Oioioi, nå skjer det! Mannen har plutselig fått det for seg at han skal male resten av taket, og jeg jubler.
Jeg er som de fleste andre glad i å ha det ryddig rundt meg, men nå flyter det rot overalt. Jeg er derimot i himmelriket, for nå blir det endelig ordnings på tingene her hjemme. Han hunken min har dessverre ikke så mye energi igjen etter en lang uke på jobb og reise, og det er forståelig. Det er ikke alltid så enkelt å finne ekstra overskudd til å ta tak på de litt større prosjektene, men nytt år gir tydeligvis nye muligheter.
Det hjelper nok litt på at vi begge har vært flinke siden nyttår med hva vi døtter i oss. Når man først mestrer noe, følger det gjerne andre positive bivirkninger med i kjølevannet. Vekta er på lag, men det er selvsagt ikke alltid like enkelt. Kveldene er til tider uutholdelige, de er ofte verst. Vi blir utrolig rastløse av å ikke ha snop rundt oss, så da kom plutselig idéen om å ta taket…og etterhvert også den ene stueveggen.
Med litt detektivarbeid er drømmen om å bo i en skog like rundt hjørnet. Venninnen min klarte å koble meg til malerfirmaet som har gjort oppusingsarbeidet på jobben hennes, og en hyggelig kar har klart å hoste opp “den levende skogen”, altså tapeten full av grønne blader. Det er fjorårets modell, og malerfirmaet er i ferd med å skifte leverandør, men med hyggelig fremtoning og litt “be på mine knær” holdning, løste det seg. Skogshula vår blir snart en realitet, og jeg gleder meg altså sååå mye ❤
Katten vår Mia elsker at Bjørn Erik pusser opp, men jeg vet ikke om han blir like glad over å se at all maskering på gulvene er revet opp og lekt med.
Tenk, snøen ligger her som et tynt lag ennå, og det er altså så vakkert. Vi jentene skal kle oss opp i ull nå, og komme oss ut til Sol. Mille har ridetime med Helle, og disse dagene er som oftes de beste i stallen. Mille konsentrerer seg maksimalt og får mye tilbake i form av god mestringkontroll.
Håper uke har vært snill mot dere alle, tenk, snart banker helgen på…
De fleste er sånn normalt gira over å fylle 12 år. Det er selvsagt stor stas å blir feiret og få gaver, men Mille derimot, har venta på denne dagen en evighet av helt andre grunner. Helt siden den gangen hun trådde inn dørene på Frambu, kompetansesenteret for de med sjeldne diagnoser, har hun hatt en stor drøm. Hun var da seks år gammel, og hadde akkurat så smått blitt fortalt at hun var litt annerledes. Læren om syndromet hennes stod i fokus, og hun kunne ikke ha vært på et bedre sted akkurat da.
Mille elsket nemlig uken på Frambu. Hun trivdes svært godt, og var utrolig nyskjerrig og ivrig etter å bli kjent med alle de andre barna, som også hadde Sotos Syndrom. Hun fant tilhørighet, og følte seg “hjemme”. Når vi tre år seinere spurte om hun atter en gang hadde lyst å vende tilbake, var hun ikke sein med å juble. Vi hadde selvsagt allerede da fått innvilget opphold, og dro igjen avgårde, hele familien, på nok et eventyrlig opphold. Vi høstet alle gode minner fra den kommende uken, og lovte selvsagt at vi en dag skulle dra tilbake.
Når Mille nå har fylt 12 år, kan hun derimot besøke Frambu helt på egenhånd. Hver sommer arrangeres det nemlig Frambuleir, et kursopphold skreddersydd for disse flotte barna. De har plass til hele femti deltagere under det tolv dagers lange oppholdet, og det er dette Mille har snakket om helt siden første møte med det fantastiske stedet. For her kan hun møte likesinnede og knytte sosiale bånd. Samtidig kan hun få utveksle erfaringer med det å gjerne være litt annerledes, dele opp- og nedturer og ikke minst få en real pause fra det å føle seg utenfor og ofte oversett.
