Ja, nå kan dere tro jeg er nervøs og spent!

Akkurat i dette øyeblikket opereres vesla mi. Ja, jeg må neste få lov å kalle henne det, selv om hun nå er like lang som meg. Stakkars lille vennene min, hun var ikke særlig høy i hatten når hun våknet, og visste at hun igjen var nødt å gå i gjennom det her. Det er femte gangen hun legges i narkose pga inngrodde tånegler, men nå satser vi på at dette blir den aller siste. Før har legene justert både tærne og neglene, men dessverre så har ikke dette hjulpet noe særlig. Hun har konstant gått rundt med plager og betennelser, og selvfølgelig derfor slitt mye pga av dette. Nå skal neglene derimot opereres helt vekk, og jeg håper virkelig de forblir borte for alltid. Det er en ørliten sjanse for at noe kan vokse ut igjen, hvis de ikke har klart å fjerne alt, men vi satser på at det ikke skjer.

Mille har som sagt vært veldig nervøs i dag, for det er skummelt med alle disse fremmede legene og ikke minst nålene. Jeg var derimot raskt ute med å fortelle sykepleierne om diagnosen hennes, så de ikke behandlet henne som den 16-åring de først trodde de så, men en 11-åring som er skeptisk til det meste. Det viktigste for jentungene vår, er nemlig at hun hele tiden nøye blir fortalt hva som skjer. Det var ikke snakk om at hun ville legge seg ned på operasjonsbordet med en gang, uten å vite hva alle apparatene rundt henne var. Hun må føle at hun har kontroll, det er alfa omega, for med den kommer trygghetene, og da slapper hun som regel av.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Seks personer er altså inne hos henne nå mens hun opereres, og jeg kjenner på en stor takknemlighet over at vi er så heldige som bor i dette flotte landet. Her blir de kjære barna våre tatt godt vare på, og jeg kan ikke få rost alle godt nok med tanke på hvor godt vi ble mottatt i dag. Nå må jeg bare smøre meg med litt tålmodighet, for jeg må innrømme at denne ventetiden til alt er over og hun endelig våkner opp igjen, er ganske så uutholdbar…
 

Jeg fikk snuppeline til å trekke på smilebåndet når jeg dro på meg hårnettet over dulten min…

Klemmer fra litt nervøs Nina-mor

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Ny uke…

Helgen har vært god mot meg. Den startet med lange samtaler over en nydelig frokost i byen med gode venner, og fortsatte med familietid og venninnebesøk. Helt uventa fikk vi også litt avlastning i stallen, så plutselig ble dagene helt blanke uten noen konkrete planer.

Jeg har mer enn nok prosjekter på gang her hjemme, det har hopet seg opp både med det ene og det andre, men Mille derimot ble helt rådvill. Hva skulle hun finne på her hjemme? 11-åringen vår har fylt alle tomrommene, all alenetid med det å være i stallen, så hva skulle hun gjøre?

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Jeg har merket at det har skjedd noe med den fine jentungen vår i det siste. Hun har blitt mer stille og jeg tar henne ofte i å falle litt bort, hun tenker mye. Hun forteller ikke uoppfordra hva som skjer på skolen, jeg må hale og dra alt ut av henne. Bør jeg være bekymra? Vel, ja det er jeg alltid, og nå er jeg altså usikker på om det er noe i gjære, eller om hun rett og slett bare er i ferd med å bli mer moden.

Tidligere var hun svært opptatt av å dele hver minste lille detalj fra skoledagen. Helst det negative, og ikke bare det som omhandlet henne. Ordet “urettferdighet” ble ofte brukt, men når jeg fikk nøsta opp trådene, var det gjerne ikke så ille allikevel. Ikke misforstå, jeg har alltid tatt det hun har sagt på alvor, har veldig god kontakt med de ansvarlige på skolen, men som regel har det vært småting hun har blåst veldig opp. Nå er det altså stille på den fronten også.

