgen blir likeså!
Da var Mille akkurat kommet hjem fra skolen, og jeg tenker vi drar i stallen om ikke så lenge. Minsten er for tiden veldig pliktoppfyllende, og spretter i ridetøyet fortere enn svint for å komme seg avgårde. Jeg merker hun har modnet en hel del det siste halve året, og det er så utrolig kjærkomment. Timene i stallen går som en lek, og vi vender ofte hjemover med god samvittighet og nesten alltid som gode venner også.
Det har vært deilig friskt, kaldt og tørt her i Stavanger de siste dagene, men nå har slusene åpnet seg igjen. Det er selvsagt ikke like koselig å gå tur i dette været, men for en herlig følelse, dere, når enn faktisk har gjort det og kommer hjem. Vedboden er fylt opp til randen av tørr bjørkeved, så det fyres flittig, men jeg har beholdt den lange 220 dyna til Bjørn Erik på sofaen. Takler rett og slett ikke å fryse.
I morgen sjekker Rambo ut av Hjemmekennelen, men like etterpå kommer unggutten Hugo på besøk. Bjørn Erik vender også nesa si hjemover fra Lo-skolen, så da er trekløveret endelig samlet igjen. Det står teater og konsert på timeplanen, og lange turer med Hugo så klart, men forvertene skal ha Sol, så det blir en ganske så bedagelig og rolig helg
Mille og jeg er stort sett aleine i stallen, men Bjørn Erik stiller opp når tungarbeidet skal utføres. Jeg er glad jeg slipper å få all denne sponen i hus.
Stolt Mille-mor har endelig fått klubbjakka si.
Sliten og godt fornøyd med dagens strabaser.
Tenk, nå er det snart helg igjen. Denne uka har jammen meg flydd avgårde.
Det skjer dessverre ikke så mye her hjemme for tiden. Jeg har null arbeidsevne utover det å gå turer med hundene og dra i stallen, så det blir lite “sprell” fra denne kanten. Det jeg med sikkerhet allikevel kan si, er at jeg trenger bloggen. Den er med på å holde meg oppegående, gir meg til tider utfordringer, og rutinene rundt planlegging, fotografering, redigering og tekst, gjør meg godt. Med andre ord, jeg trenger å ha dere lesere med meg i hverdagen. Dere gir meg medgang og av og til litt motgang, jeg har noe å sysselsette meg med, noe som er helt nødvendig her i livet.
Jeg synes selv spørsmålsrunder med andre bloggere er nokså kjekt, og tenkte kanskje vi kunne ta en runde her også, så dere kan bli litt mer kjent med meg. Disse er gjerne litt mer personlig enn “Hvor høy er du?”, “Hva er favorittfargen din?”, og vil kanskje gi en liten pekepinn på hvem jeg er. Tenker jeg tar fem spørsmål sånn til å begynne med, so here we go!
1. Kan du i korte trekk fortelle livshistorien din?
Født og oppvokst i Oslo, nærmere bestemt på Torshov, for så å flytte til Groruddalen, til mitt kjære Vestli. Her hadde jeg som enebarn en helt fantastisk barndom, hvor hest og det å spille klarinett i korps stod i sentrum. Jeg har ennå god kontakt med de nærmeste vennene mine fra den tiden, og er ganske bestemt på at verdiene mine, ble sådd og begynte å spire allerede da. Jeg, som så mange andre, fikk dessverre etterhvert oppleve å bli skilsmissebarn, men jeg overlevde på et vis, selv om det var utrolig opprivende og satte dype spor. Jeg klarte meg veldig godt på skolen, strevde, fikk ingenting gratis, men fikk det til. Da jeg derimot begynte på Stovner Videregående Skole, skjedde det alt for mye rundt meg på en gang, og alle 5ér karakterene sank til min store fortvilelse både ned til 3 og 4. Mamma hadde da giftet seg på nytt, med vår kjære “bessen” og vi flyttet til Ski. Jeg tviholdt på vennene mine, så det ble til at jeg sov mye over hos dem. Etterhvert flyttet jeg hjemmefra, i en ulovlig studentbolig med en venninne. Jeg har nok alltid hatt en kjæreste i livet mitt, og etterhvert dukket det opp en som jeg valgte å flyttet til Stavanger med. Her begynte jeg å jobbe i utelivsbransjen for fullt, samtidig som jeg gikk siste år på Hetland videregående og tok strøjobber for Manpower. Seks år etter skar det seg skikkelig, og da var det å ta halen mellom beina og komme seg tilbake til Oslo igjen. Jeg var derimot superheldig og traff prinsen min Bjørn Erik på en jentetur til Stavanger igjen, så jeg bestemte meg for å gi byen en ny sjanse. Her ble det barn, hele tre fantastiske individer og jobb i spennende datafirma. I år skal det feires 22 års bryllupsdag, og tenk nå er det ikke lenge til 50-års dagen min heller. Jaja, det ble kanskje ikke “i korte trekk” versjonen, men jeg begynner jo å bli godt voksen, og da har man jo litt å fortelle.