Jeg har lovet Mille, helt siden hun var seks år gammel, at hun skal få lov til dette. Den fire siders lange søknaden er sendt, og nå krysser vi fingre og tær for at hun allerede denne sommeren kan få det store ønsket sitt oppfylt. Hun håper selvsagt på å få treffe gamle kjente, men er også veldig åpen for å skape nye relasjoner.
Mille er vel ikke kjent for å være så veldig tålmodig, men vi kan ikke annet enn å vente og håpe…
I dag roser jeg kjæresten min langt opp i sky. Skryter og stryker han med hårene, for i dag er han min helt. Vel, jeg må nok også få takke hans gode venn Terje, for de har virkelig “made my day”. Terje har nemlig lånt Bjørn Erik en sånn superduper dings som kan lese harddisken på min gamle totalt døde Mac. Den var tom for minne for tre år siden, jobba dugelig seint og var blitt min daglige forbannelse. Jeg fikk skreket meg til en ny, og så glemte jeg ut av at den gamle i det hele tatt eksisterte. Helt til jeg begynte å savne en del bilder og de var selvsagt på den gamle Macén, som forble død uansett hva vi gjorde.
I dag tar jeg backup hver bidige dag av alle bildene og filmene som lastet inn på Macén, men den gangen gjorde jeg dessverre ikke det. Bjørn Erik åpnet derfor den gamle Macén, skrudde ut harddisken og satte den deretter inn i denne trylle-greia. Simsalabim, så var bildene kopiert over på den nye eksterne harddisken min, og hold dere fast, det var hele 42.283 bilder! Djiiisus, dere kan tro jeg ble glad! Jeg har brukt mangfoldige timer nå på å bla meg igjennom mappene, og er altså så takknemlig for at Bjørn Erik fikk det til. Jeg tror han synes det var litt stas selv også, for nå er han i gang med en enda eldre PC.
Nå gjenstår det en stor jobb med å få alt kopiert ut på Google Photos. Der kan jeg få lagt på gjennkjenning på alle ansiktene, og da er det så mye enklere å finne igjen det jeg er ute etter. Noen av dere kjenner sikkert igjen noen av bildene nedenunder, mange er allerede brukt på blogginnleggene mine, men det er jo kun en liten brøkdel av de bildene jeg i utgangspunktet tar på en dag. Før redigerte jeg alle bildene mine veeeldig blørete også, noe jeg ikke gjør i dag.
Tenk hvis minnene fra Mille sin første og kanskje eneste Preikestolen-tur hadde forsvunnet da? Godt å ha alle de 250 bildene fra turen godt lagra…
…og her kommer litt mer mimring.
Glem aldri å ta backup, hilsen ei som veit hvor stressende det er når ting først er gått tapt, Nina pina bollerina
Jeg husker ikke sist gang jeg hadde slike en avslappende søndag. Hvor jeg på ingen måte utenom en liten luftetur med Pippi, trenger å bevege meg utenfor huset s fire vegger. Reprisen fra gårdagens “Hver gang vi møtes” ruller på TV´n mens alle putler rundt med sitt.
Bjørn Erik reparer noe i vaskemaskinen mens han sprengfyrer, skifter lyspære ute og om litt skal han forsøke å hente frem alle de tapte 30.000 bildene mine som ligger glemt på den forrige Macén min som døde for tre år siden. Jeg har ikke sett han så avslappa på lenge, og det gleder meg.
Mille flyr litt frem og tilbake. Hun elsker Tshawe, den ene i duoen Madcon som er første mann ut i det populære lørdagsprogrammet alle kommer til å ha en meningen om fremover. Hun har derimot ikke roen i kroppen til å se alt, for om litt har hun en avtale med venninnen sin Kaja om å være med på et besøk i den nyoppstarta trampolineparken byen. Det er uvant å ikke skulle ut i stallen, men også veldig deilig å ha andre planer for en gangs skyld. Før hun drar, har hun lovet å rydde rommet sitt og legge sengetøyet sitt til vask, så derfor vimser hun litt opp og ned trappene her.
