Naoussa er og blir en helt fantastisk by. Vi prøver å få til den lille spaserturen inn til den sentrale kjernen i byen for middag hver kveld, men det er ikke alltid vi stiller til hvite duker og deilig gresk gourmentmat. Av og til holder det nemlig i massevis å innta rykende fersk pizza stående på hos en kar som tryller frem de deiligste smaker. Det var bare flaks at vi gikk feil en kveld og fant denne lille perlen, og jeg må innrømme selv om jeg tidligere sa vi ikke skulle gå i den fella, at vi har spist her flere ganger. Bjørn Erik har til og med tatt seg en liten spasertur på egenhånd, og kommet hjem med herlig “takeaway” pizza fra samme plassen.
Denne kvelden her klarte jeg til og med å lure gjengen min med på en heseblesende og noe skummel kveldstur ut på den urgamle borgen, Venetian Fortress. Fortet ble bygd allerede på 1400-tallet for å forsvare byen for pirater, og jeg var fast bestemt på at vi var nødt til å ta dette nærmere i øyesyn. Bjørn Erik nektet oss å forsere den gamle lange muren tidligere denne uken, for da slo bølgene over den i ett sett, men denne gangen nådde ikke sjøen opp. Det var derimot bekmørkt og noe creepy siden vi var der helt ene og alene. Han fine hunken min ramset selvsagt opp på løpende bånd alt som kunne gå galt, men han diltet nå allikevel etterhvert etter Mille og meg, for han måtte jo selvsagt passe på oss og redde oss hvis vi ramla uti sjøen som går på begge siden av muren.
Tenk det dere, jeg har mer eller mindre klart å blogge hver bidige dag i hele 6 år. Det har blitt 2566 innlegg, og sånn jeg ser det og føler det akkurat nå, så blir det mange mange fler.
Det å kunne fylle hverdagen med noe, ha en rutine rundt det å ta bilder og lage tekst hver bidige dag, har vært en god selvhjelp. Det er en av rutinene som holder meg oppe og gående, det er blitt min ting, som jeg har blitt glad i.
Jeg mener bestemt at det bør være rom for at godt voksne også kan blogge om hverdagslivet. Jeg er derimot ikke helt blind for latterliggjøringen. Fra venner også dessverre. Jeg kjenner igjen det litt skjelmske smilet “jeg leser ikke blogger”, og så refereres det til fjollete jentunger som viser dagens “outfit” med trutmunn, rosa trutmunn.
Jeg kan med en gang skrive under på at jeg til tider er meget fjollete og “outfits” viser jeg også. Det ser derimot ut som om det faller i smak, så da fortsetter jeg. Så lenge dere leserne henger med, så er jeg her.
Ferie for oss, betyr masse god mat. Det er nok der budsjettet alltid ryker, men det gjør ingen verdens ting, for mat er jo selve livet. Det er derimot sjeldent vi bare dumper ned på en hvilken som helst restaurant. Vi bruker som regel alltid tid på å lese oss opp på hvor det er verdt å gå, og hvor primært det greske kjøkkenet står i fokus.
Bjørn Erik elsker kjøtt, kjøtt og kjøtt, mens Mille og jeg er typiske pasta og pizza folk. Det spiser vi derimot veldig mye hjemme, så her nede i vakre Hellas, forsøker vi å teste ut alt det greske kjøkkenet har å by på. Vi elsker nemlig gresk mat. Det går mye i Stiffado (min absolutte favoritt), Gyros og alle varianter av sjømat. Bjørn Erik som det siste året også har blitt helt hekta på å ikke få i seg for mye karbohydrater, har prøvd ut en rekke forskjellige salater. Så denne ferien har virkelig vært fargerik på mange forskjellige måter.
Navnet “Meat Bar” er kanskje ikke så spennende, og det er vel ikke den restauranten man slår seg ned på sånn uten videre ved første øyekast. Den har derimot fått veldig gode tilbakemeldinger, og vi kan med hånden på hjertet si at de leverer så til de grader, alt på menyen smaker helt magisk.