2. Hvis du fikk velge i blant alle mennesker på jorden, både levende og døde, hvem ville du valgt å ha som middagsgjest?
Helt klart min avdøde bestemor, som både jeg og Mille har fått mellomnavnet etter, Synnøve Margrete. Jeg mistet henne like før jeg flyttet til Stavanger, og det tapet tror jeg rett og slett jeg aldri har klart å komme over. Hun etterlatte seg et stort tomrom, som sitter i ennå. Hadde jeg fått en siste stund med henne, ville jeg fortalt henne hvor mye jeg savner henne, at ting aldri ble helt ok igjen etter at hun forsvant. Hun holdt på en måte familien samla, styrte den med jernhånd, samtidig som hun var godheten sjøl. Det hadde vært så fint å fått litt tid med henne, vist henne hvor jeg står i livet i dag og delt den lille flokken min med henne.
3. Kan du nevne tre ting du og mannen din Bjørn Erik har til felles og hva er dere er ulike på?
Mange tror Bjørn Erik og jeg er like i alt, men der tar dere helt feil. Det vi derimot har til felles er:
– Vi har de samme verdiene i livet, etterhvert også politisk. – Vi elsker å oppleve nye plasser, elsker å reise. – Vi er til tider utrolig barnslige, liker å leke.
Vi er som jeg nevnte utrolig ulike også:
– Vi har totalt forskjellig musikksmak. Han elsker punk og rock, mens jeg fortsatt higer etter alt som er nytt og funky. Jeg glemmer selvsagt ikke musikken fra 80-tallet, hverken puddelrockén eller discoén, men er nok en mye softere person enn BE på musikkfronten. – Vi eier ikke samme humor. Han elsker det noe bisarre, det på kanten, det amerikanske, mens jeg er mer “engelsk”. Jeg tror aldri jeg har sett en hel episode av “The Simpsons” eller “South Park”, mens han har sett alt opptil flere ganger. – Bjørn Erik kunne spist fisk hver gang, mens jeg kan strekke meg til å lage fiskegrateng av fiskepudding.
4. Hva er du mest takknemlig for?
At jeg bor i Norge. Snakk om å ha vunnet i Lotto da! Jeg ble dette veldig bevisst da Mille kom til verden. For aller første gang trengte jeg, eller vi, skikkelig hjelp, og jeg kan ikke en gang prøve å sette meg inn i hva dette hadde kosta oss utenfor landegrensene. Jeg er selvsagt takknemlig for en rekke andre ting også, og akkurat i dag kjenner jeg rein lykke ved å ha mottatt brev om at mammografien jeg tok nylig, var helt primaballerina.
5. Pleier du å øve deg på hva du skal si før du ringer noen?
Ja, faktisk. Jeg har de siste åra fått angst både når jeg tar telefonen og når jeg skal ringe. Vel, ikke familie og venner så klart, men hukommelsen har begynt å svikte noe enormt, og det er forferdig skummelt. De enkleste ord og forklaringer kommer ikke ut slik det gjorde før, jeg henger meg rett og slett opp, og da får selvtilliten en real knekk. Ikke kjekt i det hele tatt.
Jøss, dette var ikke så enkelt allikevel dere, godt det ble med fem spørsmål og ikke ti som jeg først hadde tenkt…
I dag har Bichon Frise gutten, Rambo, flyttet inn til oss for noen dager. En bedagelig liten skøyer, voksen, men full av liv og røre. Han enser ikke vår lille Pippi i det hele tatt, og da blir hun selvsagt litt fornærma, men det tar hun igjen på turene våre, siden han må gå i bånd og ikke ikke hun.
Mens eierne tar seg en velfortjent ferie i Spania, sjekker altså mr. Ræmbo (navnet blir jo nesten enda kulere med æ i seg) inn på 5-stjerners hundehotell hos oss. Ja her blir det mye oppmerksomhet fra morran til kveld, for Mille og jeg nesten sloss om å få varte han opp.
Vi har lagt to lange turer bak oss i dag samt et par runder rundt husene her, og vi satset på at nykommeren også likte seg i stallen, så vi tok han med der også. Der ble han godt plassert på fanget mitt, mens vi heiet på Mille-mor og Sol rundt banen.
Det gjør noe godt med en å ha et par tre- og firbeinte å gå tur med hver dag nå, kjenner jeg. Alt annet blir lagt til side, å komme seg ut prioriteres høyt. Ser Mille også storkoser seg. Pippi er alt for mammadalt til å dele seg med noen, men den nye “hotellgjesten” tar seg gjerne en pust i bakken med Mille ved sin side
Nei, nå skal jeg lage meg en kopp te og se en episode til av en ny Netflix serie jeg begynte på i går. OMG, dere, “Altered Carbon”, er altså så rå selv etter kun å ha sett en episode. Den har fått hele 8,6 i karakter på IMDb, og da sier det seg selv, denne action/Sci-Fiction serien bør man få med seg. Jeg tør derimot ikke å se den uten å ha tatt i bruk lamellene, for det er en del nakenhet og råskap her som jeg tenker naboungene gjerne ikke trenger å få med seg.
Joda, humøret har vært mye bedre i dag enn i går, men det skulle jo egentlig ikke så mye til da. Dere lesere hadde helt rett, det er så absolutt godt med en utblåsning en gang i blant, men det er krevende å hente seg inn igjen etterpå. Jeg klarte rett å slett ikke først å brøle ut all min vrede for så å smile igjen rett etterpå. Jeg hang faktisk med geipen helt til kvellinga, kasta bort hele den fine solskinnsdagen, så jeg håper virkelig det blir lenge til neste gang.
Det var gudskjelov nydelig vær i dag også, og selv om jeg egentlig ikke hadde noe særlig lyst til å gå ut i frosten, tok vi oss en liten luftings. For det forventes jo at man som voksen tar grep rundt egen helse, ens eget ve og vel, og det er jo som å banne i kjerka her i Stavanger å ikke nyta sola når den faktisk først viser seg.
Strand og sjø stod på ønskelista, men det gjorde det visstnok hos resten av Rogalands befolkning også. Jeg tuller ikke, selv om vi var seint ute, var det ikke en eneste parkeringsplass å oppdrive på område rundt Hellestø. Vi kunne selvsagt parkert en kilometer unna, inntil veien som så mange andre, men jeg hadde jo ikke lyst å slite meg ut på asfalten før jeg nådde stranda. I tillegg så var jeg redd for alle løsbikkjene der. Hellestøstranda er nemlig en av de få stendene vi kan slippe løs hundene, men hun Pippi-luskaen vår er ikke så begeistra over å ha så alt for mange beilere rundt seg på en gang.
Vi dro derfor straks videre til Ølberg. Fullstendig kaos er også, men vi parkerte nå og tok beina fatt, dog i motsatt retning av alle de andre. Tok en sidesti, helt folketom, som førte oss ned til en en strand med et lass av kampesteiner. Der satte vi oss ned og tok innover oss stillheten. Friskt, men allikevel helt vindstille, noe som er svært sjeldent i denne delen av landet.
Mille var hjemme med en klassevenninne, så denne aleinetiden gjorde oss godt. Vel, helt til jeg plutselig kom på at Bjørn Erik skulle reise, og da kom vemodigheten snikene igjen. Jeg ser virkelig ikke frem til enda en uke aleine, særlig ikke etter en helg som det her. Fem dager er jo ikke lenge og etterhvert blir han jo helt ferdig med LO skolen også, men jeg er nok inne i en periode hvor ting går litt fort opp og ned. Jaja, da er godt vi har Sol og Pippi, og ikke minst hunden Rambo som kommer på besøk i morgen. Han skal være her til fredag, dagen da den andre hunden, Hugo, kommer, så denne uka blir ikke så gæli allikevel.
Hele flokken har fri i dag, sola skinner og det er til og med snooooopedag, yeah…blæææ. Jeg har akkurat vært skikkelig klikkolini. Det er lenge siden sist, men nå rant det plutselig over for meg.
Morgentimene startet egentlig veldig bra, med spørsmål om kos på ryggen og en skikkelig blidfis av en Mille-mor som hoppene glad tok med seg lommepengene sine og panteflaskene opp i butikken for å kjøpe lørdagsgodt. Etterhvert stod Bjørn Erik også opp, mens jeg valgte å ligge å lese mens jeg ventet på at badet skulle bli ledig. Med andre ord, en bedere start på dagen kan man jo egentlig ikke ønske seg.
Mille var raskt hjemme igjen og i det Bjørn Erik var ferdig med morgenstellet sitt, ba jeg begge to om gå inn på vaskerommet å ta ned det reine tøyet som var deres og legge det på plass i skapene. Jeg møtte ingen sure miner, det er tross alt ikke mye å be om, men rett etter det begynte all balubaen.
Det var på tide for meg å stå opp, og det første som møtte meg var et iskaldt bad (med lyste på så klart), fordi noen hadde glemt å lukke døra som vanlig. Jaja, satte meg ned for å tisse på do som ikke var trekt ned, og personen foran meg (nevner ikke navn), hadde klarte å tisse opp langs kanten av do-ringen, så låra mine var kliss våte etterpå. Jeg gikk ganske så sur i dusjen, etter å ha vaska do-ringen så klart, og da jeg hadde kledd meg, begynte jeg å samle opp tøy (ikke mitt) fra badet, soverommet og Mille sitt rom, så jeg kunne få satt i gang en vaskemaskin. Da oppdaget jeg at Mille, som hadde gått ned for å spise frokost, hadde slengt alle de nyvaska klærne på gulvet, sluppet ut fuglene og latt døra stå på vid gap med “killer-katten” Mia like i nærhet. I tillegg hadde hverken Bjørn Erik eller Mille tatt ned trusene eller sokkene sine fra den runde dingsen jeg henger alt opp på, og en av dem hadde faktisk latt alle klesklypene stå igjen på klessnora når de hentet ned alt det andre. Da dere, var det nok, da klikka jeg fullstendig og skreik FAMILEMØTE NÅ!
Bla, bla, bla, bla, de fikk selvsagt så øra flagra, hele historien om mitt noe ublide start på dagen, fulgt opp av: Hvorfor kan dere ikke dra ned doen etter dere? Hvorfor kan dere ikke lukke døra inn til badet så andre også kan få oppleve en deilig varm start på dagen? Hvordan går det an å tisse opp etter do-ringen? Hvorfor slenges det nyvaska tøy på gulvet, i steden for at det blir lagt rett inn i skapene? Hvorfor har dere ikke tatt undertøyet deres med også? Hvorfor lar dere klesklypene stå igjen på snora? Og hvorfor står det en katt og slikker seg rundt munnen inne på rommet til Mille og bare venter på dagens neste crispy undulatmåltid?!
Djiiisus! Tro det eller ei, det kom faktisk mye mer enn det også, dette var bare en brøkdel av oppgulpet mitt. For i to dager nå har jeg stått på og vaska etter oppussinga, og det er helt innafor, men det er en ting som er ene og alene Bjørn Erik sin jobb, og det er badet oppe. Det har ikke blitt tatt på en evighet, kun en sjapp vask i doen og støvsuging, men alle kan se med det blotte øyet at det trengs en real skrubb. Jeg har hinta innpå mang en gang at det må gjøres, men neida, det har visstnok ikke vært så viktig. Vel, ikke før nå…
For i skrivende stund hører jeg glad småputtel og sang i fra rommet til Mille. Det tok henne fem minutter å få alt på stell, hun hadde til og med lagt på sengeteppe på senga si, noe jeg egentlig ikke synes hun trenger å gjøre annet enn når hun har besøk og folk vil ligge i den. Han far høres også veldig opptatt ut. Badet kommer nok til å skinne i dagevis nå og jammen tror jeg ikke han har tatt vaskerommet også.
Den høye pulsen har sunket for lengst, og jeg har selvsagt litt dårlig samvittighet over å ha brølt sånn, men jeg ble plutselig så lei. Lei av å ikke ikke føle meg verdsatt nok, fordi jeg hele tiden forsøker å få hjulene til å gå rundt her hjemme. Jeg og helt sikkert en haung av andre mødre, trenger litt hjelp innimellom slaga, og det er søren meg ikke mye som skal til for å gjøre meg glad. Forsøk f.eks. å lukk igjen baderomsdøra for en gangs skyld, så jeg også kan få begynne dagen min godt og varmt. Da kan jeg love dere en mye blidere mamma…og kone
Det blir en knakende fin lørdag det her, det lover jeg. Håper bare det blir lenge til neste utblåsning, for den kommer, garantert.
Jøss, så fort dagene går dere, det er jo helg allerede!
Denne helgen var egentlig planlagt til punkt og prikke, men på grunn av sykdom rundt oss på alle kanter, blir den noe annerledes. Mille skulle egentlig til Hege, men der har hele gjengen ligget syke hele uka, og lille Aiden som vi skulle passe fra i morgen av, har også fått spysyken. Stakkars lille gullet, og ikke minst mora, som ligger langflat ene og alene i hytta i Hemsedal, mens alle de andre er ute og “leker”. Så kjipt!
Bjørn Erik hadde egentlig planlagt hemmelig middagsdate med meg i kveld, men jeg klager ikke her jeg sitter med både han, Pelle, Mille og bestis Tonje rundt meg. To katter og en gloheit Pippi ligger og dromer seg rundt peisen, og på TV´n ruller tredje Hunger Games filmen “Mockingjay”. Vi begynte på triologien i forrige uke, og nå som vi alle plutselig var sammen igjen, kjører vi på videre. Skikkelig filmkos, og tenk det dere, helt UTEN snop! Jeg har altså klart å gå ned 5,1 kg siden første januar, er superstreng mot meg selv, og det går faktisk sånn nogenlunde greit. Det er sannelig ikke enkelt, for sukkersuget melder seg på hver bidige kveld, men jeg må holde ut. Bikinien skal presses på om to måneder, okke som, og jeg nekter å kjøpe ny.
Dagen i dag startet forresten perfekt i byen med frokost “Sjå Inge”. Vi jentene forsøker å treffes et par fredager i måneden, men det var kun tre av oss som kunne, for som sagt så herjer det sykdom overalt nå. Etter et par timer, vel tre timer vel og merke, var stedet så sjokka fullt at vi følte vi burde gi fra oss bordet. Det var uansett på tide å komme seg hjemover igjen, for været var helt upåklanderlig og måtte derfor nytes. Det ble nydelig tur langs sjøen her, og jeg tror sannelig sola skal vise seg hele helga. Det er lov å håpe…
Da er det bare å få ønske dere en riktig god held, dere! Nyt og kos dere gløgg ihjæl!
