Ja, da er det altså “dagen derpå”, og jeg tror vi “naila” det denne gangen også. Fem timers bursdagsfeiring ble en suksess, så det var en fornøyd Mille-mor pappaen putta til køys når undertegnede hadde sovna på sofaen. Jeg skal selvsagt ta dere med på hele feiringen etterhvert, men jeg føler Mille fortjener all oppmerksomheten min denne helgen. Hun har veldig lyst på en liten bytur, og jeg husker ikke sist gang vi alle var med på det.
Det jeg gjerne allikevel tenkte jeg kunne vise dere, var kakeoverraskelsen. Den er nemlig alltid et av høydepunktene. I år lagde kakemesteren vår Line nok et kunstverk. Denne gangen var temaet de brennheite “PrebzogDennis”, youtuberne Mille er storfan av. Det går ikke en dag uten at hun faller hen i en eller annen filmsnutt av dem, og jeg har forstått at hun ikke er aleine om det. Gutta har hele 230 000 abonnenter og de har hele (hold dere fast) 156 000 000 avspillinger registrert på seg!
Sjokoladekaken var derfor en braksuksess, hvor alt på den som vanlig var spiselig. I konvolutten under stolputen ble overraskelsen maksimert ved at hun skal på forestillingen med dem når de kommer hit og fyller Stavanger konserthus. Jubelen stod i taket!
Nå blir det altså bytur på heile flokken. Pengene hun fikk i går brenner nok litt i lommeboka…
Ja, nå er det kun et døgn igjen før vi får en rykende fersk 12-åring i hus. Akkurat nå dreier alt seg om å gjøre feiringene hennes så begivendesrik som mulig, og jeg kjenner jeg gleder meg nesten like mye som henne. For hun aner ikke hva kvelden bringer, og sånn må det også være, hvis ikke hadde hun bekymra seg i overkant mye, så vi holder helt tett.
I morgen kommer vi som vanlig til å vekke henne med sang og kos på senga, og etterhvert får hun yndlingsfrokosten sin, rundstykker med sjokoladepålegg som hun egentlig kun får på lørdager. Det blir derimot en vri med pakkene i år, for i steden for å åpne dem på senga, må hun vente til ettermiddagen og bursdagsselskapet hennes. Vi tenkte nemlig at hun er stor nok til å holde sommerfuglene i magen i sjakk noen timer til, så hun kan åpne dem i fred og ro med alle jentene til stedet.
De blir hele 13 jenter i selskapet i år, det ble “alle eller ingen”, og jeg er overbevist om det kommer til å bli magisk. I hele fem timer skal team Thorsen varte opp gjengen etter noter, og jeg kjenner vi denne gangen har en meget god plan på hvordan de alle skal få slappet av og kost seg skikkelig. Av erfaring vet vi at det kan bli litt mye for Mille å være midtpunktet i så mange timer, men vi føler nå det går bedre og bedre for hvert år som går.
Der kom Bjørn Erik inn dørene her med en av hovedoverraskelsene til morgendagen. Han og Mille er egentlig i stallen akkurat nå, men han fikk sneket seg unna mens hun har ridetime. Så stas!
Samtidig som huset vasket ned til bursdagen, ordnes det så smått med litt julepynt også.
Jentene vil ha taco som vanlig, og taco skal det bli.
Litt stæsj til en av aktivitetene…hemmelig.
Bjørn Erik har selvsagt bakt cookies.
Nei, da får jeg begynne å lage litt gele. Tre forskjellige fargelag i plastglass. Tenkte også jeg kunne begynne å steke opp karbonadedeigen og rive opp ost også. Det er godt med alt som er gjort i forveien, så kreftene kan brukes maksimalt der de trengs i morgen.
Håper dere alle har hatt en fin dag så langt. Her i Stavanger regner det sidelengst, så jeg er sjeleglad for at alt er i hus og jeg slipper flere ærender ut.
Akkurat nå er Mille-mor i ekstase og storkoser seg maksimalt. Hun som elsker å gå på forestillinger, er med klassen sin på Rogaland teater og ser publikumssuksessen “Det tusende hjertet”. Det er selvsagt kjempestas å få oppleve det her med hele klassen og i tillegg så hadde jeg en liten overraskelse på lur når hun ankom teateret. Jeg kjenner nemlig bittelitt til skuespilleren Oddrun Valestrand som spiller Irina Svetlana, og jeg hadde derfor avtalt med henne på forhånd at hun skulle stå å ta i mot Mille når hun kom gående med klassen sin.
