Umåtelig vakkert ❤

Åhhh, halleluja, dette var tidlig, dere!

Erfaringsmessig, har Mille mest energi fra morningen av, så i dag har han far bestilt båttur til oss allerede fra klokken ni. Det betyr at vi må være klare til frokost allerede halv ni, og samtidig være ferdig pakka til å dra rett etterpå. Så når dere der hjemme er klare for å stå opp, er nok vi allerede kommet hjem igjen, tenker jeg. Forhåpentligvis har vi snorklet med skilpadder og en rekke fargeglade fisker, og ikke møtt på haier som Mille og Bjørn Erik erter meg med.

I går kveld derimot, syklet Bjørn Erik og jeg ti minutter rundt på den andre siden av øya for å se solnedgangen. Den er altså så umåtelig vakker her, og kanskje noe av grunnen til at jeg så gjerne ville reise tilbake hit. Det å sitte henslengt i en sakkosekk med sin kjære ved sin side å få oppleve dette vakre i sammen, er bare helt amazing. Hadde Mille vært sprek nok, hadde vi nok gjort det her hver bidige dag, men hun så heller sitt snitt til å få være aleine en stund å se Cartoon Network i stedet. 

Det var utrolig deilig å bevege på seg litt for en gangs skyld. Det går jo nesten av seg selv å sykle her. Padde flatt, og grusveien har faktisk blitt litt bedre siden sist. Vel, jeg var ikke så veldig høy i hatten når vi skulle hjemover igjen, for det var umulig å unngå å treffe på noen ganske så store hull i kveldsmørket. Det hadde nok vært lurt å ha med seg en liten lommelykt hjemmefra, men hallaisendaisen, jeg kan ikke huske på alt heller.

Da ble det altså tid til en bitteliten date allikevel ❤

Me:”Nå skjer det far, nå skjer det! Ta masse bilder!” Bjørn Erik:”Ehhh, nei!”

Så vakkert!

Litt klissklass…

Det ble bekmørkt rett etterpå, så vi var raske med å komme oss hjem igjen til snuppeline…

Nei, nå må jeg løpe dere, fiskene kaller!

Ønsker dere alle en riktig så god start på uken, klem Nina

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

 

#ferie #sommer #bali #reise

Jaja, jeg må vel bare krype til korset og innrømme at det var verdt det…

Heihei, igjen, fra Giili!

Jeg skal ikke bruke all verdens tid på formen til Mille i dag, men må få nevne at det ble et lite tilbakefall i går. Hun badet nok litt for mye i bassenget. Der og da kjente hun ikke at hun gjerne trengte å hvile litt inni mellom slaga, og vi som foreldre glemte oss helt ut. Vi nøyt å se henne le igjen, og vi trodde ærlig talt hun var klar for det. Jaja, sånn kan det gå, så i dag er vi tilbake til å kun chille på stranda.

Dette innlegget blir derfor en liten digresjon fra vi var på Bali, og det må jeg nesten få lov til siden det er begrensa hvor mye jeg kan få ned på papiret om “livet rundt solsenga mi”. Særlig med tanke på at jeg i utgangspunktet ikke er så glad i å sole meg. Dere skulle ha vært flue på veggen her tidligere i dag. Jeg må nemlig finne på noe, for å ikke kjede meg i hjel, så i dag ble det “Nina leker med bokstavkjeksen til Mille i sanda”. Ikke særlig kreativt, men sånn går no dagen.

Min kjære Bjørn Erik er som jeg har nevnt tidligere ungenes aller beste aktivitetsleder. Ikke bare digger han tanken å gjøre noe kjekt for dem, han elsker alltid opplevelsene selv også. Er det en ting jeg gjerne styrer unna, så er det vannparker. Jeg var stor fan før, men nå som helsa skranter, er jeg livredd for å bli verre av ting med fart og spenning. Derfor følte jeg meg en smule raus når jeg inviterte gjengen min med på den godt omtalte vannparken Waterbom Bali. Jeg fant meg en stille og rolig solseng i skyggen og blogga, mens “ungene” forsvant ut på sprell.

