Jeg nevnte jo nylig at jeg plutselig kom over enda flere Bali-minner som jeg ikke har fått delt med dere. Kanskje litt tidlig å savne sommeren, men jeg elsker som så mange andre å mimre og drømme meg bort.
Vi valgte ikke de dyreste hotellene som lå langs strendene når vi var der nede. Vi ville nyte å bo i 4-5 stjerners hoteller, men det ble for dyrt å ha havutsikt. Taxi kostet uansett nada, så det tok oss kun et par minutter å få sand mellom tærne.
Det som var så greit, var at vi alltid var velkomne på besøk på alle disse fancy hotellene. Det var ingen som stoppet oss i å slentre inn dørene der for en deilig lunsj. Det gjorde vi titt og ofte, særlig etter å ha fått tips om hva som virkelig var verdt å besøke.
Bali har et par superhippe strandklubber, som det er ganske så kult å henge litt på. Jeg ble hypnotisert av å sitte å se på alle disse “superpenerikedeiligemenneskene”. Den ene perfekte silikonkroppen i gullbikini dukket opp etter den andre, med speedokjekkassene på slep. Det var et skuespill uten like å se hvordan musklene ble fleksa på vei bort til baren, og jeg var skrekkslaget et øyeblikk der da han ene kisen sklei og holdt på å gå på snørra. Det kan ha vært fordi han var noe i overkant mye smurt inn i olje…
Vi nøyt i alle fall denne luksusen. Slafsa i oss burgere og et par fargerike paraplydrinker, mens vi hadde underholdning rundt oss på alle kanter. Samtidig var det deilig å kunne forlate disse “høypåsegsjæl” folka, meg i utrendy haremsbuske, fortsatt uten BH og min egne snuppeline i den hånda og verdens beste “hunk” i den andre ❤
Nå skal Mille kjøres til stallen hvor fellesfrokost venter allerede klokken 08:30. Hun er på kurs hele helgen med et knippe flotte jenter, og jeg gleder meg til å se henne ri bommer i dag for aller første gang.
Håper virkelig ikke dere er lei av Bali, selv om jeg tror det nærmer seg tredve innlegg fra reisen vår. Har fortsatt et par ting til jeg må få vise dere.
Mens vi bodde på Hotel Vila Lumbung, fikk vi oppleve en av de beste guideturene ever. Vi valgte hotellets egen sjåfør, husker dessverre ikke navnet hans, men angrer stort på at vi ikke brukte han på alle utfluktene våre. Selv om vi byttet hotell underveis, er jeg sikker på at han hadde plukket oss opp uansett hvor vi var.
Guiden var tydelig på at vi skulle starte tidlig om morningen for å unngå den enorme trafikken som oppstod, og han ville også styre unna alt av turistfeller, eller turister i det hele tatt virket det som. Det passet oss midt i blinken, og vi fikk så absolutt valuta for pengene (320,- for hele dagen).
Elsker Bali ❤
Hjertesukk, ikke rart man ønsker seg tilbake hit. Ved dette fruktbarhetstempelet fikk vi være helt alene. Stillheten var til å ta og føle på og jeg ble helt hypnotisert av alle de flotte karpene som fredfylt svømte rundt i den hellige kilden. Vi fikk ikke lov til å ta i vannet, men kunne bade i et lite basseng der. Vi hadde ikke planlagt dette, men anger på at vi ikke hadde tatt med badetøy. Det eldgamle lille murbassenget var delt i to, gutter og jenter var adskilt, og så utrolig friskende ut. Maby next time…
Ja det var dagens gode Bali-vibber. Er det ikke vakkert der?! Hadde egentlig tenkt å vise dere enda flere bildeoppleveser derifra, men syntes dette stedet burde vises helt for seg selv.
Mens resten av Stavanger saumfarer Gladmatens boder opp og ned, styrer Bjørn Erik og jeg unna og pakker og planlegger morgendagen i steden. Vi skal til Kristiansand, vi har blitt bedt på DET eventyret, og jeg har masse sommerfugler i magen. Gleder meg til å klemme bestis Tonje og bare “go with the flow” hele helgen.
Nå har vi fått Bali-turen litt på avstand, og jeg merker det er deilig å fortelle folk her hjemme om alle opplevelsene vi har hatt. Jeg er faktisk ikke ferdig med å dele alt med dere ennå, og håper ikke dere er leie… riktig ennå.
Vi skal tilbake til Bali, og ikke minst øya 1,5 time med båt utenfor Bali, Gili Trawangan. Har lyst på flere deilige late dager der med snorkling og kanskje litt dykking. Har jo nevnt at jeg er litt redd for å dykke, men er på nippet til å bli overtalt.
