Jeg sitter lamslått og maktesløs og registrer at vi nok en gang opplever groteske handlinger mot våre medmennesker. Det er skremmende og ikke minst uvirkelig, og jeg finner ikke ord. Kontrastene blir enorme, med tanke på vår egen hverdag.
Mille har vært hesteeier i en uke nå, og jeg blir mer og mer overbevist om at vi tok det rette valget. Sol og Mille har begynt å knytte kontakt, og kosestundene er kjærkomne og mange. I går var jeg såpass trygg på at de har funnet roen i sammen når de rir også, så Mille fikk lov å prøve seg på turstien. Det var en noe nervøs mamma som iakttok det hele på toppen av haugen, men det gikk veldig bra. Sol er ingen Vilja, som er roligheten selv i absolutt alle situasjoner, men litt skeptisk til alt som er nytt. Mille taklet det strålende, og var altså så stolt over å ha klart ennå en bragd…
Åhhh, nå fikk vi telefon fra papsen. Han har det bra, og det var altså så godt å høre stemmen hans igjen. Mille sa hun gledet seg til å se han igjen, men vi var nok alle enige om at det er litt tidlig å begynne å kjenne på den følelsen. 40 dager +- er nesten en liten evighet, så vi får nok vente litt med å telle ned dagene.
Til tross for at vi igjen opplever at vi lever i en syk syk verden, ønsker jeg dere alle en finfin dag. Grip den, og nyt den.
Jeg la meg tidlig i går for å ikke komme for seint til gynekologen kl. 08 i dag. Når jeg tilfeldigvis ser i boka mi for andre avtaler i det jeg løper ut av døra, finner jeg ut at timen ikke er før på fredag. Ærre mulig?! I tillegg så våkner jeg ikke kl. 06:30 av vekkerklokka, men 04:20. Veldig typisk meg, nå jeg har noe på agendaen. Står selvfølgelig opp, for det er bedre å gjøre noe fornuftig, enn å ligge å vri seg å la tankene vandre. Åhhh, makan!
Jeg har gruet meg i en evighet til denne timen.Det er ikke til å stikke under en stol at jeg begynner å bli godt voksen, og når ting ikke helt henger på greip, ja da må man få det undersøkt. Nå skal ikke jeg utbrodere det her i det vide og det breie, men å lukke øynene for plutselige forandringer er ikke greit. Så når jeg var hos legen min i forrige måned, fikk jeg henvisning videre. For jeg tar aldri celleprøve hos fastlegen min. Jeg er utrolig fornøyd med henne, men har alltid valgt å gå til en proff når det kommer til “understellet”. Det er en såpass viktig greie, og spesialist Eli Smedvig har fulgt meg i mange år nå.
Siden jeg i utgangspunktet trodde jeg hadde en tidlig avtale i dag, tok jeg også på meg ansvaret å gi hestene som har stått inni i natt frokost. Jeg hadde egentlig ikke kledd meg for å være i stallen, men når en blir møtt av verdens vakreste øyne, ja da kan man ikke la være å henge litt. Tok liksågodt med meg hesten ut på en gåtur. Så der gikk vi da Pippi, Sol og meg. Slettes ikke så verst en mandags morning.
Nå skal jeg vekke Pelle som snart skal avgårde til Marbella. Kanskje det er lurt å ta seg en liten hvil også, for vi skal selvfølgelig tilbringe mange timer i stallen i dag også.
Håper dere alle får en god start på uken. Fortsatt god sommer!
Da var første dag med Sol på hell. Tenk, nå er hun vår og bragt trygt hjem. Eventyret kan endelig begynne.
Jeg må innrømme at jeg var en smule stressa over å måtte frakte henne hjem selv. Særlig når vi var nødt å stoppe bilen med hestehengeren pga asfaltarbeid. Sol viste sin misnøye ved å begynne å trampe febrilsk der bak, og det hjalp lite at jeg ba asfaltfolka raska på litt, for dette var tross alt vår jomfru-tur med hestehenger og en smule gal hest. Det var visstnok ikke bare bare å forte seg, mente de, så godt “Sol”stråla roet seg med litt godsnakk og gulrotkjøpeslåing.
Vi var altså ganske så nervøse for denne kjøreturen, men det gikk jo bra. Sol var ikke sein med å rygge ut av hengeren, og selv om vi så det stresset henne å være på et nytt sted, stolte hun allikevel såpass på oss at hun diltet med på en grundig omvisning i sitt nye hjem.
Omtrent alle hestene er på beite nå, og det synes Sol er noe ensomt. Det var egentlig meningen å slippe henne ut på beitet med de andre i dag, men jeg synes hun bør slå seg litt mer til ro før det skjer. Derfor står hun inne i natt, med ei som akkurat har blitt halt og trenger hvile, og ei til hoppe som skal holde de begge med selskap. Sol var roligheten selv når vi tok farvel med henne i kveld. Hun var nok ganske så sliten etter stallbytte og ridetime med både Mille og meg. Får håpe de tre hoppene Zenta, Anastasia og Sol har nok å knegge om i natt. For i morgen står nok en eventyrlig dag for tur, og dere kan tro det er ei her som gleder seg…
Det ble “bare” syv timer i stallen i dag, men allikevel ble det vanskelig for Mille å løsrive seg fra Sol. Vi var derimot så heldig og fikk lokket med oss Camilla hjem på overnatting. Camilla bor også mer eller mindre i stallen hver dag, så disse jentene har alltid mye å snakke om. Det er godt for snuppeline å ha noe annet å tenke på akkurat nå. For kjenner jeg henne rett, skulle hun nok helst ha sovet i stallen i natt.
Da tar jeg kveld dere. Jeg regner med at jeg våkner opp stiv og støl i morgen, men det er bare å kjøre på. This is my new life now, and I love it!
Gårsdagen ble lang og nervepirrende. Det var Mille sitt første møte med islandshesten Sol, og den endelige avgjørelsen skulle tas om hvorvidt vi skulle kjøpe henne eller ikke. Veterinær var bestilt, og det var hans undersøkelse og dom,som ville bli avgjørende.
Mille er så søt. Hun har i dagevis spurt om det ene spørsmålet etter det andre, og har vel i bunn og grunn ikke helt forstått hva som er i ferd med å skje. Når hun for første gang ser Sol, så er hun allikevel overbevist om at dette skal bli hennes hest. Hun ville selvfølgelig ri med en gang, men jeg hadde gudskjelov briefet henne godt på forhånd. Denne dagen var først og fremst satt av til testing av Sol.
For dere som synes det er vanskelig å kjøpe bil, så kan jeg love dere at kjøp av hest er mer omfattende. Det er så mange feil og mangler man med det blotte øyet ikke kan se, og for oss ferske hesteeiere er det ganske skummelt. Takket være Jofrid, treneren til Sol den siste måneden, kom vi oss trygt og godt gjennom prosessen. Vi fikk også møte eieren Karina, og der og da var vi ikke i tvil om at vi ble godt ivaretatt og fikk svar på alle spørsmålene våre.
Vi var alle nysgjerrige tilskuere når veterinær Sveinung foretok alle undersøkelsene sine. Det holder nemlig ikke å bedømme hesten kun etter allment utseende. Sol måtte gjennom ganske heavy kontroller. For oss som aldri har vært med på det her før, så det tøft ut, men Sol var ganske så avslappa til det hele. Hun fikk bedøvelse når munnen skulle sjekkes, og da ble hun noe slapp, men ellers var hun med på notene og leverte “Ingen anmerkning” på alt. Dere kan tro vi var lettet og ikke minst überhappy etterpå. For med dette gode resultatet kan vi tegne tipptopp forsikring på Sol, og vi var derfor ikke i tvil om at hun skulle bli Mille sin. Kjøpekontrakten ble underskrevet, og allerede i morgen skal vi få leid oss hestehenger og få henne med oss hjem.
Ja, tenk det dere. Sol fra Øygarden er Mille sin. Jeg håper og tror at den 13 år gamle hoppa og den ti år gamle jentungen vår kommer til å ha mange gode år foran seg nå. Den eldst registrerte islandshesten ble hele 58 år, så dette vennskapet kan vare i en evighet.
Mille + Sol = Sant
Jeg har mange å takke for at eventyret om å kjøpe hest ble en realitet og ikke minst en god opplevelse. Først må jeg få takke Morten som kapret prinsessa Ingeborg, som er en meget dyktig anerkjent rytter. Hun er godt inni islandshestemiljøet og venninne med flinke Jofrid som driver sin egen stall. Jofrid har den siste måneden trent Sol for eieren Karina, og en bedere start kunne vi ikke fått. Det er også på sin plass å takke Helle, som i utgangspunktet var den som lot Mille få begynne å ri på Leikvoll (Stall Westerheim). Uten hennes tålmodighet og åpenhjertelige mottagelse, hadde dette neppe fungert. I løpet av de siste dagene har alle disse folka lært meg mer om hest enn det jeg trodde var mulig. Tusen takk!
Jeg ønsker dere alle en superduper onsdag!
Hilsen ei lykkelig Nina som er meget spent på hva fremtiden vil bringe…
I natt fikk jeg altså ikke sove, så i skrivende stund er klokka kun fire. For alle har sikkert fått med seg, at denne lille familien er i ferd med å gå fra det å være fôrverter til det å eie egen hest. Det er et enormt steg å ta, et stort ansvar, men Mille er supergira og klar for å få lov til å flytte inn i stallen og bo der hver bidige dag.
Jeg har fått med meg ei utrolig dyktig islandshesterytter med god og bred erfaring, til å hjelpe meg med å finne den perfekte matchen for Mille. Jeg synes nemlig det er superskummelt å pløye Finn.no sine sider, å kun velge hest utifra flotte bilder og gode ord. Er hesten for billig, så tenker jeg med en gang at det er noe fryktelig galt med den. Er den for dyr, så konkluderer jeg raskt at den er for overkvalifisert for Mille. Er det kun bilde av hest uten rytter, så tror jeg den er for lite innridd og er full av unoter. Sånn kverner altså tankene i hue mitt, kall meg gjerne paranoid, så det var en lykke at jeg turde å ta sjansen på å være litt frekk å be om hjelp via gode venner.
Mille kan ikke selv være med å plukke ut den riktige hesten. Hun er nemlig veldig dårlig på ordet “kanskje”. “Kanskje”, er et håp om at ting skal ordne seg, og går det motsatt vei, blir skuffelsen ofte for stor å takle. Jeg kunne aldri tatt henne med rundt på forskjellige gårder, med håp og lengsel, og lagt det fram for henne at denne hesten “kanskje” blir din. Hun hadde hatt store problemer med å reise derifra uten å få et skikkelig svar, så det vil jeg helst unngå. Så denne biten må jeg ta helt på egen kappe, gudskjelov med god hjelp fra Ingeborg.
Ingeborg tok kontakt med oss i går, og dere kan tro jeg var spent når hun mente hun hadde en god hest i kikkerten for oss. Vi var ikke seine med å avtale tid for treff, og få timer seinere fikk vi møte islandshesthoppa Sol. Sol er 13 år, og ved første øyekast ble det kjærlighet ved første blikk. Er det mulig?! Hun virket så rolig og snill, og var bare så nydelig. Eieren har dessverre blitt for syk til å ri henne selv, og har måtte ta det tunge valget å selge henne. Den siste måneden har hun blitt trent av dyktige Jofrid, som har sin egen islandshestegård i Seldal. Både hun og Ingeborg mener altså at dette kan være et godt valg for oss. Jeg er ganske rusten når det kommer til egne rideferdigheter, men etter å ha sett begge de dyktige instruktørene i aksjon med henne, måtte jeg selvfølgelig til pers. Litt skummelt å ri foran så flinke erfarne folk, jeg tok det veldig rolig for å si det sånn, men det gikk jo på et vis. Sol er så absolutt ei hoppe å regne med. Hun har de viktigste egenskapene på plass, og velger tølt fremfor trav (kan selvfølgelig det også) noe jeg synes er et stort pluss. Hun er våken og nyskjerrig, med god fart, en hest Mille hadde måttet jobbe med, en å bryne seg litt på. Har vi funnet den perfekte hesten allerede på første forsøk? Er det mulig å være så heldig? Det vil tiden vise, og jeg er altså så spent…
Dere kan tro jeg er håpefull på utfallet her. Er livredd for at denne perlen skal glippe mellom hendene på oss. Det er en del ting som må på plass før vi er i mål, så nå jobbes det på spreng. Sol var ei spennende frøken, og jeg er overbevist om at hun hadde glidd rett inn i den til tider litt snodige lille familien vår. Må få nevne at Pippi, vår trofaste trebeinte, var med, og Sol synes det var helt greit å omgås den lille 1,4kg krabaten vår. Ikke dumt det heller…
Nå skal det pakkes ferdig til kjærestetur. Vi reiser ikke før klokken tre i dag, men jeg har masse å få unnagjort før vi drar. Har et blogginnlegg til som må ut i dag, så her er det bare å jobbe på.
Da har vi endelig fått satt oss ned og diskutert så fillene har føket. For regnestykket for det å ha egen hest er endelig på plass, og det blir søren meg ikke billig. Noe må ofres, noe må forsakes i disse usikre oljetider, og hvis vi først bestemmer oss for det her, ja da går vi “all in”, da er det ingen vei tilbake. Eller, vi har jo egentlig allerede bestemt oss for at dette blir riktig for Mille, og bare det i seg selv har vært en stor avgjørelse å bli enige om. Jeg kan love dere at vi har gått mange runder, diskutert, argumentert, og til og med felt noen tårer. Dette har ikke vært enkelt.
Spør du ei ti år gammal jente, ei noe venneløs ei, om hun synes livet hadde blitt litt bedre med hest, en egen hest, ja da vet du garanter svaret. For de fleste er dette en drøm, noe fjernt og uoppnåelig, som svært få realiserer. Vår Mille gråt som sagt når vi så smått begynte å forespeile dette for henne, og vi fikk et soleklart JAAA, med øyne fylt av tårer og håp.
Men er det verdt prisen? Hva koster det egentlig å ha hest? Vi er som sagt veldig heldige som har flinke folk rundt oss som kan det her. De vet hva som må til, og har god erfaring med hva dette eventyret koster. Når regnestykke ligger foran meg her nå, får jeg nesten ikke puste. Det vil nemlig koste 7.000,- i mnd å drifte hesten. Det er ikke småpenger, og i tillegg så må vi jo ut med et stort beløp for kjøp av hesten også.
Bjørn Erik og jeg vil bare det beste for jentungen vår, men blir det riktig å allerede nå begynne å spise av pengene Mille kanskje ville hatt mer nytte av når hun blir eldre? Vi mener det. Hun er snart tenåring og allerede veldig sårbar. Hun forstår godt at hun ikke er som alle andre. Hun snakker seg ned, og har på en måte akseptert, at hun aldri vil nå helt opp. Vi gjør ikke noe annet enn å snakke henne opp og frem, men hun kjøper det ikke. Vi er tross alt foreldrene hennes, sier hun, og foreldre skal alltid snakke og mene godt om barna sine. Det vi derimot ser, er at hun er trygg på det å ha hest. Hun er faktisk kjempegod, og det tror hun på selv også. Hun vokser i stallmiljøet, og vi med henne tror på en god fremtid for henne der.
Det er skummelt, det er vågalt, men av og må man satse. Jeg skulle som sagt ønske vi hadde en krystallkule, som fortalte oss om fremtiden, hvor enkelt hadde ikke alt vært da?
Mille er som sagt på rideleir i Danmark nå, med 36 andre fra stallen. På tur aleine for aller første gang. Bjørn Erik og jeg hadde egentlig tenkt å reise vekk å nyte hverandres selskap, men vi klarer ikke helt å slappe av. Dette er uvant for oss, selv om vi veit hun har det helt supert. Jeg sa det vel tidligere i uken, at vi hadde tenkt oss en tur på kino, men vi har ennå ikke klart å få det til. Kanskje det blir en tur i kveld?
Ønsker dere alle en fortsatt fin ettermiddag og kveld!
Ja, da var Mille og resten av gjengen på vei til Kristiansand for å ta båten over til Hirtshals. Avskjeden gikk strålende, for det skjedde så mye på en gang og ikke minst så fort, at den lille “grue seg biten” i bilen fort forsvant til fordel for “glede seg biten”. Hun fikk kjøre med tre ganske så rolige jenter som hun kjenner godt fra før av, og allerede nå har jeg mottatt bilder av fire lykkelige smilefjes.
Dette kommer til å gå så bra, og jeg gleder meg så på Mille sine vegne. Pappaen i huset synes nok uansett dette er litt skummelt…og kanskje mora også. Bjørn Erik sa ikke et pipp i bilen på veien hjemover og jeg, jo jeg snakka på innpust og utpust. Fikk overbevist han om at hun er i trygge hender, og at lille snuppeline kommer til å ha “the time of her life”. For denne turen er populær blant jentene i stallen. Det er ikke for ingenting at jentene som har passert atten år, fortsatt slenger seg med på dette eventyret. Hest er fortsatt best selv om man er blitt voksen, og det er godt å vite at det er mange “veteraner” med som kan det her, og helt sikkert legger ting til rette for de som er litt yngre og uerfarne.
Jøss, tidlig bloggposting er ikke dagligdags, men jeg har pinamegdø sommerfugler i magen, og er derfor grytidlig oppe. For i dag reiser minstedokka vår på rideleir til Danmark, helt på egenhånd uten oss foreldre. I går pakket vi, og dro ut i stallen med fire kolli baggasje, som Mille selv skal ha ansvar for en hel uke. Dette har hun aldri før hatt noe forhold til før, så dere kan tro hun ble brifa nøye på hvordan det fungerer. Alt av tøy er merket grundig, helt ned til elleve par med sokker, som har fått rød sytråd i kanten. Samtidig har hun fått opplæring i hva hun skal gjøre med vått badetøy samt skittentøy, at hun rett og slett har eneansvar for alt som er sitt. Det skal søren meg bli spennende å se hva vi får hjem igjen, men når jeg tenker meg om, så er ikke dette så viktig. Det viktigste er å få hjem ei glad og fornøyd hestejente, som er sprekkferdig av lykke og med en haug gode historier og minner på lur. Dette blir spennende dere!
Det er hele 36 stykker fra stallen som drar, hvorav 27 skal ri. Veien går til Nordthyridesenter i Østerlid, som ligger ved Thisted. De skal ri på bane og i skog og mark, og det skal bli spennende å høre hvordan snuppeline takler å ri hver bidige dag i en hel uke. Samtidig har hun spart opp masse penger, for det blir visstnok shoppingtur til Thisted, selvfølgelig til en hestebutikk. Det skal altså rides, bades, shoppes og lekes med gode venninner over en lav sko, så det er ikke rart hun har vært supergira i en evighet nå.
Nå er det kaotisk stemning her hjemme. Mille er i ekstase, for nå ser det kanskje ut som om hun skal få sin egen hest. Bjørn Erik og jeg har diskutert frem og tilbake om dette blir riktig, og vi har på en måte kommet fram til samme beslutning. Det er på tide å ta et steg videre, å kjøpe vår egen islandshest.
Det skulle i utgangspunktet være en hemmelighet for Mille, men siden hun skal bruke en del av sine egne penger på dette eventyret, kreves det at hun blir innlemmet i planene fra første stund. Hun har i flere år hatt en stor sum forsikringspenger stående å rente seg i banken, og vi har med fylkesmannen blitt enige om at det kan søkes en liten del av disse. Kjærlighet til hest er størst, og vi ser ingen grunn til å vente lenger med å realisere den store drømmen.
Det er ikke bare bare å kjøpe seg en egen hest altså. Vi har kun vært fôrverter annen hver helg til fine Vilja, så dette kommer til å blir en stor livsendring for oss alle. Jeg er søren meg glad for at vi har de beste folka rundt oss med på laget, for dette er skummelt.
Dagene vi har lagt bak oss nå, må jo gå inn i minneboka som en av de deiligste og varmeste maihelgene på år og dag. Jeg måtte faktisk arrestere meg selv et par ganger for å ikke klage over varmen, for det dere, er faktisk ikke lov. Vi aner ikke hvor lenge dette vil vare, og er derfor nødt til å nyte hvert sekund.
Akkurat nå ser huset helt bomba ut. Jeg tror jeg har en 5-6 maskiner med tøy som venter på å bli vaska og et kjøkken som bugner av rot, men det får så være. Flokken har kun vært innom for å skifte eller hente seg noe, og det er helt innafor på så fine og travle dager.
For dagene har virkelig vært travle, men allikevel energigivende. Det er et stort privilegium å kunne fylle kalender med så mye kjekt, det er tydelig at hele familien er inne i en god stim. Dagene fremover, må nå planlegge nøye. Jeg skal reise mye, og ha masse besøk, så “kom mai du skjønne mille”, er virkelig et faktum.
Mille har prioritert mye tid i stallen denne helgen, og i går valgte til og med undertegnede å joine henne. Det ble kun en halvtimes ridning, men mye stell og kos. Varmen tar på både to-, tre- og firbeinte, så det var viktig å ta det litt med ro.
Da skal jeg få på meg noen filler og dra å møte Vibecke. Vi skal gå rundt Stokkavannet, en perfekt start på uken.
