Mille har ikke vært på skolen på nesten tre uker. Det vi først trodde var en forbigående halsbetennelse endte til slutt opp med å bli en seigliva lungebetennelse. Hun har omtrent ikke sovet en eneste natt siden det hele startet, og har blitt ei tynn flis av seg selv. Hun er slappfisk så til de grader, og ligger mer eller mindre strak 24/7.
Det verste med å være syk, er visstnok å være borte fra hesten sin. Så når hun etter 14 timers søvn i natt, inviterte jeg henne med meg ut i stallen. For Sol har alltid vært hennes beste medisin når livet lugger. Noen synes kanskje at unger som først ikke får gå på skolen, gjerne burde holdt seg hjemme og inne til de blir friske igjen. Jeg har alltid kjørt den regelen med gutta, men med Mille tar jeg ofte helt andre valg. For utenom Kaja-mor i gata vår, har ingen andre unger vurdert å stikke innom å holde henne med selskap, det blir ensomt i lengden. Ganske stusselig, spør du meg.
Stallbesøket gjorde godt. Smilet kom frem igjen, og roen senka seg. Jeg tenker igjen at den hesten er noe av det beste som har skjedd jentungen vår. Dyr stiller ingen krav til vennskapet utenom godt stell og mye kjærlighet, og det er det plenty av her ❤
Endelig helg, og jeg ser virkelig frem til morgendagens mange store begivenheter. Akkurat nå sitter derimot Bjørn Erik og jeg og skuer det nydelige lille familiemedlemmet vi har fått. Kan dere gjette hva det er? Eller kanskje dere allerede ar fått det med dere på dagens mange Snap? Jeg lover selvsagt å skrive mer om henne (ja det er ei jente), må bare lære meg henne mer å kjenne ❤
Her i huset råder fortsatt basiluskene, men vi kunne uansett ikke droppe å møte opp til avtalt timen på Ortopeditenikk i dag. Her er vi ofte for å få tilpasset nye fotsenger (såler), og det er også her Mille velger alle skoene sine. Vi har til nå alltid funnet sko som tiltaler snuppeline, men ser at utfordringene blir større nå som hun er oppe i str. 46. I tillegg er det få som sitter godt på foten hennes.
Til nå har Mille godtatt alt som har kommet hennes vei. Hun finnes ikke kresen, hun er heller glad for å finne noe som passer. De siste årene har vi derimot gått for de samme skoene i de samme fargene hver gang. For når hun først fant noe hun likte, orket hun rett og slett ikke å teste ut nye i tilfelle de failet. Jo større størrelse hun har trengt, jo mer har selvsagt utvalget vært, derfor trengte vi utvidet hjelp nå. Flere dyktige folk måtte på banen, og NOF ble hanket inn.
NOF, Norsk Ortopedisk Fottøy, samarbeider med Ortopediteknikk, og i dag kom det ei koselig dame helt fra Østlandet kun for å sjekke om de kunne være til hjelp for vår kjære Mille. Det kunne de så absolutt, for de tilbyr skreddersydde sko med den ortopeditekniske løsningen (i dette tilfelle fotsengen/sålen) sydd inn i skoen. Den målsydde skoen blir det perfekte hjelpemiddelet for Mille-mor. I tillegg til å primært være en sko, blir den også en slags protese.
Skredderne er altså så flinke, det finnes ikke begrensninger. De kan omtrent lage alt hva Mille måtte ønske seg, og hva tror dere hun hadde øverst på ønskelista si? Ridestøvler! Mille har ikke hatt lange ridestøvler siden hun gikk i barnehagen og gikk på terapiridning. Da arvet hun Pelle sine. Etter det fikk hun ikke lenger støvler som passet. Hun vokste raskt allerede da, og trengte så stor størrelse at støvlene i seg seg selv gikk over kneet. Hvordan skulle hun da klare å bruke de? Det var umulig, så da måtte hun gå for korte, som også i tillegg var så romslige at hun fikk dyttet spesialsålen oppi.
Vi kjøpte nylig et par korte ridestøvler i str. 46, men det ble dessverre et skikkelig bomkjøp. De ble for tunge og ga henne gnagsår etter fem minutter. De siste månedene har hun derfor brukt noen eldgamle noen, som hun ikke får sålen oppi. Uten bruk av såle, faller hun fort i sammen. Knærne krasjer, hun halter og bruker enda mer energi enn vanlig på å holde oppe den lange kroppen. Etter en dag i stallen, er hun helt ødelagt i beina, men nå blir det altså andre boller, dere!