Det var ikke mye jeg så til dem den dagen, men av og til kom de heseblesende innom for å “rapportere”. Bjørn Erik som har opplevd det meste av dette før, kunne fortelle at dette var bra greier. Det var nok av spennende attraksjoner å velge mellom, og det beste av alt, han fikk lov å ha med seg GoPro kameraet, YEEEAH! Fyttikatta så deilig det må være å fortsatt klare å finne barnet i seg som godt voksen. Dere skulle nemlig sett geipen på dem begge når herligheten stengte. De kunne med andre ord ikke få nok ❤
 

En utrolig fin familiepark, et moderne anlegg, som i tillegg til alle skliene kunne by på flere bassenger, restauranter og egen spa avdeling.

På den grønne nederst til høyre var max kg for to i flåten 160 kg. Ikke rart Bjørn Erik og Mille omtrent føyk over kanten. Mille tok på den oransje kanten. Den ble derfor kun med denne ene gangen.

Moroklumpen min…

 

 

 
 
Bjørn Erik har som sagt klart å filme mange av de kuleste opplevelsen fra dagen, og jeg håper virkelig jeg klarer å få de med her. Hvis ikke legger jeg ut snutten på siden min seinere i dag. 
 

Nyt søndagen i dag dere, klem Nina

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

 

#ferie #sommer #bali

Salmonella er noe driiit, men nå går det mye bedre, og det er helt slutt på å drikke milkshake…

God morgen, fine dere ❤

Her på Gili Trawangan har vi akkurat våknet selv, alt for seint til å rekke frokosten som slutter halv elleve, men det gjør ingen verdens ting. Alt her nede handler jo nå om at Mille skal bli frisk og ha det bra, og søvn er jo den aller beste medisinen.

Hun fikk altså påvist salmonella forgiftning allikevel, noe svakt, men det er helt sikkert fordi hun har hatt det en stund, og så har hun i mellomtiden klart å kvitte seg med det meste selv. Husk Mille har ekstremt høy smerteterskel, hun klager veldig sjeldent når hun har det vondt, men denne gangen har hun helt klart hatt det tøft. Hun har hele tiden fått medisiner mot diaré og oppkast, men utenom Apocillinen vi hadde med fra Norge, har hun tatt noe for den agressive Salmonellaen. Det har hun derimot nå, og det er ikke ofte hun kjenner magevondt lenger. Slappfisk er hun jo så klart ennå, og magen som omtrent er helt tom, gir henne mye gass i magen som må rapes ut, men nå føler vi i alle fall at vi har en viss kontroll.

I går etter at sola gikk ned på stranda hvor både Mille og jeg duppet av, dro vi tilbake på rommet og lot Mille sove enda et par timer. Når hun våknet, sa hun endelig de etterlengta ordene: “Jeg er sulten”. YES, endelig ønsket hun av egen fri vilje å spise noe, og det har jeg altså venta på en evighet nå. Klokka var vel nærmere 21, men her på Gili er det ennå “tidlig” for mange, så da bar det av sted for å kjenne på kveldslivet her på øya.

Det er altså en fryd å rusle rundt i gata her på kvelden. Folk slapper virkelig av i godt lag hvorhen du ser. Enten henslengt i sakkosekker på stranda, rund koselige restaurantbord eller gående rundt som oss. Det koster en slikk og en ingenting for en øl her nede, så folk velger heller å slå seg ned i grupper å ha vorspiel ute, enn å sitte på kjedelige hotellrom. Etterhvert rusler de videre til et par utrolig kule utesteder hvor man faktisk danser ute i gatene og på stranda. Det er jo som jeg har nevnt tidligere kun en gate her, en liten grusvei som går rundt hele øya, så det er umulig å ikke få dette med seg.

