Hallo igjen, fra Gili Trawangan, mitt paradis på jord ❤
Reisen hit ble litt av en prøvelse, men vi kom nå frem til slutt, noe dessverre mange måtte se langt etter i dag. På denne tiden av året kan det nemlig oppstå en del vind og høy sjø, så båtene har ikke kunnet frakte folk til og fra øyene de siste dagene. Det er først i dag ferjene begynte å gå igjen, og det var totalt kaos i havna. Vi møtte på mange sure og utålmodige folk, så vi trodde vel i utgangspunktet vi også måtte returnere tilbake til Kuta igjen. Jeg har derimot verdens mest forhandlingsdyktige mann, og sannelig klarte han ikke å kapre tre billetter og få oss ombord som de siste. Turen over til havs er derimot en helt annen historie, så bli heller med på eventyret vårt dagen før.
Alle tre sover utrolig godt her nede. Sengene er übernaise, og etter å ha vært på farta omtrent hele tiden fra vi kom hit, stupes det i seng hver bidige kveld. Det var derfor null problem å køye allerede klokken 19 her forleden, da planen var å stå opp grytidlig, allerede klokken to på natta dagen etter. For vi har alltid hatt en drøm om å få oppleve delfiner i deres eget frie element. Det kan man her på Bali, men da må man kjøre helt nord på øya, til Lovina bukten. Det ideelle er å være ombord i egen båt allerede klokken seks om morningen, ved soloppgang, og det var det vi satset på når vi spente møtte opp hos sjåføren vår til avtalt tid den dagen.
I svarte natta kjørte vi altså på omtrent bilfrie veier. Sving etter sving forserte vi, og vi besteg det høyeste punktet på øya på hele 1390 moh på kronglete veier, i snirklefart. Jeg er søren meg sjeleglad for at vi en periode faktisk kjørte i mørket og i noe vi først trodde var tåke men som viste seg å være et skydekket, for hadde jeg visst hvor bratte heng vi var i, hadde jeg kasta opp av redsel.
I god tid før klokka var seks var vi fremme, og sjåførens kompis stod klar med egen båt og en kølsvart kopp nydelig kaffe (i følge BE). Løsbikkjene og den mørke sjøen var noe skummel der og da, men spenningen på det vi skulle ut på, overdøvet redselen for det ukjente. Vi klatret alle ombord med sommerfugler i magen, og utover i intet bar det. Litt overskyet, så den spektakulære soloppgangen ble det så som så med, men med tanke på hvor varmt det hadde blitt med strålende sol, er jeg glad den uteble.
Det første møte med delfinene er nesten helt ubeskrivelig. Man speider og speider, og plutselig dukker de vakre skapningen opp for å puste. På tre sekunder er det over, og man sitter igjen med et “wow” og et smil på leppene. En skulle nesten tro de visste hva de gjorde med oss, for ikke lenge etter gjorde de det igjen. De kom mot båten, var oppe og trakk luft og viste seg frem i all sin prakt, for så å forsvinne igjen. Slike holdt de på i to timer, og vi sluttet å telle hvor mange ganger de lekte med oss etter å ha opplevd dem hele åtte ganger.
Etterhvert kom sola frem, og i dagslyset ble både Lavina Beach og alle løshundene mye mindre skumle. Vi inntok en enkel lunsj ene og alene i sammen med de lokale, satt stille og nøyt roen, og tok innover oss alle inntrykkene. Jeg var veldig usikker på om jeg i det hele tatt hadde husket å ta bilder underveis, om jeg hadde klart å fange de magiske korte øyeblikkene…og det hadde jeg ❤
Wow, endelig, der var de!
En skulle tro de gjorde seg til med vilje. De kunne fint ha stukket av, men kom heller tilbake gang på gang…
Nå har flokken min sovna rundt meg her. Klokka er snart ett på natta, og jeg gleder meg virkelig til morgendagen og tiden fremover her på Gili.
Ønsker dere alle en riktig god helg!
Klem Nina
Instagram: nthorsen
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell
#sommer #ferie #mammablogg #bali