For aller første gang skal Mille få skikkelige ridestøvler som passer perfekt. Dama fra NOF skjønte raskt hvor stort det her var for jentungen vår, så hun skulle gjøre alt i sin makt med å få de klare før jul. Mille:”Verdens beste julepresang, mamma”…
Mille er fortsatt ikke tilbake på skolen. Ibuxen gir henne små pauser innimellom slaga, men siden vi var nødt å gjøre unna et par ærender i dag, sovna hun allerede klokken syv i kveld. Hun snakker kun om en ting, om stevnet hun skal være med på til helgen. Allerede klokken 07:30 lørdags morning, blir Sol fraktet med henger til stevneplassen, hvor Mille er en av de første deltagerne. Måtte hun bli frisk fort ❤
Wow, tenk nå er det kun en dag igjen til vi vender nesa vår mot Oslo. Dette blir en hektisk dag, så når Bjørn Erik føyk avgårde på jobben, stod jeg liksågodt opp jeg også. Jeg må være ute av huset allerede klokken halv ti, og da skal matpakker være lagd til Mille i stallen og snop til hesten for fire uker være ordna. I tillegg hadde jeg et par “flink pike pakker” igjen å pakke inn, så her var det bare å “gønne” på.
Ja, for jeg holder faktisk på med disse små overraskelsene ennå. Små ting, som Mille-mor kan åpne underveis på flyturen. Denne gangen skal vi først fly fra Gardemoen til Bangkok, en flyreise på hele 11 timer, og videre til Bali tar det 4,5 time. Det er ikke bare bare for en småbarnsfamilie, derfor har jeg altså ikke sluttet med å “premiere” underveis.
Vel, nå er ikke 11-åringen vår så liten ennå, og jeg må si hun alltid har vært tålmodig under de fleste flyreisene våre, men så lenge hun har så stor glede av disse små hemmelighetene, så fortsetter jeg. Hun klemmer og gjetter, er ivrig til tusen, men hun må nok dessverre vente. Vente til riktig anledning, i flyet, når det klør i kroppen som vil røre på seg, og spørsmålene: “Er vi snart fremme? Hvor mange timer er det igjen”, hagler hyppig inn. Da er det jammen meg godt å ha noen ekstra små ting på lur.
Denne gangen er det mest blader og snop i pakkene, men også et par solbriller og andre ferie-ting, som uansett kommer godt med. Jeg håper hun kommer til å like gave like denne gangen som før (les gjerne her). Uansett så ser jeg hun elsker spenningen rundt hele opplegget…
Nei, da må jeg løpe avgårde dere. Kroppen er ikke helt med på laget i dag, men regner med at en halvtime i dusjen vil gjøre godt for musklene.
Nå jobbes det på spreng med å få mobilversjonen min på bloggen opp å gå igjen, men nå har designeren min i alle fall gjort det mulig for dere å lese den normalt. Jeg er sjeleglad for at Silje Lien tar seg tid til å rette opp i kaoset, for som jeg har nevnt tidligere, design og koding er altså så komplisert og vanskelig for oss som ikke har vært borti det før. Året mitt på EDB skolen i fra steinalderen hjelper lite her, for man må holde seg konstant oppdatert på utviklingen. Designet som fungerte for kun noen dager sider, er helt krasja i dag, så det er godt jeg har gode folk med meg på laget.
Mange lurer nok på hvordan det går med minstejenta vår Mille (11), som for to måneder siden begynte på hormoner for å stoppe veksten hennes, les gjerne her. Vi var jo ganske så kokte i hodet på den tiden, etter den evig lange kampen for å få dette godkjent. Selv om vi var sjeleglade over å ha fått det til, visste vi jo ikke hvordan kroppen til Mille ville reagere. Lista over bivirkningene var lang og vond, og var det noe jentungen vår ikke trengte, så var det flere utfordringer.
Rett før Mille begynte på medisinen, ble storebror Pelle syk. Han jobber i barnehage, og akkurat da var omtrent alle syke. Mille var nestemann, og ble så dårlig at vi i en liten periode var nødt å kutte ut pillene hennes. Hun gikk ned syv kg, og brukte lang tid på å komme seg, og da turde vi rett å slett ikke å gamble på medisiner som ofte ga kvalmende bivirkninger. Etterhvert som hun ble bedre, begynte hun derimot igjen, og det gikk som en drøm. Vel, helt til apoteket ikke lengre klarte å supplere oss produktet. Medisinene til hele 2500,- i mnd, var ikke å oppdrive, så igjen så det mørkt ut.
Det ble dessverre igjen noen dagers pauser uten, men så klarte apoteket å hoste opp en annen leverandør. Samtidig fikk vi godkjent medisinene på blå resept, så da gikk alt på skinner igjen. Hver kveld presis klokken åtte, skvetter hele huset opp av alarmen på Mille sin klokke. Da skal pillene tas, og det fungerer perfekt. Lyspunktet i livet vårt, 11-åringen vår, har allerede rukket å bli 172cm flott, og vi foreldre med henne venter i spenning på hvorhen dette bærer ❤
Akkurat nå har Mille fått det for seg at hun skal ta bussen aleine til byen. Jeg tilbød meg å ta den med henne, siden hun synes det er så stas, men neida, jeg må ta bilen. Der forsvant hun, så da er det bare å henge seg på. Gladmaten, here we come!
Nå er det to måneder siden Mille opererte ut neglene sine på storetærne (les gjerne her og her), og slik ser altså resultatet ut i dag. Med tanke på hvor ille det var å gå rundt med den konstante betennelsen, ser vi lyst på det. Mille prøver å overbevise meg om at det ikke er en lurifaks av en bitteliten negl som fortsatt vil opp, hun mener det fortsatt henger igjen litt skorpe etter operasjonen, og akkurat nå velger jeg å tro på henne. For hvis ikke, er hun dessverre nødt til å gå gjennom hele sulamitten igjen.
Uansett, så ser vi alle virkelig frem til ferien denne gangen. For første gang kan vi la sårsalver og bandasjer bli igjen hjemme. Noe vifting med tærne i sandaler blir det neppe, for vi har litt utfordringer på gode sko for tiden, men trasking barbeint på deilige strender blir det garantert. Bare 13 dager igjen, så er vi der…
Aldri mer det her håper vi…
Nå sitter jeg og Bjørn Erik her og teller ned til Mille-mor skal legge seg. Vi har glede oss til sesongstart av Games of Thrones en evighet nå, og endelig er den her. Er dere også store fan?
Da var dagen endelig her, Mille skal på tur med støttekontakten sin for aller første gang.
Er det noe jeg angrer bittert på, så er det at vi ikke har fått på plass dette for lenge siden. Vi har gått mange runder til og fra, og det har vært et evig grubleri om vi skal bruke noen vi er trygge på i familien eller rett og slett søke utover. Med tanke på hvor godtroende den snille jentungen vår er, har det vært et vanskelig valg, for tenk om hun havner i gale hender?
Mille har ønsket seg det her lenge. En ekstra person å støtte seg til, en “hjelper” i sosiale lag og ikke minst en å snakke fortrolig med. Til nå har hun måtte dele alt med oss som foreldre, og det ser vi til tider kan være nokså vanskelig for henne. Vi har allerede vært i situasjoner som har eskalert noe voldsom, rett og slett fordi vi kjenner smerten og frustrasjonen like hard som henne. Det å ha en løsningsorientert person rundt seg, en som ikke står i like mye i følelsene som henne, hadde nok oftere vært enklere.
Det har altså vært mye frem og tilbake med tanke på hvilken viktig person vi kunne invitere inn i livet til Mille så nært på denne måten, men plutselig løste det seg på egenhånd. I flere måneder har klassen til Mille hatt den gleden av å ha hjelp av Mari på 22 år, som utdanner seg rundt akkurat emnet “barn med spesielle behov”. Mille har snakket varmt om henne fra første stund, og når assistenten til Mille gjennom flere år ymtet innpå at denne personen gjerne kunne være der for jentungen vår, var vi ikke seine om å undersøke saken nærmere. Ballen begynte å rulle, i vår favør denne gangen, og plutselig var hun “vår”.
Mille har telt ned dagene i en uke nå. Endelig er øyeblikket kommet der hun skal på “date” med en som etterhvert kanskje kan bli en god venn og støtte for henne. En som kommer fast hver uke, en som ikke svikter, en som er der kun for henne. Dette må vi tro på alle mann, dette må bli bra…
Det har vært en nervepirrende uke for Mille, når det kommer til prosjektet hun har holdt på med i en evighet nå. Hun har hatt en av hovedrollene i “Tor og Loke” forestillingen på skolen, men den dårlige formen hennes de tre siste ukene har gjort at hun mer eller mindre har vært fraværende på skolen. Først slo operasjonen i beina henne ut, og så en infeksjon som faktisk herjer ennå.