Selv føler jeg på en indre ro jeg ikke har hatt på lenge. Det er deilig å ha en dag fri. Vasker og rydder vekk litt tøy, lager en omelett, finner middag i frysere, klipper nyvaska Pippi, skjærer opp en appelsin og ser enda en episode av “The Real Housewife of New Jersey”…
Jeg har aldri vært så flink til å stille opp på dugnad, er utrolig dårlig på fysisk tungt arbeid, og det der blir nok ikke akkurat bedre med åra. Jeg har derimot ikke så dårlig samvittighet, for Bjørn Erik er på ingen måte arbeidssky. Han tar gjerne i et tak, og synes alltid det er stas å kunne bidra der hvor vi jentene henger aller mest, nemlig i stallen.
Vi ble en fin liten gjeng i dag, og selv om jeg gjerne ikke bidrar så alt for mye, klarte jeg å spyle og rake. Ungene synes det var så stas å ha oss foreldre rundt seg, og de var jammen meg ikke seine med å ta hver sin bøtte og plukke opp en god trillebåre med stein i ridehallen. Alle monner drar, så etterpå vanka det pølser og saft i belønning.
Det ble ingen ridning på Mille og Sol i dag, men det går helt fint å ta en fridag innimellom kun med stelling og kos ❤
Åhhh, i dag er det snopedag, og jeg kan ikke få sagt hvor gira jeg er på å nøye kunne plukke ut noen få ting som bare er mine. Bjørn Erik ble litt snurt over at vi ikke dro innom butikken og storshoppa smågodt, men jeg mener vi bør kvitte oss med alt vi har her hjemme først før vi kjøper inn noe nytt. Så i kveld ryker nok julesnopet.
Bjørn Erik kom akkurat inn dørene her etter en hel uke i Oslo på LO skolen. Det er utrolig godt å ha han hjemme igjen for jeg må innrømme at jeg helt hadde glemt hvor kjipt det er å være så mye alene. Jeg trodde jeg var ganske så dreven etter å ha hatt han offshore i 25 år, men nei, det er noe helt annent å være to om ting i hverdagen når man først har blitt vant til det.
I dag har jeg betalt alt av regninger, og det er nok ikke bare denne dama her som synes den første måneden i året er nokså stri. Man håper man har klart å holde hodet over vannet og ikke slått så alt for stort på stortromma. Bunken forsvant nå i alle fall, men det blir ikke all verdens fråtsing på oss den kommende måneden. Vi er helt nødt til å være forsiktige, så de kommende drømmene for året kan gjennomføres.
I tillegg har jeg gått nøye gjennom kalenderen for de tre første månedene, for å få en skikkelig oversikt over hva jeg og team Thorsen skal ut på av sprell fremover. Holdt på å miste pusten, for ikke pokker om jeg klarer å få med meg alt jeg i utgangspunktet har takket ja til. Jeg var derfor nødt til å ta en del kjipe valg, veie nøye for og i mot, og sende triste meldinger om at jeg ikke kan delta allikevel. Ble skikkelig lei meg, for vennene mine prioriteres alltid veldig høyt, men jeg får det rett og slett ikke til. Jeg er heller ikke noe stor fan av å si “vi får ta det igjen en annen gang”, for man får jo aldri disse spesielle anledningene eller øyeblikkene igjen, men jeg håper det kommer er andre lyspunkt på vår vei som forener oss i hyggelig selskap og lek.
Jeg har forresten gått ned 3,2 kg (viktig med komma to) siden nyttår, og jeg synes vel egentlig det går ganske så bra. Savner selvsagt min beste venn Pepsi Maxén, men tror ikke han er den aller beste å omgås med i lengden. Fruktskåla fylles heller opp, og jeg må si det er mye koseligere å bære med seg hjem det fra butikken enn tunge 6 pk med 1,5 liters brus.
Det er jammen meg godt å få han hjem igjen…
Seee, to nye julekopper has arrived from the UK. Ser helt ubrukte ut, sååå fine.
Nå har vi funnet frem noe kjekt å se på TV´n i sammen, det falt på Mesternes Mester og så tenker jeg vi endelig skal få begynt på den siste sesongen av Broen. I morgen skal heile hurven på dugnad i stallen og etterpå blir det grillings.
Håper dere alle har lagt en bra uke bak dere og at helgen behandler dere like fint, klem Nina
Tenk, nå har veterinæren vært hos oss en hel kveld, og jada, vi ble godkjent til å ha kennel her hjemme i regi at av det trygge og etterhvert godt etablerte konseptet Hjemmekennel. Hundeeiere kan altså først komme på besøk og deretter etterlate sine firbeinte (eller trebeinte for den saks skyld) hjemme hos oss. På hjemmebasis kan vi tilby det lille ekstra, gi hundene en slags fem stjerners opplevelse, når eierne er ute og reiser eller er på ferie.