Jeg tror ikke Mille har Møtt Oddrun før, men hun vet veldig godt hvem hun er i virkeligheten. Hun er nemlig mammaen til Ida og Leonard, tanteungene til bestisen min Tonje. Begge barna er superdyktige skuespiller som f.eks. i “Operasjon Arktis“, og det siste året har Mille sitti klistra til TV-skjermen hver gang NrK super har sendt en ny episode av “Zombie-Lars” som altså spilles av Leonard.
Jeg er så takknemlig over at Oddrun tok seg tid til å ta i mot Mille så varmt som hun gjorde i dag, og sannelig ble hun også invitert backstage etter forestillingen. Bjørn Erik er på vei inn til dem nå, og kjenner jeg jentungen min rett har hun mye på hjertet når hun kommer hjem ❤
Innimellom slaga her har jeg sannelig klart å mekke sammen to liter med hjemmelaga grønnsakssuppe. Som sagt dro Bjørn Erik og Pelle nå, så for aller første gang i dag skal dumpe ned i sofaen for en stakket stund. Det er mye som skal ordnes før bursdagen til Mille på fredag, og jeg liker som vanlig å være tidlig ute med alt tungarbeidet.
Har dere hatt en grei dag da? Det håper jeg virkelig ❤
Jeg har vært på førpremiere! Igjen var jeg så heldig å bli invitert til byens ærverdige humorhus Stavangeren. Det er noe sjelelig og nostalgisk å besøke denne bygningen som rommer så mye historie, og denne gangen stod det altså musikals revyfest på agendaen. Jeg elsker denne sjangeren, og synes dessverre det blir sjeldnere og sjeldnere man får oppleve gode sådane, men firerbanden som opptrådte i går, leverte så til de grader.
“Absolutt Humør” med Sigrun Eriksen, Kristin Svensen, Magnor Kvammen og sist men ikke minst Pål Hjelm, fikk virkelig satt i gang lattermusklene mine. Det var altså så godt le og til tider gapskratte av kropper helt ute av kontroll, tørr voksenhumor, våre nye herlige landsmenn og ikke minst dagens, kremt, bloggere. Noe uventa ble tårekanalene åpnet også, så det var godt gjengen min satt på balkongen, godt gjemt, så jeg kunne tute litt i fred og ro. Neida, litt tankespinn har vi alle så absolutt godt av innimellom, og det tok jo ikke lange tiden før latteren var tilbake.
Dette bør dere altså få med dere, folkens. Det er så kjekt med litt humor i den travle hverdagen. Nå går det mot mørkere tider og ikke minst et stressende førjulsmas, så hvorfor ikke roe det ned litt i godt selskap med god underholdning? Jeg skal faktisk i løpet av denne uken, sette meg ned og se om det er noe kjekt for barnfremover også. Jeg elsker nemlig å komme meg opp og ut av sofaen innimellom slaga, få det showa!
Jeg tok selvsagt en haug bilder i går, men jeg vil jo ikke røpe for mye. Gå heller å få det med dere. En god latter forlenger jo livet sies det.
Wow, fyttikatta nå yrer det virkelig av liv her i Stavanger!
Jeg beklager at bloggen fortsatt ikke har fått skjønnhetsoppdateringen sin, men jeg lover at det jobbes hardt med saken. Jeg føler jeg er den eneste bloggeren igjen her i landet med urgammelt design, som ikke har det “stilreint” og fancy, men jeg klarer altså ikke å løsrive meg fra den fargeglade logoen min som snart har fulgt meg i hele fire år. Min gamle koding klarer ikke å samkjøres med det blogg.no krever, så nå ser alt helt kræsja ut. Sorry!
I fire herlige dager kan man altså oppleve Nordens største matfestival her i byen vår. Det er forventet hele 250.000 besøkende hit, og jammen fikk ikke herr og fru Thorsen lufta seg på startdagen. Pelle-mann satt barnevakt, eller han var nå til stede her hjemme, men han sov visstnok fra vi gikk til vi kom hjem. Det var jammen meg godt vi ikke ikke hangle ute til langt på natt. Frøkna vår satt nemlig oppe ennå når vi entret dørene her, skyhøy på sukker, siden hun hadde saumfart kjøkkenskapene og spist opp alt hva vi hadde av snop.