Så hva er i ferd med å skje? Mille har alltid vært glad i oppmerksomhet, hun elsker å være i fokus. Hun har aldri brydd seg om det er i positiv eller negativ form, det viktigste har vært å bli sett og hørt. Nå derimot, har jeg merka at det blir viktigere og viktigere for henne å “være som alle andre”. Hun vil skli inn i miljøet både på skolen og i stallen, men det fungerer dessverre ikke helt, og jeg ser det stresser henne. For selv om hun for lengst har blitt akseptert og stort sett blir godt mottatt overalt, uteblir den mer varme nære kontakten.

Så da satt hun der nydusja på lørdag, i fine klær, og med et lite lag maskara på. Hun maste ikke, var bare rolig og gikk i gjennom mobilen sin. Da jeg foreslo at hun skulle ta kontakt med noen, sukket hun bare og løftet litt på skuldrene og mente hun ikke ville presse seg på noen. Blikket hun sendte Bjørn Erik og meg var hjerteskjærende, for vi så med en gang at hun var rådvill. Hun ville ikke be seg selv til noen, for hun var redd for å bli avvist. Hun orket rett og slett ikke å ta det innover seg, så da lot hun det heller være.

Det var hjerteskjærende for Bjørn Erik og meg å sitte å høre henne fortelle, og han kjære mannen min orket rett og slett ikke utviklingen denne samtalen tok. Med tårer i øynene fanget han opp snuppa si i armene sine, og bar henne avsted. Hun skulle ikke få grave seg ned i disse følelsene sine igjen, så ut bar det. Ut i flere timer, ut å se kamp. 

Det ble redningen denne gangen. En tre timers amerikansk fotballkamp med pappaen sin. For pappa er helten, han er kul, og på sånne gråværsdager er det helt greit for mammaen også at han henter frem sirkuspappaen i seg. Sårt, men helt nødvendig ❤

Se hvor fin hun er! Hele 171 cm lang nå, så nå går hun i mitt klesskap. Nyhetene fra me&i falt i smak hos henne også…

Tankene går i spinn, Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Snart helg!

Det er mange som har lurt på hvem de to nydelige hundene har vært som hele tiden har florert rundt oss på Snapchat og Instagram. Emma og Ella, er to nurk av rase Pomeranian, som eies av en jeg har jobbet i sammen med på Statoil. Når hun skulle på ferie til Danmark i påsken fikk vi passe den ene, Emma, og fra første stund ble ansvaret tatt av flinke Mille.

Mille har aldri helt klart å knytte det helt varme båndet til vår egen lille Pippi, antagelig fordi Mille var litt vill av seg når vi fikk henne, men mye har skjedd på seks år. Mille er mye mer kalkulerende og som regel ikke så utagerende og høylydt. Hun er med andre ord mye roligere, og det falt i god jord hos Emma. De to hang sammen som erteris hver bidige dag i en hel uke, og selv om jeg passet på og ga veiledning, klarte de to seg veldig bra på egenhånd. Før jeg hadde stått opp, var morgenturen unnagjort, og mat- og vannskålene fylt opp til randen. 

Jeg har lenge skjønt at dyra er redningen for jentungen vår. Det er en grunn for at vi har vår egne lille dyrehage, og at vi i fritiden bruker omtrent all vår tid på dette. Det er ingen hemmelighet at selskap med dyr ikke bare gir oss kosestunder, men også flere helsefordeler. Visste dere at studier viser at man har åtte ganger større sjanse for å overleve det første året etter et hjerteinfark, hvis man er hundeeier? I tillegg så viser det seg at i man har styrket immunforsvar i familier med hund, og eksem og allergier foregår også sjeldnere.

Det å leve med dyr er nesten som å ha en form for terapi rundt seg “all the time”. Man faller sjeldnere inn i depresjoner og angst, for man har alltid en venn å komme hjem til. Når Emma hadde reist hjem til eieren sin, spurte Mille om hun noensinne kunne få seg sin egen hund, og da var jeg raskt til å svare et rungende “Ja, så klart”. Jeg fikk selv min første hund i konfirmasjonsgave, så hvorfor ikke hun også etterhvert? 

Når venner mer eller mindre uteblir, tror jeg tilknytningen og ansvaret for dyr kan være en god løsning på å opprettholde den aktive livsstilen til jentungen vår. Mille = hest, hund, katt og fugler går nok helt fint, så lenge vi foreldre stiller opp. Godt vi er dyreelskere vi også ❤

Da skal jeg hive meg i dusjen for å dra å spise frokost med et par venninner. Så går ferden videre rett i stallen, så Mille får seg en velfortjent hvilepause så hun klarer å gå i “åpen hall” i kveld. Dennis har reist hjem til Oslo, og Linni har avsluttet permisjonen sin og dratt samme veien for å “joine” Garden igjen, fortsette militærutdannelsen sin. Pelle er på jobb, og gruer seg nok til å komme hjem til vasking av bad, men det blir som sagt ingen helg uten. Bjørn Erik er i Oslo, men kommer gudskjelov tilbake igjen i kveld, og jeg gleder meg ❤

Go´hælj da, fininger!

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

God kveld, kjære dere  ❤

Det er vel ingen bombe at Mille har vokst i fra sykkelen sin igjen. Hun sykler med knærne oppi haka, og det var litt av et sjokk at hun nå må opp i voksen damesykkel, basert på en høyde på 180 cm.

Det har vært mye frem og tilbake om hun burde ha elektrisk sykkel, men i første omgang må hun få tråkke selv. Vi kommer nok til å søke motor av Hjelpemiddelsentralen etterhvert, men sykkelen skal tross alt kun brukes her på øya, og vi har jo ikke all verdens bakker med bakker.

Annonsørinnhold

Her får du tak i den søteste kalenderen for 2025

Det er ikke bare bare å kjøpe nytt utstyr til denne familien her. Bjørn Erik skal nemlig sjekke kvalitet og pris så omfattende, at jeg blir lei før vi har begynt. Allerede før jul luftet jeg sykkelkjøpet for han, men etter tre dager kapitulerte jeg, og glemte til slutt hele greia.

I dag derimot, fikk jeg både mann og barn tidlig hjem fra skole og jobb, og bestemte meg for å få alle med meg ut på en rundtur i fire utvalgte butikker. Listig som jeg er, kremt, fikk jeg styrt gjengen med meg til favorittbutikken min. Sykkelpikene har de kuleste doningen, noen skikkelig fargeklatter av noen gla´sykler. Bjørn Erik syntes nok også det var mye fint der, men han hadde nok foretrukket at vi holdt oss til planen og sjekket flere steder som først planlagt.

Det tok i alle fall ikke lange tiden før vi var to mot en, for Mille-mor falt selvfølgelig pladask for første og beste rosa herlighet. Hjelm i hennes størrelse kom hun også med, med koselige hjertemotiver, og det var ikke snakk om å forlate butikken før alt var i boks.

Thihiii, stakkars mann, det er nok ikke bare bare å måtte stå i mot to bastante kvinnfolk. Planen min lyktes, for selvfølgelig skal snuppeline ha det aller beste. Det fortjener hun virkelig, og jeg gleder meg til å se hun fyke avsted på den rosa herligheten sin, som kommer i hus allerede i morgen ❤

Alle gikk selvfølgelig ut dørene her med “Rock Your Socks”, for å markere den internasjonale dagen for Downs Syndrom.

Jeg har fri fra stallen i dag, helt snodig egentlig, men jeg hadde et arrangement hjemme her i går, og vi klarer altså aldri å avslutte i normal tid. Det ble veldig seint før jeg fant senga, så jeg var nødt til å hente meg inn litt. Snille stalljenter trår til og hjelper til, så resten av kvelden skal jeg bare pusle rundt her hjemme.

Har dere hatt en fin dag så langt da?

Klem Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

God lørdagskveld, dere!

Jeg har faktisk tilbrakt de to siste timene på sofaen, midt blant hele flokken min…sovende. Været og flere timer i stallen, tok rett og slett knekken på meg, særlig når jeg kom ned nydusja og ble tullet inn i pleddet foran ovnen. På 1-2-3 var jeg vekk, og det var altså så himmels godt.

Mille-mor er ei veldig glad 11-åring i dag. Gipsen kunne fjernes, og det var ikke så ille gærlig å begynne å gå forsiktig på den igjen. Ankelen er fortsatt gul og blå, men hun fikk den da opp i skoen igjen og kunne fornøyd bli med Bjørn Erik og meg i stallen.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Hun har savnet Sol lenge nå, og selv om jeg fortsatt er litt skeptisk til at hun skal farte rundt omkring allerede, får hun selvfølgelig lov. Vi hjelper henne over isholkene, og kjører bilen så nærme dit hun vil, for at hun igjen skal få lov å være en del av fellesskapet.

Not nice!

Nå skal jeg karre meg tilbake i sofaen igjen. Det er tross alt snopedag (vel, kremt jeg må innrømme at det har vært det nesten hver dag de siste ukene), og vi skal snurre film. Har begynt på HBO sin nye serie “Big Little Lies”, og selv om det var lite action i den første episode vi så i gå, var det et eller annet med disse gale fruentimmene som trigget meg. Tror dette blir bra!

Nyt kvelden videre, dere!

Klem Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Endelig helg, dere!

Helt siden Mille fikk den sjeldne diagnosen Sotos Syndrom, har vi som foreldre visst at jentungen vår etterhvert vil få problemer med kjeven, eller rettere sagt tennene sine. Vi forstod fort at frustrasjonsterskelen hennes ved et tannlegebesøk var svært lav, hun var rett og slett panikkslagen før vi kom inn dørene der, så ved tidlig alder startet vi med hyppige og korte besøk.

Vi har fått fantastisk hjelp her på Hundvåg, de har virkelig tatt Mille på alvor, og for et par år siden fikk de endelig lov til å foreta grundige undersøkelser og til og med begynne å bruke sug på henne. Hun kunne nemlig ikke fordra alle lydene, og nektet tannlegen å suge spytt ut av munnene hennes. I dag er det meste greit, men det blir fortsatt satt av god tid når hun kommer. Mille må ha kontroll på absolutt alt som skjer, hver minste lille detalj må diskuteres frem og tilbake, men de får nå i alle fall unnagjort det de skal, og det er faktisk en bragd i seg selv.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Sotos barn har veldig ofte en ganske så fremtreden underkjeve, den er smal, lang og mer markert. De har høy gane og ofte feller de tenner i veldig ung alder. Jeg klarte ikke å amme Mille som nyfødt, hun hadde sugevansker, og med årene fant vi også ut at hun hadde talevansker. Vi fikk tidlig beskjed om å være påpasselig med tannpuss, men hun har dessverre allerede hatt mange hull og måtte trekke flere tenner.

Vi har hele tiden visst at Mille antagelig har måttet ha tannregulering, og det fine er at barn med sjeldne medisinske tilstander får dekket dette, faktisk også i voksen alder. I dag var dagen her hvor hun skulle få utlevert “platen” sin. Hun skal begynne med det i overmunnen, og hun har grugledet seg lenge. Lilla og fin var den, og hun hadde til og med fått en liten hest på den. Det å få den på plass var lekende lett, men å få henne til å uttale “Mississippi” etterpå fikk oss alle, ja til og med Mille, til å gapskratte. 

Hun må nok bruke noen dager på venne seg til det her. Særlig det å ikke få lov til å spise en hel rekke ting som hun i dag elsker. Det er først og fremst forbudt å spise harde, seige, sure og søte ting. I tillegg må hun pusse tennene fire ganger om dagen i fire minutter. Det er slutt på å kose seg med brus, saft, is, nøtter, yoghurt, popcorn o.l. ting, men det jeg synes er en bra greie at det nå er totalforbud mot tyggis. Det skal bli så deilig å slippe å kommentere den slafsingen, så dette gangner jo faktisk meg litt også, thihiii…
 

Første måltid med “plate” på. Vi måtte jo feire dette samt begynnelsen på vinterferien. Normalt hadde Mille fått i seg en hamburger med pommes frites på ganske kort tid, men denne gangen måtte alt deles opp i bittesmå biter. Hun klarte faktisk ikke å få i seg halvparten en gang, ble ok mett underveis av den seine måten å spise på…

Da skal vi avslutte dagen i stallen. Hele gjengen skal utover til Sol, så det blir nok seine natta før vi er hjemme igjen.

Ønsker dere alle en fantastisk fin helg. Take care!

Klem Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

God mandags morning, dere!

Ja, da var vi i gang på ny uke, og det gikk mye bedre enn det jeg først hadde trodd. Til tross for litt nøling og treg start, klarte vi jentene oss helt på egenhånd. Til Mille sin store forundring, kom det Ikke en dråpe vann på gipsen når vi dusjet i morges, og det ga hun ny giv og pågangsmot.

Vi hadde selvsagt satt av litt ekstra tid, var oppe klokken seks, så i knirkefart forsete vi oss gjennom morgenrutinene uten uhell. Jeg må si Mille takler denne noe uvante situasjonen utrolig fint. Hun er selvfølgelig i overkant skeptisk til alt som kan gå galt, og snakker det hele litt ihjel, men har tydeligvis bestemt seg for å klare dette. Jeg ser det er tungt for en 11-åring å hinke rundt på krykker når man er hele 170 cm lang, men det virker som om hevelsen er nogenlunde under kontroll, hun har ikke så intense smerte lenger, så humøret bare stiger og stiger.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

I dag regner jeg også med at hun får en skokk skolevenninner rundt seg, som nyskjerrig lytter til historien hennes og hjelper til der det trengs, og jeg tror nok hun synes det skal bli litt godt å komme seg opp fra sofaen her hjemme. Hun er i alle fall like blid igjen, og det gleder meg.

Dere kan tro vi alle var letta over at det kun var en liten bit som var knekt av…

Til tross for uhell med hest igjen, blir hun aldri skremt eller lei…

Normal sett, så hadde jeg nok kanskje hatt henne hjemme denne første skoledagen etter ulykken, men jeg har rett og slett ikke tid. Det er helt nødvendig for meg å få begynt på rotfyllingen som planlagt i dag, for tanna er ikke god. Jeg har også et stort behov for å komme meg i stallen og se til Sol. For selv om de snille folka på Leikvoll formelig står i kø for å hjelpe oss, så skal det bli litt godt å se henne igjen. Jeg har ikke tannlegetime før 12:40, så jeg håper å få unnagjort masse i stallen før den tid. Så da må jeg løpe avgårde dere. Få på meg ull fra topp til tå, og komme meg ut.

Håper dere alle får en god start på uken, klem Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Kjære dere.

Noen synes kanskje det er merkelig av meg å vente så lenge med å dele den store 11-års dagen til Mille, men alt har en mening. De som har fulgt meg en stund nå, vet at jeg ofte lar vanskelig ting ligge en stund, før jeg manner meg opp til å “ta til ordet”. For når følelsene slår ut lufta av meg, når hodet bare er kaos og ting er sårt, kan det ofte være lurt å la ting ligge å modne.

Det finnes dessverre utallige historier om barn som faller utenfor, som ofte aldri blir sett eller hørt. De trenger så absolutt ikke ha en diagnose som vår kjære Mille har, men av en eller trist grunn blir noen oversett og puttet i en “passer ikke inn” boks. Det er ansvarsfraskrivelse på høyt plan, og burde vært straffbart, men hvem har hovedansvaret her? Vi foreldre? Ja, sa absolutt, men det er nok mange som burde ta seg en kikk i speilet og spørre seg selv om:”Gjør du alltid nok, for å bidra til den ene lille gode forskjellen?”

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Året 2016 kom og gikk mot slutten og en måned før jul skulle jentungen vår endelig ut med invitasjonene til egen bursdagfeiring. Jeg hadde som vanlig tenkt å be alle jentene i klassen, men begynte plutselig å stusse på “hvorfor”? For i løpet året var Mille selv kun bedt i en eneste en. Skulle vi åpne hjemmet vårt for en haug ivrige overnattingsgjester, når vår egen jentunge aldri fikk en eneste invitasjon til å komme innafor deres dører?

Åhhh for et forbaska dilemma! Våre bursdagsferieinger har nemlig alltid stått høyt i kurs. Vi som foreldre har alltid levert nøye planlagte hjemmefester, hvor ungene omtrent har klort seg fast til dørkarmene her fordi de ikke vil hjem etterpå. Så etter en fem-timers god gammaldags feiring for noen år siden, valgte vi å la hele bunten overnatte, og det ble en suksess som alle ville gjenta i mange år  fremover.

Jeg gikk noen dager i tenkeboksen, og klarte etterhvert å bestemme meg for hva vi skulle gjøre etter å ha klart å få en av de få gode klassevenninnen til Mille i tale om akkurat dette emne. Uten å gi henne dårlig samvittighet, klarte jeg å “lure” ut av henne, at noen, men ikke alle, nå hadde begynt å sortere ut hvem som fikk komme. Egentlig ganske så forståelig, for i denne alderen begynner de jo ” å klikke” og å danne mindre grupperinger på alvor, men allikevel var dette hardt å ta innover seg som mor. 

Så hva kunne vi gjøre? Hvordan skulle vi igjen klare å oppfylle å gi datteren vår den magiske feiringen hun så absolutt fortjente? Jo, vi var rett og slett ærlig ovenfor henne, og fortalte at vi nå synes det bare var viktigere og viktigere å bruke energi på de hun virkelig fikk noe godt igjen fra. Hun skulle selvfølgelig fortsette som før, og være grei og snill med alle hun møtte på sin vei, men at vi akkurat i disse festforberedelser, nøye tenkte i gjennom hvordan akkurat “hun” ville ha det. 

Det ble mye frem og tilbake, og mang en vanskelig samtale jeg hadde håpt vi kunne ha sluppet, eller i alle fall utsatt noen år til, men vi kom nå frem til en god løsning til slutt. En liten herlig gjeng fra stallen og de nærmeste jentene i klassen fikk invitasjon, og til min store glede takket alle sammen “ja”. Vi klarte å holde eventen under radaren til de fleste og Snapchat og andre sosiale medier, var strengt forbudt under hele den 28 timers feiringen.

Om dette var riktig måte å håndtere situasjonen på, vet jeg ikke. Det å derimot bruke energi på de som ikke lenger “ser” Mille, som ikke lenger tar seg sitt ansvar bevisst og skjønner hvor viktig det er for vår noe spesielle jentungen å fortsatt føle tilhørighet til felleskapet, ble vanskelig. Hardt og brutalt, men dessverre en realitet…

Bursdagfeiring ble det, og som dere ser her, ble den magisk ❤

Vanskelig emne å belyse det her, men håper det er en tankevekker for dere som har barn i hus, som jevnlig får besøk av venner, hvorpå dere hører glad barnelatter hjemme til en hver tid…

– Nina –

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

God morgen, mine fine ❤

Mille har lenge slitt med å komme i gang om morningene. Hun er lys våken og stort sette kjempeblid og klar får dagen, men kroppen hennes spiller ikke på lag. Hun er stiv og har vondt i leddene, og ser faktisk ut som ei gammal dama der hun sakte vagger seg ut på badet. 

Jeg har sett hun har slitt lenge, faktisk både morgen og kveld, særlig når hun skal kle på seg. Ting tar tid, og det hender hun blir sittende lenge på baderomsgulvet før hun tar motet til seg og karrer seg opp. Jeg var helt nødt til å finne på noe, for ingen er tjent med at jeg skal stå på sidelinja og skynde og til tider også kjefte på henne fordi hun bruker så lang tid stakkars.

Først fikk hun opp en av kjøkkenstolene. Det fungerte perfekt, helt til min kjære venninne Vibecke sendte meg film av hva hun hadde skaffet seg fra Ikea. En kommode/puff med oppbevaringsmuligheter og en deilig myk pute på toppen. Dette var jo mye smartere, og dere kan tro den ble godt mottatt.

Nå flyter morningene mye bedre. Puffen er såpass stor at hun får plass til klærne sine ved siden av seg, så nå slipper hun altså å karre seg opp og ned fra gulvet og slite seg helt ut før dagen i det hele tatt har begynt. Hun har til og med beordret meg til å putte alle kosedressene hun har i oppbevaringsboksene under. Nå kan hun enkelt smette inn go´tøyet, etter en lang dag i stallen.

Hvorfor har jeg ikke tenkt på det her før? Så enkelt og genialt. Godt en til tider har snartenkte venninner rundt seg…

Det var jo litt skoi å ta bilder av Mille på badet i dag, for som dere ser så matchet hun interiøret…

I kvellinga er jeg forresten litt spent på en avtale jeg har. Jeg skal til “Oslo Fjordklinikk Vest” i Sandnes for å få utført en nevrofysilolgisk undersøkelse, og det kan jo bli litt interessant. Forutenom de synlige slitasjene på den siste MR undersøkelsen i nakken og skuldrene, har legen på Aleris Klinikken en liten mistanke om at noe gjerne ikke er helt som det skal med diverse nerver. Jeg håper jo ikke de finner noe, men det er jo greit å utelukke alt krimskrams, eller finne ut av det, så en kanskje med enkle grep kan bedre situasjonen. Men, men, jeg tenker ikke så mye på det, det får bli som det blir.

Jeg håper i alle fall dere fine lesere får en fin dag. Her høljer det ned, og det er ganske så grått og mildt. Jeg tror jeg skal tenne litt stearinlys og fortsette med julekortene. Har fått sendt avgårde en del allerede, men bunken er fortsatt ganske så stor. Godt med alt som er gjort.

Klem Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Hei igjen, dere!

Den beste medisinen når en møter motgang, er å holde hjulene i gang, og det er denne familien sånn tålig flinke på, synes jeg. Møte hos HABU i går var i alle fall en positiv opplevelse…igjen, for der blir Mille alltid godt ivaretatt. Det er ikke til å stikke under en stol at vi forsøker å få flere legekyndige personer til å uttale seg om saken vår, at vi konstant er frampå med hva vi står i og ønsker akkurat nå. I går følte jeg vi fikk forståelse av at vi er inne på noe viktig, at vi som foreldre faktisk har rett. Vi merker selvfølgelig at det er et “touchy” tema, men etter å ha gått nøye i gjennom Mille sin helsetilstand, og ikke minst oppdatert vekstkurven hennes, så ser vi jo at vi får mer og mer medhold. Om vi derimot klarer å få med oss leger som vil tale vår sak og som agerer, er en helt annen greie. Så vi får holde trykket oppe, og håpe situasjonen snart snur til Mille sin fordel, for det fortjener hun.

Annonsørinnhold

Januarsalget: Stor oversikt over de beste kjøpene

Det var kun en liten time igjen av skoledagen når Mille var ferdig med alle kontrollene sine og det visste på forhånd. Vi dro derfor rett i stallen og tok i mot rideinstruktøren Jofrid Aasland. Wow, Mille var så dyktig. Hun enset ikke oss foreldres om stod på sidelinja og iakttok en eneste gang, men stod på som en helt og sugde til seg masse god lærdom. Svetten rant av både hest og jentunge etterpå, og vi var alle enige om at dette må gjentas igjen. 

Pippi har ikke på noe måte lov å være ute på banen i ridehallen, men så sitt snitt til å krype under stengselet og joine oss i full galopp. Hun har respekt for hestene, men er på ingen måte redd. Når Bjørn Erik demonstrativt kom for å hente henne, for hun hører jo ikke på han når han roper, forsvant hun under hesten og forsøkte å gjemme seg for han. Må vel innrømme at jeg holdt pusten et øyeblikk der…

I dag kvier jeg meg litt for å gå ut dørene her. Jeg har nemlig tatovert leppene mine på Avea Klinikken hos “Lash’n Brows by Amalie”, og har blitt en smule hoven, noe som er helt normalt. Jeg tenker de fleste kommer til å tro at jeg har vært å fylt de opp, men det har jeg altså ikke. Tatoveringen gir meg kun en fin fresh farge og jevner ut arrene etter kviseutbruddene mine. Jeg gleder meg til å dele sluttresultatet med dere, men tror jeg drøyer det et par dager til.

Nå skal jeg forberede meg til nok en rekreasjonsdag i stallen, så da skrives vi heller mer i morgen, dere.

Nyt dagen, klem Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook side: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell