Jeg får stadig skryt av alle strikkeplaggene mamma hoster opp til meg og mine, og igjen har jeg fått spørsmål om genseren Mille formelig bor i for tiden. Det er en helt vanlig mariusgenser (rundstrikk), hvor kryssene er byttet ut med hester.
Min kjære mamma sier det her egentlig ikke er noe “hokuspokus”, at det er enkelt for de med litt strikkekunnskaper. Det er brukt Trysilgarn fra Europris, men det er fullt mulig å gjøre det enda billigere med garn fra Sparkjøp. En kan faktisk skape denne drømmen av en genser til kun 200,- (den er god og lang så helt sikkert en damestr. M/L), og det er nesten for godt til å være sant, synes jeg.
Denne gangen har jeg valgt å la snuppeline bruke herligheten som stallgenser med en gang. Vanligvis pleier jeg å ta godt vare på alle strikkekreasjonene jeg får, og venter litt før de blir brukt der, men det er nå litt kjekt å kunne ikle seg noe ekstra fint der man tilbringer mest tid også. Så nå er jentungen god og varm, og lyser så fint opp i favorittplagget sitt. Jeg må nok sørge for at den “klar til bruk” hver dag fremover. Den skal få kjørt seg godt i vaksemaskinen, tenker jeg…
Snuppeline er hentet med drosje for lenge siden, og Pelle-mann er faktisk ute av huset han også. Han har begynt som “ringevakt” for barnehagen rett oppi veien her, skal faktisk på dagstur til Trollskogen, så dere kan tro jeg er spent på hvordan han har det akkurat nå. Krysser fingre og tær for at dette kan bli “hans greie”, at han synes det er moro og ikke minst givende.
Nå derimot, sitter jeg og mimrer litt. Sist jeg var hjemme hos mamma i Oslo, fant hun frem et album med en rekke bilder, fra den gangen Nina-mor var jentunge. Jeg må le litt, for vi var søren meg ikke gode på å dra med oss kameraet, som folk flest gjør i dag. Ikke ser jeg at jeg synes det var særlig moro å bli tatt bilde av heller. Alt er kunstig oppstilt, og det er sjeldent jeg smiler. Vi tok heller ikke så mange bilder av gangen når anledning først bød seg, for det var jo kostbart å fremkalle dem. Jeg husker derimot det kriblet i magen, når vi hadde ventet i tre uker og endelig kunne dra på Stovnersenteret og hente de ferdigfremkalte bildene. Kunne aldri vente med å se på dem til vi kom hjem, men fant meg en krok uten folk og sneik meg til en titt. Var litt hemmelig, husker jeg.
Nå sitter jeg altså med et lite knippe verdifulle minner, og selv om kvaliteten er så som så, er det en fryd å skanne de og forsøke å lysne de bittelitt så det går an å se hva som foregår. Litt moro å endelig kunne vise Mille bilder fra den gangen jeg vanka i stallen og hadde min egen hest. Jeg må nok dessverre nevne at hesten Boy og jeg aldri ble noe “best buddies”. Han var ingen lystig ung herremann, men ganske så sur husker jeg, og det gjorde meg til tider veldig usikker. Husker jeg stakk pisken nedi støvlene hver gang jeg gikk inn til han, for hvis han fikk en mulighet, så forsøkte han å klemme meg godt inn i veggen. Kan ikke huske jeg turde å bruke pisken på han, men det hjalp på en måte å vise han at jeg hadde den like i nærheten. Ganske vilt egentlig, for i dag er jeg lite fan av pisk, vi bruker ikke det på Sol i det hele tatt, kun som en veileder.
På 70-tallet så flyttet vi altså opp til drabantbyen Vestli/Stovner, og i løpet av fem år stuet hele 35.000 mennesker seg i sammen i alle de hvite blokken som lå på rekke og rad. Jeg bodde på Vestli og syklet til Stovner så ofte jeg kunne, for det var der stallen lå. Jeg kan egentlig ikke huske at jeg hadde så mange venner å lene meg på der, for jeg var den eneste i klassen som holdt på med dette. De andre stalljentene var noen år eldre, så jeg holdt meg litt for meg selv på sidelinja. Må le litt, for jeg er ganske streng på at Mille skal gjøre unna pliktene sine hver dag i stallen før hun tar seg lange spisepauser eller begynner og leke og fly rundt, men når jeg tenker meg om, så var jeg ganske lik henne. Friheten, tryggheten og leken rundt område i stallen, var det aller aller beste. Det å legge vekke prestasjonsangsten, og heller dra i butikken å kjøpe seg loff og potetgull (la potetgullet på skiva faktisk for å please mamma om å kjøpet mat og ikke snop), og vimse rundt å se hva alle andre gjorde, var gull verdt. Hvis jeg i tillegg fikk lov å ha med meg Victor, Golden Retrieveren vi fikk beholde av Blindeforbundet når han ikke lenger klarte å “levere”, var de fineste dagene i stallen. Sykkelturene frem og tilbake med han på slep, var derimot ikke alltid like vellykka, men vi fikk det nå til på et vis.
Når jeg tenker meg om, så var jeg veldig heldig. Hadde både hest og hund som selskap, enebarn som jeg var. Vet ikke helt om jeg alltid satte like stor pris på morgenluftingene av Victor eller all møkkinga etter Boy, men som mamma i dag til hestejente, kommer erfaringen godt med, ser jeg.
Jeg likte aldri å konkurrere. Klarte ikke å holde nervene i sjakk, og surmulte i flere dager i forveien…
Morsomt å se at jeg fortsatt sliter med å holde tomlene opp…
Jeg er snart på vei til stallen for å avlaste Mille som trenger å hvile seg, og ikke minst bli ferdig i tide før jeg skal på viktig møte i ettermiddag med diverse leger. Jeg skal på nytt få vurdert skulderen og nakken min, se hva prognosene sier, så jeg kan få staket ut veien videre. Jeg har for lengst slått meg til ro med at ting er som de er, men det er greit å få en “second opinion” og ikke minst finne ut om det er en ørliten sjanse til å foreta seg noe mer. Jeg kjenner det hadde vært godt å ha Bjørn Erik ved min side akkurat nå, jeg pleier nemlig ofte å ha han støttende ved min side, men han har mer enn nok å tenke på. Det skjer en del ting, det rører seg litt i markedet, og jeg håper han snart skårer blink og høster noe positivt.
I ettermiddag når jeg kom hjem fra stallen, uten Mille så klart, det var nemlig ikke gått de obligatoriske 6-8 timene, så jeg til min fortvilelse at bøssebærerne var på vei bort i fra gata vår. For så klart hadde jeg tatt ut penger på forhånd, for det er en selvfølge at jeg som er så heldig og privilegert gir så det monner til årets TV-aksjon. Det burde alle dere andre også, og jeg håper og tror at gavmildheten seirer.
Jeg har tak over hodet
Jeg kan fø hele min familie med næringsrik mat og rent vann
Jeg har tilgang til lege og medisiner
Jeg er ikke redd for å en dag måtte flykte fra alt jeg har og eier
Jeg sover godt om natten, jeg er trygg
Jeg har fortsatt fremtidsplaner
Jeg har folk rundt meg som jeg setter stor pris på og som jeg er glad i
Jeg kunne fortsatt i timesvis og skrevet ned punkter på punkter over alt jeg setter pris på i livet mitt, listen er uendelig, så derfor mener jeg det er min plikt å bidra å hjelpe de som lever i daglig uvisshet. Vi kan nemlig ikke lukke øynene for hva som skjer rundt oss, vi må være med å hjelpe.
Jeg fikk ropt bøssebæreren til meg, og puttet på lappen min, og jeg håper alle dere andre også har gjort det samme i dag. Den søte jentungen lo litt, for hun hadde faktisk lagt igjen en notis i postkassen min om muligheten for å bidra hvis muligheten glapp i dag. Man kan bl.a gå inn på Røde Kors sin side her og sette inn penger, sende sms TVA til 2133 (250 kr), vippse valgfritt beløp til 2133, sette inn et bidrag på konto 83800809005 eller ringe givertelefonen 82206066 (250 kr). Mulighetene er mange, så ikke nøl.
Vær med på å gjøre en forskjell, vær med å fortsatt tro på at hjelpen kommer frem der den trengs mest…det gjør jeg ❤
Nå er en deilig åtte timers dag i stallen over, og jeg har sendt en lykkelig Mille på overnattingsbesøk og bursdagsfeiring til bestevenninnen Kaja som bor her i gata vår. Pute og dyne er pakket med, og også rideklærne som må på tidlig i morgen også. For ikke bare er jentene venninner, de har også funnet hverandre i samme stall, og jeg som mor kunne ikke vært mer fornøyd.
Jeg trodde den ultimate lykken var å skaffe Mille egen hest, men når bestis også plutselig velger å få seg forhest to bokser unna, ja da sakker vi rein glede, dere. Selv om dagene for begge familiene er nokså travle, så vet jeg at jentene nå uansett kommer til å få mye tid i sammen, og det skal bli en fryd fremover.
I dag dro vi avgårde klokken halv ti, for begge skulle ha privattimer og ri bommer og hinder (første gang for Mille og Sol i sammen). Når jentene derimot ikke ville være med oss mammaene hjem fire timer etterpå, valgte jeg å dra ut på en messe og slå i hjel litt tid sammen med en venninne, så jentene kunne boltre seg litt i sammen på egenhånd. Da jeg kom tilbake i fem-tiden, og trodde de var klare, hadde de pinamegdø salet opp hestene og var i full gang igjen. De bare lo av meg når jeg spurte om de ikke snart var leie og hadde lyst å komme seg hjem til middag og lørdagskos. Snakk om å leve ut drømmene sine, finingene ❤
Mille er som sagt på overnatting, så nå ser jeg henne ikke igjen før hun skal ha ny treningstime i morgen. Snille Pelle har disket opp Pepperoni Grandis til meg, og jeg skal prøve å få i meg en Troika og se en episode til av Narcos før jeg segner om. Den friske lufta tar på en gammal skrott, det er sikkert og visst.
Jeg lader opp batteriene til nok en helg med Mille i stallen. Det blir ekstra stor stas denne gangen, for Mille sin aller beste venninne Kaja har fått forhest i samme stall. Nå blir det liv og røre. I tillegg til at jentene får være med hverandre hver bidige dag, så skal de også ligge over hos hverandre. Dette blir med andre ord en helg fylt av mye vennskap og kjærlighet.
For at denne bloggen ikke skal bli en rein hestedagbok, så tenkte jeg å ta dere med på en liten mimretur til vakre Naxos, som vi øyhoppet til i sommer. Vi tilbragte hele fem dager på den vakre perlen, og jeg synes det er på tide å ta et dypt dykk ned i arkivet og hente frem alle bildene.
Jeg har alltid blitt anbefalt å reise hit. Det er flere venner som har dratt med seg hele familien sin, stor som smått, og feriert her gang på gang. Jeg forstår jo nå hvorfor, for dette er en “safe” øy. Stille og rolig, lite trafikk og har kanskje en av Hellas vakreste strender. Vi reiste som sagt i september, litt utenfor den travleste sesongen, og jeg tror gjennomsnittsturisten var på 50+. Helt genialt hvis man vil ha en bedagelig ferie hvor man slapper av på stranda dagen lang og rusler stille og rolig til byen for helt fantastisk god mat etterpå.
Vi var så heldig å bli møtt på kaia ved ankomst av en god venn til Bjørn Erik. Han og kona ferier på Naxos flere ganger i året, og kjenner derfor til alle dens hemmeligheter. Vi tok til oss alle gode råd på veien, så opplevelsene lot ikke vente på seg. Jeg sitter tilbake med veldig gode minner fra Naxos. Det er så absolutt en plass å reise tilbake til hvis jeg virkelig trenger avkobling fra alt kjas og mas.
Reisefølget mitt var forresten veldig dårlig på å stille seg opp når hu mor ville ta bilder. Det fungerte svært dårlig, særlig på slike typiske “turist-plasser”. De skal på en måte ikke være som alle andre, men det har de jo heller aldri vært…
En litt sliten backpacker tar seg en velfortjent pust i bakken. Første møte med Naxos. Følelsen av å komme til en ny plass, er helt magisk og utrolig spennende.
På jakt etter et fremkomstmiddel som kan ta oss til hotellet.
Pakkeselet mitt.
Vi bodde like i nærheten av Plaka Beach. Lang og utrolig vakker.
Trange spennende smug å utforske. Grekerne tar godt vare på alle rottefangerne sine, og de er å se på hvert eneste hushjørne.
Blåskjell, en favoritt for både liten og stor. Dere kan tro jeg holdt pusten når den lille karen her plutselig fant ut at han skulle forsyne seg av matbordet. Han var faktisk velkommen…
Det ser ut som om jeg aldri helt blir ferdig med denne ferien vår. Jeg trodde jeg var kommet meg i gjennom alle bildene, men jeg har nok et par innlegg til jeg må få dele. Viktig med en oppsummering også til slutt, så jeg husker hva som er lurt å tenke på når en drar på slik type ferie. For det frister virkelig til gjentagelse. Det er nemlig et hav av øyer der ute, som bare venter på besøk av familien Thorsen, og kanskje dere også? Dere må innrømme at det ser litt kjekt ut, ikke sant?
Jeg veit det blir seint før innleggene kommer ut, men jeg nekter å bli den bloggeren som hele tiden unnskylder meg og skylder på “tidsklemma”. Jeg er nok bare inni en litt “slækk” periode, hvor jeg er litt umotivert, og derfor heller velger å gå i stallen før jeg har gjort “jobben min”.
Jeg tenkte derimot jeg skulle vise dere mine fjonge nye lesesolbriller. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg er en stor Ray-Ban fan, og det er nesten latterlig å se hvor mange bilder jeg har postet hvor pilotbrillene mine står i sentrum. Jeg digger den formen, men det tok meg mange år før jeg faktisk kunne bruke den typen der. Jeg har nemlig litt “bollekinn”, så alt av briller graver seg godt inn i huden. Kunne aldri gå med briller lenge av gangen før, for da gnagde de seg godt nedi kinna og lagde stygge merker. Ikke akkurat lurt, når jeg så til de grader sliter med huden fra før av.
Nå derimot, reiser jeg hele veien til Sandnes Optikk og flinke Maiken og resten av gjengen der. De har nemlig en helt unik måte å finne akkurat den riktige brilleformen til meg, og så har de et hav av kule Ray-Ban Pilot solbriller som de tilpasser så det blir avstand til kinna mine. De blå er favoritten, men jeg er ganske så keen på å haie til meg et par grønne etterhvert også (må jo matche håret). De aller nyeste er derimot noen lekre brune, og de har jeg altså også fått styrke i. Nå er det slutt på å ha to lag med briller på nesa, joda, det er helt sant, jeg gjorde det helt til sist ferie. Nå nytes en bok uti det fri, uten alt ståheiet og lystige kommentarer fra de rundt meg, thihiii…
Så fornøyd med de nye lesesolbrillene mine…
Da er jeg nødt til å finne senga dere. Jeg har en hektisk helg i vente, og trenger all den søvnene jeg kan få. Vel, nå som Bjørn Erik er bortreist er jeg litt sløv og tar faktisk med meg mobilen i senga. Helt idiotisk, for ocd´en min “tvinger” meg til å gjennomføre fem omganger med Candy Crush og i tillegg avslutte med en seirende runde av et “Yaniv” kortspill. Jeg legger meg helt flat, og innrømmer at dette er “waste of time”, men det roer meg på en måte helt ned før det er natta.
Heldiggrisen meg, er med i en ambassadørgruppe bestående av en rekke kreative kvinns, som har til formål å formidle herlige opplevelser. Rett og slett gi folk gode idéer om hva man bør få med seg her i vår vakre by Stavanger.
Humorhuset “Stavangeren”, den tradisjonsrike revyscenen står oss alle kjær, og i går var vi en liten gjeng samlet til førpremieren på forestillingen “Løgnasevangeliet”. I hele 35 år har guttaboys Per Inge, Dag og Rune underholdt oss, tyve forestillinger har det blitt, og jeg må jo si jeg var litt spent på om de fortsatt klarte å levere.
Vel, jeg var egentlig ikke redd for at Stavanger-yndlingene ikke ville få oss publikum med på notene, men skeptisk til om humoren fortsatt holdt mål. Det har tross alt skjedd en del de siste åra, med alle de nyoppdaga standupkomikerne. Det er lov å gjøre narr av alt og alle, og jeg var spent på hva Løgnaslaget ville stille opp med denne gangen.
Herrejemeni, så sabla løye! Vi får gjensyn med gode gamle kjenninger, hadde jo blitt skuffa hvis ikke, og i tillegg har gutta som vanlig fulgt med med i timen og gir oss mye dagsaktuelt. Jeg vil ikke røpe for mye, men kan nevne såpass at vi bli bedre kjent med en meget mye omtalt presidentkandidat fra statene samt en frisørnekter fra Bryne. Min soleklare favoritt var nok damene fra “Egenes Kristine Mopedklubb”. Djiiisus da fikk lattermusklene virkelig kjørt seg. They really made my day!
Foto: Kjersti Riber, RA
Så løp å kjøp billetter, kjære dere. Ta med deg en du er glad i, en du setter pris på og hygg dere inni varmen i de koselige lokalene på Stavangeren. Det er ingenting som slår en helaften på byen, med disse tre karene her som underholdere. Kan så absolutt anbefales…
Nå lages det grøt, før ridetimen klokken seks i kveld. Jeg har allerede tilbragt et par timer med Sol tidligere i dag, smeden har nemlig vært på besøk og byttet skoene hennes. Samtidig fikk jeg møkka, hentet ny spon og lagd i stand kveldsmaten til henne. Ser virkelig fram til å dra tilbake til stallen nå som alt hardarbeidet er unnagjort.
Jøss, igjen har jeg altså klart å omtrent sove meg gjennom et helt døgn. Det var litt av en timeout!
I går gledet jeg meg noe enormt til å få hjem både snuppeline Mille og hunken Bjørn Erik. Dagen startet superkoselig med frokost med min kjære Vibecke, men så gikk det bare tregere og tregere.
Mensen, øyekatarr og en nakke som ikke ville samarbeide, gjorde nok ikke saken noe bedre. Det ble å karre seg fra den ene oppgaven til den andre, og tårene formelig rant når Bjørn Erik plutselig stod foran meg i boksen til Sol. Dere kan tro jeg slapp møkkagreipet rask, og smøg meg inn i de gode sterke armene hans. Den beste lange klemmen jeg har fått på lenge.
Åhhh, det gjorde godt å han han her igjen. Godt å begrave nesen inn i halsgropen hans og kjenne den velkjente deilige duften av han. Jeg stod og hang og kjente på hvor takknemlig jeg er for å ha han ved min side. Umåtelig glad i den kjære mannen min altså.
Vi jobbet oss i sammen gjennom alle gjøremålene i stallen, og så bar det hjem til wienerpølser i lomper i sofakroken. Før klokka var åtte var jeg pakket inn i pledd, og de vante kjære lydene av folka mine som romsterte rundt meg, fikk meg til å sovne. Våknet ikke opp før over midnatt, og da var det bare å skifte leie.
Det er rart det der, hvor sårbar man plutselig blir når man er to igjen. Da er det liksom lov å slippe seg litt nedpå og senke skuldrene. Godt med en sånn dag innimellom alle slaga, og godt den dagen kom i går, for i morgen er det påán igjen. Bjørn Erik reiser nemlig allerede på jobb, heldig som han er. Må innrømme at jeg egentlig hadde hatt veldig lyst til å tilbringe kvelden med han i dag, men både han, Mille og jeg er opptatt. Han er på dugnad for den amerikanske fotballen, Mille er i stallen og jeg skal på førpremiere på Stavangeren. Tut og kjør med andre ord, så her er det bare å brette opp ermene.
Håper dere alle har hatt en fin start på uken, og at kvelden blir fin!
I dag har jeg vært så heldig å få oppleve det jeg synes er aller best med hest, nemlig det å få ri i skogen. Snille Ragnhild og Pernille dro med seg meg gamlemor, på spennende eventyr til Krossberg, en stor treningsbane midt inni huttaheita. Really my cup of tea!
Banen er egentlig lagd for travere som trener med vogn, men det er visst få som bruker den, så da er det fritt frem for alle oss andre. Jeg så Sol formelig oste av stolthet der hun fikk utfolde seg i rå tølt og galopp, og det gjorde sannelig hu som satt oppå også. For en fart det er på den dama der. Nesten litt skummelt til tider, men fyttikatta så moro!
Stall Westerheim, Leikvoll, har for lengst fått en stor plass i hjertet mitt, men nå som jeg har fått oppleve denne perlen av en “lekeplass” like i nærheten også, veit jeg at vi kommer til å bli “forever”. Turen til og fra var slettes ikke så verst den heller, selv om det er litt av en utfordring for skrotten å komme seg opp og ned på hesten hver gang den skiter og det må sparkes inn til kanten. Godt ungpikene tar en for gamla og hjelper en “stakkars”…
Klar for tur! Sol storkoser seg alltid i selskap med store staute karer…
Hu hei hvor det går!
Drikkepause…
I morgen kommer Mille hjem igjen, og det skal bli deilig å hvile den støle rompa mi fra hesteryggen noen dager. Det har blitt mye nå som hun har vært på ferie, men det har nå gått bra, synes jeg. Når Bjørn Erik allikevel dro på jobb, og tre av de beste venninnene mine dro på ferie, har det vært kjekt å henge i stallen, sysle med ting man elsker. Med andre ord, det har vært en finfin høstferie.
Se hva jeg har funnet! Jeg har tenkt en evighet på å få lagd et selv, men av erfaring ville nok vinninga gått opp i spinninga. Når det plutselig dukket opp et rett foran nesen min, måtte det selvfølgelig bli med meg hjem. “My own bumblebee hotel” ❤
Alle burde ha et humlehotell. Det er vanskelig for de fine insektene våre å finne gode trygge boliger for tiden, og siden de er så viktige i pollineringen, må vi forsøske å hjelpe dem litt, synes jeg. Nå skal jeg forsøke å finne et trygt, tørt og luftig sted til det, og lokke fremtidige humledronninger til å “sjekke inn”.
Det som i tillegg er ekstra kjekt med dette kjøpet mitt, er at jeg fant det på den noe spesielle butikken “Godt gjort” her i Stavanger. Butikken tilbyr en rekke varer laget av elever ved Bergeland skole. En skole som tilrettelegger undervisningen sin for de som har en sakkyndig vurdering, de litt spesielle sånn som vår kjære Mille. Så ikke bare er man med å heier frem våre sårt trengte humler, men også en gjeng herlige folk…
Det er nok lagt inn mye kjærlighet i det her, og for kun 179,- ble det altså mitt. Kanskje et julegavetips til de som har alt?
Nå blir det sein frokost og en tur i stallen, men det visste dere nok fra før av, tenker jeg…