Bjørn Erik og jeg har ikke opplevd Gladmaten på flere år, for som regel har vi vært på ferie. I år derimot klaffet det endelig, men kun i går, for i morgen er Bjørn Erik på vei offshore igjen. Vi hadde ikke de alt for store planene, foruten om å styre unna Vågen, der de fleste matbodene er. Hvorfor, tenker sikkert mange nå, jo fordi det er i “Fargegaten” det skjer disse dagene her.
I Fargegaten bys det nemlig opp til allsang og dans utover kvelden, og da må man ha kapra seg et bord på en av uterestaurantene der. For når det deilige kaoset først er i gang, er det “no way back”. Da stemmer man i med den røsten man har og danser med så godt man kan. Jeg er nok litt lat, så jeg nøyer meg med å “rompedanse”, altså jeg sitter og vrikker på rompa etter takten. Guriland så kjekt det er!
Vi hadde ikke de alt for store planene for kvelden, men når vi først hadde funnet oss et sted å sitte, kom etterhvert den ene kompisen etter den andre ramlende. Folka våre kom og gikk, mens vi ble sittende helt til eventyret tok slutt. Slutten for oss, er når favoritt DJ Doc Lello er ferdig å spille. For ikke pokker om det er andre plasser i byen som klarer å toppe den musikk-lista han byr på. Den er spektakulær, med de kuleste hiténe “ever”. Han spiller sjelden sangene helt ut, drar som regel kun et refreng, noe som gjør at han kommer gjennom en hel haug med slagere på kort tid. I just løøøve it!
Det må tas hensyn til beboerne i den fine gata, så etter klokken 23, fortsetter festen inne. Den nedturen turde ikke Bjørn Erik og jeg å ta sjansen på, så da dro vi rett og slett hjem igjen. Vi hadde uansett fått metta vår, og kan med hånden på hjertet si at dette bør dere få med dere folkens. Gladmaten + Fargegata = Spektakulær magi ❤
My favorite…
Min venn David (venstre) traff på disse nederlenderne på puben Cardinal tidligere på kvelden. Camping-gutta var kun på gjennomreise og rakk ikke fergen videre, og var derfor “nødt” til å forbli i Stavanger denne dagen. Han ba dem bli med bort i Fargegata, og de holdt på å få bakoversveis. Wow!
Nå håper jeg designeren min Silje klarer å få til et nytt oppsett så snart som mulig som jeg kan “leve” med. Jeg er jo sååå redd for å forandre for mye på logoen min, har ikke behov for det, vil ikke tenke nytt (ja, der er jeg sær). Hold ut dere, det blir bra til slutt.
Noe av det jeg savner mest etter et nesten 35 års aktivt yrkesliv, er samholdet og tilhørigheten på en arbeidsplass. Mangfoldet og kameratskapet som ble dannet underveis var berikende, og det var innimellom alltid überkjekt å samles til mindre formelle eventer.
For min del er nok den tiden dessverre over, men jeg er derimot så heldig å få være påhenget til Bjørn Erik hver gang det skjer noe kjekt på hans arbeidsplass. I helgen var vi invitert på fargerik sommerfest, og når vi plutselig hadde både hest- og barnepass, var vi ikke seine om å takke ja.
Vi var nok bortimot femti personer som dukket opp i glade hawaii skjorter (kveldens tema for mannfolka) og i finstasen generelt. Det ble servert hjemmebrygga øl og cider, og nok den aller beste grillmaten jeg har smakt noensinne. Av erfaring med disse fagforeningsfolka, visste jeg det ville bli mye godsnakk over deilig god mat og drikke, så denne frøkna her hadde kledd seg meget komfortabelt. De høyhælte skoene ble liggende hjemme, for det var mye bedre å vandre rundt i det jeg liker aller best, nemlig tresko. Jeg har godt over tredve par nå, og for anledningen valgte jeg de gule i lakk, en tilfeldig (not) match til neglelakken.
