Dagene vi har lagt bak oss nå, må jo gå inn i minneboka som en av de deiligste og varmeste maihelgene på år og dag. Jeg måtte faktisk arrestere meg selv et par ganger for å ikke klage over varmen, for det dere, er faktisk ikke lov. Vi aner ikke hvor lenge dette vil vare, og er derfor nødt til å nyte hvert sekund.
Akkurat nå ser huset helt bomba ut. Jeg tror jeg har en 5-6 maskiner med tøy som venter på å bli vaska og et kjøkken som bugner av rot, men det får så være. Flokken har kun vært innom for å skifte eller hente seg noe, og det er helt innafor på så fine og travle dager.
For dagene har virkelig vært travle, men allikevel energigivende. Det er et stort privilegium å kunne fylle kalender med så mye kjekt, det er tydelig at hele familien er inne i en god stim. Dagene fremover, må nå planlegge nøye. Jeg skal reise mye, og ha masse besøk, så “kom mai du skjønne mille”, er virkelig et faktum.
Mille har prioritert mye tid i stallen denne helgen, og i går valgte til og med undertegnede å joine henne. Det ble kun en halvtimes ridning, men mye stell og kos. Varmen tar på både to-, tre- og firbeinte, så det var viktig å ta det litt med ro.
Da skal jeg få på meg noen filler og dra å møte Vibecke. Vi skal gå rundt Stokkavannet, en perfekt start på uken.
Nå har sommeren kommet, og når man bor på Vestlandet, er det helt nødvendig å nyte det så lenge man kan. Vi har vært i stallen i hele dag, mens Bjørn Erik har vært hos venninnen min Monica på “Bjørkeslang” (dere vet jo at jeg bygger skog inne).
Mens Mille-mor red seg en tur, tok jeg med meg Pippi ut på en fantastisk løvetanneng. Jeg og Isabell i stallen, lagde kranser mens vi nøyt alle sommerinntrykkene, som dette året kom litt bardust på. Den kom over natten, and I loooooove it!
Jeg kan altså ikke sitte inne foran Macén, jeg må fortsette å nyte alt ute, så i dag får dere ta til takke med hun bestevenninnen min her ❤
Håper virkelig dere alle er ute å koser dere i finværet. Vi skal grille nå, og rigge det til koselig bak med hengekøye og en haug av puter. Vi får heller blogges mer i morgen…
Lura Bulls vant over Oslo sitt vestkantlag Vikings, og for meg som er reinbarka østkantjente, var kanskje dette den aller viktigste kampen å vinne. Nå har jeg for lengst slutta å bruke ordet “hate”, det er for lavmål og forbudt her i hjemme, men må innrømme at Vikings ikke står særlig høyt i kurs.
I dag fungerte endelig spillet på offensiv linje, noe som resulterte i flere bra pasninger og gode harde løpespill. Når defensiv linje samtidig kjørte over Vikings sitt angrep, var det endelig kjekt å være tilskuer. Det er ingen tvil om at Lura sine amerikanske importer, Harry Peoples og Lyndell Gibson, løfter lagets nivå flere hakk. Forsvarsspiller Gibson dominerte, og hadde flere knallharde taklinger “all over” og quarterbacken Peoples, styrte angrepet med stø hånd. 41-21 var nesten ett urettferdig resultat, for oksene fra Lura var egentlig bedre i alle deler av spillet. Det var dessverre et par “brølere” som resulterte i at Vikings fikk to av sine touchdowns, og håper vi slipper å oppleve slike nervepirrende “moments” igjen.
Denne kampen ble en positiv opplevelse og gjør meg plutselig veldig usikker på formen til gutta. Har laget endelig fått “satt seg”? Kom de litt seint i gang i år? Klarer de å hamle opp med Eidsvoll 1814s i neste oppgjør? Hmmm, time will show. Gleder meg i alle fall noe helt enormt til å feire 17. mai i Oslo og samtidig få besøkt bondelandet hvor jeg håper på skikkelig revansj.
For en dag! Dere kan tro jeg har en happy hunk ved siden av meg her nå. Vel fortjent, for det jobbes hardt med å oppnå det de klarte å prestere i dag. Når han er fornøyd, ja da er jeg også fornøyd, så nå skal resten av kvelden nytes i sofaen.
