I går var vi jentene altså på bytur, noe jeg alltid ser frem til. Mille derimot, er dessverre ikke like begeistra. Jeg tok altså helt feil, når jeg ble berika med ei jente etter å ha fått to gutter. Jeg tenkte at hun gjerne ville like å dra på shopping og café mer en storebrødrene sine, men nei, slik ble det ikke. Når jeg derimot lokker med is, valgfri vel og merke, får jeg henne til nød med, og da dere, må jeg benytte meg av sjansen og få kjøpt det hun trenger der og da.
Hun lurte meg selvsagt trill rundt. Det eneste som stod på ønskelista hennes foruten isen så klart, var en Fjellreven sekk. Det har visst vært populært en god stund nå (har selv veske), og i følge Mille, er hun den eneste i klassen uten. Yeah right! Jeg kjøpte selvsagt ikke den strofa der, men hadde faktisk allerede tenkt tanken selv at hun gjerne hadde trengte en liten sekk, nå som vi snart drar på “backpakcing” igjen. Hun pakker selvsagt i en større Bergans sekk til turen, men det er greit å ha med en litt mindre også, når vi skal på alle disse utfluktene Bjørn Erik er i ferd med å planlegge.
Jaja, så ble det lilla sekk på jentungen, men så ville hun hjem. Ehhh, hva med den isen da, og prøving av bukse som var det viktigste på agendaen? Jeg måtte ta frem “oppgitt-stemmen”, for ikke pokker om vi skulle vende nesa vår hjemover etter kun 10 minutter. Bukse ble det, og is også så klart, og jammen fikk vi ikke med oss et stort hestebilde også. Mille var enig om at en bytur i ny og ne ikke var så galt allikevel, men vi trengte ikke å dra så alt for ofte…
Kameraet mitt er fortsatt på reparasjon, og for å slippe å drasse rundt på det tunge speilreflekskameraet, tar jeg bilder med mobilen. Ikke helt optimalt, men det får duge.
Da var det tomt i huset. Bjørn Erik har reist offshore, Pelle på jobb i barnehagen og snuppeline er hentet av han Erik, vår faste drosjesjåfør. Selv har jeg en avtale på Unilabs røntgen om en drøy time i Sandnes, så her går alt i sin vante gang.
Det ble altså en liten svipptur til Oslo i helgen, og det var så absolutt godt å sniffe litt asfaltlukt igjen. Denne gangen la jeg derimot veldig få planer, for jeg trengte rett og slett litt aleine tid. BE jobbet på landsmøtet, så det var helt opp til meg hvordan helgen skulle bli.
Fredagen møtte jeg barndomsvenninne min Tine, og i sammen handlet vi inn litt jodlevann og benka oss godt til rette i senga på hotellrommet. Der må jeg si tiden gikk så alt for fort, før vi skulle møte noen andre venner av meg for en bedre middag. For Tine er på en måte den søsteren jeg aldri fikk. Hun og jeg vokste opp i sammen, og selv om vi ikke renner ned dørene til hverandre i dag, har vi klart å beholde over førti års vennskap ved like. Den kvelden gikk uansett så alt for fort, for det er dette jeg savner sårt, de gode barndomsvennene mine.
Det var uansett deilig å komme sånn nogenlunde tidlig i seng på fredagen, for da orket jeg nemlig å være turist i egen by dagen etter. Jeg tok den vante trikken et par holdeplasser opp til legevakta, og dro inn alle de gamle gode kjære inntrykkene fra pulsåra i byen, nemlig Akerselva. Jeg får altså aldri nok av den perlen, og håper jeg snart kan vandre turen fra topps igjen.
Målet for dagens lille utflukt var butikken til min kjære Kristin. Den fargeglade sjappa hennes ligger ikke så langt fra legevakta, nemlig nederst i Thorvalds Meyers gata, og må vel være (ikke for å skryte) en av byens flotteste energibunter. Det å stige inn dørene til Styleconnection, blir jo nesten som å komme til en helt annen verden. Med hånden på hjertet, du finner neppe dette andre steder, det formelig oser av glede der. Jeg har nok det meste av klærne hennes allerede, men fant allikevel noen små overraskelser som bare måtte være med meg hjem. For hvem klarer vel å unngå fristelser som har med enhjørninger og vannmeloner å gjøre?
Nei, nå må jeg se å komme meg avgårde, for det er et stykke å kjøre til Sandnes. Vi får heller skrives mer i morgen.
Ja, nå er det snart påskedekorasjoner i form av nyplukka bjørkeris på plass overalt her hjemme. Jeg har alltid dratt med meg ungene ut på tur, godt rusta med hver sin rosesaks, for så klart de også må være med og hjelpe na mor med det her. Vel, egentlig synes de det er noe forbaska tull, og forsøker å sno seg unna meg all verdens dårlige unnskyldninger, men det hjelper sjeldent. De slipper ikke unna.
Denne gangen var det nå uansett kun Mille og meg ute på tur. ute på risjakt. Vi fikk ikke en gang Pippi-luska med oss, for i forkant av dette, hadde vi lagt bak oss en skikkelig langtur. Jeg er egentlig i veldig dårlig form til slik “mosjonering”, og lengtet sårt hjem til go´sofaen, men nå måtte greinene i hus.
Jeg skulle selvfølgelig egentlig ha bildefortalt dere om det lille eventyret vårt fra turen i stedet, men jeg er altså helt kaputt. Det ble hverken grilling eller vasking av bil som først planlagt, kun bestilling av pizza og dessverre utrolig dårlige underholdning på TV av vårt kjære Vålerenga. Bjørn Erik tar det altså så personlig når gutta taper, og blir så pottesur at han trenger mye egentid og frisk luft etterpå. Ikke helt greit, men da ble nå i alle fall bilen min støvsugd og terassen bak rydda.
Nei, nå skal jeg manne meg opp og få ferdig pyntinga, så vi kan få påsken skikkelig i gang her hjemme. Vi får heller skrives mer i morgen.
I går stod jeg i butikken med en gul tulipanbukett i hver arm. Ingenting hokuspokus med akkurat det, men til påske så pleier faktisk denne ganske så dårlige husmoremne her å ordne all pynten i huset selv. Tro det eller ei. Det å kjøpe tulipaner er ” just waste”, for når jeg først kommer i gang med alle prosjektene mine, er det ikke plass i vasene til blomster.
Så Pippi og jeg manna oss opp til en liten innhøstning av det naturen har å by på, men igjen var denne dama her dårlig i planlegginga. For det nytter jo ikke å ta på seg nystrikka påskejumper med tilhørende lue til, når været er som det er akkurat nå. Vi kom vel akkurat rundt husveggene her, hvorpå Pippi-luska bråstoppa på grunn av regn, regn og atter regn.
Jeg trodde jeg skulle få hanka inn alt jeg trengte på nullkommaniks, men bikkja dro liksågodt hjem, så da var det bare å snu for meg også. Jaja, jeg får nok sjansen igjen, får hverken skog eller hei drar sin vei. Bilder av den nye genseren min, får jeg nok også tatt flere av i dagene som kommer. Vi skal nemlig bo i stallen denne påsken, og jeg kan ikke få sagt hvor mye jeg gleder meg til late morninger og det å ha god tid.
Jeg kjenner uansett på en liten uro i magen. Vi går nemlig inn i en helg, med mange løse tråder hengende i lufta. Vi har ennå ikke fått svar fra Rikshospitalet angående Mille, og det er en del andre ting som også lar vente på seg. I tillegg er jeg en smule forbanna på meg selv, for jeg klarte nemlig å glemme en viktig sykehustime i går. Jeg fatter ikke hva jeg tenker på for tiden, at jeg kan la sånt bare fare avsted, og det å ikke møte opp til avtaler er så absolutt ikke meg. I dag hadde den avdelingen stengt, så da får jeg dessverre ikke gjort noe med saken før på mandag. “Ikke bruk energi på ting du ikke får gjort noe med”, pleier min venninne Vibecke og gjenta til det kjedsommelige, men hun har selvfølgelig helt rett. Just let it go…
Jada, klart jeg rekker en kort innom dere i dag også!
I skrivende stund sitter jeg med min kjære ved min side, og vi legger hodene i bløt så det jomer her, så året 2017 skal bli så spektakulært som mulig for oss alle. Det er ikke til å stikke under en stol at familien Thorsen lever for alle opplevelsene sine, at vi gang på gang er ute på sprell, og dette året ser jeg kommer til å ta av så det holder.
Barnslige meg har selvfølgelig for lengst begynt på min nye spreke gule kalender, og denne gangen kan dere tro jubelen gikk i taket når den dumpet ned i postkassen min. Det fulgte nemlig med noen helt herlige små stickers, fargeglade små hjerter, utropstegn, bannere, emojis, you name it, og etterhvert som vi får diverse avtaler i boks, sitter altså frøken Nina og klistrer og koser seg.
Å realisere drømmer er viktig, og jeg er altså så glad for at strukturerte meg (det må være lov å skryte litt) småsparer litt her og litt der, så det i år også blir myyye å glede seg til. Til nå er tre flybilletter allerede på plass, og nå som mamma har sagt ja til å stille opp som barnevakt og det faktisk klaffer for Hege-mor også (Miller er hos henne en gang i måneden), trenger jeg kun å konsentrer meg om at alle dyra får det tilsynet de trenger. Det er selvsagt en stor jobb i seg selv, for vi har jo som sagt en liten dyrehage, men jeg skal få det til.
Det som eventuelt kan true noen av de kjekke planene våre, er Bjørn Erik sin friske innsats (best å skrive det her, så han gir litt ekstra) på amerikansk fotball. Nå som vi jentene har funnet vår greie, så må jo selvfølgelig han også få leke videre. Han var på oppstartmøte med gjengen i dag, og formidlet:” at så lenge Nina fikk ha Ekstremsportveko si i fred på Voss i år også, så var han med på det meste”.
Så langt er det altså bestilt to London turer (takk gud for jentesparingen vår), og seinere går det visstnok også et fly med klissklass kjæresteparet til Barcelona. I tillegg er Trysilturen betalt, og kanskje ordner det seg med en Røldal-tur også. Ekstremsportveko er øverst på lista mi, i boks, 20 års jubileum og greier, og i tillegg blir det antagelig en ny øy-hopping på oss til Hellas. Konsertbilletter er også hanka inn, dog foreløpig til Mille sine favoritter Marcus og Martinus og godeste gale Justin Bieber, men jeg gleder meg stort jeg.
Så lenge man har så mye kjekt å se frem til innimellom slaga, er livet bærre lækkert dere, og guriland som jeg elsker å klistre stickers…
Tror neppe jeg får lokket med meg Bjørn Erik til å se “Hell on wheels” nå. Han er nok ganske klar for senga, siden han nettopp kom inn dørene her. Jeg tror derimot jeg må få meg en liten halvtime med TV-kos før jeg køyer. Satser på det!
I dag veit jeg neimen ikke helt hvor jeg skal begynne på all galskapen her hjemme. Er dere klar over hvor mye unødvendige nips (mener dritt) man får plass til i kjøkkenskapene? Ting har i årevis blitt stabla bak hverandre, og jeg har tydeligvis mista kontrollen for lengst. Jeg har altså funnet krydder som har gått ut på dato for nesten ti år siden, og glass og kopper som aldri har blitt brukt, så nå regner jeg med at Fretex er nødt til å utvide etter at jeg har vært og dumpa en hel haug hos dem etterhvert (de skal få slippe å arve krydderet).
Midt oppi all ryddingen og sjauingen har team Thorsen allikevel klart å få til et par turer ut. Jeg var på nippet til å avlyse årets “Lykter bak Dalsnuten” for det regnet og jeg var allerede ganske så kald etter en hel dag i stallen, men fornuften vant og vi dro avsted alle mann. Slettes ikke et dårlig valg, for når vi nærmet oss Sandnes klarnet det opp, og vi fikk faktisk oppleve et par snøfnugg også på vår magiske vandring.
For dette er magisk dere. Det å gå samlet i tussmørket med hodelykter på, er utrolig kjekt. Ungene er alle i ekstase, for de veit aldri hva som dukker opp bak neste sving. Vetter, troll, sirener og all salgs uhumskheter ligger og venter på lur, og jeg hørte mang en unge hyle av fryd over å bli overraska. Mille-mor hadde konstant hånda si godt planta i pappa sin trygge, og jeg hørte på stemmen hennes at hun var litt usikker til tider. Denne turen har vi derimot opplevd så mange ganger nå, at hun tar ikke helt av. Dette er koselig fra begynnelse til slutt, så denne familien stiller garantert til neste år også.
Det er så morsomt å overhøre ungenes samtaler, når de setter seg ned for å se om nøkken er “ekte”. De fleste begynner å si at det kun er en dukke som ikke rører på seg, og fjesene deres når øynene blunker og de ser den beveger seg, er altså hysterisk morsomt.
Jeg skulle så gjerne ha vært med folka mine nå og sett Viking-Vålerenga, men kjøkkenprosjektet mitt kaller. Bjørn Erik og Mille har derimot har dratt avgårde, og jeg håper virkelig de kommer smilende hjem med seieren i boks.
I går fikk altså Mille-mor være et par timer i stallen aleine. Jeg har nemlig anskaffet meg et helt fantastisk verktøy, som gjør at jeg har litt kontroll på henne, selv om jeg ikke er i nærheten selv, men det må jeg nesten få lov å komme tilbake til litt seinere. Hun var altså så flink, og jeg hørte også fra andre at hun gjorde akkurat det hun skulle.
Det varmer et mammahjerte, og det var godt for meg å få unna en del ting her hjemme også. Huset flyter, for jeg føler vi kun er hjemom for å snu igjen, så av og til må det tas et par skippertak. Stakkars Pelle, han lurer fælt på om vi ikke snart skal ha middag i sammen, men i går var jeg nødt til å skuffe han igjen. For det er ikke hverdagskost med skyfri himmel og gradestokk over tyve, og det måtte vi selvfølgelig utnytte maksimalt.
Så når kvelden kom, pakket jeg badedrakt og håndkle og hentet en overrasket snuppeline. Hun var sikker på at hun måtte hjem for å dusje og gjøre seg klar for kvelden, men nei, slike dager kan man altså ikke sløse bort. Vi tilbragte i steden de siste timene på Sandestranda. Når vi kom, var folk på vei hjem, så vi var ganske så aleine om herligheten. Kveldsro…
Pippi vil aldri bade, men følger nøye med på hva snuppeline gjør…
Nå skal vi forberede oss på første skoledag som er allerede i morgen. Mille skal begynne i 6 klasse, og gleder seg noe enormt. Sekken og penalet skal sjekkes, og det er vel på tide å vise henne den nye matboksen med matchende drikkeflaske til. Det er ikke mere som skal til for å glede den jentungen der…
Jøss, for et vær! Mille er akkurat levert i stallen, mens jeg ordner et par andre greier her hjemme. Hun har egentlig ikke fått lov å være så mye aleine med Sol ennå, men nå prøver vi forsiktig et par timer. Om litt skal jeg derimot pakke litt badetøy og hente henne, for vi opplever deilig skyfri himmel akkurat nå, og hele tyve grader. Jeg tror neppe den dama her skal bade, men det kan jo hende jeg får lokket snuppeline til en dukkert.
Alle som kjenner meg, vet at jeg går opp og ned i vekt som en jojo. Jeg er vel som kvinnfolk flest alltid litt misfornøyd med skrotten, men har i det siste latt ting fare. Jeg har sagt opp samarbeidet mitt med treningssenteret, og det litt morsomme er at jeg faktisk har gått ned 10 kg siden nyttår. Det trengtes så absolutt, og jeg kan nok gå ned enda 10 kg til, men herregud så kult at det har skjedd uten at jeg har stressa så alt for mye. Det kan nok ha noe med at jeg hele tiden er på farten med et eller annet, og det er også mye god mosjon i det å ha skaffet seg hest.
På dager som i går, kan man ikke sitte inne. I det jeg satte meg inn i bilen for å dra i stallen, ringte jeg min venninne Vibecke og spurte om hun kunne trå til med en runde rundt Stokka-vannet. Det var hun ikke sein med å si ja til, så da endte vi altså impulsivt på en god økt rundt herligheten. For på Stokka er det det vakkert dere. Elsker den turen der. Den er akkurat så passe lang, at man blir støl i kroppen dagen derpå.
Samtidig som vi gikk tur, fikk Mille og Lilly prøve seg litt på egenhånd med Sol. Selve ridningen måtte de vente med til vi var tilbake, men selvstendig kosing var helt innafor.
Stokkavannet er omtrent nabo til stallen, og jeg tror jammen jeg skal belage meg på et par turer i uka rundt det. Pippi er selvfølgelig også med, og selv om hun begynner å henge litt etter, etter halvgått tur, har hun like godt av dette som jeg. Det er fortsatt to drøye uker til vi skal på ferie og tenke badetøy (merk. badedrakt m/skjørt), så det her er ingen dårlig idé.
Nei, nå må jeg hive meg i bilen igjen. Stranda kaller!
Håper dere alle nyter denne deilige sommerdagen, klem Nina
Ja, i går var vi altså i dyreparken. Vi dro hjemmefra rett før klokken syv om morningen, og var på plass presis når parken åpnet. Det ble kun oss to denne gangen, og jeg tror jeg skal lytte på det Mille nevnte i løpet av dagen, at hun til tider synes det er vanskelig å være mange som reiser på tur i sammen. Jeg personlig elsker at vi er flere familier, særlig med de vi er trygge på og som takler å være rundt den noe til tider litt snodige familien vår, men Mille forklarte at det å bare være oss, var ofte enklere for henne.
Det er et hav av inntrykk for Mille å ta innover seg, men igjen reddet ledsagerbeviset oss fra å havne i “kjedelige” situasjoner. Det oransje “vis hensyn” armbåndet hun fikk utlevert, gjorde at vi igjen kom forbi alle køene og fikk utmerket service hvorhen vi gikk. For aller første gang klarte vi å gjøre unna hele den store parken på kun fem timer, og da ble det også tid til å kjøre yndlingskarusellen utallige ganger, før hun sovnet av utmattelse i bilen etterpå.
Jeg har ventet en evighet på “den rette dagen”, og i går turde jeg ikke lenger å drøye det. Været var upåklanderlig, noe som satte prikken over i-en på hele opplevelsen.
Jeg får altså ikke påpekt nok, hvor viktig det er å skaffe seg ledsagerbeviset for oss som har barn med spesielle behov. Overalt i hele Norge har veldig mange akseptert dette, og legger til rette for at disse unike barna våre skal ha det bra.
Jeg er nok mye strengere enn pappaen Bjørn Erik, så når han denne gangen ikke kunne være med, orket jeg ikke lenger alt kjas og mas om hvorvidt “Miriam´s Forheksede Hus” er skummelt eller ikke. Jeg insisterte på at vi skulle gjennomføre dette først, etter å ha opplevd stresset hennes på det her i fem år. Det var jo skummelt, men jenta var jo høy som et hus av stolthet etterpå. Been there, done that! Kommer nok neppe til å skje igjen…
Jeg bremser ikke i bob-banen, og jeg legger heller ikke igjen kameraet. For alt skal selvfølgelig foreviges.
Dette er noe av det kjekkeste vi har opplevd på lenge. En fantastisk nyhet for de yngste…og Mille.
Mille går aldri lei av Kardemomme By. Jeg satte meg godt til rette med en bolle, mens Mille flittig brukte “vis hensyn” passet sitt, og kjørte trikk frem og tilbake.
Oteren er et av høydepunktene, og han viste seg stolt fram for oss. Til Mille sin store overraskelse ble den med Mille når vi skulle gå (mente hun i alle fall), og la seg godt til rette og stelte seg i gitteret som farvel. Det var stor stas så klart.
Vi planla ingenting denne gangen. Når Bjørn Erik er med, studerer han klokkeslettene for matingen av dyrene, og legger opp ruten etter det, så denne gangen bomma vi litt, MEN i det alle bestemmer seg å gå fra ulveinnhegningen fordi de to ulvene aldri dukket opp under presentasjonen til dyrepasseren kom de luskene…og det gjorde vi også. Bra timing!
Det er nesten like kjekt å være på Kutoppen, som å vimse rundt blandt alle de ville dyrene.
Kjøttkaker med kålstuing, jammi!
I love flamigos, men det har dere nok fått med dere for lengst.
Bøllefrø!
Dette var dagens høydepunkt. Alle løvene ligger å sover i solsteiken, men plutselig ser jeg at en av dem samlet bakbeina under seg og gjør seg klar til angrep. Jeg forstod ikke med en gang hva den hadde i kikkerten, men plutselig slang den poten ut og traff en stakkars skjære. Etter litt hopp og sprett, var det en stolt rakker som kom gående med byttet sitt, og hun fikk ros og stell av alle de andre løvinnene.
Skjæra ble ikke spist, den bare lå der, men hele kameratflokken dukket opp og lagde litt av et leven. Løvene gadd så vidt å gløtte opp på dem, leken og moroa var nemlig over for denne gang, så de ble møtt av et langt gjesp før alle mann la seg til å sove igjen.
Mot slutten ble det som sagt litt tid igjen, og vi gikk tilbake til Kjuttaviga og etterhvert også til den helt spesielle karusellen. Snuppeline er redd og skeptisk til mye, men ikke det her. Det var en fryd å høre hvinene hennes gang på gang, og på gang og på gang…
Nå skal jeg opp å vekke snuppeline, for presis klokken 06:45 har jeg bestemt meg for at bilen skal sette snuta mot Kristiansand. Mille spurte i våres om vi kunne besøke dyreparken i år, og jeg sa som vanlig “kanskje”. Ganske så dumt av meg, for ordet “kanskje” er jo et ørlite håp om å oppfylle ønskene, så masekråkeline har vel holdt på hver uke siden skoleslutt å trygle og be.
Nå er matpakkene smurt, sekken pakka og ledsagerbeviset ligget godt og trygt i lommeboka. Endelig, snart er vi på vei!
Det blir å kjøre frem og tilbake på samme dag denne gangen, men sånn er det bare når man har anskaffet seg hest. Liker ikke å være borte fra henne for lenge, men slapper av i dag, for flinke Karina skal være hestepasser. Det er hun som skal hjelpe oss når vi reiser på ferie også, så det er bare fint at de to begynner å finne godtonen.
Ønsker dere alle en finfin solskinnsdag. Neste gang det skrives, er det nok om turen vår i dag, tenker jeg.
