Nina Sprell Levende

Da var dagen endelig her, Mille skal på tur med støttekontakten sin for aller første gang.

Er det noe jeg angrer bittert på, så er det at vi ikke har fått på plass dette for lenge siden. Vi har gått mange runder til og fra, og det har vært et evig grubleri om vi skal bruke noen vi er trygge på i familien eller rett og slett søke utover. Med tanke på hvor godtroende den snille jentungen vår er, har det vært et vanskelig valg, for tenk om hun havner i gale hender?

Mille har ønsket seg det her lenge. En ekstra person å støtte seg til, en “hjelper” i sosiale lag og ikke minst en å snakke fortrolig med. Til nå har hun måtte dele alt med oss som foreldre, og det ser vi til tider kan være nokså vanskelig for henne. Vi har allerede vært i situasjoner som har eskalert noe voldsom, rett og slett fordi vi kjenner smerten og frustrasjonen like hard som henne. Det å ha en løsningsorientert person rundt seg, en som ikke står i like mye i følelsene som henne, hadde nok oftere vært enklere.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det har altså vært mye frem og tilbake med tanke på hvilken viktig person vi kunne invitere inn i livet til Mille så nært på denne måten, men plutselig løste det seg på egenhånd. I flere måneder har klassen til Mille hatt den gleden av å ha hjelp av Mari på 22 år, som utdanner seg rundt akkurat emnet “barn med spesielle behov”. Mille har snakket varmt om henne fra første stund, og når assistenten til Mille gjennom flere år ymtet innpå at denne personen gjerne kunne være der for jentungen vår, var vi ikke seine om å undersøke saken nærmere. Ballen begynte å rulle, i vår favør denne gangen, og plutselig var hun “vår”.

Mille har telt ned dagene i en uke nå. Endelig er øyeblikket kommet der hun skal på “date” med en som etterhvert kanskje kan bli en god venn og støtte for henne. En som kommer fast hver uke, en som ikke svikter, en som er der kun for henne. Dette må vi tro på alle mann, dette må bli bra…
 

Happy mum…

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Endelig var hele ferien vår i boks. Flybillettene har vi sitti på en evighet nå, men hotelloppholdet har det vært verre med. Vi har ikke vært helt enige om hvordan vi skal legge opp ruta denne gangen, Bjørn Erik er nok litt mer eventyrlig av seg enn meg, men etter planene som er lagt opp nå tror jeg alle skal få mette si.

Turen i år går tilbake til deilige Bali, og etterhvert blir det også et besøk på den rolige øya Gili Trawangan. Først blir det surfing på Bjørn Erik en hel uke på Kuta Beach, før tempoet settes til null i fjorten dager på Gili. Jeg må innrømme at jeg gleder meg mest til sistnevnte, men tror det er lurt å la “barna”, altså Bjørn Erik og Mille, få utfolde seg med litt ekstremsport før det rolige strandlivet setter inn for fullt.

Det blir neppe noe ridning på oss denne gangen, jeg tror vi gjør lurt i å ta en pause, men det var allikevel koselig å se tilbake på alle minnene fra sist gang vi var der. Siden vi den gangen var med på alt mellom himmel og jord, håper jeg vi denne gangen kan ta livet mye mer med ro. Det er i alle fall planen min.
 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det var utrolig kjekt å ri på Gili sist gang, men “spenningen” i å sette seg på urolige og sprelske hester står vi fint over denne gangen…

Det var rimelig kjekt å rally rundt på firhjuling ene og aleine i jungelen, men det var langt å kjøre for å finne akkurat denne plassen langt fra alle turistene, så denne idéen lar vi også ligge…

Aldri mer, hilsen verdens største pyse…

Jaaa, dette er livet…

Vi reiser ikke før 30 juli, så vi får satse på at godværet kommer her hjemme for lengre perioder også.

Skal dere noe kjekt i sommer da?

Klem Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Jaaa, endelig kom vi oss til Forsand og fikk innblikk i hvordan man konkurrerer med islandshest!