Mille synes dette var stas. På veien hjem etter å ha fått i seg en halv barnemeny med mat, planta hun hånda si godt inn i pappa sin trygge, og gikk gjennom alle disse danseglade menneskene med store øyne. Det er jammen meg godt vi har noen år igjen før vi skal slippe henne ut i dette. Vi kan jo håpe hun kanskje ikke synes det er så stas, men er hun som oss andre i familien, så er jeg redd hun liker å få lufta dansefoten en gang i blant hun også…

 

Tenk dere det kaoset når folk skal finne sykkelen sin igjen etter endt festing…

Jeg blir så glad når jeg ser folk bruker sykkel og tar beina fatt i steden for å benytte seg av disse stakkarne…

I dag tar vi det fullstendig med ro og går ikke ut før sola er på vei ned igjen. Vi skal nemlig forsøke oss på en solnedgang på andre siden av øya, og det krever en bitteliten sykkeltur. Det er greit å foreta seg den uten at det er så alt for varmt, men først må vi jo selvsagt teste ut formen til snuppeline. Akkurat nå spiser hun mariekjeks i senga til pappaen sin og drikker masse vann. 

 

Ønsker dere alle en finfin dag, klem Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

 

#ferie #sommer #reise #bali #mammablogg

Nytt legemøte…

I dag gikk rullgardina ned igjen, eller det har vel ligget i luften et par dager nå, for Mille blir ikke bedre. Jo, hun har sluttet å kaste opp og feberen viste seg bare den første natta, men ellers er det en evig kamp med å få henne til å spise og drikke. Drikke gjør hun etter tre mas og en truing, men mat er omtrent nytteløst. For dere som kjenner jentungen vår, så forstår dere godt at hun ikke er i form, for til daglig er det nesten motsatt. Da må vi passe på at hun ikke spiser for mye, rett og slett fordi hun ikke har metthetsfølelse.

Formen hennes er elendig, og hadde hun fått velge, hadde hun vært på rommet 24/7. Jeg overdriver ikke hvis jeg hevder at hun ligger strak 23 timer i døgnet. Den resterende timen bruker hun til å gå til stranda, bassenget, eller henge over et restaurantbord. Dette hadde ikke bekymret oss hvis vi hadde vært hjemme i trygghet nær egne leger. Da hadde vi tatt det hele med knusende ro, men her blir det veldig stressende fordi vi konstant streber etter å gjøre alt i vår makt for å tilrettelegge dagen slik at hun har det så bra som overhodet mulig.

Ferien ble ikke akkurat slik vi hadde tenkt den nei, for som sikkert mange har fått med seg, jeg soler meg ikke. Jeg kan ikke fordra å ligge pal på en solseng, og jeg takler i alle fall ikke kontinuerlig sol på meg. Nå har jeg ikke noe valg, for selv om vi de to siste dagene har fått Mille ut av rommet, klarer hun ikke mange stegene av gangen. Vi er nødt til å holde oss på resorten her, så hun kan hvile på en solseng. Det er nok derfor jeg for en gangs skyld er punktlig med bloggen hver dag nå, rett og slett fordi jeg ikke har annet å gjøre. Bjørn Erik har ordna 9 nye GB data til meg, til skarve 103,- NOK, så der har dere grunnen til hyppig bruk av snapchat, blogg og ikke minst Instagram. Jeg er nemlig nødt til å finne på noe, få tankene bort fra bekymringene, så derfor har dere mer eller mindre blitt bombandert der hjemme…

På seks dager har jeg hatt over 10.000 lesere, og jeg burde jo vært kjempefornøyd, men jeg klarer liksom ikke helt å juble. For nå skulle jeg jo tatt dere med rundt på øya her, på den ene sykkelturen etter den andre. Båtturer skulle vi vært på, så dere kunne få se noen av de andre øyene her også, og jeg hadde gledet meg vilt til å vise dere livet under vannoverflaten. Derfor må dere dessverre ta til takke med nok en dag rundt området her, men jeg trøster meg med at dette så langt i fra er verdens værste plass å være “stranda” på, for det er jo umettelig vakkert her ❤

 

Etterhvert som strandlivet blir litt i kjedeligste laget, forsøker vi å avslutte dagen her ved det minste bassenget. Det er roligere her, vel man hører altså ikke bølgeskvulp…

Jeg er garantert mer på nett her enn hjemme. Oppdaterer meg på alt, og har til og med allerede fått bestilt bokbind til det nye skoleåret…

Det eneste gangen vi får fram smilet til Mille, er når vi får lokket henne ut i vannet. I går var det hele to ganger, men etterpå måtte hun hvile, og da sovner hun…

Da har vi fått svarene på blodprøvene vi tok tidligere i dag (her er klokka snart halv tre på ettermiddagen). De finner ingenting unormalt gæli lenger, utenom at hun er dehydrert. Vi fortsetter derfor med å gi henne “elektrolytter”, et pulver hun får i vannet sitt, med diverse stoffer kroppen trenger, og krysser vi fingrene videre for at hun snart blir bedre. 

