God morgen kjære venner.

Det er noen ambivalente dager vi alle går i gjennom nå. Atter en gang i menneskets historie oppleves en tragedie og krise så omfattende og stor, at man mest av alt har lyst til å låse seg inne og stenge resten av verden ute. Men det kan man jo ikke. Man kan ikke lukke øynene og tenke at dette klarer jeg ikke å forholde meg til, dette skjer ikke meg og mine, og håpe det forsvinner av seg selv.

Jeg merker dette er et “touchy” tema å diskutere blant folk. For av en eller annen merkelig grunn, så virker det som om mange tror vi kommer til å måtte gi slipp på det vi selv har ved å åpne armene våre for de som så akutt trenger hjelp. De tror på en måte det blir et “før” og “etter” Norge, med færre goder. At landet vårt “etter” vil være stykket opp og delt med resten av verden. 

Hvorfor mener noen at vi har krav på all denne herligheten ene og alene? Hvorfor ikke nøye seg med litt mindre og dele der det trengs? Hvorfor er det så vanskelig å gi slipp og tenke annerledes?

Jeg vet det kommer til å skrives historie med store arr, men håper og tror vi i sammen klarer å se oss selv i speilet etterpå og føle vi bidro. Jeg husker historiene til bestefar som under andre verdenskrig smuglet nordmenn over til svenske grensa. Han fortalte om en evig redsel for å møte “feil” folk som kunne avsløre dem. For det var nok av dem som arbeidet i mot. Det var til tider dumdristige valg han tok, men guriland så modig han var. Det motet kan man komme langt med, og jeg håper og tror vi alle kan finne det fram.

Folk som flykter fra eget land, har tenkt seg lenge om før de som siste utvei pakker sekken og drar fra alt de eier og har. Håpet er å en gang få returnere hjem igjen, og det håpet synes jeg det er verdt å gi dem ♥

Klem fra håpfull Nina

Hei kjære dere.

De fleste har kanskje fått med seg at vi har en sønn på 18 år, vår fine Pelle. Han er et typisk “mellombarn”. Liker ikke å stikke seg ut, og krever ikke mye oppmerksomhet. Han liker ikke å bli sammenkoblet med hverken pappaen (Robinson-Poppe) eller storebroren (Paradise-Dennis), og når han da har en lillesøster som også krever mye plass, holder han seg ofte i bakgrunnen. Noen ville kanskje til og med kalle han sjenert.

Etter ungdomskolen begynte Pelle på Godalen. Teknisk Industri og Produksjon (TIP) ble valget både første og andre året, og han har hatt to gode år. Han har lært seg å like å jobbe med hendene og trives godt på verkstedet på skolen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I vår begynte han å søke læreplass. Det gjorde selvsagt alle klassekameratene også, og alle andre 2. års elever fra yrkeslinjene i Rogaland. Vi hjalp han å søke på de bedriftene vi mente ville være bra, og i tillegg søkte han hos en rekke andre arbeidsplasser også. Dette med tanke på å være helt sikker på å unngå å stå uten læreplass til høsten.

Alle i Rogaland vet at industrien i hjemfylke vårt virkelig har fått seg en midt på trynet i løpet av 2015. Det er oppsigelser overalt, arbeidsledigheten i Rogaland har økt med 65% i 2015, og antall læreplasser har skrumpet inn til ett minimum.

I Pelle sin klasse står nå omtrent alle elevene uten læreplass. Ergo må Fylkeskommunen opprette såkalte VK3-klasser, slik at elevene kan få seg ett fagbrev dog uten læreplass. Det er de forpliktet til. Det er en oppgitt gjeng ungdommer vi har hatt rundt oss i sommer. Det var ikke dette Pelle og kameratgjengen har jobbet for de siste årene. Pelle så for seg å komme ut i arbeidslivet, tjene sine egne penger og kanskje etterhvert flytte hjemmefra og leve “voksenlivet”.

Man trenger ikke være spesielt smart for å se hvilken vei dette går. Med mindre de store oljeselskapene tar ansvar og prøver å snu den retningen bedriftene innen oljesektoren (Vestlandet) er på vei, vil vi ende opp med flere kull nyutdannede unge mennesker uten sjans til å få seg jobb innen det de har utdannet seg til.

Så kjære lesere. Nå frir jeg til dere. Bjørn Erik og jeg er innflyttere i Stavanger, og selv om vi har en stor og fargerik vennegjeng rundt oss, har vi ikke samme nettverk som alle dere som er vokst opp i regionen. Vi kjenner ikke nok folk som kunne hjulpet Pelle. Finnes det noen der ute som har mulighet til å gi vår sønn en sjansen til å bevise at han fortjener en læreplass? Kanskje dere kjenner noen andre som har mulighet? Vi hadde vært evig takknemlige for all hjelp, og det hadde Pelle også.

Hilsen håpfull Nina og Bjørn Erik

God fredag fininger, tenk endelig helg!

Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2015, er unnagjort. Før Bjørn Erik dro offshore i går, dro vi inn til Olav Kyrres gate 23, parkerte bilen, forhåndsstemte, og fem minutter seinere var vi ferdig. 

Nå som man faktisk kan forhåndsstemme omtrent hele dagen fra 10 august til 11. september, er det ingen unnskyldning å ikke gjøre borgerplikta si. Jeg er så lei av folk som aldri “gidder” å ta seg tid til dette, for dette er viktig. I så tilfelle bør de klappe igjen talatuten i etterkant, hvis de er misfornøyd med noe. Jeg mener faktisk man mister retten til å uttale seg, hvis man ikke klarer å bruke fem minutter på det her.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Jeg har stemt hver bidige gang siden jeg ble myndig. Det er morsomt å se tilbake på hvordan tankegangen min var da, og hvor drastisk den har forandret retning. Som ung kapitalist, svevde jeg på en luftsky om at hele verden var min. Etterhvert som jeg fikk barn og giftet meg, ramla jeg fort ned på jorda og begynte å sette pris på mangfoldet og ideologien om at man må stå sammen i felleskap…og dele.

Det har ikke alltid vært like enkelt å stå rakrygga og ofte mene noe utenom “flokken”. Men etterhvert som jeg har blitt eldre og tryggere på meg selv, og ikke minst blitt litt flinkere til å lytte, så viser det seg jo at vi er mange som tenker likt. Jeg har blitt partimedlem, og er stolt av tilhørigheten.

Så vær grei å stem. Hver bidige røst er viktig. Selv om mange (vår Pelle på 18 år også) mener de vet for lite om de forskjellige partiene og ennå ikke har klart å bestemme seg, er det nok av tid igjen til å gjøre seg opp en mening. Godt valg!

FYI! Du trenger ikke å ha med deg valgkortet, kun legitimasjon. Enklere kan det ikke bli…

Ønsker dere alle en superduper fredag, og GOD HELG!

Klem Nina

#valg2015

God morgen!

Ja, da var nok en langhelg over for min del, og jobben kaller. Mange lurer kanskje på hva jeg jobber med? Tja, det var det da. Jeg har vært i samme firma i over 17 år, og har så vidt begynt å jobbe igjen etter lang tids sykefravær. Det har tatt tid å komme i “shipshape” igjen etter et par store operasjoner, men i en uke nå har jeg altså så vidt begynt å snuse på det å “virke” igjen.

Den opprinnelige stillingen min forsvant med de “dårlige tidene” her i Stavanger, så nå starter jeg opp igjen med blanke ark med noe jeg aldri har vært borti før. Jeg skal altså lære meg å fakturere! Det er utrolig mye å sette seg inn i, alt er helt nytt, så det er bare å gi gass. Dette skal jeg klare!

Jeg er av den sorten som noterer ned alt jeg blir lært opp i, og da mener jeg absolutt ALT! Har selv lært opp mange på min vei, og hatt folk ved min side som har nektet å skrive ned en eneste ting, men da har jeg diskutert så busta har fyki og forlangt at de tar opp penn og papir asap. Jeg håper det blir unødvendig å kikke i notatene for hver bidige minste ting, men akkurat nå synes jeg det er viktig å skrible ned alt.

Siden jeg kun har startet å jobbe noen få timer i uka, jobber jeg litt hjemme også. Da renskriver jeg notatene som er skrevet ned i hui og hast på jobb, og forsøker å nøste opp trådene i det jeg har lært. For selv om jeg så vidt har vært borti noen av systemene før, er det allikevel fjernt fra det jeg kan fra før. I tillegg har hjernen hatt “pause” fra sånn type tenking, så det er godt med de timene jeg i ro og fred kan friske opp minnet igjen.

Det er alltid skummelt med det som er nytt. Særlig for sånne som meg, som fort kan føle seg ubrukelige når de ikke har full kontroll. Jeg kjenner ofte på det, men har gudskjelov folk rundt meg som gang på gang sier at jeg må gi dette tid. Håper og tror at dette skal gå bra, det må det!

God tirsdag!

Klem Nina

God morgen fininger!

Tuuuuusen takk for all god støtte med på veien i går! Dere er jo helt fantastiske, og jeg kan ikke få rost dere nok opp i skyene 🙂

Ja, i går var jeg altså tilbake på jobb etter 3,5 år hjemme. Jeg er så takknemlig over å bo i et land hvor det faktisk går an å bli syk, hvor man har et system som fungerer, som tar vare på en og gjør det mulig å komme tilbake. Hadde det ikke vært for dyktig kontaktperson på NAV og en støttende fagforening som hadde trua på meg, hadde denne dagen aldri kommet. De ga meg tid til å bli frisk igjen, og jeg har ikke ord for hvor glad jeg er for all hjelpen jeg har fått på min noe humpete vei.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Den jeg kanskje burde takke mest, er den dyktige mannen min, Bjørn Erik. Han har lagt alt annet til side, og alltid vært der. Jeg har ikke gått på et eneste møte uten han, og det tror jeg har vært gull verdt. Han sitter på en kunnskap uten like og har en beroligende effekt på de fleste som gjør at jeg aldri har grua meg for det som måtte komme. Når jeg gjerne henger meg opp i noe som blir sagt, og grubleriene setter i gang for fullt, har han er finuerlig måte å tenke fornuftig og få meg på bedre tanker og rett sjøl igjen. Uten han ved min side, vet jeg faktisk ikke hvor jeg hadde vært i dag. Jeg unner virkelig alle å ha en slik god person i livet sitt ♥

Det er fortsatt et lite stykke igjen å gå før jeg kan senke skuldrene helt, men nå tar jeg en dag av gangen. Jeg gleder meg allerede til å komme tilbake på jobb på tirsdag, og lære meg mer om fakturering, for en ting er sikkert, jeg har noen av de beste folka rundt meg der som virkelig er til god hjelp.

Nå ser det kanskje ut som om det ble en latskapens dag i går etter timene på jobb, men det ble det altså ikke. Det bar rett ut på tur med flokken min, og de bildene skal jeg snart begynne å jobbe med så fort jeg kommer i bilen. Vi er nemlig snart på vei til Oslo igjen, for i morgen blir det bryllup. Jeg gleder meg som en liten unge!

Ønsker dere alle en fantastisk solskinnsdag, nyt den!

Klem Nina

God morgen, kjære dere.

Da er jeg altså klar til å begynne å jobbe igjen etter å ha vært hjemme i over 3,5 år. For en reise det har vært! Jeg var veldig usikker på om jeg i det hele tatt ville oppleve den gleden av å komme tilbake, men det gikk på et vis, og nå er altså dagen her.

Det startet så trist, med en verkende skulder og stiv nakke. Det ble utført en skulderoperasjon som dessverre endte i en “frozen shoulder”. Med kun en brukanes arm, humpet livet videre i et smertehelvete med en daglig miks av paralgin forte og ibux. Samtidig skreik nakken, og det tok ikke lange tiden før det ble foretatt nok en operasjon på to prolapser og justering av bein som hadde grodd ned i nervebanen. På det tidspunktet var det bare å fortsette å spise smertestillende og ta en dag av gangen.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Så en vakker dag snudde det, gradvis! Armen tålte bevegelse, og jeg kunne begynne å gjøre noe. Alt hadde stivnet, så målet var å få strekt det hele ut. Det ble nødvendig å trene. Det ble mange timer i slyngene, men det var verdt hver bidige svettedråpe. Kiloene forsvant også, men mange av dem har dessverre sneket seg på igjen. Uansett, sakte men sikkert begynte smertene å avta, og med det også pillebruken. Jeg begynte å få go´dagene mine tilbake igjen, livet smilte.

Jeg er ikke helt i mål enda, men jeg er god nok til å klare å jobbe meg sakte men sikkert opp i 60% stillling igjen. Nå begynner jeg med 4 timer to ganger i uka, og er overbevist om at dette skal gå bra. Men nå må jeg fyke avgårde! Tenkt det da dere, jobben kaller!

 
Ønsker deg en finfin dag!

Klem fra spent Nina

God morgen kjære dere!

De fleste som stikker innom bloggen min, har nok fått med seg at jeg stort sett er ei gladjente som liker å dele små positive hverdagslige ting. Det betyr ikke at jeg ikke har dårlige dager, eller opplever motgang, men å dvele og henge seg opp i det, er så absolutt ikke min greie.

Når man nærmer seg 50 med stormskritt, så sier det seg selv at kroppen gjerne ikke henger med til enhver tid, at man dumper borti uønska hendelser og ikke minst mennesker som kanskje ikke vil en vel. Som voksen så takler man det ene etter det andre på strak arm, vel, jeg gjør i alle fall så godt jeg kan. Jeg er blitt såpass bevisst på at jeg kun kan takke meg selv for valgene jeg tar. Gjort er gjort, spist er spist, get over it! 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg er noe konfliktsky. Jeg sitter ofte heller å jatter og snur kinnet til hvis det er noe jeg helst ikke vil ta stilling til. Nå blir dere sikkert sjokka, men jeg velger mine kamper med omhu. Vel, når det kommer til barna mine,  rasisme eller politikk, våkner katta i meg. Da er jeg ganske så steil og diskuterer gjerne så busta fyker. 

Men i steden for å skrive side opp og og side ned, skal jeg gjøre som fjortissene og liste opp ting jeg ikke kan fordra og som egentlig irriterer vettet av meg. Kunne sikkert holdt på i det uendelig, men begynner i det små med 5 kjappe;

• Jeg kan ikke fordra at folk kommer for seint! Det forteller meg at de ikke verdsetter min tid, og det er som å pisse på meg. Sååååå respektløst! Når folk velger å komme for seint til lunsj, selskaper eller avtaler generelt, så klarer jeg så vidt å smile når de ankommer. Unnskyldningene er som regel bare pjatt som kunne vært unngått, og jeg har ingenting til overs for det.
• Ikke fortell meg hvem jeg bør omgås med eller ikke. Når folk skal “advare” meg mot nye bekjentskaper og omtaler dem negativt, merker jeg at jeg tenner på alle pluggene. Jeg er en voksen dame som selv vil gjøre meg opp mine egne meninger om de jeg møter på min vei. Jeg er ikke interessert i “flausene” vedkommende har gjort tidligere. Som oftes er det bare ondsinna sladder. Alle fortjener en ny sjanse.
• Ikke start en disusjon i fylla eller betro deg til meg på en snurr. Jeg har et ganske spesielt syn på alkohol. Synes det kun bør nytes i godt selskap eller lystig lag, og tar avstand fra folk som skal dra meg til side å begynne å preike alvor. Kan ikke fordra det!
• Jeg blir målløs av folk som ikke har unger eller dyr, og som ser på seg selv som eksperter på området og alltid skal gi “gode råd”. Å sammenligne egen barndom og oppdragelse, med dagens unger og samfunn i utvikling, blir alt for enkelt synes jeg. Jeg er åpen for diskusjoner, men å tro at man kan bruke samme oppdragelsesmal som for 50 år siden, blir for dumt.
• Jeg forstår ikke hvorfor noen på liv og død må fortelle meg hvor mye de tjener eller hva nyinnkjøpte ting koster, altså dyre flotte ting. For meg blir det materalistisk sprøyt. Blir helt kvalm noen ganger, og merker jeg sliter med å glede meg på dems vegne. Elsker at folk slår seg opp og frem, det fortjener de, men med en gang det skal måles i penger eller kostbare ting,  ramler jeg av.

Jøss, det var litt av et oppgulp! Litt godt også…Visste ikke helt hvilke bilder jeg skulle poste med, var ingen som passet i arkivet mitt. Valgte bildene som ble tatt i morges bak husene her. Trenger jo ikke å dvele ved dagens utblåsing. Det er bare å komme seg videre. Opp og ut i finværet!

Ønsker dere alle en super dag, nyt den!

Klem Nina

Åhhh hjertesukk!

Tar det ALDRI slutt?!

Hva er det med dere som gang på gang er nødt til å ytre dere negativt rundt ordet “innvandrer”?! Som elsker å hente frem artikler fra useriøse kilder, som spyr ut ordet “innvandrer” som om det skulle vært en pest vi har med å gjøre? Hva er det dere er så redde for? Hva er det dere har opplevd som gjør at dere tror det har blitt deres misjon og svartmale og spre slik en edder og galle?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nå er det sikkert mange som tenner på alle plugger og oser av sinne. Føler dere uthengt og urettferdig behandla. Men går det ikke an å ha litt selvinnsikt å se hvor farlig det er å spre slik en fremmedfrykt? Når de samme folka gang på gang starter en setning med:”Jeg er ingen rasist, men…”, da DERE, har dere mista meg for lengst. For ved å ordlegge dere slik, tror dere da på fritakelse av dårlig samvittighet? Er alt fritt fram da?

Hva får dere til å tro at dette er greit? Skjønner dere ikke at dere tar alle under en kam, og faktisk stikker kniver og sårer? Jeg har alltid vokst opp med innvandrer rundt meg, alltid hatt barn i klassene til barna mine, og har alltid sett på disse som store ressurser for samfunnet. Hvilken rett har andre til å henge ut disse fantastiske gode vennene av mine barn, mine kjære kollegaer eller naboer? Eller er det kanskje ikke dem dere mener? Er det greit at de allerede som små barn gang på gang skal kjenne på hatet til voksne mennesker som ytrer seg i hytt og pine? Hvorfor skal de hele tiden av uvitende bli hengt ut og stemplet.

De fleste av dere gjemmer dere bak artikler dere finner på nettet. Alltid troverdig? Ærlig talt, neppe. Og hva er det dere vil oppnå med det? Arrogansen lenge leve, tenker nå jeg. Smålig og meningsløst. I tillegg så tenker jeg: Takk gud for at disse menneskene ikke levde rundt 1936″. Vet nemlig med sikkerhet hvilken farge de hadde hatt på skjortene sine etterhvert. De hadde nok vært ganske så brune.

Lev livet med et åpent sinn. Lær av hverandre i steden for å dømme. En farfar eller en mor kan ikke sitte å slenge dritt “om de jævla innvandrerne” rundt kjøkkenbordet, uten å tro at de der og da sår en ond spire. Vær gode forbilder!

Slutt å vær så dømmende…

Min kjære mann, Bjørn Erik,  blir helt oppgitt av meg til tider. Han mener jeg burde kvitte meg med alle disse “haterne” jeg til tider har rundt meg. “Slett, blokker, ute av synet ute av sinnet”, mener han. Men nei, det er jo greit å vite hva man har å gjøre med til tider. Ikke minst er det kanksje godt for dem å vite hva jeg rakrygga står for. Dette er mitt lille hjørnet, hvor Nina faktisk stort sett kan tro og mene akkurat det hun vil…

Klem Nina

Kjære dere,

Jeg sitter her å “filosoferer” litt i mitt eget lille hjørnet. Det har vært mye diskusjoner den siste tiden rundt oss bloggere, være seg hvor sterke vi har blitt i media når det kommer til reklame. Det står aktører i kø for å haie inn avtaler med de aller største bloggerne. Noen mener at hele 2/3 av all reklame går gjennom blogger eller Instagram nå, og hvis det stemmer så er det pokker meg mye! Hvem hadde trodde det for 10 år siden?! 

Litt skummelt å tenke på at “hetti og pletti” ukritisk takker ja til å annonsere for “ditten og datten”. Særlig når man vet at leserne bare blir yngre og yngre for hver dag som går. For dømmekraften hos disse unge leserne er så som så, og det kan jo ikke alltid være sunt. Selv er jeg ikke stor nok…ennå, kremt, til at jeg trenger å ta disse valgene. De fleste tilbudene jeg får, er uansett ikke lukrative nok til at jeg vil legge min sjel i det. Det aller største jeg har måttet vurdere, var for en nettside med spilletjenester. Kunne aldri takket ja til det, for da hadde det vært vanskelig å se seg sjøl i speilet etterpå. For det hele handler jo om at man lett kan bli forbilder for noen, og da bør man ta den rollen seriøst.

Det å være blogger, er et ansvar som bør tas på alvor. Jeg har dere trofaste lesere med meg, og jeg håper jo at dere har tillit til meg. Det er vanskelig å vinne tilbake en tapt tillit, hvis jeg ikke rakrygget kan stå for det jeg ytrer. Hvis jeg den ene dagen demonstrerer i tog “mot pels”, og blogger om det, så kan jeg ikke ta i mot en brukt Canada Goose jakke til datteren min uka etter (det har jeg faktisk blitt tilbudt). Tilliten er sårbar, og den er vanskelig å vinne tilbake hvis den først blir brutt.

Som sikkert mange av dere har skjønt, så liker jeg best å blogge i bilder. Pleier ikke å skrive så alt for mye i hvert innlegg. Det er bildene som snakker. Venninne min kaller meg “gammelrosabloggeren”, og hun har nok delvis rett i at jeg er det. Det hender jeg stikker hodet mitt ut for hogg en sjelden gang, men stort sett er det små hverdagsting som kommer på trykk. Fortsetter nok med det, så lenge jeg har dere her ♥

Dagens høydepunkt blir å gå i teater! Frøkna Mille spratt opp av senga i morges med et rungende “JEG GLEDER MEG TIL I KVELD”, og jeg er vel enig. “De tre Musketerer” med Kristian Berg Jåtten & Co har alltid vært en slager, og jeg håper de leverer denne gangen også.

Nyt dagen fininger, så skrives vi snart igjen, klem

God mandag kjære dere!

Ja, i går var det en gledens dag! Endelig fikk vi tuppene oppleve Vålerenga seire over Viking her i Stavanger. Det er litt spesielt å være klansmedlem å bo i denne byen, men vi står alltid rakrygga og er tro til laget vårt.

Vi pleier alltid å dra sammen med pappsen, Bjørn Erik, men i går fikk vi altså klare oss på egenhånd. Litt rart, men vi hadde han på telefonene underveis, så han var på en måte med oss. Det som imidlertid ikke var greit, og som ga opplevelsen av seier en bitter ettersmak, var den elektriske negative stemningen Ultras-gjengen skapte.

Ultras-gutta, er en gjeng unge Vålerengasupportere, som ofte kan minne om Casuals. Jeg har fått “pepper” for å putte Ultras og Casuals i samme bås, men det er faktisk ikke det som er poenget med dette innlegget. De framstår uansett som aggresive mot andre likesinna gjenger, og ypper helt klart til bråk. De er lette å skille ut fra oss andre supportere, da de går i merkeklær og som regel ikke ikler seg lagets farger eller effekter. 

I går var de nesten i flertall på vår bortebane-truibune. Til tider var de mer opptatt av rivalene F19 Stavanger, som faktisk stod ganske så nærme denne gangen, enn hva som skjedde på banen. Derfor var jeg nødt til å ha dem i øyekroken hele tiden, og det var stressende og ikke minst ubehagelig. 

Når Vålerenga utlignet med seiersmålet på overtid, etter nesten å ha sløst bort ledelsen vi hadde med hele tre mål, eksploderte Ultras gjengen. Klærne på overkroppen ble revet av, og de gikk helt bananas. Jeg fikk raskt haiet Mille inn i armkroken min, og klemt oss inn til muren før hun nesten ble revet over ende. Jævlig unødvendig!

Mille tok til tårene, hun ble kjemperedd. Men så fikk jeg bagatillisert det, sa det var morsomt og at hun ikke skulle bry seg om dem. Innvendig raste jeg! Jeg var fly forbanna! Jeg nekter å la disse folka vinne! Dette er vår greie, har vært det fra før disse Ultras-gutta ble født, og jeg lar meg ikke skremme. Det som derimot er skikkelig surt, er at jeg er nødt til å stå side om side med dem. For slik oppførsel tar jeg sterk avstand fra!

Det ble altså litt mer action enn ønsket i går, både på banen og på tribuen. Men vi vant, og det var pokker så deilig! Takk Enga!

Ønsker dere alle en super ny uke!

Klem Nina

#Enga #Klanen #Vålerenga