Dette har stått høyt oppe på ønskelista til Mille-mor, og i dag slapp vi alt vi hadde i hendene og dro avgårde. Vi fikk med oss slutten av det tre dagers Villingurstevnet, og sitter igjen bittelitt mer opplyst om hva dette dreier seg om. Samtidig er vi så til de grader overbevist om at vi har satset på riktig type hest. Islandshester er så utrolig unike, og jeg tror at vi etter i dag, ja til og med han far, sitter igjen med en god følelse av å ha staket ut riktig vei videre for snuppa vår.

Det er noe veldig spesielt å konkurrere med disse robuste dyra. Man stiller med 4-gjengeren sin (skritt, trav, galopp og tølt) eller med 5-gjengeren, som har akkurat de samme gangartene som 4-gjengeren, men “pass” i tillegg. På en bane mye mindre enn en travbane, viser man seg frem og får karakterer etter nøye å ha blitt vurdert på stilrenhet, fart, form og bevegelse. Rytter og hest må vise godt samspill, og etter endt konkurranse blir hest og utstyr også nøye sjekket.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dette var rått å få oppleve, dere. Det motiverte oss til å ville lære mer om na´Sol, som vi snart har hatt i et år nå. Vi har all verdens flinke folk med oss på laget, som er villig til å hjelpe oss, så i fra høsten av skal snuppeline få enda en ridetime med instruktør i uka. I tillegg skal vi gjøre alvor av å ta privattimer hos hun som trente Sol før vi kjøpte henne, vi gir rett og slett jernet.

Det er også en stor drøm for Mille å få kunne ta med egen hest på rideleir til denne plassen. Fossanmoen Islandshestsenter har et rykte på seg til å ta godt vare på de “litt spesielle”, og jeg regner med at Mille og Sol er klare for nye eventyr på egenhånd etter enda et år i sammen. Litt skummelt å ikke ha de faste vante rammene rundt dem begge, men jeg tror det kommer til å gå bra. De er uansett bare en ferjetur og en liten biltur unna, så vi kan være der på 1-2-3 hvis det skulle være noe.

Vi våkna alle opp galtrøtte i morges, men heiv oss i klærne og spiste frokost i bilen på vei mot Forsand…

Wow, for noen flotte skapninger…

Ikke bare for små søte jenter det her, gutter og voksne menn faller også for disse robuste atletene…

Mille har litt hastverk, og fikk lurt til seg klokker/vekter hun vil teste ut på frambeina til Sol. Strenge meg, er selvfølgelig ikke helt med på notene der riktig ennå, jeg synes det er bedre og skynde seg sakte, men å shoppe utstyr til hesten er jo uansett alltid kjekt. Jeg er derimot litt engstelig for å gjøre noe feil, bruker de mot sin hensikt, så jeg får nok få ut fingeren med å få fagfolk til gården.

Det var uansett godt med en impulsiv familiedag i sammen. Det var akkurat det jeg trengte for å få frem smilet igjen.

Har helgen vært god mot dere? Er dere klare for en ny uke?

Klem Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Heihei, kjære dere.

I dag har jeg stått opp på feil bein. Vel, jeg la meg sur og våkna like meggete. Jeg er umulig å ha med å gjøre, og “biter” til alle som kommer min vei.

Det er selvfølgelig flere faktorer til den plutselige forvandlingen. Først og fremst hadde jeg en liten formeningen om at vi som familie skulle få til litt av hvert den her helgen. Jeg hadde veldig lyst på en liten luftetur ut i går for å se en av yndlings DJéne mine og i dag stod Villingurstevnet på agendaen. Da jeg derimot våknet opp til et hus som ikke lignet grisen, ble jeg pottesur, og illsint begynte jeg derfor heller å rydde…etter andre.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvordan kan fem mennesker klare å rote så inni hampen mye på kun to dager? På torsdag hadde vi besøk og da skinte huset, men i dag kom jeg meg ikke en gang inn til oppvaskemaskinen da haugevis av klær slengt på gulvet hindret meg. Mille hadde dratt ut alt av rideklær når hun kledde seg til stallen i går, og Pelle eller Dennis hadde styra med treningstøyet. Av en eller annen grunn, lå alt på gulvet. Jeg fant reine klær under møkkete, og var derfor nødt til først å få orden på alle hyllene, før jeg i det hele tatt kunne få vaska. Når alt endelig er på stell og maskin i full sving, finner jeg ut at gubben har slengt våte håndkler i senga, og da dere, dukket Nina klikkolini opp.

