Hvis dere noensinne skal til London, så sjekk ut om “Ultimate Power” skal opptre på fantastiske “Electric Ballroom” i Camden. Det er det mest ultraharry konseptet jeg har opplevd ever, men fyttikatta så morsomt. Bjørn Erik og jeg plumpa borti dette sist vi gang vi var her i London, og det var full klaff for jentene mine også.
Dette er en mimrekveld for rock listelåter fra 80-tallet, og hallo dere, hvem digger vel ikke det? Den ene høydaren etter den andre blir servert som perler på en snor, og stemningen går rett i taket. Vi klarte å haie til oss både luftgitarer og saxofoner, og til og med en mikrofon kom vår vei. Folk var elektriske, og jeg har aldri opplevd makan til allsang før. Et par ganger der rant faktisk tårene også…av nostalgisk glede.
Dette dere, er så absolutt et “must” hvis man år muligheten. Peace, love and Rock´roll, hva mer kan man ønske seg?
Nei, nå må jeg se å få liv i jentene her, for vi har faktisk spennende ting på agenda i dag også. See you all later!
Nå inntas fellesfrokosten i en alldeles nydelig leilighet midt der alt skjer i vakre Shoreditch. Det er søren meg hele 22 grader allerede, og det var helt sykt deilig å ikle seg shorts og t-skjorte. Skravla går i hundreogti, for vi har ikke sett hverandre på over et år, så her sover vi så absolutt ikke bort dagen. Vi er faktisk allerede klare for sprell.
Denne dagen kommer nok til å bli ekstrem lang. Det er bestilt bord på Hakkasan seinere i kveld, og rett etterpå skal faktisk hele gjengen på skikkelig Rock´n Roll, vi har billetter til et meget spennende prosjekt .
Nå drar vi fem kvinns på tur til herlige Shoredish i London, Oslo´s svar på Grünerløkka. I følge værmeldingen er det meldt sol og hele 26 grader, så plutselig måtte den allerede ferdigpakka kofferten helomvendes. Hettegensere og tykke klær generelt er byttet ut med skjørt og t-skjorter, så nå satses det fullt på at blåhvite legger skal få lufta seg seg skikkelig.
Rikke og Jannicke flyr direkte fra Oslo, mens Tonje, Ranveig og jeg tar strake veien fra Stavanger. Jeg er altså så spent på om Airbnb leiligheten med den lille bakhagen, er så koselig som bildene viser, se gjerne her. Det viktigste er uansett den sårt trengte tiden jeg har lengtet etter med jentene. Endelig er det vår tur igjen, og jeg har ikke ord for hvor viktig det var at dette dukket opp på kalenderen nå. Jeg tror alle er skikkelig gira nå, det bærer i aller fall alle meldingene oss i mellom preg av.
Så heng gjerne på dere, London, here I come!
Fyttikatta! Takket være snill mann, er jeg denne gangen “loaded”…
Skoa er sikkert over tyve år gamle, men fortsatt det gjeveste jeg har, og som alltid pakkes med på tur…
Så ille har det altså blitt! Når en er noen måneder fra fylte 50, er ikke dette uvanlig tror jeg…
Reiseleder “Ninapina” er klar. Alle har klart å spare, så lommepengerkonvolutter skal snart deles ut…
Amalie har gjort meg superklar med nye vipper og Torunn har gitt meg noen helt magiske negler. Det er så stas å føle seg litt ekstra “pønta” nå man skal på tur…
Håret ser ikke så galt ut på bildene her ser jeg, men i virkeligheten har det blitt alt for blått etter hjemmeherjingen…
Jeg skulle nok ha tatt meg tid til å besøke min kjære venninne Andrea og fått fiksa fargen på håret før jeg dro også, men jeg var nødt til å prioritere andre ting denne gangen dessverre. Det viktigste nå, er uansett å senke skuldrene og bare flyte med i venninnerushet. Dere kan tro jeg gleder meg til å snart skulle plukke opp Tonje og Ranveig og fyke videre ut mot Sola flyplass. Tenk det dere, nå begynner eventyret snart, fullbooka med spennende opplevelser fra dag en.