Det var med tungt hjerte å måtte gi beskjed til skolen at Mille hverken kunne være med å øve eller delta på forestillingen i forrige uke. Vi trodde først vi skulle klare å få henne opp av senga for noen få timer, så foreldrekvelden kunne gå som planlagt, men neida snuppeline klarte rett og slett ikke å fungere.
Mille var sønderknust, men kun for en stakket stund, for lærerne bestemte seg raskt for å ta hensyn til Mille sin helse og utsette det hele i en uke. Wow, hvor flott er ikke det dere? Vi ble så happy, for Mille har mer enn nok negativitet rundt seg akkurat nå, så dette var et kjærkomment positivt innslag.
Bjørn Erik og jeg pustet lettet ut, og senket skuldrene over denne rause avgjørelsen. Vi trodde selvfølgelig Mille skulle blir frisk som en fisk på disse ekstra dagene, men neida der tok vi feil. Når jeg kom hjem fra London, var smilet gudskjelov på plass, men kroppen fortsatt ganske så skrall. Crpén hadde gått noe ned, men det var ennå tegn etter basilusker. Det hjelper heller ikke at hun neste ikke spiser noe, hun er bare en skygge av seg selv nå, så vi har fortsatt en hard kamp å kjempe.
Ingenting kunne derimot stoppe Mille i går. Endelig ble det show og skuespill. Energinivået hennes var nådd bunnen, men hun klarte å gjennomføre sin rolle med glans. Hele to solosanger og to lange scener gikk knirkefritt, og vi som foreldre var altså så stolte. Hun var ganske så nervøs til tider, stressa nok litt mer enn nødvendig både før og under forestillingen, men det er vel litt av livet det også, eller hur? Det er godt å mestre noe man gjerne for noen år siden bare kunne ha drømt om, og litt nerver innimellom er bare sunt det.
Så stolte foreldre…
My girl…
Nå skal jeg kle meg for stallen. Det er en hel uke siden sist jeg red, og nå gleder jeg meg til å la tankene vandre på hesteryggen.
Håper dere alle har hatt en finfin dag så langt, klem Nina
Heihei kjære, supre lesere! Hva skulle jeg gjort uten dere?
Det er nemlig ingen hemmelighet at det er tungt å blogge for tiden. Jeg står dønn fast i et ganske så tungt sinn, så stakkars Bjørn Erik har tatt musikk på øra og begynt på prosjekter ute i hagen. Selv kan jeg glemme å hjelpe til med helsa jeg har nå, så det planlegges en del forandringer ute både foran og bak, som letter vedlikeholdet. Jeg kunne holde på med hagearbeid i timesvis tidligere, satt faktisk å klipte gresskantene med en vanlig saks, men det er historie. Alle bedene skal bort nå, de skal tettes igjen med belegningsstein, og rullesteinsbedet med stauder i bak, skal byttes ut med hekk i stedet. Nå blir det å satse på fargeglade potter i stedet, og ikke minst alle de herlige flamingoene mine.
Mille har som sagt vært hos vår kjære Hege i helgen, og jeg gledet meg til å se henne komme hjem og se reaksjonen hennes når pappa Bjørn Erik skulle rulle frem den nye sykkelen sin. Han hadde nemlig planlagt å ta henne med på en skikkelig rundtur rundt øya i dag. Dessverre kom Mille hjem full av feber. Ikke helt overraskende, siden Pelle har vært sengeliggende siden fredag. Stakkars snuppeline, hun fikk derfor heller nytt sengetøy på i senga, og ble putta til sengs med en gang. Hun har nemlig en viktig dag foran seg på tirsdag. Da skal skuespillet hun har øvd på i månedsvis fremføres, og det dere kan hun rett og slett ikke gå glipp av. Hun spiller en av hovedrollene, er altså så flink, så uansett form kommer hun til å stille den dagen. I morgen derimot får hun heller bli hjemme. For siden hun allerede har sovet i tre timer nå på dagen, regner jeg med at døgnet blir snudd litt opp ned. Jeg krysser i alle fall alt av fingre og tær for at hun skal bli fort frisk.
Undulatene Snow og Sunny var også nødt til å natte tidlig i dag…
Jeg er så glad jeg har mer Apocillin igjen fra siste betennelse i huden min, for ikke pokker om jeg kan bli syk nå. For absolutt alle hangler her nå, både Bjørn Erik, Pelle, Linni og Mille så jeg hiver dem inn uten å nøle. For nå er koffertene tatt ned fra loftet, for om fire dager er det tur igjen, “nothing´s gonna stop me now…”
Helt siden Mille fikk diagnosen “Sotos Syndrom”, har vi visst at hun antagelig ville bli lengre enn gjennomsnittet. Fra hun gikk i barnehagen, har vi hatt jevnlige dialoger med leger og spesialister, om at når hun nærmet seg “normal” høyde, skulle vi ta tak i det. Vi var da alle enige om å stoppe henne ved hjelp av hormoner.
For litt over et år siden tok vi derfor kontakt med en av Mille sine leger, vedkommende som har fulgt henne hvert bidige år siden hun ble født, for å få satt i gang prosessen med å stanse veksten hennes. Måten dette gjøres på, er at man ved hjelp av kvinnelige hormoner (østrogen), starter puberteten tidligere enn normalt, for så å avslutte puberteten når skjelettalderen har nådd ca. 14,5 år. Da er hun nemlig ferdig med å vokse.
Det som derimot skjedde da vi våren 2016 tok kontakt med legen på Stavanger Universitetssykehus (SUS), var at vi klart og tydelig fikk beskjed om at man hadde sluttet å behandle ekstrem høyde med hormoner. Det ble vist til to uavhengige forskningsrapporter det det ble påpekt forskjellige bivirkninger på kvinner som tidligere hadde blitt behandlet. Rapportene viste mulig fertilitetsproblemer.
“Vriompeisene” Bjørn Erik og jeg, nektet selvsagt å godta dette sånn uten videre. Vi leste oss opp på rapportene, samtidig som vi tok kontakt med Sotos-familiene våre, for å høre om hvilke erfaringer de hadde rundt dette. Vi fikk raskt tilbakemeldinger om at det i vår lille gruppe, allerede fantes barn som hadde blitt behandlet med hormoner tidligere, helt uten bivirkninger, helt uproblematisk. Vi samlet sammen denne infoen, og tok igjen kontakt med legen, for å få snakke med en spesialist, en endokrinolog.
Etter nok noen måneders venting, fikk vi time på sykehuset i Bergen. Optimistiske reiste vi opp til fiskerlandsbyen med håp om å treffe en person som kunne hjelpe oss videre. Det som derimot skjedde, var at vi fikk treffe en ortoped, som raskt fortalte om hvordan han kunne stoppe Mille sin vekst i vekstsonene i lår og leggbein ved hjelp av operasjon. Dette var vi jo ikke sånn umiddelbart interessert i, og vi synes det var ergerlig å ha reist den lange veien uten å få lagt frem denne viktige saken vår for en endokrinolog. Ortopeden var derimot på vår siden, og lovte å tale vår sak videre til hormonspesialisten. Etter nok en lang ventetid kom det brev, et avslag, fra en lege som ikke en gang tok seg tid til å møte oss.
Bjørn Erik og jeg var IKKE fornøyde. Her blir vi videresendt til Bergen for en ny evaluering, uten å møte de riktige folka, og så blir ønsket vårt avslått uten en skikkelig vurdering. Vi følte oss motarbeidet. Mange hadde nok gitt seg der og da, men ikke den duoen her. Vi tok derfor igjen kontakt med legen vår på SUS, og forlangte enda en vurdering, og denne gangen understreket vi “av en endokrinolog”.
Nå hadde det gått hele 7-8 måneder, og i mellomtiden vokste Mille bare mer og mer uten å viste tegn på å flate ut. Venting, henvisninger, purringer og legetimer ble vår faste hverdag. Før jul fikk vi derimot endelig time på Rikshospitalet, i februar. Denne timen passet dessverre ikke, da Bjørn Erik som lenge hadde gått uten jobb, måtte reise utenlands, men i mars, vendte vi nesa vår endelig mot Oslo by. Vi var vel ikke den mest optimistiske gjengen i bilen den dagen, men alle tre var i alle fall enige om at ingen kunne si at vi ikke hadde gjort alt i vår makt for å få dette til.
Vi var rimelig nervøse på venterommet, og da vi ble kalt inn til legen var pulsen skyhøy. Legen brukte de første femten minuttene kun på jentungen vår. Han spurte og grov om alt mellom himmel og jord, han tok seg virkelig tid til å bli kjent med henne. Både som person og utviklingsmessig, og vet dere hva? Plutselig kjente Bjørn Erik og jeg på en riktig god følelse i magen. Denne legen var helt utrolig med Mille-mor, han var genuint interessert i både hennes og våre ønsker.
Etter at han var ferdig med å “intervjue” henne, henvendte han seg til oss og vi forstod med en gang at han var på vår side. Han forklarte at hvis Mille hadde vært en “normal” jente, så hadde vi ikke engang fått time hos han for lange jenter behandles ikke lenger med hormoner. Mille derimot, fortjente å bli tatt hensyn til, og han smilte når han fortale at han selvfølgelig skulle bidra med å hjelpe oss. Det var ikke nødvendig at 11-åringen vår, som nå hadde nådd 172 cm og brukte størrelse 45 i sko, trengte å skyte fart videre oppover. Så der og da dere, følte Bjørn Erik og jeg at vi vant verdens største Lotto-sum!
Blide og fornøyde dro vi tilbake til Stavanger, med lovnad om at brev skulle sendes våre leger, så vi raskt kunne begynne hormonbehandlingen. Det tok dessverre enda litt lengre tid en vi ønsket, men etter et par purringer fikk vi igjen time på SUS. Der har vi altså vært nå, og tenk det dere, nå sitter Mille med pillene i hånda. Det var ikke bare bare å få tak i det, for det er hele fire år siden sist noen her i byen ble behandlet for det samme, men nå er snuppeline endelig i gang!
Dette har vært en lang og sår kamp, med veldig mye motgang. Når Bjørn Erik og jeg derimot står på i sammen og kjemper for det vi tror på, er vi uovervinnelige. For når det kommer til barna vår, slutter vi aldri å kjempe.
Tusen takk til Sotos-familien, venner og familie som har støttet oss gjennom denne kampen. Det har betydd utrolig mye å vite at vi har hatt folk med oss på laget, som har vært med å heie oss frem ❤
Del gjerne, for jeg tror det er flere der ute som trenger å bli hørt.
Det er så deilig å ha kommet så langt. Smertene har begynt å gi seg, og den foreskrevne resepten om å ta hele 8 x Paralgin Forte om dagen, trengs så absolutt ikke…tror jeg. Beina ligger stort sett rolig stabla på putene i sofaen, mens jeg forsøker å gjøre det så komfortabelt og koselig for henne som mulig.
Mille er og blir den store helten min. Det er ikke mye den fine jentungen forlanger, men jeg ser hun kjeder seg litt allerede. Det er godt vi har både Netflix, Sumo og HBO og en storebror som har shoppa is. Vel, den var vel egentlig til han selv, men det må da være lov å snoke litt.
Nå skal føttene holdes tørre i hele 2,5 uke, før stingene kan tas. Det betyr ingen svømming eller ridning, gulp, men fyttikatta denne pausen bør jo være verdt det. Hun vil garantert få bedre livskvalitet når det blir slutt på all betennelsen og dermed også alle penicillinkurene.
Legene har i årrekke ville utsette dette, med tanke på at jentungene vår kanskje en dag ville ha blitt sur på den avgjørelsen med tanke på luftige tær i rosa nette flippfloppers. Det toget har nok gått for lengst, hun har faktisk aldri hatt det, og nå som hun er oppi hele størrelse 44-45 i sko, og må ha spesialsåle inni i tillegg, vil hun neppe finne noe som passer.
Mille er som sagt uansett den tapre store helten min. Hun sitter her ved min side nå, og smiler uansett smerter eller ikke. Selv om det hverken blir 17. mai feiring eller kos med hesten på en stund, holder hun ut. Eller jeg håper nå i alle fall det, vi er tross alt bare i startfasen her, men av erfaring så veit jeg hun klarer det ❤
Litt skummelt med all den blodutredelsen rett etter inngrepene, men det gikk selvfølgelig over etterhvert…
I morgen dere, skal vi tilbake på sykehuset, og jeg krysser alt av fingre og tær om at jeg endelig snart skal få dele med dere denne store nyheten. En 1-års lang kamp ser ut til å gå mot slutten, og jeg gleder meg til å hyle det ut til hele den store verden.