I dag finnes denne ordningen her i Stavanger, Oslo og Bergen, og de dyktige folkene som står bak dette er i ferd med å utvidet tilbudet til å omfatte fler og fler byer. Personlig skulle jeg ønske de var på banen for flere år siden, for vi hadde store problemer den gangen vi trengte tilsyn for vår Border Collie Jeppe. Det å heller kunne få en skreddersydd familie til han, gjerne likt det han var vant til fra før av, hadde vært mye mindre stress. Jeppe var så absolutt ikke vant til å stå i bur eller å være i innhengning med andre. Det ble aldri noen god opplevelse, selv om vi prøvde ut flere forskjellige, og ikke fikk han den mosjonen han var vant til heller.
I presentasjonen av vår noe livsglade familie, har vi vært nødt til å ta hensyn til de dyrene vi har fra før av. Vi har først og fremst lyst til å passe hunder som ikke er så alt for store. Skulle det derimot dukke opp en som er roligheten selv og allikevel stor som en minihest, tar vi den selvsagt i mot. Så lenge kjemien passer, er det åpent hjem og hjertevarme.
Ingenting er overlatt til tilfeldighetene. Vi vertsfamilier har fått opplæring i hvordan det hele skal fungere, og skulle det dukke opp noe underveis, har vi gode og erfarne støttespillere å lene oss på.
Det var et krav at hunden i huset vårt, var vaksinert. Pippi har ikke vært med til utlandet i det siste, så jeg har vært litt sløv med å følge det opp, men nå er alt i skjønneste orden.
Har du eller noen du kjenner behov for hundebarnevakt, så er det bare å ta kontakt.
Her er vi tidlig oppe og hopper. Mille har for lengst blitt hentet, og jeg har allerede gjort flere avtaler. Det er alltid sånn på nyåret, jeg er mer på hugget og derfor mye flinkere til å få unna ting. Det er mange som synes de eviglange listene om gode nyttårsforsetter er noe forbanna tull, men for meg så pleier det å fungere, vel, enn så lenge i alle fall.
Fikk dere forresten med dere at jeg var ute og lufta den nye skinnjakka (by the way, ikke ekte) i helgen. Jeg har i en evighet vært på jakt etter den ultimate “ut på byen” jakka, og endelig er den i hus. Den gamle filla henger snart ikke sammen, den smuldrer opp og etterlater seg små spor etter meg i form av små svarte biter. Det er nok på høy tide å kaste den, men kjenner jeg meg rett, blir den nok hengende i skapet noen år til.
Det var derimot en enorm hake ved den nye, den var full av frynser. Veldig kult, synes nok mange, men nei, fryser ble jeg lei av på 80-tallet. Da var det å finne på både jakker og støvler, og jeg hadde rett og slett ikke lyst på det akkurat nå. Det blir “too much” for meg, så jeg klipte de rett og slett av. Bjørn Erik skjønte ikke helt greia med å kjøpe seg ny jakke for så å “ødelegge” den, men halloooo, jeg kunne jo ikke la denne fare, ikke med så mange rå nagler på. Jeg elsker nemlig nagler, og har poser fulle av det her hjemme for å “fikse det sjøl”, men denne var jo allerede perfekt. Det skal sies at de lager litt hodebry ved bruk, siden håret tvinner seg inn i dem. Det setter seg fast på to sekunder, så hår får være hår, “do not touch!”
Nei, nå er det vel på tide meg litt frokost dere, og så må jeg få pakket ridetøyet til Mille. Jeg skal hente henne på skolen seinere i dag, for så å kjøre direkte i stallen. Mens hun steller, møkker og gjør seg klar til årets første sprangtime, skal jeg ut til Amalie og få ordnet vippene mine. De er helt kræsja etter helgens strabaser, så det blir spennende å se om det er noe hun kan rette opp…
Ja, da var det endelig oss igjen, etter den lengste bloggpausen ever, hele tre dager…
Det var helt umulig for meg å sette av tid til Macén denne helgen. Jeg var nødt å bruke all min energi på å fokusere positivt på den lange kjøreturen frem og tilbake til Oslo, og for en gangs skyld gikk det veldig bra. Jeg har nemlig lært meg å bruke cruisekontrolleren i bilen, og når vi har automatgir i tillegg, fikk de vonde beina mine konstant hvile. Mille og jeg var også heldige med været denne gangen, så vi spiste inn de mange mila raskt, mens vi gomla i oss medbrakt matpakke og hørte på podcaster.
Det er litt stress å skulle kjøre når man har noe å rekke, men jeg hadde gudskjelov god margin i forholdt til stakkars Kristin og Dennis. De kom direkte fra Las Vegas, noe som denne gangen resulterte i en reiserute på hele 17 timer. Den siste etappen fra London til Gardemoen, ble dessverre såforsinket at duoen i hui og hast var nødt å låse baggasjen sin inn på Jernbanetorget for å rekke eventen de skulle på i sammen med oss.
Bjørn Erik, Dennis og Pelle digger den australske stand up komikeren Jim Jefferies, og han hunken min overrasket hele flokken min med billetter til forestillingen hans i Oslo Spektrum. Jeg har kun sett mannen et par ganger på TV, og etter min mening er han spinn spennagæern. Til vanlig styrer jeg unna så svart humor, jeg synes det blir slitsomt i lengden, men Mr. Jefferies var helt rå. Han er til tider utrolig provoserende, han harselerer med svært ømfintlige temaer, men siden han og jeg har sånn nogenlunde de samme synspunktene, de samme verdiene i livet, faller det han kommer med i god jord. Vel, det var faktisk noen gangner jeg holdt på å dø av skam, han var altså så drøy, men av stemningene og latteren i salen, var det meste innafor. Jeg elsket i hvert fall kveldens opptreden, særlig det å høre go´stemningen og latteren fra gutta mine Dennis og Pelle. Bjørn Erik derimot, brølte, men han var som sagt ikke den eneste.
Det var en sliten barnehageonkel, Pelle, som dro hjem med Kristin og Dennis etterpå, så plutselig var vi “gamle” på egenhånd. Det er ikke ofte vi har barnefri og muligheten for en date, så ikke pokker om vi hadde tenkt å kaste inn håndkle. Først tok vi oss en liten tur innom puben Aye Aye og deretter satte vi nesa vår mot gode og gamle Rockefeller. Ikke for å gå på konsert, men for å besøke “Leiligheten” rett ved siden av, og “Oslo Rock Dealers” eventen. Jeg blir alltid invitert hit en gang i måneden, men det har aldri klaffa før nå. Her er kompisen vår Espen DJ, og vi kunne hver bidige låt han spilte. Vel, jeg synger nok veldig mye “køriføri” teskt, men Bjørn Erik er reine leksikonet. Her rocka vi oss inn i natta, og var ikke til sengs før nærmere halv fem.
Bjørn Erik og jeg spanderte på oss hotell denne gangen, på koselige Hotell Bondeheimen. Det ligger rett bak Carl Johan ikke så langt unna Vålerenga sin pub Bohemen. Med andre ord veldig sentralt og ikke minst mye rimeligere enn mye annet. Jeg sov utrolig godt den natta, for som vanlig hadde jeg med meg egen pute, så lørdagen starte seint. Vi skippa både både frokosten og lunsjen, og gikk rett på en biffmiddag med rødvin på Jensens Bøfhus. Åhhh, det smakte helt himmelsk, og etterpå var ikke snakk om å dra ut på noe mer sprell. Vi ble invitert ut med venner, tusen takk Jannicke, men vi hadde nok fått metta vår kvelden før. I steden dro vi å så filmen “Den 12. Mann” på Vika kino. Wow, for en fantastisk opplevelse. I tillegg til at filmen var helt rå, så er Vika kino blitt mitt favorittsted. Den moderne plassen har sjenkebevilling, så her kan man virkelig nyte godene. Vi storkoste oss, men endte allikevel i seng før midnatt. Det var nok uansett det beste, for det var godt å være uthvilt til hjemreisen dagen etter. På søndag ble Bjørn Erik igjen for å ta fatt på siste del av LO skolen, mens Mille, Pippi og jeg tok farvel med mamma og tok fatt på den lange hjemturen. Alle storfornøyde med helgens påfyll av “good things to do”.