Skal dere noensinne besøke favorittøya mi, så kan jeg så absolutt anbefale dere Hotel Vila Ombak. Vi bodde i en Delux Family Bungalow, og jeg savner utedusjen noe enormt. Som regel når man har vært på ferie, elsker man å komme hjem til sin egen do og dusj med godt trykk, men ingenting slår utebadet på Vila Ombak.
Hotellet ligger på sørenden av stripa, helt perfekt. Det var her de kjørte kinokveld på stranda hver kveld, en herlig avslutning på kveldene for oss som hadde med oss lille Mille-mor.
Skal man bo her, så er det et must å ligge å slenge ved “the hidden pool bar”, husk å let etter den! Jeg pleier aldri å bruke tid ved bassengkanten, men her kunne jeg nok tilbragt flere timer hver bidige dag. Nytt, stille og rolig, og alltid en ledig seng.
We will come back, Hotel Vila Ombak…I promise ♥
Mille:”Two fried egg, please…”. Engelsken har blitt flittig holdt i sjakk.
Nå er jeg ganske så “sliten” etter å ha sett dagens etappe av Tour de France. Fyttikatta for noen tøffinger. Ble bitt av basillen for noen år siden, og har faktisk fått med meg spurten i Paris. Prøver å få Bjørn Erik til å like det litt også, men han griller i steden. Jaja, hver sin smak….
Mommo har akkurat sendt bilder med lille snuppeline som bader i sjøen på Østlandet. Hun storkoser seg, og var så absolutt ikke klar for å komme hjem til oss på leeeenge. Da er det godt å ta frem bilder med gode minner fra ferien vi nylig var på.
Gili Trawangan, en minnerik solnedgang i vakre Indonesia ♥
Jeg har litt problemer med å sove for tiden. Det kan ha noe med at tempoet og opplevelsene i det siste har gjort at jeg har stupt til sengs hver bidige kveld. Nå som det plutselig skjer svært lite, og jeg hverken har hund eller barn som trenger meg, blir jeg ikke sliten, og behovet for søvn særlig stort. Godt å vite at jeg allerede til torsdag skal finne fram festivalteltet og begi meg ut på nye eventyr med gode venner og bamsefar Bjørn Erik.
Nå som jeg har litt tid til overs og jeg endelig har et nettverk som fungerer optimalt, må jeg få delt resten av Bali og Gili Trawangan opplevelsene mine med dere. Har fortsatt en masse å dele før jeg avslutter med en oppsummering av hva som er et “must” å vite hvis man selv skal ta turen.
Vi valgte altså å dele opp ferien vår i tre. Vi startet på Bali i Seminyak, tok deretter båt over til Gili Trawangan og avsluttet på Bali, Kuta Beach. Gili Trawangan var nok stedet som appelerte mest til meg. Følte meg nesten som en backpacker, og fikk derfor ungdomsdrømmen min oppfylt.
Vi tok båt fra Bali, Pandang Bai og over til Gili Trawangan. Turen tok 1,5 time og var bittelitt tøff. Fikk råd hjemmefra om å ta med reisesyketabletter, men hverken Mille eller jeg blir sjøsyke…men Bjørn Erik ble det. Stakkaren svetta godt der en stund, men med nesa luftende ut av vinduet gikk det på et vis.
Det litt snodige ved å dra fra Bali til Gili var å dra fra et hinduistisk samfunn til et muslimsk. Alt av små templer, røkelser og offergaver som vi så hvorhen vi gikk, opphørte. Begge stedene snakker indonesisk, noe alle de 248 millioner menneskene i Indonesia må lære seg, men allikevel snakker de to øyene totalt forskjellig lokalt språk. De på Bali kan altså ikke forstå hva de sier på Gili, litt merkelig egentlig, for de er kun en liten båttur fra herandre. Det er hele 740 forskjellige språk i Indonesia og det gjør det hele ganske så komplisert. Det virket på meg som om de lokale visste veldig lite om hverandre. Ingen vi møtte på vår vei hadde noensinne vært på reise vekk fra fødeplassen sin.