Endelig kan jeg si at vi snart skal på tuuur. “Only girls allowed”, og jeg kan ikke få sagt hvor mye jeg gleder meg. Nå tror dere helt sikkert at det er denne helgen, men neida, det er akkurat en måned igjen til avreise. Jaja, sånn er jeg. Hauser meg opp så til de grader, og helt sikkert alle de andre også, jeg prøver i alle fall så godt jeg kan, thihiii.
Når vi startet denne “jentegreia” for noen år siden, var vi hele ni stykker. I fjor var vi nede i syv og nå er vi altså bare fem igjen. Oljekrisa har slått oss alle ut på en eller annen måte, og det merkes altså veldig godt på flokken min. Utrolig leit, og jeg kjenner jeg får dårlig samvittighet over å være “so happy” over å selv kunne reise.
Månedlig sparing på 500,- per person har derimot redda oss som er igjen, så når den unike koselige airbnb leiligheten i Shoreditch plutselig dukket, var vi jammen ikke seine med å slå til. Da var jeg glad vi allerede hadde oppsparte penger på kontoen, og kunne cashe den ut, for jeg elsker denne måten å bo på. Det er helt himmelsk å kunne våkne opp i sammen, og Rannveig, Rikke, Tonje og Jannicke er alltid en herlig fargeglad bukett å ha rundt seg.
Bare 29 dager igjen…
Dette var litt av et kupp synes jeg. Midt i Shredich, Oslo sitt svar på Grünerløkka, og med egen liten bakhage. Blir neppe mye matlaging på gjengen, for programmet vi har lagt opp til denne gangen er rimelig tett, men kanskje en fellesfrokost i ny og ne?
Nei, nå må jeg finne sofaen dere. Denne dagen har vært meget spesiell, men det får vi heller ta en annen dag. Nå blir det å se første episode av “The Handmaid´s Tale“. Den har fått hele 8,1 av 10 i imdb, og høres akkurat så fæl og spennende ut at Nina-mor mååå se den.
Denne helgen har Mille-mor lengtet etter i en evighet. Hun skal på filmkveld med klassen i kveld, og i morgen er det konsert med storidolene Marcus og Martinus. I tillegg skal hun ha ekstra treningstime med Sol på søndag, så vi skal med andre ord ikke ligge på latsiden.
Ja, noen langtidsplaner skal altså “høstes” disse dagene her, samtidig som en herlig gjeng venninner og jeg planlegger nye sprell om ikke så altfor lenge. Bjørn Erik og jeg var som sagt nylig på en skikkelig klissklass kjærestetur til London, men om to måneder er jeg på akkurat samme sted med de aller beste girlsa.
Vi skal også bo i Shoreditch, Oslo´s svar på Grünerløkka, fra torsdag til mandag, og jeg gleder meg altså så inni hampen mye. Denne gangen har vi planlagt noe hver bidige dag, både revy og bordbestillinger er på plass, så dette blir nok heller ingen “hviletur”. Programmet er ganske så “satt”, så jeg har nesten angst for å ikke få shoppa litt. Jeg liker egentlig ikke å gå å vimse for mye i butikker når jeg har ferie, men litt av shoppingsuget må jeg få stilna.
Jeg brukte lite tid i butikkene sist. Vel, det trodde jeg i alle fall. Når jeg derimot pakka ut koffertene (betaler alltid for en ekstra baggasje på returen), ser jeg jo at det ble litt allikevel. Særlig til Pelle, som har bursdag nå på mandag, og til Mille som har vokst ut av alt hun har i skapene. Jeg kan selvfølgelig ikke røpe hva som ble med hjem til bursdagsbarnet, men litt av det andre “nipset” kan dere jo få se.
Ipad beskyttelse…
“Trolls” pyjamas finnes neppe i noe dameavdeling her…
Leken ny garderobe til snuppeline…
Sjekk den kule “olajakka”…
Mille har altså vokst ut av alt, så leggings og vanlige gensere til å ha under det meste (trengs til og med på sommeren her i Stavanger), ble hanka inn i hvitt, sort og grått…
Paraplyen har allerede vært i bruk flere ganger…
Elsker slikt nips. Lyslenker, lekne ringer og flamingo blyant…
Digger disse…
Jakka mi ble pimpa opp etter noter…
Innpakningspapir…
My Lady…
Mille “stuff”…
Harry Potter er “inn”, og det er fortsatt…
pokemon også…
Vannkannene var nok mitt aller beste kjøp, elsk…
Badedrakt og badebag…
Får aldri nok…
Åhhh som jeg elsker London. Jentene jeg skal dra med i mai, er de mest fargerike kvinnsa ever, og et par av dem har jeg faktisk ikke sett på over et år. Noen reiser fra Oslo og vi andre som sagt fra Stavanger, og jeg gleder meg stort til selve flyturen også. Stakkars de som kommer til å sitte rundt oss, de kan glemme å legge ned setene for å ta seg en blund, for her skal det skravles, vi skal i alle fall ikke sove bort den dyrbare tiden vår.
Klart vi var nødt til å være den “typiske turisten”, dere!
Man kan rett og slett ikke være i London, uten å farte rundt og besøke de skikkelig turistmagnetene. Den dagen vi hadde vårt koselige møte med den gamle klassevenninnene min René, hadde denne dama her så absolutt ikke lyst til å labbe tilbake til hotellet. Jeg var i fyr og flamme, med en øl som tikket inn i hvert bein, så Nina-mor ville impulsivt ut på vandring.
Bjørn Erik er aldri vanskelig å be, så plutselig befant vi oss på undergrunnen igjen, og etter et par opp og frem og bort og ned, var vi midt blant store majestetiske bygninger. England har så absolutt mye å være stolt av, og en blir jo reint “blown away”, av alt som skjer rundt om i nærheten av Westminster Abbey. Vi begynte turen vår fra det berømte gigantiske “hjulet” London Eye, gikk over brua Tower Bridge for så å ta klokketårnet Big Ben i nærmere øyesyn. Vi var ikke de eneste som gjorde det, selv om det begynte å bli svarte natta, så vi gikk raskt videre mot Trafalgar Sqare. Strekningen dit er nydelig, og bærer preg av krigens mange helter, men vi valgte som sagt impulsivt å vandre der i mørket, så kameraet forble i veska for en gangs skyld.
På dette tidspunktet var øllebøllen på vei til å forlate kropp og sjel, og det frista svært lite å begynne på nytt igjen. Selv om vi ikke skulle hjem før seint dagen etter, valgte vi allikevel å ta det med ro. Etter å ha vært en liten svipptur innom fargesprakende Chinatown, fikk beina en velfortjent hvile på en nydelig liten italiensk restaurant. Det var fortsatt et par timer til midnatt, og vi hadde som vanlig lakenskrekk, og valgte som vi ofte gjør når vi egentlig ikke orker noe mer, å gå på kino. Med lommene proppfulle av sjokolade og brus (ja, det var på tide å legge vekk mr. alcohol), så vi John Wick: Chapter 2, og selv om jeg på et tidspunkt der duppa litt av i armkroken til han far, våkna jeg brått igjen. For dette var på måte ingen “slapp av film”, nei tvert om. Det var et fyrverkeri, kall det gjerne blodbad fra begynnelse til slutt, og det forundrer meg ikke det grann om vi også etterhvert får servert en oppfølger. Om jeg likte den? Tja, eneren var nok bedre, men det var i fall bedre å se det, enn å ta tidlig kveld. For det kan man jo så absolutt ikke gjøre, når man først har barnefri og er på tur med den aller beste…
Hmmm, jeg har nok litt London-feber ennå, og jeg tviler på om jeg blir kvitt den med det første. Jeg er altså så happy over å skulle vende nesa mi bortover dit igjen allerede i mai, men da blir reisefølget et helt annet. Da er det oss venninnene sin tur, og jeg kan altså ikke få sagt hvor mye jeg gleder meg. For fem fjols på vift, må jo bli bra!
Jeg er fortsatt i London modus, nekter plent å slippe taket. Vel, det er gjerne ikke så enkelt heller, for spisebordet er fortsatt fullt av shoppingting, som ikke er ryddet bort.
Jeg må nok innrømme at turen denne gangen bød på en rekke flere opplevelser enn de forrige vi har vært på. Rett og slett fordi det bare har vært oss to, og ikke en hel gjeng som vi alltid pleier. Bjørn Erik og jeg tar ting litt på sparket, og når vi først bestemmer oss for noe, agerer vi raskt. Vi har kun tatt hensyn til oss selv, og av og til er det helt innafor synes jeg.
Vi pleier som regel alltid å avse en hel dag på Camden Market. Du finner nemlig ikke et så spesielt marked andre steder, og den over førti år gamle turistattraksjonen må man bare oppleve en eller annen gang i livet. Alle inntrykkene, fargehavet og luktene var de samme denne gangen også, jeg får altså aldri nok. Er man heldig kan man også innimellom alt juggelet, finne “wow”-tingen man så absolutt bare må ha med seg hjem. Vi hadde derimot en avtale om å møte noen folk litt seinere, og det å gå å bære på ting, er jo bare så kjedelig, særlig når man egentlig bare har lyst til å se og nyte livet og flyte med folkehavet.
Har du aldri vært i Camden? Hvis ikke, må du! Jeg gleder meg allerede til jeg om noen år kan ta med meg Mille-mor. Jeg veit nemlig om et par butikker inni i virvaret, bl.a. Cyberdog, som hun bare kommer til å stå å måpe i. Jeg fatter ikke at jeg en gang som ung, dro tilbake dit gang på gang og kjøpte meg de mest voldsomme og crazy klærne, men så var jeg kanskje litt mer gæærn før…
Det snodige med alle London-turene våre er at vi alltid opplever fint vær. Denne gangen lå temperaturen på 12-14 grader og sola viste seg frem titt og ofte. Det lå så absolutt vår i lufta, og jeg må si det ga mersmak.
Det har vært helt fantastisk å oppdage et nytt område i London. Shoreditch, er på en måte Oslo sitt svar på Grünerløkka. Et gammelt arbeiderklassemiljø som er i ferd med å bli et populært sted for førstegangs etablerende. Det er altså så levende og fargerikt der, så lenge man gidder å undersøke litt, og ikke minst bruke beina flittig. Det er et enorm sted, og fasaden kan mang en gang lure en til å tro at alt er grått og kjedelig, men av og til holder det å snirkle seg inn i et smug og rundt et hjørnet, og så plutselig finner man altså verdens koseligste lille plass det er verdt å utforske.
Bjørn Erik og jeg ar vært flinke til å bruke undergrunnen. Han har for lengst knekt koden på nettverket som får en hit og dit på null komma niks, og jeg må si det har vært deilig å bare henge på. Om et par måneder skal jeg dit igjen, på nøyaktig samme plassen, og jeg håper virkelig ikke venninnen mine forventer at jeg er lommekjent. Det er nemlig noe helt spesielt å dra på tur med han hunken min. Han elsker nemlig å forberede seg på absolutt alt, og derfor der det en fryd å ha han som reisefølge.
På søndag rusla vi som vanlig rundt omkring i nabolaget, og målet for øye var det berømte Old Spitalfields Market. Vi har alltid søkt dratt til Camden, og markedet der, men jeg må si at dette var mye koseligere. Camden er crazy kult, men Spitalfields er tradisjonelt og mye mer rolig. Bjørn Erik og jeg hadde rangla ute til seint på natta kvelden før, og vi fikk reint vann i munnen av alle luktene fra alle de små kjøkkenvognene som var overalt. Et godt råd er å aldri spise før man drar på marked. Vi visste det, og fikk etterhvert benka oss godt til rette, med hver vår goodiebag, overlessa av deilig mat og kaker. Bjørn Erik gikk selvfølgelig for massiv biff, mens jeg gikk rett på toasten. Toast blir aldri det sammen igjen, etter denne matgleden, fyttikatta for en taste!
Premien denne dagen var å få møte min gamle klassevenninne René. Hun lever ut drømmen sin i London. Har funnet kjærligheten der og arbeider som yogalærer, og er altså et vindpust uten sidestykke. Gladere og mer fargerik dame skal man leite lenge etter, og tenk at jeg atter en gang skulle få klemme på henne igjen etter hele 30 år! Det var altså så kjekt, og hun og Bjørn Erik fant tonene med en eneste gang. Det tvilte jeg vel egentlig aldri på, for de to har så mange like gode verdier de brenner for, så dette ble full klaff fra første stund.
Tiden vi tilbragte i sammen ble så alt for kort, men vi lovet hverandre å ikke la det gå tredve år til neste gang. Det er rart det der, hvordan enkelte mennesker treffer man rett i hjertet. It just feels so good ❤
Ikke verdens mest populære mann…
Himmelsk toast…
Bjørn Erik gikk for biff så klart…
Takk, men nei takk. Dette er noe jeg kunne ha falt pladask for før…
Hva har dere holdt på med i det siste da? Var helgen snill mot dere?
Herrejemeni, jeg trodde det stengte tidlig om natta her på utestedene i London, men der tok jeg sannelig feil. Vi kom oss ikke i seng før klokka fem natt til søndag, så det planlagte programmet for søndagen, uteble mer eller mindre.
Det som derimot er ei lykke, er at vi begge våknet opp uthvilt og i gullgod form. Klokka ble vel nærmere tolv før jakten på frokosten startet, men vi fikk allikevel mye ut av dagen. Akkurat nå har klokka bikka godt over midnatt igjen, vi har akkurat kommet hjem, men vi har søren meg opplevd en hel del. Vi har vært på et helt fantastisk marked, møtt ei gammel klassevenninne over et par øl, rusla til sentrum og vært skikkelige turister, vært på nydelig italiensk middagsdate og avsluttet kvelden med sein kino.
Jeg har selvfølgelig tatt en haug med bilder underveis, men må altså få lov å komme tilbake til dere med disse ved en seinere anledning. For vi har en lang dag foran oss i morgen også, som skal nytes til det fulle, så nå vil jeg rett og slett krype under dyna til han fine Pokemon hunken min ❤
Både Mille og Pelle har altså ønska seg nye kosedresser, og som dere ser var vi nødt å teste de ut bittelittegrann…
Vi har hatt den pangstarten på London-turen vår. Bang, bang, bang og vi fant endelig drømmeplassen for oss som liker litt fart og moro. Vi måtte vel og merke oppsøke Camden nattestid, noe jeg så absolutt ikke fikk lov til av mamma i mine yngre dager, men denne gangen hadde jeg jo tross alt med meg egen sikkerhetsvakt, så da var det bare å “gønne” på.
Jeg digget plassen Electric Ballroom, og Suicide Girls som opptrådte. De var spinn spenna gærne hele gjengen, og satte dermed standaren for kvelden. Det hele gikk egentlig bare ut på at de hadde en DJ som valgte sinnsykt gode låter hvor superspreke “girls” dansa og mima (thihiii, dog noe frekt til tider), men det rocka altså noe inni hampen. Det var god underholdning til tusen, og jeg tror ikke jeg har hatt det så moro på lenge.
Klokka to måtte vi derimot kaste inn håndkle. Da hadde vi holdt det gående siden klokka 12 på dagen, så nok var nok. To glade lakser fant derfor heller nærmeste kebab sjappe, og etterhvert også en taxi.
Container-marked, så kult!
Jeg har allerede starta shoppingen…
Jeg har sovet hele seks timer, noe jeg faktisk veldig sjeldent pleier, formen er stigende, og om ikke lenge skal vi ut å treffe syv andre venner av Bjørn Erik til en bedre lunsj. Deretter er planen å være skikkelig turist, men en vet jo aldri hva som skjer etter en slik sammenkomst av flotte folk. Time will show…
Jeg håper dere alle har hatt en finfin start på helgen!