Vi fant fort ut at betjeningen var utsulta på tålmodige gjester for tiden. Byen er nemlig invadert av høylytte italienere med masse penger, så de blir ropt og knipsa på i hytt og pine. Så når Bjørn Erik pent og rolig sa at vi gjerne ville sitte utenfor å vente på ledig bord og i tillegg la til at vi hadde all verdens av tid, ikke stress, tok det ikke lange tiden før de hostet opp et bord til oss og ga oss verdens beste service. Er dere på visitt i vakre Paros, så anbefales denne restauranten på det sterkeste.
Det går mye i ost her nede, faktisk til hvert eneste måltid. Favoritten er “spicy cheese” og “Tyri Saganaki”.”Spicy cheese” består oftest av Fetaost, yoghurt og chilli og smaker altså helt himmelsk.
Vi har etterhvert funnet ut at vi liker kylling Souvlaki mye bedre enn kylling Gyros. Vi trodde først dette var helt like retter, men i Souvlakien blir kyllingen tilbredt på grillspyd i steden for på en sånn stor “spatter”, som de fleste forbinder med måten man lager kebab på.
Vi orker som regel ikke å bestille dessert etter etegildene våre, og får de som kjenner meg så er det veldig uvanlig uvanlig til meg å være, men når vi ble “prakket” på disse små is-herlighetene her, var vi ikke seine med å døtte dem i oss.
I dag våkna jeg før sola, og sitter i skrivende stund i svarte natta og hører bølgeskvulp slå innover stranda her. Vi av alle, som tenker solkrem til alle døgnets timer egentlig, klarte altså på dag ti av ferien å bli litt solbrent. Helt ubegripelig, jeg kan ikke huske sist gang det skjedde, så da var det bare å stå opp i steden for å ligge å vri seg.
Vi har lagt all sightseeing bak oss for denne gang, og er endelig tilbake på yndlingsstranda vår “lille” Santa Maria. Vi har alle kommet frem til at dette er og blir den aller beste stranda her på Paros, så fra nå av blir vi boende her. De gode solsengene med parasoll er derimot helt fullbooket, men vi har klart å få til en deal der vi i alle fall har noen vanlig solsenger vi kan sleske oss på. Dessverre uten parasoll, vi vil jo helst ha en hver, men da får vi badet mye mer, og i dette krystallklare og forfriskende vannet er jo det reine magien hver bidige gang.
Det har sluttet å blåse, så i går spurte jeg Mille om hun hadde lyst til å leie et sånt stort brett man kan stå å padle på. Hun har ikke mast om dette i år, faktisk ikke mast om noe i det hele tatt, men dette ville hun.
De fleste tror kanskje dette er enkelt, men jeg kan love dere at dette ble litt av en utfordring for lille snuppeline. Hun sliter med balansen i fra før av, og for å være helt ærlig så tror jeg de fleste som prøver det her, være seg at de er atletiske eller ei, kan ha noe startvansker.
Her legger jeg inne en liten pause dere, og går og får med meg soloppgangen…
Tenk at jeg skulle få oppleve det også. Soloppgangen på vakre Paros, akkompagnert til hanegal, jeg er stum av beundring.
Men tilbake til gårsdagen. Mille sin stahet kom for en gangs skyld godt med, for det ble mye prøving og feiling. Hun ga seg aldri, og kom seg opp til slutt. Smilte fra øret til øret og padlet i vei som hun aldri hadde gjort noe annet. Så da stod vi der da, Bjørn Erik og jeg og holdt om hverandre, heiet og vinket, stolte som bare det…igjen 💕
Det er faktisk ganske så underholdende å se folk ta bilder i solnedgang. De vakreste av de vakreste italienerjentene står på rekke og rad og holder pusten i den ene posituren etter den andre, mens mannen kommanderes rundt.
Denne gangen har vi satt av to hele dager til å være skikkelig turister. Paros skal taes nøyere i øyesyn, vi er skikkelig klare for lokal historie og sightseeing. Bil er leid, med gir, noe som viste seg å bli en liten utfordring…jeg nevner ikke navn.
Vel, utfordringene startet faktisk allerede når vi skulle ta fatt på turen. For Mille og jeg fikk av en eller annen merkelig grunn for oss at dette kun var en 3-dørs bil. At Mille med andre ord var nødt til å gå inn i bilen via hoveddøra ved å få skjøvet frem setet foran, sånn som vi gjorde i “gamle dager”. Snuppeline ollet og bollet på, uffet og akket seg, og jeg, jo jeg stod der og blomstret. Etterhvert kom Bjørn Erik ut, og med et fårete smil lurte han fælt på hvorfor vi ikke brukte bakdøren. Ja, hvorfor gjorde vi ikke det mon tro? Så flaut, ikke visste vi at håndtaket til døra var fin integrert i vinduet. Jaja, da vet vi det, og det var faktisk verdt det, for gud som vi alle lo.
Første stopp for dagen var marmorgruven i Marathi. Marmorutvinning var tidligere en av Paros sin fremste kilde til rikdom. Den var viden kjent og ettertraktet i hele verden på grunn av sin hvite og delvis gjennomsiktige tekstur. I dag ligger gruvedriftene nede over hele øya, men man kan allikevel besøke flere av stedene. Vi dro som sagt til Marathi, og angret ikke et sekund. Det var ikke et menneske å se der, ikke en eneste bil var parkert, så vi trodde lenge det kun var oss til stede. Målet var vel egentlig å ta seg et stykke inn i selve gruven, men jeg som egentlig ikke er særlig redd for edderkopper fikk helt noia da det ene gigantiske edderkoppspinnet dukket opp etter det andre. Jeg hadde heller ikke skikkelig sko på meg, så jeg valgte å stoppe opp litt før de andre. Bjørn Erik og Mille kom seg som sagt inn i gruva, som forresten var bekmørk. Litt skummelt, og for å gjøre det enda litt skumlere begynte duoen min å kaste stein ned i grotta. Lyden av ekko og rullende stein hørtes, men det tok brått slutt da vi plutselig skimtet små lysglimt. Jeg holdt på å daue av skam der jeg stod, og gjorde raskt retrett, for tenkt at vi faktisk stod og kastet stein på de stakkars turistene som var på vei fra det spennende eventyret sitt.
Etter å shoppet nydelig hestesko i marmor av verden gladeste gamle mann, som snakket og snakket på gresk med armer og bein, dro vi videre. Denne gangen til vakre Lefkes. Denne byen ligger ganske så høyt og midt på øya. Den har en nydelig kirke som vi ennå ikke har orket å besøket, rett og slett fordi det er så mye trasking for å komme dit, men vi fikk nå i alle fall spist frokost, lunsj og middag på en gang. Et gigantisk måltid på en restaurant med utsikt over hele den nydelig lille byen.
Det ble ennå et stopp, før sjø og bading kalte, og det var til sommerfuglparken. Vi visste på forhånd at parken kun bestod av en type sommerfugl, og at de sov på det tidspunktet vi var der, men vi ville nå allikevel ta en titt. Var kanskje ikke det mest spennende, det var fort gjort, men vi fikk allikevel med oss to høydepunkter der og da. Nemlig en gledelig nyhet fra en venninne hjemme (fortsatt litt hemmelig) og skype med lille pratesalige Falk. Det er ganske så flott at vi faktisk kan sitte på en benk i en sommerfuglpark på Paros og snakke og le med skøyeren vår hjemme i Norge. Helt herlig!
Gårsdagen ble avsluttet på den mest familievennlige stranda her, Monastiri Beach. Her går og går man med vann til knes i en evighet før man får svømt, så her liker barnefamiliene seg. Her kan man forøvrig også se utendørs kino, noe vi egentlig hadde lyst til, men thrilleren Cape Fear fra 1991 med Robert De Niro var neppe noe for Mille. Vi tok oss derfor heller en blund på stranda i solnedgangen, og var vel egentlig ganske så fornøyde med dagens fangst av opplevelser. Fine Mille-mor har også stor sans for humor har vi funnet ut, for hver gang hun går inn i bilen nå så sier hun:” Se, jeg bare åpner bakdøra jeg”.
To minutter etterpå begynte altså Bjørn Erik og Mille å kaste stein så langt de kunne inn her, helt uvitende om at det faktisk var folk på vei oppover.
Tenk at man allerede for 1700 år siden, dro opp marmor fra denne grotta her. Ganske sprøtt å tenke på, ikke sant? Selveste Napoleon fikk marmor herifra til gravplassen sin.
Frem fra ingenting kom plutselig den karen her frem, og var altså verdens koseligste og stolteste herremann. Vi var ivrige lyttere mens han snakke og snakka om all historien han kunne…på gresk.
Vi trengte selvsagt ikke noe marmor med oss hjem, men synes alle burde legge igjen et liten penge hos han hyggelige karen.
Vakre Lefkes. Byen ble bygd midt på øya og høyt oppe i terrenget så de gikk fri for piratene som raiden før i tiden.
Kanskje ikke så spennende å se hundrevis av samme sommerfugl art sove, men vi synes nå vi fikk litt lærdom av dette allikevel, og synes det var verdt et lite besøk.
Gresshoppene kan til tider være nokså irriterende.
Ja sånn ser sommerfuglen ut når den ikke sover.
Kino ute i det fri? De dubber kun de animerte filmene, så vi hadde egentlig lyst til å tilbringe kvelden her med en film, men kveldens valg var for skummel for Mille.
På tide å komme seg hjemover igjen til vakre Nouassa. Vi bor altså kun noen få meter bak kirken dere ser på midten der.
Noen har helt sikkert fått med seg at jeg har impulsshoppet…igjen. Av en eller annen grunn så får jeg det nemlig for meg at jeg mååå ha akkurat “DEN” kjolen, for den er sååå fin. Fargerik til tusen, full av pong-ponger og i det nydelige mønsteret langs utringningen er det bitte små speil. En kjole til å dø for, med andre ord. Eller er den kanskje ikke det?
Dere aner ikke hvor mange ganger jeg har gjort akkurat det der. Falt pladask for typiske plagg som egner seg fint i “saiden”, men som blir helt malplasserte hjemme i Norge. Dyr var den også, eller i hvert fall dyr for ei som sjeldent bruker mer enn 500,- på et plagg, og tenk der dere, jeg hadde ikke engang ølbrillene på!
Så i går, var jeg nødt til å få lufta den. Bruke den, så jeg i alle fall kan si at den har vært litt nyttig. Takk gud for at jeg hadde med kort sykkelbukse (låra mine gnisser, så jeg bruker det under kjoler), for denne var nok litt i korteste laget for min del.
Jaja dere, da var i alle fall jeg ferdigshoppa for denne gang. Det er forresten litt stas å tenke på at den ble kjøpt i den samme butikken jeg fant yndlingskjolen min for tre år siden. Tenk, kjolen som i utgangspunktet fikk oss hit til denne øya. Hadde det ikke vært for at vi traff på ei nydelige italiensk dame to ganger på Santorini med en drøm av en kjole, så hadde vi faktisk aldri havnet her på Paros i det hele tatt. Så en god historie rundt dette, blir det jo 🇬🇷
Det er fort gjort å låse seg til en fast rutine. Hvis noe fungerer bra, ja da er vi mennesker av natur tilfredsstilt, og nøyer oss gjerne med det. Vår trio er likedan. Finner vi noe vi liker, da fortsetter vi gjerne med det. Ta for eksempel strandvalgene vi har gjort her nede på Paros. Vi elsker “lille” Santa Maria Beach, det er det ingen tvil om. Vi elsker beliggenheten, at den er litt bortgjemt. Den er liten, derfor veldig sjarmerende, og vannet og sanden er helt perfekt. Så hvorfor prøve å hige etter noe annet, vil vi finne noe bedre?
Bjørn Erik er helt rå på å lese seg opp på stedene vi besøker. Han higer alltid etter noe nytt og spennende, og jammen fikk han fristet både Mille og meg til å være med til Kolymbithres strendene. Bor man i Naoussa by sånn som oss, er det kjekkest å ta båt fra kaia for å komme dit, synes jeg, men man kan også komme dit via buss og bil.
Kolymbithres består av mange små strender. Yndige små viker rad på rad, omgitt av nydelige klippeformasjoner. Det er også veldig barnevennlig der, da det er langgrunt. Her trivdes jeg veldig godt, nesten på lik linje som på yndlingsstranda vår, så hit skal vi garantert igjen. Faktisk allerede i dag, siden vi har gjort avtale, betalt 5 Euro til George, eieren av restauranten som tilhører plassen og som rår over strandstolene vi gjerne vil ha. De pengene får vi igjen når vi lunsjer hos han, så dette var en helt grei avtale synes jeg.
Siste båten hjemover igjen gikk 19:30. Litt i tidligste laget for oss, siden vi liker å få med oss solnedgangen på stranda om kvelden, men båttur i solnedgang var heller ikke så dumt, det var faktisk helt magiskt 🇬🇷
Billetter til båten som tar deg over til Kolymbithres kjøpes på den lille kaia i Naoussa, og har avgang hver halvtime. Overfarten tok ca 20 minutter.
Bjørn Erik er like glad i alle solhattene mine som jeg er i singletene hans…med andre ord, ikke noe særlig begeistra.
Har man med egen parasoll, så kan man legge seg ned hvor som helst. eg så mange valgte å ligge rett på steinene også, siden de i hundrevis av år har blitt slipt ned så fint av bølgene.
Langt der ute, koser flokken min seg.
Endelig fikk jeg tatt i bruk denne geniale “dingsen”. Et lite minihåndkle med tre lommer på hver side. Legges under badehåndkle, og oppi lommene puttet jeg briller, mobil, solkrem, børste, ja alt jeg trengte og vil ha lett tilgjengelig den dagen. Det grønne badehåndkle mitt henger over det blå igjen, så alt holdes skjult.
Dere kan tro vi skvatt da denne karen plutselig satt og skreik på oss fra toppen av en parasollen. Fikk i etterkant vita at dette er “Vito”. Han eies av vedkommende som driver den lille stranda ved siden av vår. Hver ettermiddag kommer Vito flygende på tiggerjakt, eller bitejakt hvis noen blir for nærgående. Det var selvsagt noen som hadde lyst til å erte han litt, men for dere som kjenner meg, så vet dere at jeg ikke tolererer slik oppførsel. Jeg ropte selvsagt høyt “OHHHNOOO”, så da var den “leken” raskt over. Så den fikk sitte fint i fred og stelle vingene sine og gjøre seg til, før den gikk lei og fløy videre.
Kjører man hit på egenhånd, kan man nyte disse plassene ganske så ene og alene. Vi derimot var nødt til å rekke siste båt hjemover igjen, som det forøvrig var veldig god plass på selv om den er liten.
På grunn av Mille sin solbrenthet, har vi mer eller mindre holdt oss unna sola de to siste dagene. Men vi har allikevel vært ute dagen lang, fått bada og kost oss der vi bor, og for første gang rakk vi solnedgangen i havna. Det er da man skjønner hvorfor mange mener byen Naoussa her på øya er den vakreste på Paros. Uansett hvor man ser, så er det som klipt ut av et postkort. Det er nesten som hjertet hopper over et slag og man minster pusten.