Siden jeg av flere grunner ikke hadde spist noe form for fett tidligere i uka, ble overgangen til kveldens etegilde ganske så sjokkerende. Jeg fikk altså så vondt i magen der et øyeblikk, at jeg for en stakket stund ble sendt rett tilbake på fødestua i -97, og jeg tør ikke tenke på hva folka rundt oss tenkte til tider. For snille Bjørn Erik ble selvfølgelig med og holdt meg i hånda på de verste “riene”, som gudskjelov avtok etterhvert. At jeg aldri lærer! “Spis så mye du vil og orker en gang i uka” har jo aldri fungert for “systemet” mitt. Jeg må altså snart lære å besinne meg…
Kvelden kom og gikk, og det ble både dans (klinass), latter og gode samtaler. En stor dose humor ble det også, for vi ble overrasket med en av mine favoritter, nemlig Kristian Arntsen. Mannen har beriket førjulstiden vår i “Barnas store julerevy” i en årrekke, så denne mannen er høyt aktet i denne familien. Temaene hans denne kvelden var derimot rettet mot det mer voksne publikumet, og jeg lo altså så jeg grein til tider…
Se så fin, og tenk at han er min…
Kristian i kjent Vladimir Zlatan stil…
Mitt etegilde for kvelden. Det var ikke en smule igjen og heller ikke det grann spor av saus å se…
Yellow-love…
Uff, jeg blir altså så langfingra når jeg oppdager noe som er nytt og råkult. Disse ballongene med lys i måtte bare bli med meg hjem, sorry…
Ble det en fin feiring? Her hjemme ble den noe annerledes enn før, rett og slett fordi Mille ikke ville gå i tog med klassen sin. Jeg trodde først det var fordi hun har operert føttene, at det ble for langt for henne å gå i de oppklipte Crocsene, men når vi satte oss ned for å se kongens menn Garden åpne barnetoget på TV, kom det en helt annen historie. Mille ville ikke delta på de forskjellige aktivitetene på skolen, uten at hun fikk lov å være med noen i klassen. Som 11-åring, er det visstnok ikke like kjekt å holde mamma og pappa i hånda lenger på denne dagen. Ønske om å dele og glede seg over denne feiring med andre jevnaldrene, er større, helst med en god venninne, men det følte hun ikke hun hadde.
Det har vært en del stygge episoder i Mille sin hverdag i det siste, som involverer barna rundt henne hun trodde hun kunne regne med og stole på. P.g.a. dette, føler hun seg mer aleine enn noensinne. Når operasjonen i tillegg gjør at hun ikke kan være i stallen, når denne kjære vante trygghetene uteblir, kjenner hun på en stor sorg og tomhet, og hjertet mitt blør.
Jeg burde jo som mamma ha skjønt dette, for jeg har lenge sett at hun går rundt og er stille og grublet mye. Der og da var det lite tiltak som kunne settes i verk, men Bjørn Erik, tante Tonje og jeg gjorde alt i vår makt for å gjøre denne dagen spesiell allikevel. Først foreslo jeg at vi skulle legge opp til både eggeløp, ballkasting og en masse andre typiske 17. mai greier, men pappaen var mye mer oppfinnsom. Han fant frem en app på alle mobilene våre og koblet seg opp på PC mot TV, og i sammen lagde vi en alle tiders quiz. Jeg lover å ta dere med inn i denne superkule oppfinnsomheten etterhvert, men først litt mer om selve dagen vår i går.
Firerbanden lagde til herlig frokost i sammen, og selv om spisebordet var dekket til alle kunstens regler, valgte vi heller å innta etegildet i stua. For det var faktisk utrolig koselig å overvære det som skjedde på TV-skjermen samtidig som vi spiste. Det å få være med til alle verdensdeler og se hvordan nordmenn stolt viste seg frem, var utrolig kjekt. Da fikk vi alle også noe å snakke om, og glemte det “såre og triste” for en stakket stund. Gode filmer ble også hentet frem av pappa Bjørn Erik, og hele tre ganger dekket vi bordet til fest. Jeg vet ikke med tante Tonje, men vi andre har i alle fall hatt skikkelig magetrøbbel i dag. Det skulle ikke vært mulig å spise så til de grader mye. Når man i tillegg ikke rører på seg, er det jo ikke rart det går gæli, thihiii…
Nå trosser jeg legens råd, og tar med meg snuppeline i stallen. Hun får egentlig ikke lov å utsette seg for bakterier før stingene er tatt, men jeg kan ikke sitte å se på at ungen min sturer. Med forsiktighet, poser rundt begge ben, tar vi sjansen får jeg håper og tror en klem fra Sol får livet til å smilet litt igjen.
Vel, overstått fest dere! For dere fulgte vel med på årets vakreste eventyr på lørdag?
Denne dagen er hellig for meg, for som dere vet hauser vennegjengen min og jeg opp Melodi Grand Prix så til de grader. Flagget heises til topps, og det kjøres på med glitter og stas så det bugner. I år ble det derimot ingen fest hjemme hos Simone og Brede, som de spektakulære de har hatt tidligere, les gjerne her, her og her (det må være lov å skryte av at vi faktisk var med i direktesendigen til NrK). Det vi derimot klarte, var å karre oss til de aller siste plassene på Fri Bar her i Stavanger, som kjørte “live” hele kvelden.
Guriland som vi gledet oss, særlig når vi i tillegg fikk vite at selveste Jostein Pedersen skulle være til stedet. For hvem savner vel ikke den kjære og kjente kommentator-stemmen hans? Jeg husker jeg var helt lamslått første året uten at han geleidet oss gjennom sendingen, men denne gangen fikk jeg altså oppleve han “in real life”.
Jane Hellen shampoen ble tatt frem som vanlig. Det skjer kun en gang i året…
My folks ❤
Høy glam-faktor…
My girl ❤
Yes! Der var bestis på plass også!
Jaja, så vant vi ikke denne gangen heller, men pytt pytt. Norge var nå i alle fall med denne gangen og gjorde det ganske så godt synes jeg. Om favoritten vant? Tja, nei, jeg hadde vel en knapp på svenskene, but who cares? En festdag uten sidestykke ble et faktum, og jeg gleder meg allerede til neste år. Lenge leve MGP!
Er det en ting jeg ikke burde prioritere for tiden, så er det fest. Det å utsette meg selv for enda mer stress og mindre søvn, burde vært helt uaktuelt, men av og til så er det på sin plass å presse seg og være der for sin bedre halvdel. Denne helgen var viktig for Bjørn Erik, og selvfølgelig gir man da det lille ekstra og bidrar.
Det er nemlig ikke ofte man får denne muligheten, det å få være med på avslutningsfesten for Landsmøtet i fagforeningen Industri Energi. Jeg mener det skjer hvert fjerde år, og det er søren meg stas å få omgås så mange interessante mennesker på en gang. Jeg må derimot le litt for meg selv, for jeg har faktisk vært med på dette en gang før, og da var forventningene og opplevelsen en helt annen. Da ankom jeg nervøs og med hundreogfjørti sommerfugler i magen. Jeg stilte i kjole og høyhælte sko, og hår og sminke var dandert til tusen. Jeg turde så vidt å snakke med folk (helt sant, tuller ikke), for av en eller annen merkelig grunn, rangerte jeg meg selv langt under alle disse samfunnsengasjerte “politikerne”. Jeg husker jeg telte minuttene til det hele var over, så vi gladelig kunne dra hjem.
Gårsdagen var helt annerledes, jeg virkelig gledet meg. Jeg så fram til å treffe folket igjen, og brukte akkurat ti minutter på å gjøre meg i stand til kveldens store begivenhet. Den nye penblusen, det alt for stramme skjørtet og den litt korte ubehagelige strømpebuksa, ble bytta ut med en igjenknappa rutete vid lang kjoleskjorte, og de høyhælte skoene ble liggende igjen på hotellet. Den fine, også litt for trange penjakka, ble også nedprioritert til fordel for den store dunkåpa mi, for ikke pokker om jeg orket å sitte i ukomfortable klær igjen eller fryse på veien hjem. Håret gjemte jeg forresten bort et par timer i “dult”, for av erfaring tar det til tider alt for mye oppmerksomhet, noe jeg ikke ønsket i denne forsamlingen. Vel, i alle fall ikke de første timene.
Allerede før vi fikk hengt av oss ytterjakkene, var vi i livlig prat med både kjente og ukjente. Det resulterte i at vi ikke helt fikk med oss at vi burde begynne å finne “folka våre”, de vi helst ville sitte med under middagen. Så der stod vi altså plutselig, uten bord. Flere hundre mennesker hadde allerede funnet plassene sine, og der og da så det altså helt umulig ut å finne et sted hvor det var plass til to. Da var det bare å sette i gang å rompe ut:”Hvem vil ha oss?”, joda helt sant, jeg gjorde faktisk det, og dermed endte vi opp med å sitte på et reint Statoil-bord uten å kjenne en eneste sjel. På forrige fest hadde nok dette skremt vettet av meg, men ikke denne gangen. Vi kunne ikke ha blitt adoptert av en bedre gjeng, og vi formelig slåss om å få komme til ordet. Jeg hadde altså så koselige bordkavalerer at det irriterte meg grenseløst at jeg måtte bruke unødvendig tid på do-besøk. Jeg fikk ikke dansa, og heller ikke minglet som jeg pleier, for jeg ble så engasjert i disse nye menneskene jeg plutselig hadde fått så god kontakt med.
En minnerik kveld gikk så alt for fort over, og plutselig ble jeg bedt om å gå. Ikke bare en gang, men hele fire ganger forsøkte de å “kaste” meg på dør. Jeg var på ingen måte ferdig med å tatle, for jeg hadde jo ikke flytta rompa mi fra stolen et sekund den kvelden, og på veien ut, møtte jeg jo hele tiden på kjente fjes jeg ville stjele en klem fra og slå av en prat med. Sintestemmene til arrangørene nådde derimot til slutt inn, og Bjørn Erik og jeg var altså de aller siste til å forlate festen. Klok av erfaring takket vi pent nei til å være med videre på pub. Vi tok heller straka vegen hjem til hotellet vårt med hver vår rullekebab, for han fine hunken min skulle på jobb igjen allerede klokken ni i morges…
Jeg aner ikke når vi vender nesa hjemover i dag, den tid den sorg. Det eneste vi har å forholde oss til, er at Bjørn Erik skal offshore i morgen klokken fire. Jeg har derimot et stort ønske om å rekke 1. mai toget, så jeg håper det ikke blir svarte natta før vi får reist.
Tror dere ikke det ble en skikkelig luftings på na mor i påsken allikevel? Poden Pelle meldte plutselig at han skulle tilbringe kvelden hjemme, og da var jeg neimen ikke sein om å ta i mot tilbudet fra hunken min om å dra en liten tur ut og sjekke temperaturen på byen. Vel, jeg kan med en gang si at det langt i fra ble en “liten tur”, for igjen kom vi i lystig lag, og da flyr jo tiden alltid så alt for fort.
Bjørn Erik og jeg har ikke peiling på hvilke utesteder som fylles opp for tiden, hva som er “hot” eller ikke. Det er nok fort gjort å havne i fella ved å vanke på gamle traverne, så denne gangen gjorde vi begge deler. Først sjekket vi ut puben Cirkus som ligger i den populære flotte fargegata, og der var stemningen sånn akkurat passe god til koselig prat og “oppvarming”. Et par venner kom oss til unnsetning, så vi slapp å være “bare” oss to, og jammen holdt vi ikke koken i sammen til “the bitter end”.
Festlighetene gikk videre og ble avsluttet på nattklubben Backstage, hvor byens store musiker, vår favoritt, Kjell Undheim, dro den ene rocka slageren etter den andre. Jeg dansa meg faktisk svett der en stakket stund og fikk til og med lokket med han far på en skikkelig klinasdans. Han mener selv han aldri svinger seg på dansegulvet mer, men det er godt å vite at han gir seg hen, når jeg smyger meg inn i armene hans.
I god Thorsen stil, trasket vi hjemover hånd i hånd glade og fornøyde…gomlende på hver vår burger. Vi ble hentet av snille Linni, og før vi crashlanda i senga tok vi oss faktisk tid til en skikkelig tur med hundene også. Alltid lurt å drikke vann og få seg litt frisk luft etter nok en rocka kveld i fine Stavanger by.
Nå er Bjørn Erik og henter Mille i stallen, Pelle har dratt til kompiser og Dennis tar seg en fridag fra gutta og har derfor funnet seg godt til rette i sofakroken. Jeg håper jeg kan få lokket gjengen min til å se litt engelsk påskekrim etterhvert, for det har det foreløpig blitt alt for lite av til nå.