Å komme til Gili Trawangan var helt fantastisk. Ingen biler, ingen mopeder, kun hester og sykler. Man måtte ta av seg skoene og hoppe i vannet for å komme i land, for her var det ingen stor kai å legge inntil. Fikk litt panikk når jeg forstod hvordan vi måtte komme oss til hotellet vårt som lå sydøst på øya. Jeg var lite keen på å la de små ponniene dra store meg og alle baggasjen vår. Vi løste det ved å haie til oss flere hestetransporter. Fordelte oss og baggasjen, så det ikke ble så mye for hestene å dra på. Sa også høyt og tydelig i fra om at vi ikke hadde hastverk. Kusken trengte ikke å få hestene til å galoppere, noe som visttnok var helt normalt. Ikke for familien Thorsen, hesteelskerne, no way, we are NOT in a hurry!
Vi valgte derfor å forflytte oss rundt på øya med sykler. Hvis jeg ikke tar helt feil er stien rundt på ca. 8 kilometer. Vi brukte en time på å sykle, med litt drikkepauser og en del bildeshout underveis, men kunne nok fint spasert rundt på to timer. Jeg merker når jeg sitter her hjemme og mimrer nå, at det blir viktigere og viktigere for meg å komme meg tilbake på et vis.
Når man kan bo og spise godt, samtidig som livet utenfor døra di har en så absolutt laidback atmosfære, uten mas og stress, ja da er livet ganske så deilig…
Dere kan tro vi var spente den dagen vi satte nesa vår mot Gili Trawangan..
Ikke lange biten fra Padang Bai til bittelille Gili Trawangan…
Enkleste frøken å reise på tur med…
En smule kultursjokk…det var bare å senke skuldrene og ikke minst tempoet.
Et dykkerparadis…
Det er nesten, bare nesten så jeg fikk lyst til å lære meg å dykke etter å ha sveipa innom reisebloggen til “Alex in Wanderland” her. Bjørn Erik SKAL ta dykkersertifikatet, men jeg er altså litt ambivalent til det. Redd rett og slett. Time will show.
Nei, nå må jeg røske meg ut av denne drømmeverdenen og se å få gjort noe fornuftig. Vi får heller skrives igjen litt seinere.
At vi for noen dager siden stod i vannkanten med deilig sand mellom tærne og plutselig er hjemme igjen i windy-Stavanger er ganske så ubegripelig. Flyturen på først 9 timer, pausen på 8 timer på flyplassen i Qatar og siste etappen på 6 timers flytur til Gardemoen, var ganske tøff. I tillegg kjørte vi hjem via Fredrikstad, storshoppet i Sverige for så å ta ferjen Strømstad-Sandefjord. Det var helt umulig å kjøre videre etter båtturen, da var det ikke mere futt igjen av noen av oss. Vi stoppet og sov noen etterlengta timer og det gjorde underverker, så bilturen hjem til Stavanger ble ikke så ille allikevel.
Må få nevne at det igjen var godt å klemme mammaen min på hytta i Fredrikstad. Spiste, lo og koste oss litt før vi dro videre, men denne gangen uten Mille, Pippi og Snow. Tenk det da dere, Mille skal på mommo-ferie i 2,5 uke! Sammen skal tuppene leve ut hyttelivet. Regner med at det blir sene sommerkvelder og ikke minst lange late morninger på dem. Mille dytta oss inn i bilen for å fortest mulig ha mammaen min for seg selv. Smilet gikk trill rundt på trioen som vinket oss avgåde. Vel, ikke på Pippi, hun satt på armen til mamma og peip…men det tar jeg med knusende ro. Mamma sendte sms og sa at alle jentene mine storkoste seg og at alt var i skjønneste orden.
Nå står jeg i knærne med skittentøy, men utpakkinga er nesten ferdig. For aller første gang hadde vi mindre vekt i koffertene når vi kom hjem enn når vi dro. Vi har omtrent ikke shoppet en ting, og det har faktisk til en forandreing vært ganske deilig. Hadde tenkt å komme tilbake til dere med masse småtips om Bali, for det er absolutt et sted dere burde sette på ønskelista deres for reisemål, men først må jeg jo bli ferdig med alt jeg har opplevd. Har fortsatt masse bilder å gå igjennom, så jeg håper dere er klar for litt mere Bali-vibber?
Nå må jeg få fortelle om hvordan det var å bo på Hard Rock Hotel Bali. Vi valgte dette rett og slett for Mille sin skyld, for Bjørn Erik hadde lest at de satset mye på barna. Vi ville avslutte med brask og bram, slå på stortromma, og håpet på litt Rock´n Roll for oss voksne også…men det kunne vi se langt etter. For dette hotellet er kun for barna! En stor happy barnehage…grrr. Veldig kjekt for Mille-mor, men et lite mareritt for oss.
I tillegg så var hotellet proppfullt av ekstremt rike arrogante asiatere. Vi er vant til å smile til gjestene vi møter i gangene og til frokost, vi sier gjerne “good moningen”, men ikke her nei. De så ikke på oss, de levde mer eller mindre i sin egen verden. Det glitret i Rolexér og merkeklær og noen hadde faktisk en nanne til hvert barn. Gud bedre, så snobbete og så til de grader langt fra min verden. Jeg kan jo ikke fordra den måten å hevde seg på. De sneik i køene, snakket høylydt og lot ungene gjøre akkurat hva de ville.
Så Hard Rock Hotel var så absolutt ikke “my cup of tea”. Når vi allikevel hadde bestemt oss for dette, gjorde vi det beste ut av det og lot Mille være med på alt kaoset, som hun forøvrig elsket. De spilte hennes musikk, de danset og lekte, så hun glemmer nok ikke det her med det første.
Mille, ro deg ned! Du får ikke puste i det tempo der!
Maten var det ingenting å klage på…
Et eventyrhotell for barn, men et bråkete og ganske så stressende hotell for oss voksne. Til tider så kunne man høre forskjellig musikk samtidig, og techno var mer populært enn rock som vi trodde var imaget til stedet.
Vi var her så lite som mulig, men lot altså Mille få viljen sin av og til. Må få nevne at hun egentlig er fornøyd bare hun får lov å stå på hendene i vann. Være seg i sjøen eller i bassenget, spiller ingen rolle.
Nå har jeg fått sovet og kan derfor begynne å planlegge litt. En av podene har bursdag i morgen, så nå må jeg få pakket noen pakker og kommet meg opp på Postkontoret. Rekker nok ikke fram til i morgen, men jeg er nok unnskyldt.
Vet ikke helt om det er godt å være hjemme igjen, må få kjenne litt på det først. Det som er kjekt er at sommeren ikke er over ennå. Jeg har ennå fem ukers ferie igjen før jobb, og planene er mange, så jeg klager så absolutt ikke!
Da setter vi snart nesa vår hjemover igjen. Hmmm…har vel egentlig ikke så veldig lyst, men tror ingen av oss har godt av mere egg og bacon til frokost. På tide å komme tilbake til “reality” og ikke minst Pellemann som jeg tror har savna oss bittelitt.
Ja, her har dere altså Kuta Beach. Vi ble frarådet fra å dra hit, men nå angrer vi faktisk på at vi ikke tilbragte mere tid her. Fyttikatta for noen kule bølger! Det er jo det vi digger mest. Folk sa det var litt kjas og mas med selgere her, men det er ingenting i forholdt til gatelivet i Spania eller Hellas. De forstod ganske raskt at vi ikke var noen fancy folk som trengte smykker, klokker eller hårdill. Så etter ti minutter lot de oss være i fred.
Den perfekte plass å lære seg å surfe på, så neste gang, jada jeg tror det blir en neste gang, så skal han far få surfe så mye at han vil, helt til han får det skikkelig til. Til nå har vi kun bodysurfa på sånt lite brett, men det er så absolutt på tide å lære seg å gjøre det skikkelig.
Tror nok duoen min fikk skjørt seg litt allikevel. Både Mille og Bjørn Erik kunne omtrent ikke gå etterpå, for hele kroppen var forslått. Mille fikk seg en bølge i bakhodet der som virkelig slo henne ut et lite øyeblikk, men som alltid gikk det bra. Det var verre med skrubbsårene mellom beina…de må nok pleies litt.
Normalt så pleier lesertallene å gå kraftig ned i ferien, men denne gangen er det superkjekt å se at at dere tar dere tid til å sveipe innom. Setter utrolig stor pris på det!
Som dere ser så fortsetter Bjørn Erik å presse oss tuppene til å være med på alt mellom himmel og jord, men akkurat denne gangen så storkoste jeg meg. For firehjuling har jeg vært borti før. Kanskje ikke så stor og med så mange hestkrefter, men det måtte kanskje til med det terrenget som lå foran oss.
I to timer kjørte vi gjennom et helt fantastisk landskap som hele tiden var i forandring. Vi dro langt opp i åsene, gjennom riskmarker, appelsinplantasjer, landsbyer, ned kjempebratte knauser opp nesten umulig bratte bakker og ikke minst gjennom store søledammer. Wow, for et adrealinkikk!
Bare oss tre, sammen med en guide storkoste gjennom eventyret. Jeg var helt kaputt når vi var ferdig, for det tok på å være så skjerpa over så lang tid. Men fyfader så moro!
Det var deilig med en etterlengta drikkepause og egenplukka appelsiner…
Kom levende fra det her også! Neida, nå tuller jeg bare. Fantes faktisk ikke redd en plass, dette var bare kjekt!
Da begynner det vel å bli dag hos dere der hjemme også. Nyt den!
Ja, i går hadde altså han far lagt opp til den ekstremsportdagen langt oppi åsene her. Tror ikke jeg har vært så redd på lenge!
Vi dro tidlig om morningen og var ikke hjemme før i kvellinga. Det var ganske langt å kjøre, men det var virkelig verdt turen. For vi endte opp langt inne i bushen, ganske høyt i landet og fikk oppleve “country-side” livet så til de grader. Langt fra turistene, vekk fra sjas og mas. Det var altså så vakkert der!
Jeg hadde ingen anelse om hva vi skulle være med på. Fikk kun vite at det var ufarlig. Ufarlig meg i ræææææva! Jeg ble altså så stressa der et øyeblikk. Særlig når jeg hadde kommet godt i gang og skjønte at det ikke var noen vei tilbake.
I hele to timer fløyt vi på hver vår lille oppblåsbare båt. Langs trange helt overgrodde elveleier til små og STORE fossefall. Gurimalla, jeg skjønner ikke at jeg turde!
Jeg ble rett og slett litt engstelig der et øyeblikk, for strømmen var så sterk, og til tider så det neste umulig ut å forsere noen av fossene uten å slå seg forderva i alle steinene som var rundt oss på alle hold. Men sikkerheten var stor og nøye planlagt. Vi hadde med oss hele fem guider, og de stod på alle de vanskelige stedene og sørget for at vi kom oss forbi dem like hele.
Mille og Bjørn Erik gapskrattet og lo seg gjennom hele eventyret…jeg derimot var litt på tuppa og pustet lettet ut når beskjeden “calm and easy last 25 minutes left” endelig kom. Var faktisk glad jeg overlevde jeg….neida, eller joda, dette er langt unna min komfortsone. Om jeg hadde gjort det igjen? Ja, faktisk! Alle kan ha godt av å få hjertepumpa opp noen hakk en gang i blant.
Tøffeste jenta ever! Hun frykter ingen fare når det kommer til ting med fart og spenning. Hviner og ler og er helt ustoppelig…
Jeg skriker før det har begynt jeg…
Bjørn Erik:”Jeg tror du var helt under vann der et øyeblikk, Nina?” Jeg:”Ehhh nei, tror ikke det” JODA! Ikke særlig “classy” det siste bildet der, men det beskriver godt hvordan jeg opplevde situasjonen, thihiii…
Nå er det natta. En meget sliten gjeng ligger som noen slakt spredt rundt omkring her. Vi var oppe klokka syv i dag, for han far vil utnytte de siste dagene maksimalt. Så det ble ingen strandkos denne dagen heller, men fyttikatta for noen fantastisk ekstremsport opplevelser vi hadde. Vi har altså tilbragt dagen i fjellet, og jeg gleder meg til å dele galskapen med dere i morgen.
Kroppen var helt mørbanka når vi kom hjem i åtte-tiden i kveld, så snuppeline og jeg tok oss en velfortjent balinesisk massasje over hele kroppen. Åhhh, det gjorde godt. Så godt at vi faktisk satser på det i morgen også. Mille synes forresten det var dødskult å ikle seg den sorte papirunderbuksa. Vet nå ikke helt om jeg var enig i det…
I dag tvang vi oss til å gå på Hard Rock Cafe for å spise sein middag. Eller tvang og tvang “Fru Blom”. Maten der er jo helt fantastisk, men vi har likssom vært så mye mer opptatt av de lokale restaurantene her enn å gå på det faste og vante. Men det var umulig å gå langt med Mille i kveld. Hun var så sliten at dette ble det smarteste valget. Vi bor jo her, så da sier det seg selv at vi var nødt til å stikke innom før eller siden.
Vel, overskriften i kveld ble nok noe misvisende. Det ble selvfølgelig ingen “rocka” kveld. Vi sang litt over den møreste spare-ribsén ever, men måtte skippe desserten til fordel for senga.
Tuppene fikk endelig lufta de sommerglade Me&i kjolene…
Ønsker dere en fortsatt fin kveld! Vi har akkurat fått med oss at Lura Bulls, Bjørn Erik sitt gamle amerikanske fotball-lag, har blitt Norgesmestere. Flott å kunne ligge her i senga på Bali og se kampen live over nettet. Det er bare å gratulerer gutter! Knallbra!