Mille og jeg har vært på farta helt til nå i dag, og skal for aller første gang lage oss en Fjordland middag. “Biff Stroganoff”, mon tro om dette er noe godt….
Jøss, for et vær vi har, dere! Jeg skulle selvsagt heller vært ute, men jeg får vente til Mille kommer hjem fra skolen så vi kan skynde oss avgårde i stallen og heller nyte solstrålene der. Det er uansett en hel del jeg må ta tak i her hjemme, for i morgen bærer det avgårde til Oslo igjen. Jeg skjønner egentlig ikke hva Bjørn Erik og jeg tenkte på når vi planla årets første kvartal. Tror ikke vi hadde helt snøringa, for nå viser det seg at vi har alt for mange baller i lufta. Vi skal hele fire ganger til Oslo før vi setter avgårde til statene i midten av mars, og det er jammen meg ikke bare bare.
Jeg er vel som alle andre, som elsker å reise å oppleve nye ting, men jeg har det med å kave meg litt opp i forveien. For først og fremst så må alle dyra være plassert, så må huset se sånn nogenlunde bra ut og så var det den pakkinga da. Pakkinga er vel egentlig det kjedeligste, for da må jeg ta stilling til hva jeg skal ha på meg. Hva passer?!
Jeg har for lengst begynt å følge Sigrid Bonde Tusvik sitt gode råd om å stå opp når man ikke får sove lenger, så i dag begynte dagen allerede klokken fem. Da var jeg nemlig 99,9% enig med meg selv om at Oslo-turen var en realitet, og tenkte det var bedre å komme seg opp og få varme i ledda, enn å ligge å tenke på alt som skulle vært gjort. Så når Bjørn Erik og etterhvert også Mille kom slentrende ned til frokost, var jeg godt i gang med å strippe juletreet for julepynt. Treet har oppført seg eksemplarisk denne gangen, vært en pryd fra begynnelse til slutt, så derfor har det fått stå å skinne mye lengre enn vanlig.
Det koselig oppi det hele, er at jeg i år pakker vekk julekoppene mine, helt komplett. En av dere lesere spurte meg nylig om hvor jeg hadde kjøpt de, og siden de er eldgamle trodde jeg de var umulig å få tak i. Jeg falt derimot for fristelsen og søkte dem selv opp på nettet, siden jeg mangler et par stykker. Jeg er litt dårlig på å handle fra utlandet, synes det er litt skummelt (jaja, jeg veit jeg er gammaldags), men kunne ikke motstå fristelsen å forsøke å handle på eBay når den etterlengta knuste røde plutselig dukket opp. Bjørn Erik som er en kløpper på det her, ordna kjøpet for meg, og i går dukket den første opp, den som ble knust for over ti år siden. Enda en til er på vei, også den fra England, og det er jammen meg ikke mer som skal til for å gjøre denne dama her glad.
Treet er like fint, selv etter at alt pyntet er av, og det var faktisk litt fristende å la det stå enda lenger…
Tuuusen takk for alle de koselige julekortene. De blir som før tatt godt vare på. Har rett og slett ikke hjertet til å kaste dem…
Mon tro om jeg klarer å kjøpe litt mer glitter og stas på turen vår til statene. Mangler bl.a. Elvis…
Det er kun jeg som elsker polkagris søtt her i huset, og som regel pleier stengene å gå ned på høykant. Jeg glemte de derimot helt ut, og nå som det nye året er godt i gang, har jeg ikke lov å røre dem (hilsen meg selv)…
Jeg tror jeg skal lese meg opp på hvor mange forskjellige motiver det ble laget av disse, og så skal jeg jammen meg forsøke å få tak i alle sammen…
Jeg ble egentlig aldri lei jula denne gangen, men all fråtsinga var det godt å legge bak seg. Nei, nå skal jeg opp å få på meg ulltøyet fra topp til tå, for med dette nydelige været kom også kulda. Helt greit egentlig. Jeg foretrekker heller å ha det kaldt og strålende, enn sidelengs regn.