Vi rusla som sagt ned til byen i åtte-tiden, og etter å ha gått på kryss og tvers i de kjente trange smugene, stod vi nede i havna. Her ligger restaurantene og barene tett i tett, og atmosfæren er til å ta og kjenne på. Det er altså så vakkert, dere, med de små båtene tett i tett foran hvitkalka lave hus.
Vi stoppet ikke opp for å spise, for vi hadde helt andre planer for kvelden, men vi tok oss selvfølgelig tid til å la alt dette nydelige synke inn 🇬🇷
Vi bor fem minutters gange fra kirken på toppen her.
Bjørn Erik nektet Mille og meg å vandre ut på denne muren for å se det lille eldgamle fortet fra 1600-tallet. Han var selvsagt redd for at vi skulle gli når bølgene slo over, men vi skal gjøre det en dag, okke som.
Mens jeg sitter på min faste plass i bakhagen under en gedigen parasoll, ligger folket mitt fortsatt inne og sover. Ytterdøren og verandadøren står på vidt gap, og det eneste man hører er lyden av bølgene som slår innover den lille stranden vår. Dette er nesten for godt til å være sant, livet smiler og jeg kjenner en deilig indre ro bre seg.
Vi skulle egentlig hatt besøk i dag. Besøk av venner fra Stavanger som snart er på vei hjemover til Stavanger igjen, som bor på naboøya Ios. Men de er nok neppe klar for vårt slabbedask liv rundt leiligheten vår. Planen var å vise dem øya, hva den har å tilby, men det passer litt dårlig akkurat nå. Snuppeline har nemlig blitt bittelitt solbrent på beina og føttene, så vi må holde oss unna sola i et par dager. Det er sånt som skjer når vi er på stranda før 12, da hjelper det ikke å smøre seg inn med faktor 50. Vi er rett og slett for bleike for så mange timer på strand og i vann, men klager ikke.
Bjørn Erik er langt inne i boka si, den nærmer seg slutten. Den er visstnok så spennende at han i ny og ne er nødt til å stoppe opp og dele scenariet med oss. Jeg skjønner ingenting av det han prøver å fortelle, men nikker med og sier “wow”. Mille er Mille. Hun fletter hår, er litt på nett og leser bøkene hun leide på biblioteket før vi dro. Når klokka bikker tre, våger hun seg ut i sola igjen. Da rusler hun de fem meterne bort til stranda vår og tar seg en dukkert. Hodet er forresten mer under enn over vann.
Jeg iakttar det hele med knusende ro. Vi sprer oss rundt, er litt her og der, litt alene og i sammen. Vi har ferie, og det kjennes på hele kroppen nå.
Det blåser deilig i bakhagen vår, så vi starter alltid dagen her.
Mille og jeg foretrekker toast lagd i stekepanna til frokost, mens han far lager seg egg og bacon.
Vi var nok noe overivrig når vi trodde vi kunne være på stranda i over åtte timer så tidlig i ferien. For selv om vi bor under parasollene og smører oss med faktor 50, bades det mye, og våre bleike kropper tåler ikke det.
Vi reserverer alltid bord her på “To Dichti” når vi er på stranden, lille Santa Maria. Gresk kjøkken på sitt beste, maten og servicen er upåklanderlig og de har myyye ost.
Tyri saganaki, pannestekt ost, alles favoritt. Smaker forskjellig hver gang den prøves ut, for grekerne har hele 300 oster å velge i til akkurat det her.
Fetaost stekt i sesamfrø med honning, rett og slett magiskt.
Med brød dyppet i tzatziki (gresk yoghurt, agurk, hvitløk, salt og pepper) med en ostebit på, helt himmelskt.