Mine to første timer i dag gikk altså med til å rydde andres rot, og med tanke på at husstanden består av mann og barn på 45, 25, 20 og 11, må det søren meg være lov til å reagere. For det er ikke greit å bruke den eneste dagen i uka hvor alle er samla under samme tak, på å stramme de opp en etter en. For jeg kan love dere at det gikk ut fellesmail til “La Familia”, som formelig oste av irr, irr og irr. Særlig etter å ha oppdaga at det var tomt for både toalettpapir, melk og også batterier til Mac musa mi. Policyen er å alltid gi beskjed når vi trenger noe, skrive det opp på handlelista som alltid ligger fremme, men neida, noen tror visst at “mamma ordner alt”.

Jaja, jeg er nok i overkant på hugget “all the time” og sørger for at denne lille familien har det den trenger til enhver tid, men i dag ble det bare litt for mye for meg. All energi var brukt opp før klokka var slagen tolv, og da blir jeg så lei. Det fine derimot med slike utblåsninger, er at flokken tar seg i nakken og gir jernet der og da. Pelle tok rommet sitt og Bjørn Erik har holdt på i hagen i hele dag. Fine Mille er jo bare snill, så henne fikk jeg redda ut av kaoset og kjørt til stallen, samtidig som jeg fikk prioritert det aller viktigste på “to-do” lista mi, “pakke til mamma”.

Min kjære mamma, som bor i Oslo, har bursdag på torsdag, og jeg synes det er superviktig at hun har noe kjekt å glede seg til på dagen sin. Hun må også få kjenne på sommerfuglene i magen ved å pakke opp gaver, så de måtte avgårde i dag. Det ble ordnet, og skuldrene senka seg et hakk med en gang. Når jeg samtidig fikk hanka inn yndlingsblomstene mine, steg humøret med en gang. Solsikker, er utrolig vakre, ikke sant det dere?
 

Pakker til mamsen…

Jeg fjerner alt av blader på solsikkene, for at de ikke skal se så gamle ut etter to dager…

Erstatter de gamle bladene med noen freshere…

Slik kan de stå like fine i to uker…

Gjett hvem som har klart å havne i avisen denne gangen?

Mille…

YES, det var sannelig godt med en liten utblåsning, dere. Det er ikke morsomt å bli “tatt for gitt”, men det hender gudskjelov svært sjeldent. Nå skal jeg hente meg inn litt, og så bærer det ut til stallen igjen, men denne gangen for en bursdagsfeiring. Alle ungenes “ekstra mamma” instruktøren Helle, fyller år, og det er på tide at hun hylles for den råe dama hun er.

Ønsker dere alle en fortsatt god lørdag, klem Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Nå gleder vi oss over helg og snart skolefri på minstemann ❤

Vi vet vel sånn nogenlunde hva de kommende dagene skal brukes til, hest, hest og hest. Det er en deilig tid som ligger foran oss nå. Med hesten på beite, er det duket for mer kos og stell, og snuppeline er virkelig klar for livet i stallen sommerstid. Jeg slapper også mye mer av, for når hesten selvforsynt mat med mat og vann, og ikke trenger å få møkka i båsen, er jeg trygg på at Mille klarer seg litt på egenhånd.

Nå gjenstår det altså kun et par dager igjen på skolen, og jeg gleder meg altså så til late morninger, uten så altfor mange planer. Nå blir det en og en halv måned med forhåpentligvis deilige sommerdager her hjemme på Hundvåg, før vi atter en gang setter nesa vår mot eventyrlige Bali og etterhvert øya Gili Trawangan. Til da, regner jeg med det blir en del innlegg rundt den gjengen her ❤

Avslutning i stallen, betyr stafett i ridehallen…

Ei litt nervøs snelle på store Spirit. Hun føler seg nok mye tryggere på noe mindre Sol, men har godt av å tøye grensene sine innimellom…

Ja, så idyllisk er det faktisk…

To gode venner…

Nyridd, svett og fin…

Glad og fornøyd tilbake i flokken sin…

Da tar vi en velfortjent helg. Vi har lagt bak oss en noe spesiell uke for oss alle, men jeg er ved godt mot. Nå senker jeg skuldrene og tar en pause i “tenkeriene”, og tar tingene som det kommer. 

Ha en finfin helg, fininger!

Klem Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Når datteren min Mille (11 år) fikk diagnosen Sotos Syndrom, ble hun raskt fanget opp av systemet (det norske helsevesenet) og blant annet innkalt  til Frambu, senteret for sjelden diagnoser. Der beit jeg meg merke i to viktige grunnregler for hvordan vi som foreldre best mulig skulle få hjelp til en mer tilrettelagt hverdag for jentungen vår.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

• Gå aldri i møter som omhandler barnet ditt aleine. Det er alltid best å være to.
   
• Hvis mulig, la alltid mannen din skrive under på søknadene.
   

Jeg husker jeg ble meget provosert av disse to formaningene. Følte meg plutselig mindre verdifull som menneske i forholdet til mannen min, og surna raskt der og da. Var ikke vi i oppegående Norge kommet lengre? Ble en søknad med en mannlig underskrift i bunn, sett på som mer viktig og kraftfull enn min?

Fikk forklart det sånn at “vi kvinner ofte blir fanget av mammafølelsene våre”. Vi ble rett og slett ikke tatt like seriøst som pappaene, “konstruktivt og saklig”. Phuuu, jeg trodde jeg skulle fly i flint der jeg satt i en liten sliten gruppe med foreldre full av ubesvarte spørsmål. Det trigget meg så til de grader, fordi det sosionomen sa sank inn som “noe som stemte”. Tiden som mamma til ei som trengte ekstra omsorg og hjelp fra alle kanter og bauer, hadde gjort meg mer sårbar. Det skulle ikke mye til før “kattemammaen” dukket opp i meg, og jeg gjerne ble mer følelsesladd enn tidligere. Bjørn Erik derimot, var roligheten selv, fattet og direkte.

Fra da av skrev Bjørn Erik under på alt og samtidig begynte vi å gå sammen på hver bidige møte som omhandlet den kjære prinsessa vår. Være seg på skolen, sykehuset eller det som omhandlet trygdesystemet. Jeg lærte fort at det var veien å gå videre, være to om alt. Så når jeg selv havnet i knipa med egen helse, fortsatte vi med det. Bjørn Erik ble min aller viktigste støttespiller, brikke å ha med seg, og jeg tror det er et av de viktigste rådet jeg har å komme med når livet lugger.

Så hva med dere som ikke er like heldig som meg, som har en så snill mann som alltid stiller opp? Hva med dere enslige? Spørsmålet dukket selvfølgelig opp på Frambu, og svaret var klart og tydelig: Ta med deg en venn, et familiemedlem eller en tilllitsvalgt/verneombud (hvis jobb relatert). Det spiller ingen rolle om det er en søster, venninne eller pappa, bare dere stiller mannsterke. Møt aldri opp aleine hos leger, spesialister, Trygdevesenet eller ved ubehagelige personalsaker på jobben. Ingen ser rart på deg når du dukker opp, tvert i mot. Jeg kan love deg at et eventuelt stressnivå senkes noe drastisk og at opplevelsen du sitter igjen med etterpå er mye bedre. Mer oversiktlig og gjerne mer informativt. Det burde selvfølgelig ikke vært sånn, man burde bli tatt seriøst uansett om man kommer aleine eller ikke, men jeg hadde i alle fall aldri tørt å gamble.

Føler jeg står til knærne i “ramma alvor” for tiden, det tar visstnok aldri slutt, men det går i alle fall fremover. Man må forsøke å ha en positiv holdning til utfordringene, hvis ikke kommer man ingen vei…

Be strong, Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Da har jeg vært i tenkeboksen en ukes tid. Tygd og smakt på ordet “Fibromyalgi”, som plutselig som lyn fra klar ble lagt i fanget på meg, papirer som beskriver min nye tildelte diagnose. “Du har helt klart Fibromyalgi, en sykdom du dessverre ikke blir kvitt, men som du kan lære å leve med”.

Et helt ukjent begrep for meg, noe gresk jeg aldri har hørt om før, definerer plutselig “meg”. Dama som ikke kan fordra “merkelapper”, må plutselig forholde seg til et helt nytt begrep, ta over seg det som blir fortalt…og lære.

Etter fem år inn og ut av sykehus og legekontorer, etter to operasjoner og utallig prøving av smertestillende, må jeg omstille meg og begynne helt fra begynnelsen igjen, ta nye grep. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg er fortsatt opptatt av at en utfordrende helse ikke skal få definere meg, at alle rundt ikke skal måtte ta hensyn, men noen forandringer blir det nok. Nå ventes en 12 ukers rehabilitering og opplæring blant fagfolk, og jeg tror egentlig jeg venter med de større forandringene til den tiden er omme. 

Jeg har Fibromyalgi, sånn er det bare, men det kan jo ikke bli verre enn det det har vært? Nei, jeg tenker det skal bli godt med veiledning og noen nye leveregler å forholde seg til…

Tankefull Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Hei, fine dere!

Noe av det jeg savner mest etter et nesten 35 års aktivt yrkesliv, er samholdet og tilhørigheten på en arbeidsplass. Mangfoldet og kameratskapet som ble dannet underveis var berikende, og det var innimellom alltid überkjekt å samles til mindre formelle eventer.

For min del er nok den tiden dessverre over, men jeg er derimot så heldig å få være påhenget til Bjørn Erik hver gang det skjer noe kjekt på hans arbeidsplass. I helgen var vi invitert på fargerik sommerfest, og når vi plutselig hadde både hest- og barnepass, var vi ikke seine om å takke ja.

Vi var nok bortimot femti personer som dukket opp i glade hawaii skjorter (kveldens tema for mannfolka) og i finstasen generelt. Det ble servert hjemmebrygga øl og cider, og nok den aller beste grillmaten jeg har smakt noensinne. Av erfaring med disse fagforeningsfolka, visste jeg det ville bli mye godsnakk over deilig god mat og drikke, så denne frøkna her hadde kledd seg meget komfortabelt. De høyhælte skoene ble liggende hjemme, for det var mye bedre å vandre rundt i det jeg liker aller best, nemlig tresko. Jeg har godt over tredve par nå, og for anledningen valgte jeg de gule i lakk, en tilfeldig (not) match til neglelakken. 

Siden jeg av flere grunner ikke hadde spist noe form for fett tidligere i uka, ble overgangen til kveldens etegilde ganske så sjokkerende. Jeg fikk altså så vondt i magen der et øyeblikk, at jeg for en stakket stund ble sendt rett tilbake på fødestua i -97, og jeg tør ikke tenke på hva folka rundt oss tenkte til tider. For snille Bjørn Erik ble selvfølgelig med og holdt meg i hånda på de verste “riene”, som gudskjelov avtok etterhvert. At jeg aldri lærer! “Spis så mye du vil og orker en gang i uka” har jo aldri fungert for “systemet” mitt. Jeg må altså snart lære å besinne meg…

Kvelden kom og gikk, og det ble både dans (klinass), latter og gode samtaler. En stor dose humor ble det også, for vi ble overrasket med en av mine favoritter, nemlig Kristian Arntsen. Mannen har beriket førjulstiden vår i “Barnas store julerevy” i en årrekke, så denne mannen er høyt aktet i denne familien. Temaene hans denne kvelden var derimot rettet mot det mer voksne publikumet, og jeg lo altså så jeg grein til tider…
 

Se så fin, og tenk at han er min…

Kristian i kjent Vladimir Zlatan stil…

Mitt etegilde for kvelden. Det var ikke en smule igjen og heller ikke det grann spor av saus å se…

Yellow-love…

Uff, jeg blir altså så langfingra når jeg oppdager noe som er nytt og råkult. Disse ballongene med lys i måtte bare bli med meg hjem, sorry…

Håper dere alle har hatt en god start på uken!

Klem Nina

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

God søndag, godtfolk!

For første gang på en evighet, våknet jeg helt uthvilt i morges. I går var det ” totally timeout”, og det var altså så inni hampen deilig. Bjørn Erik puslet med sitt i første etasjen og jeg var mer eller mindre hele dagen i andre, og mot kvellinga møttes vi over en bedre middag. Vi fikk sett en haug episoder fra yndlingsserien vår, og det var altså så kjærkomment. For en gangs skyld tynget ingen dårlig samvittighet, jeg følte en indre ro.

Jeg tipper denne roen rett og slett dukket opp etter at jeg hadde “skypet” med Mille-mor. Hun og mommo hadde vært ute på sprell i Oslo, og smilet gikk trill rundt. De skulle også slå seg til ro for kvelden, og jeg formelig kjente og følte tilfredsstillelsen hennes gjennom telefonen. Alt det hun sliter med her hjemme, var glemt for en stakket stund. Hun storkoste seg, og da dere, er det enkelt for oss mammaer å sette på pauseknappen.

At snuppeline hadde det supert på onsdag også, er heller ikke vanskelig å se. Foruten om at beina hennes ikke holdt helt i mål, hadde hun det magiskt. Justin Bieber leverte varene sine han, til og med undertegnede storkoste seg. Dette er rytmer en ikke kan stå stille til, så opplevelsen over at regn og til tider kulde snek seg inn i kropp og sjel, la ingen demper på opplevelsen. Været kan man uansett ikke endre. Festivallivet har Bjørn Erik og jeg god erfaring med, og vi ga blanke i at Mille i begynnelsen høylydt protesterte over at stygg og tykk regncappe ødela antrekket hennes for kvelden.

Dårlig vær og “ødelagt” antrekk ble uansett fort glemt når hun entret det gigantiske festivalområdet. Hodet hennes gikk trill rundt over alle inntrykkene. Jeg var sjeleglad over at vi var to foreldre i sammen om dette. Det er jammen meg ikke bare bare for en 11-åring å ta inn over seg en så stor folkemasse, hvor øl og bøll så tydelig er til stede. Vi var heldige å ha Golden Circle billetter, noe som gjorde at vi fikk stå på feltet nærmest scenen uten store folkemengden som dyttet. Det var verdt hver bidige krone, helt klart noe vi kommer til å satse på igjen.

En helt primaballerina kveld!

Begge storebrødrene var til stede, og var titt og ofte innom flokken sin for en klem…

Morske pappaer, passet nøye på jentene sine…

Festivallivet er gøy, og jeg gleder meg allerede til neste sprell vi skal ut på…

Håper helgen har vært god mot dere, klem Nina
 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Det ble ingen “god tradisjons tro” feiring av 21 års bryllupsdagen vår i går, og det var for så vidt helt greit. Vi var nemlig ikke i seng før langt etter midnatt etter JB konserten dagen før, og det kjentes på kroppen til oss alle. Jeg var faktisk veldig usikker der et øyeblikk, om vi i det hele tatt klarte å få Mille på skolen, men gleden over å ha opplevd noe så stort, fikk henne til å sveve avgårde. Det at hun i tillegg visste hun skulle ta flyet seinere på overraskelsesbesøk til bestemoren sin i Oslo, hjalp også mye. 

Han snille hunken min pleier faktisk alltid å finne på noe på disse “high five, yes, vi klarte et år til i sammen”, men han hadde et viktig møte i Oslo i dag, og måtte altså ta flyet allerede i går. Derfor fant vi plutselig ut at Mille også kunne være med, for kvalitetstid med mommo er alltid godt for snuppa vår. Ut av huset dro de, samtidig som Dennis og Pelle også dro hver til sin avtale, så da var det bare Pippi, meg… og TV´n igjen.

Onepiecen ble tatt på i en fei samt raggsokkene, og fire episoder med Greys fikk rulle på skjermen uavbrutt. Bjørn Erik ringte etterhvert, og det var ganske så morsomt at han faktisk var blitt oppgradert til bryllupssuiten for natten. Så ene og aleine boltret han seg rundt på to luksuriøse plan. Jeg fikk nå være med en stakket stund, dog via Facetime, for det var jo tross alt latterlig morsomt når han for første gang får et slikt tilbud, er aleine. Jaja, i dag skal vi nå uansett ta det igjen. Vi skal på sommerevent med jobben til Bjørn Erik, årets sommerfest, så nå har han far funnet frem den tyve år gamle Hawaiiskjorta si, som visstnok alle gutta kommer i. Hva jeg selv skal ikle meg, aner jeg ikke, men må nok få ut finger´n snart. Så da er det bare å ønske dere alle en riktig god helg, jeg er nødt å løpe!

21 roser ❤

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell