Fikk dere med dere premieren på “Sigrid blir mamma” i går?
Har alltid elsket den dama, og gledet meg til nok en serie med den sprudlende og frekke 33-åringen. Nå med et tema hun tilsynelatende ikke hadde store kunnskaper rundt. Selv er jeg ferdig med unger for lengst og burde kanskje begynne å bli litt lei av alt på TV som omhandler det å sette unger til verden? Men neida, dette blir jeg aldri lei av…til Bjørn Erik´s store ergrelse.
Det var altså så ekte på en morsom måte å se Sigrid ta opp de tingene som de fleste av oss ikke klarer å sette ord på eller som vi synes blir for ukorrekt å snakke om. Det er selvfølgelig utrolig fasinerede at man kan få tatt et 3D ultralydbilde av barnet sitt i magen, men er jo enig at det ikke alltid er like søtt. Eller som Sigrid sa: “Hvorfor har du ikke sagt at det er et ekorn og ikke et menneske jeg venter?”
Bildene er lånt av TV2
I tillegg var hun ærlig med det at det må være lov å angre litt hver dag. For hvorfor skal man egentlig sette unger til verden når man i utganspunktet har det veldig bra uten? Selv hadde jeg aldri klart meg uten barna mine. Jeg tillater meg faktisk ikke å angre for å ha satt dem til verden. Det er rundt dem vi har bygd opp livet vårt og jeg lever og ånder for dem hver bidige dag. Av og til, hadde det selvfølgelig vært lettere uten, det må det være lov å si, men synes nå mannen min og jeg fortsatt er med på veldig mye moro. Vi klarer fint å ta vare på hverandre i ny og ne.
Må også få nevne at jeg synes det var råtøft av Sigrid å vise seg frem usminka og så sårbar på TV. Hun er jo tross alt den trendy dama, som alltid ser så fresh og stylet ut. Stor respekt for det!
Jeg gleder meg allerede til neste uke, da tror jeg nemlig vi skal få være med på selve fødselen. Blir spennende å se om dama klarer å føde på ABC-klinikken uten smertestillende…det hadde i alle fall ikke jeg klart!
Ja, med høsten følger den obligatoriske ryddesjauen i skaper og skuffer. Hva har blitt for lite? Hva kan gå til Fretex? Når man i tillegg kommer hjem fra USA med seks fullstappa kofferter med klær og sko, ja da har man ikke noe valg, det er bare å brette opp armene og sette i gang!
Skapet til minstejenta vår Mille på 7 år er allerede stappfullt. Hun er født med et overvekstsyndrom og bruker klær til en 14 åring, så hun vokser ut av alt på nullkommaniks.
Har ikke sjangs til å få alt det nye inne i Mille sitt skap før en skikkelig opprydning er utført, phuuu!
Gi meg styrke! Were to begin?!
Tre fulle søppelsekker tok veien til en venninne som kommer fra Filippinene og resten gikk til Fretex. Deilig å vite at det kommer til nytte andre steder ♥
Nei, nå må vi komme oss avgårde til audiografen på Sola. Hørselen til Mille skal testet igjen.
I går lot vi jentene valg være valg. Det fikk briste eller bære uten at vi satt klistret til TV-skjermen. Vi hadde alle stemt, men lot de mest heftige diskusjonene ligge og konsentrerte oss heller om kveldens bursdagsbarn i stedet.
Min kjære bestis, Tonje, hadde altså bursdag, endelig like gamle igjen. Så kjekt å slippe å regjere aleine på topp “eldest” lista hele tiden, nå kan vi “do it togheter” ♥
Vi veit å kose oss vi altså! Fra venstre: meg, Vibecke, Monika, bestis og bursdagsbarn Tonje og Monica. Gitte kom etterhvert. En livlig, fargerik bukett kvins som alltid vet å sette pris på hverandre og ha det kjekt i lag.
Jeg var flink når det kom til drikke i går, bestilte vann. Med maten ble det verre. For hvem kan vel motstå slike fristelser? Godt man kan gå en ekstra runde rundt øya i dag, den dårlige samvittigheten er herved glemt!
Selv om man har blitt godt voksen synes jeg alle fortjener å bli satt litt ekstra pris på når dagen endelig er her. Love you a big time, bestis Tonje ♥
Det har jeg! De 120 kjørte mila var verdt hver eneste cm, og det er med et smil jeg tenker tilbake på alle de flotte menneskene jag har rundt meg, jeg er rik!
Etter å ha blitt behandlet som ei prinsesse av mammaen min hjemme hos henne på Grefsen (skjer ofte når du er enebarn, 45 år, og nesten aldri vender nesa hjem), fikk jeg på lørdag deilige timer på Løkka med masse “girltalk” samt en kulinarisk matopplevelse hos ekstrapappaen min på Jessheim på kvelden.
Søndagen ble en minnerik opplevelse med konfirmasjon på Jessheim, med fineste Markus. Markus er min lille stebror, og gårsdagen blir enda en flott opplevelse som vi kan ta med oss inn i hjertene våre ♥
Den lille gutten som jeg har kjent så lenge og opplevd så mye med, har vokst i fra meg og blitt en staselig ung mann.
Kreativiteten lenge leve! Spillegenerasjoen setter spor og de gamle spilla dugde flott som dekorasjon på bordene. Markus hadde forresten selv plukket steiner på stranda i Thailand. En fin tanke for Koh Samui har virkelig betydd mye for mange av oss som var til stede.
Tror nok konfirmanten la seg med et smil i går, for gavebordet bugnet. Lommeboka, eller banken håper vel jeg, ble fylt opp, han fikk en nydelig klokke, de obilgatorisek mansjettknappene, og endelig fikk han tur til Manchester. Fotballkamp med yndlingslaget er vel undt han.
Jeg og mine to minste takker i alle fall for laget nok en gang. Veldig glad i deg Markus, og gleder oss til å følge deg videre i livet ♥
Åhhh, nå er det kun en uke igjen til sesongstart av Robinson på TV3! Grugleder meg til å se far og sønn i action. En liten smakebit av Dennis er nå lagt ut…
“Dennis er en livsnyter som er mest opptatt av å ha det gøy her i livet” Ja, det kan vi sannelig skrive under på. Han har ikke mye bekymringer her i livet den gutten der, men det skal man vel heller ikka ha når man knapt har fylt 22 år.
Alltid fargerik han gutten vår og så får tiden vise om han blir fremstilt like sjarmerende som han til tider virkelig kan være ♥
Nå står konfirmasjon for tur, tuppene skal pynte seg!
For en herlig helg å besøke gamlebyen på. Desto bedre er det å ha gode venninner som stiller opp på sekundet og ber til lunsj på Løkka. Nesten glad jeg ikke bor her lenger, for dette kunne fort blitt en vane.
Ikke lett å få alle småpikene til å se i kameraet samtidig, litt ufokusert selv ser jeg.
Hyggelig betjening og nydelig mat her på Fontes…og ikke minst alltid noe godt i glasset.
Verden er ikke stor! Snuppa Jorun dukket også plutselig opp! Sannelig ikke lett å bryte opp fra go´gjengen altså, men denne dagen har fullstappa agenda, på tide å komme seg videre.
Ja, nå er det like før timeglasset renner ut for politikerne våre. Sirkust er snart over, og det skal bli deilig! Det er sannelig ikke lett å holde stø kurs og skille klinten fra hveten. Er glad jeg har forhåndsstemt og bare kan lene meg tilbake…og vente. Ikke det at det er så fryktelig spennende, for jeg ser jo dessverre hvilken retning dette går, men det er alltid lov å håpe.
Synes vår kjære komiker og radiomann Klaus Sonstad forklarte det så fint i et innlegg i Dagbladet nylig. Har lyst å gjenta noe av teksten her:
“Hvorfor skal jeg stemme på noen som vil gjøre det enda bedre for meg, når jeg allerede har det så bra? Som vil gjøre det enda enklere for meg, når jeg ikke har det vanskelig? Som vil gi meg flere fordeler, når jeg allerede føler meg forfordelt? Som vil la meg kjøpe meg ut av køer, når jeg allerede kommer inn der jeg vil?
Burde ikke jeg gi min stemme til de som vil gjøre det bedre for alle? Som vil gjøre det enklere for de som har det vanskeligst? Som vil fordele godene mer rettferdig? Som ikke vil la tykkelsen på lommeboka bestemme hvem som skal få snike i køen?
Jo, det burde jeg. Og derfor blir det sånn. Også ved dette valget”
Dette er kloke ord, og for meg veldig dekkende for hvordan jeg føler det. Husk å bruk stemmeretten din, hvis ikke lar du andre ta valget for deg!
Halve familien Thorsen har satt nesa si mot Oslo. Skal kose oss med familie og venner samt avslutte med en real konfirmasjonsfest på søndag.
Måtte lokke Pippi frem fra kjøkkenkroken. Var så vidt jeg fikk henne med meg ut i tordenskralla som herjet på morningen i dag. Eller nå lyver jeg litt. Er ikke vanskelig å få med seg en krabat på 1,4 kg. Det er bare å putte henne i lomma så er hun med:-)
Lille “Millies” storkoser seg i timesvis i bil. Har rigga seg godt til med film og snop.
Med små firbente venner i bil, blir Stavanger-Oslo noe langt å ta i en strekning. Godt med en luftings underveis.
Dette innlegget har jeg hatt lyst til å skrive lenge, men det sitter langt inne. Noen lurer sikkert på hvorfor jeg kan blogge men ikke befinner meg på jobb for tiden. Hvis jeg kan sitte på PC´n her hjemme, hvorfor kan jeg ikke da også sitte på PC´n på jobb noen timer om dagen?
Jeg er kjempedårlig på det å syte og klage. Jeg har overhodet ingen glede av å skrive om det å være syk eller ute av spill. For hva får jeg igjen for det? Vel, søte “God bedring” og “Bli frisk fort” tilbakemeldinger, for de fleste er jo oppdratt til å ha empati for andre, men da blir jeg bare mer satt ut og føler meg som verdens største sytepave. Når det er som striest, tenker jeg at det alltid er noen som har det verre, og “synessyndpåNina”- syndromet forsvinner på et blunk.
Jeg har befunnet meg i samme jobb i 15 år nå. Startet i ABB som senere ble kjøpt opp av YIT. I år ble vi igjen kjøpt opp av Caverion Norge, men jeg har ikke helt fått satt meg inn i det, for da var jeg altså nyoperert og langt nedi min egen greie. I mange år nå har vi vært en gla´gjeng som har jobbet på Statoil i Servicesenteret. Her fløy dagene av gårde i et hektisk tempo og jeg stortrivdes. Så ble vi utkonkurrert, og jeg var plutselig tilbake på hovedkontoret vårt. Der ble jeg sittende med logistikk, med tre skjermer rundt meg og plutselig rørte jeg aldri på meg mer. Det tok ikke lange tiden før nakken låste seg fullstendig og hodepinen kom. Paraceten ble min beste venn. Til da hadde jeg aldri vært hos en kiropraktor eller en fysioterapeut i hele mitt liv. Jeg heiv meg på alt jeg kunne komme over. Etter flere måneder med intense behandlinger, tok saken helomvending. Resultatene fra MR bildene kom nemlig på bordet. 14 dager senere lå jeg under kniven, og verk og kalkansamlinger i skulder ble fjernet. Fikk da også beskjed om at jeg hadde begynt i helt gal ende. Skulle aldri tatt de behandlingene, men kommet meg til MR med en gang sånn at de kunne operert meg asap. Jaja, det er lett å være etterpåklok. Jeg pustet i alle fall lettet ut og gledet meg over å endelig være på rett vei. Nå var det på tide å bli frisk og rask igjen!
Sånn ble det altså ikke! 14 dager senere, midt på natta våknet jeg opp med så intense smerter i skulderen at jeg havnet på sykehus. Fikk noe skikkelig dop der og da som fikk meg gjennom natta, og så var det bare å vente på dommen. Frozen Shoulder! Hva i h…..navn var det for noe makkverk! Fra å ha vondt i skulder og nakke, klarte jeg altså ikke lenger å bevege armen, ikke en milimeter, og det sånn plutselig over natta. Legen bare trakk på skuldrene og sa at det er sånt som dessverre skjer. Hinnen rundt skulderleddet var blitt betent og kollapset, dette lovet ikke godt.
For å komme meg gjennom de første månedene fikk jeg utallige sprøyter med kortison. Det virket og fikk meg sånn noenlunde gjennom dagene. Men de dagligdagse gjøremålene var det verre med. Ikke fikk jeg vasket håret selv lenger, ikke tatt på meg BH´en, ikke sovet på siden lenger, ikke hengt opp tøy, bla, bla, bla. Hver minste lille bevegelse på armen resulterte i skrik og skrål. Jeg følte meg fullstendig innvalidisert! What the f…! En ting var smertehelvete, men en annen ting var å bli så inni hampen avhengig av andre. Hva kunne jeg gjøre?! Ingen verdens ting. Bare ta tiden til hjelp. I dag må jeg ta Paralgin Forte og Ibux hvis jeg skal foreta meg noe, men vet dere hva? Det finnes lys i den mørke tunnelen.
Jeg vet nemlig at jeg kommer til å bli frisk igjen. Det kan ta opptil tre år, men uansett så blir jeg frisk. Happy, happy days! Jeg har søkt permisjon fra jobben, og det kan jeg altså fortsette med i noen år til hvis det trengs. I dag kan jeg bevege armen ut fra kroppen 30 grader, så det går jo fremover. Jeg har akkurat fått svaret på de nye MR bilder som viser en yttligere betennelse i skulder og fortsatt fire virvler i nakken med noe slitasje, men det har legen tatt tak i. Det går altså sakte men sikkert fremover. Av og til tar man to skritt frem og et tilbake, men uansett så skal jeg komme meg helskinna i mål til slutt.
I steden for å grave meg langt ned i elendigheten har jeg forsøkt å snu dette om til noe positivt. Jeg har tatt tak i andre utfordringer, nemlig kosthold, og det har jeg tenkt å komme tilbake til senere.
I tillegg har jeg altså så smått begynt å blogge, men det å sitte på PCén for meg nå er omtrent umulig. Jeg bygger opp armen med puter for jeg må ikke bevege den mens jeg holder på. Det beste er å sitte i sofaen, da får jeg rigga meg skikkelig godt til med alt av hjelpemidler. I tillegg så er det viktig å kun sitte 30 min av gangen. Noe utover det er helt uakseptabelt, da ber jeg om bråk.
Søvn er for tiden oppskrytt. 4-5 timer i døgnet er maks. Trenger gudskjelov ikke like mye søvn som før, men fordi kroppen og armen stivner er det bare å komme seg opp og få systemet i gang. Det jeg sliter mest med er å være en en belastning for familien. Priser meg lykkelig over å være så utrolig heldig som har verden snilleste mann. Han tar styringen og hjelper til overalt, my big love!
Uff, dette ble mye på en gang merker jeg! Men før eller senere måtte jeg jo bare få det ned på arket. Lover at det blir med denne ene gangen, for som sagt å syte å klage er langt utenfor min komfortgrense.
Da var det snart helg dere! Torsdag betyr nyvaska hus og alltid friske blomster. Det er nok en luksus jeg vil fortsette og unne meg, for hvem liker vel ikke blomster?
Helst er det hvite blomster jeg liker og disse står lenge og ser alltid freshe ut.