Dagens Gili tips: Skal du en dag besøke dette herlige paradiset, bør du velge hotell med egen badestrand. Det viser seg nemlig sånn, på Bali også vel og merke, at solsengene her kun er forbeholdt hotellenes gjester. De er ultrastrenge på dette, og det er altså så kipt ser jeg, for de som ikke er så heldige som oss. Når man har blitt så godt voksne som oss, er det nesten et “must” å ligge godt på stranda. En luksus jeg i alle fall ikke klarer meg uten…

Da har dagen begynt hos dere også, regner jeg med, så ta godt vare på den ❤

Klem Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

#ferie #sommer #barn #mammablogg #bali

Se hvem som er på beina igjen!

God morgen!

Jeg bruker sjeldent utropstegn, liker ikke folk som skriker, men i dag må det være lov. For se hvem som er på beina igjen da, dere. Selveste Mille Margrete Poppe Thorsen ❤

Det tar sin tid om morningen å få henne i gang, for da spiller ikke kroppen helt på lag, men i dag var hun nå i alle fall med å spise frokost frivillig. Ikke sånn som i går hvor vi faktisk måtte true henne med å legges inn for intravenøst hvis ikke. Da nærmest bar vi henne til solsengen og la henne under en diger parasoll, og jeg må innrømme at jeg kjente meg ikke akkurat som verdens beste mamma akkurat da.

Hun lå å døste av i noen timer, men plutselig kviknet hun til og ville bade. Wow, da var ikke mr. Gadget pappa sein med å hente frem GoPro kameraet, for endelig var snuppeline på vei tilbake til oss igjen. Fyttikatta så godt det var å se det smilet igjen ❤

 

DCIM101GOPROG0191735.JPG

Jeg trodde nesten jeg så syner…

DCIM101GOPROG0191709.JPG

DCIM101GOPROG0191750.JPG

DCIM101GOPROG0191702.JPG

DCIM101GOPROG0191749.JPG

Bjørn Erik elsker alle duppedittene sine, kunne helt sikkert gått rundt med dette kameraet 24/7…

DCIM101GOPROG0191745.JPG

DCIM101GOPROG0191757.JPG

DCIM101GOPROG0191761.JPG

Mille har veldig lyst på den etterlengta spa behandlingen vi har lovet henne, men først må hun bli litt piggere synes jeg. Mye bedre å få slik belønning etter en lang dag på sykkelen, eller etter båtutflukten vi har planlagt litt seinere i uka. Hun har det uansett ikke så gæli her hun ligger ved siden av meg akkurat nå. På solseng mellom meg og Bjørn Erik, i skyggen langt inn i YouTube land med Dennis og Prebz. Hun synes det er ganske fælt å ikke få med seg kinofilmen med dem som er kinoklar allerede i morgen, men jeg har overbevist henne om at den fortsatt er å se når vi kommer hjem igjen.

Nei, nå ble det varmt under parasollen her dere, så jeg får ta på meg de “lekre” badeskoene og komme meg ut i vannet en tur. Ønsker dere alle en super duper dag!

Klemmer sendes i klem fra optimistisk Nina-mor

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

 

#ferie #sommer #bali #mammablogg

Paradis…

God morgen, fra Gili ❤

Etter en ganske så positiv kveld med Mille i går, til sengs vel og merke, var jeg optimistisk på dagen i dag. Hun var selvfølgelig svak og fortumla når hun våknet, men vi forlangte at hun skulle forsøke litt frokost første gang på tre dager. Det er et lite stykke å gå, og sola varmet godt på veien bort, så når vi endelig fant oss et bord ute i skyggen med litt vind, sank hun dessverre i sammen og ville bare hjem igjen. Hun ble altså så dårlig av å bevege seg, og følte ikke at kroppen samarbeidet særlig godt. Magen begynte å velte seg igjen.

Det ble altså ikke no comeback for Mille i dag heller, så nå har hun fått medisiner og ligger på ei pute på Bjørn Erik og ser TV. Hun blir altså så trøtt av disse hestepillene hun har fått her nede, en for magen og en for spyinga, men vi vil ikke at hun skal sove seg gjennom hele dagen for så å kvikne til om kvelden. Nå tvinger vi henne til å se en film, og så ser vi om systemet roer seg såpass ned så hun kanskje kan bli med ut en tur. Det ligger nemlig en “hidden pool bar” rett her borte, og jeg tenker det kan være litt godt for henne å se litt andre ting enn de kjedelige veggene her. Hun kan ligge i skyggen under en diger parasoll med mitt store lette omslagssjal over seg. Det er i alle fall verdt et forsøk, få tankene hennes bort fra dette triste.

Jeg dupper jo av litt på dagen jeg også når Mille tar seg disse lange hvilepausene. Derfor våknet jeg grytidlig i går, og bestemte meg for å liste meg ut på en tur før de andre våknet. Sola var på vei opp og alle gjestene sov, men de ansatte var så smått begynt å forberede seg. Det var en drøm å rusle rundt her på hotellområdet ene og aleine. Jeg hadde selvfølgelig med meg kameraet, og tok en haug med snapper underveis. Gili Trawangan og Hotel Vila Ombak er virkelig vakkert. For dere som fulgte med på snap, sorry, dette innlegget blir nok litt dobbelt opp, men jeg kan ikke la vær å dele. I just love this place ❤

* Bildedryss *
 

Ja, her i andre etasje bor vi altså denne gangen. Sist bodde vi i en litt større bungalow med baderom ute, noe jeg elsket, men nå som Mille er så syk er jeg glad for at vi heller har et bad inne.

Hahaha, har dere prøvd å ta “selfie” med et digert speilrefleks kamera før? Helt tåpelig, så jeg er glad det var folketomt rundt meg.

Resorten har to bassenger og egen sandstrand. Det er derimot viktig å nevne at det på ingen måte er sand langt ut i vannet, så for å bade kreves det badesko. Jeg glemte at jeg hadde de med meg i sekken den første dagen, og har fått noen gode skrubbsår av alle korallene allerede, men nå har jeg lært.

Det er så godt å se at de mer eller mindre har avviklet å bruke disse små hestene til annet enn nødvendig arbeid her nede. For to år siden var det plenty av dem som slepte rundt på oss turister, men nå vet folk bedre. Det er en av grunnene til at vi reiser med ryggsekker alle mann. Det er nemlig vanskelig å dra rundt på kofferter på humpete grusvei.

Min første frokost her.

Sjekk ut dette treet, mitt favorittsted. Så vakkert…

Gjengen min sov fortsatt etter min lille spasertur, så ingen hadde merket at jeg var borte. Det var helt fantastisk å gå rundt sånn på morrakvisten før det ble varmt, så jeg har foreslått for de andre at vi kanskje kunne prøvd dette i sammen en dag. Det gjenstår bare å få snuppeline frisk nok, i morgen kanskje?

Ønsker dere alle en superduper dag, når dere etterhvert våkner ❤

Klem Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

 

#bali #sommer #ferie

Mille er i gode hender…

Da var det oss igjen.

Mille er fortsatt pjusk stakkars, men nå har legen her på hotellet gitt henne et hav av medisiner som vi gir henne til punkt og prikke. Jeg synes selv hun virker litt piggere, selv om hun skremte livskiten av meg ved å besvime i natt etter et do besøk. Hun satt nok litt for lenge og reiste seg opp for fort, men takket være snartenkt pappa, datt hun heller om i armene hans i stedet for å slå seg på de harde flisene.

Vi får som sagt ikke fått målt noe crp her nede, så da klarer vi heller ikke helt å se hvilken vei det går nå som hun har begynt på alle disse medisinene, men hun drikker godt og sier selv at hun føler seg litt bedre, så da satser vi på det. Vi blir nok værende på rommet en stund til, men i dag skal vi jobbe med å få i henne litt mat. Vel, kanskje ikke mat, men jeg har noen fiberholdige bokstavkjeks med fra Norge, og håper som sagt vi klarer å lokket i henne et par av dem. 

Klokka er snart elleve på dagen her nå, og Mille og BE har sovet til nå. Selv var jeg tidlig oppe klokka seks, og da gikk jeg meg en tur rundt på område her, ned til stranda og troppet opp som en av de første til frokosten. Jeg tok en haug med bilder og snappet et hel del, så nå ligger Mille og ser på min dag så langt, og “misunner” meg opplevelsen. Kanskje det får henne til å ville bli friskere enda raskere? Det er i alle fall lov å håpe ❤
 

Vi takket høflig nei til å la Mille ligge igjen her i går kveld med intravenøst, mot at hun raskt lovet legen å drikke alt vi ga henne.

For slapp til å gå selv, men pappa fikser…

Vi får nå tiden til å gå på et vis…

Ønsker dere alle en finfin dag, klem Nina

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

#ferie #helse #bali #mammablogg #sommer

Mille er syk…

Heihei, fra Gili…

Mille er dessverre fortsatt syk. Selv om feberen er borte spyr hun opp alt hun får i seg, og sover mer eller mindre hele døgnet. Vi vet ikke hva som har forårsaket det denne gangen, men det ligner på det hun dessverre får et par ganger i året. Det dukker opp fra intet, og rir kroppen hennes opp til et par uker av gangen, men forhåpentligvis ikke så lenge denne gangen.

Det er veldig typisk for Sotos-barn å gå gjennom dette hyppig som små. De første 5-6 årene hennes hadde hun noe lignende nesten hver bidige måned. Av og til klarte vi å finne ut hvorfor, det var gjerne øreverk, halsbetennelse eller betennelser i tærne, men i det siste finner vi altså ikke alltid ut hvorfor. Det er fortvilende, for vi ser hun sliter noe voldsomt.

Vi trøster henne med at det er lenge igjen av ferien, at hun garantert snart får bade og kose seg igjen, men det er en mager trøst mellom løpeturene ut på badet. Vi kjemper også en liten kamp ved at vi vil at hun skal drikke mest mulig. Det vil hun jo selvfølgelig ikke, for da velter det opp magen hennes igjen, men innimellom slaga sover hun godt og lenge og tar gudskjelov til seg væske og medisiner.

Bjørn Erik gjør alt han kan for at alle skal ha det bra. Han holder kontakt med legen, handler og holder motet oppe. I går sørget vi også for å se til Mille på skift, så vi begge fikk et par timers alene tid ute ved “Hidden Pool Bar” her på Hotel Vila Ombak. Det er uansett litt stusselig, for det er helt absurd at vi skal måtte gjøre dette aleine, men det er altså så nitrist å sitte inne hele dagen bak mørke gardiner. Jeg tok med meg lydboken min i går, og chattet med venner og familie der hjemme, for det er ikke til å stikke under en stol at folk er bekymra.

Dette har vi uansett vært gjennom utallige ganger før, så jeg veit det ordner seg til slutt. Plutselig en dag våkner snuppeline opp med et smil igjen, og ber oss raske på for å rekke frokosten (vi er nemlig så dårlig på det). Så hiver vi oss plutselig på syklene vi har leid, og så bærer det avgårde på nye eventyr.

Jeg må forresten få nevne at alle de ansatte på resorten her veit at Mille er syk, og jeg synes nå det var litt koselig å høre at de ber for henne hele hurven. Jeg er ikke religiøs selv, men tar gjerne i mot alt som kommer vår vei. Ler litt når vi hører moskeen ved siden av her, setter i gang. Det henter nemlig frem et ørlite rykk i munnviken til jentungen vår når vi sier:”Hør Mille, nå “synger” de for deg ❤

Nå har vi tvunget Mille ut på verandaen i fem minutter, mens rommet vårt har blitt vaska. Det tok alle kreftene hennes, men hun innrømmet at det gjorde litt godt å få seg en dusj å legge seg i reint sengetøy igjen. Nå drar pappsen ut får å få levert tøyet vårt inn til vask, og ikke minst lufta seg litt, mens jeg underholder frøkna. Det er fint at hun sover mye, men greit å være litt våken også, så hun ikke får problemer med nattesøvnen.

Klem Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

 

#sommer #ferie #bali #reise

Redselsfull båttur til Gili Trawangan…

Hei igjen, dere!

I natt våknet vi dessverre opp til ei syk snuppeline. Feberen var skyhøy, og hun hadde vanskeligheter med å finne roen. Gode omsorgsfulle ord fra pappsen, en kald klut på panna og ikke minst febernedsettende medisiner fikk gudskjelov en sliten kropp til å sovne igjen. Hun fikk noen gode timer på øyet, og våknet feberfri, men så absolutt ikke frisk.

Bjørn Erik har vært hos legen her på øya, som faktisk har kontor her på Hotel Vila Ombak, og han anbefalte oss å begynne på medisinene vi har medbragt, Apocillinen. De kan nemlig ikke måle crpén her, det er noe primitivt, så for å være på den sikre siden og ikke kaste bort dyrbar tid, tar vi sjansen på at dette tar knekken på uhumskhetene. Jeg forstår ikke helt hva det kan være, men er selvfølgelig litt engstelig for at ørene gir henne trøbbel igjen, siden vi har vært i et badeland, men hun mener selv hun bare har litt vondt i magen. Time will show, og vi krysser fingrene for at vi for en gangs skyld er heldige og at dette er noe raskt forbigående. Nå ligger vi alle i dobbeltsenga og ser på HBO. Jeg tror de har Harry Potter dag i dag, for nå sender de den ene filmen etter den andre med den eventyrlige trioen.

Det var forresten med nød og neppe vi klarte å komme oss ut til Gili Trawangan denne gangen. Lite visste vi at det i det siste har vært alt for urolig sjø til at båtene har kunnet gå. Man har to muligheter på seg til å ankomme øya. Enten med båt fra Bali eller med fly til Lombok og båt videre til Gili Trawangan. Vi kjøpte faktisk flybilletter forrige gang vi var her, men etter å ha hørt hvor lite flyet er og ikke minst hvor liten rullebanen er på Lombok, stod vi over. Jeg har ikke all verdens flyskrekk, men jeg er ikke noe fan av små fly, vind og liten rullebane. Vi valgte heller å ta en av de raskes båtene som bruker to timer over, og det satset vi på denne gangen også.

Til opplevelsesturene våre bruker vi ofte de litt ordentlige bilene som får lov å henge rett utenfor hotellet. Har du først tatt dem i bruk, er de på deg i løpet av et sekund og tilbyr seg å være guide og sjåfør på alt hva øya kan tilby. Vi har som sagt vært borti det meste her før, og hadde ikke de alt for store planene denne gangen, men fikk til en deal hvor sjåføren ordnet skyss og billett til havna, samt henting og kjøring til hotell og/eller flyplassen når vi returnerer. Det er veldig greit å ha en “alt mulig mann” med seg på laget, for det er ikke alltid bare bare å få alt til å gå på skinner av seg selv. 

Det var fullstendig kaos i havna når vi ankom etter en heseblesende biltur fra hotellet. Det gikk i røkk og napp og sjåføren var i overkant stressa den dagen. Jeg tuller ikke når jeg sier at de tre mobilene han hadde ringte hvert bidige sekund, hvorpå han svarte, noterte seg ting og kjørte som om han hadde stjålet kjerra. Jeg hater villmannskjøring, så Bjørn Erik var nødt til å ta frem sinnastemmen:”It´s not our time to die today, sir”. Etter mye om og men, og bytting av bil underveis, kom vi oss endelig helskinna frem til havna, men fyttikatta for et sirkus vi møtte der. Det hadde i to dager hopet seg opp med passasjerer som ikke hadde kommet seg avgårde pga de store bølgene, og alle var temmelig desperate.

Mille og jeg lagde oss en base hvor vi passet på alle tingene våre, mens Bjørn Erik fotfulgte en av de som virket temmelig oppegående og som var en av de som etterhvert kunne få tak i gyldig boarding pass. Flere og flere begynte å heve stemmen og de skjelte ut den ene etter den andre som gjerne visste noe om hva som foregikk, men det fant vi ut var lite lurt. Da gikk rullgardina ned, og vi forstod raskt at det å true å anklage noen ikke ga deg noe som helst mening, da ble du automatisk flyttet bakerst i køen.

Bjørn Erik er verdens mest tålmodige sjel, og jeg tror faktisk vi var en av de siste som fikk komme med båten den dagen. Jeg var ikke helt sikker der og da, men plutselig ble det liv i leieren, og vi fikk endelig den etterlengta beskjeden om å komme oss fort ombord. Jeg var altså så glad når vi endelig var i gang, at vi kunne legge den lite koselig havna bak oss, men den gleden var kortvarig.

Jeg har aldri i mitt liv vært så redd i båt før. Denne opplevelsen topper til og med seilturen som liten hvor masta på seilbåten vår i ferien knakk. Det er en grunn for at man blir frarådet fra å ferdes til havs her nede på denne tiden av året. Det var sukkertopper på bølgene og båten slo og slo og velta rundt på seg. I tillegg viste de den siste Mad Max filmen på TV´n, og man får ikke akkurat noe “good feeling” med på kjøpet der.

Det ble en helv…. tur, og jeg var altså så redd. Jeg så for meg at vi gang på gang gikk rundt og at alt ville bli svart. Jeg gikk gjennom scenariet i hodet mitt, og øvde på hvordan vi enklest mulig skulle klare å komme til nødutgangen og redde oss ut. Folk var stressa og de spydde over en lav sko. Det lukte derimot ikke, for det klarte ikke å overgå diesel lukta fra motorene. Jeg var sjeleglad for å endelig se Lombok og etter vært alle Giliøyene. Jeg følte jeg hadde vunnet i Lotto etter faktisk å ha overlevd strabasene, og hoppa faktisk lett for en gangs skyld i land. 

Åhhh, du deilige Gili Trawangan, du kan tro det var godt å se deg igjen, paradis…
 

Det ble noen nervepirrende timer å vente, men han krabaten her gjorde det mye enklere for oss…

Gull-billettene…

Den lille båten slo og slo mot bølgene og av og til føltes det ut som om vi skulle fly og gå helt rundt…

Der spydde dessverre snuppeline, og hun føler seg så absolut ikke tipp topp, men feberen har gudskjelov ikke vist seg. Måtte dette snart gå over…

Dagens Bali-tips: Kjøp transport og ferjebillett som en pakke, og sørg for at sjåføren din ordner boarding pass til deg før han får siste rest av betalingen. Jeg så hvor frustrerende det var for de som stod igjen på kaia uten noe form for hjelp, og da er det bedre å betale litt ekstra for en pakkeløsning hvor folk som kan språket gjør alt hva de kan for deg.

Nå begynner det vel å lysne hos dere også? En ny dag, nye muligheter. 

Klem Nina

 

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

 

#bali #reise #sommer #mammablogg

Min mani…

Hallaisen!

Jeg digger badekar. Har det hjemme også, men det er jo et sånt standard et og derfor alt for kort for mine 174 cm. Er jeg på tur og de har badekar på hotellet, ja da er jeg “in heaven”. Sånn som her. Det tok ikke lange tiden før jeg hadde skaffa meg lavendel badeskum, og lå oppi på alle fire og skrubba det. Ja, for der er jeg litt sær, er nemlig livredd for andres basilusker. Bader aldri i andres badekar før jeg selv har vaska det grundig.

Jeg har med hårkurer og ansiktsmasker hjemmefra, og kjører derfor litt egotrip her. Vel, jeg spurte om de andre også ville badet etterhvert, men de hadde fått metta si ute i det fri. Jeg som derimot elsker det her, og i hvert fall når det er så stort og behagelig at jeg kan ligge strak ut å flyte i det, blir å finne her så ofte som mulig. Just løøøve it!

 

Det obligatoriske strandbilde av tærne, må vike for badekarbilde i steden…

Mille har slengt i fra seg trusa si, bombe – not!

Klokka er snart halv ni på kvelden her nå, og hunken tar seg en liten hvil før middagen. Hvis vi skal klare å rekke frokosten for en gangs skyld i morgen tidlig før halv elleve, tror jeg han bør vekkes nå, så vi ikke blir så seine til sengs.

Håper dere alle har en god lørdag!

Klem Nina

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

 

#bali #ferie #sommer