Håper dere alle nyter sommerværet som har gjestet oss nå. I dag var det t-skjorter på heile gjengen, for en opptur. Solfaktor 50 ble flittig brukt, men allikevel kjennes det godt at vi har vært lenge ute i frisk luft.
I går var det altså fest! Stor herlig ståhei rundt ti års jubileet til nattklubben Backstage, og da stiller man selvfølgelig opp. Jeg går sjeldent ut på byen, men når det skjer noe helt spesielt, er jeg ikke vanskelig å be. Årets første bytur, ble en braksuksess!
Vi i Stavanger er søren meg heldige. Byen bugner av gode artister, og i går kom de opp på scenen den ene gode etter den andre. Det var en ære å få hylle vertinnene Elisabeth, som i tredve år har holdt liv i byen vår. Hun “ruler” så til de grader, og jeg regner med at hun kommer til å sørge for god stemning i mange, mange år til.
Jeg hadde det som sagt utrolig kjekt, med gode venner og bekjente rundt meg til en hver tid. Jeg kapra nemlig det aller beste bordet, og hadde full kontroll og oversikt på alt som skjedde. Må innrømme at jeg følte meg litt kaksete, når hun i baren spurte hvor mange glass jeg trengte til proseccoen min. “Den er baaaaaare min, ett glass takk, thihiiii”. Hmmm, det er ikke hverdagskost, og når snille Elisabeth kom å bytta ut den tomme flaska med en ny en, ja da kan jeg vel skrive under på at det svingte godt i kroppen etterhvert. Tjoooobing!
Jeg ville ikke hjem, når Bjørn Erik synes det var på tide å avslutte klokken 02:30. Han hadde nemlig satt seg opp på dugnad i Kongeparken klokken åtte i morges, og synes det var på tide å tenke på det. Jeg ble nok en smule furten, men takker han i dag. Formen er på topp, så nå skal vi jentene i stallen.
Ønsker dere alle en fabelaktig helg med strålende sol. Ikke glem faktor!
Når man er hesteinteressert, veit man så absolutt hva man kan finne på når en ekstra fridag dukker opp. For familien Thorsen ble det ridestevne i stallen. Det blåste friskt, men i le for vinden slappet Pippi og jeg godt av i godstolen inntulla i pledd.
En skulle ikke tro at islandshesten Vilja er hele 25 år, for i dag oppførte seg seg som reine unghesten. Det var ikke snakk om å sette ned farten, så trener Helle var behjelpelig og hjalp litt til. Det ble ingen knall og fall på de sprelske jentene, bare latter og smil og ikke minst flott blå sløyfe i premie.
I dag var Mille-mor flink og ikke minst effektiv med alle arbeidsoppgavene sine. Derfor har Bjørn Erik og jeg dratt hjem nå, så hun kan få noen timer fri fra “oss masete foreldre”. Hun vil så gjerne klare alt selv, men på slike dager, er det viktig å stille opp og heie, men skjønner det er kjekt å henge litt rundt på egenhånd.
Alle måtte hjelpe til med banebyggingen… Hva er taktikken, Emma?
Sååå fornøyd…
Da er jeg på vei inn i dusjen, for andre gang i dag. Det er duket for fest i kveld og jeg blir hentet allerede kl. 18. Jeg aner ikke hva jeg skal ha på meg, er litt frossenpeis, men finner vel noen “filler” i siste lita.
Håper dere alle har hatt en fin dag så langt, nyt den videre!
I dag har vi vært på sykehuset igjen. Vi skulle nemlig etter siste konsultasjon i fjor sommer, følge nøye med på veksten til Mille, og nå begynte undertegnede å få bittelitt panikk. Jeg er 174 cm lang, og den fine tiåringen min er altså i ferd med å ta meg igjen med stormskritt. Det er ikke greit, så derfor fikk vi fortgang på sykehusbesøket vårt.
Jeg har nevnt det før, men det er altså stor skeptisk til hormonbehandling blant legene nå. Det er et stor antall tidligere bruker som i dag får brystkreft og mange sliter også med å få barn. Bivirkningene kan også være mange, så legene går mer og mer bort fra denne formen for behandling.
Nå fokuseres det heller mer på at det er flott å være lang, og jeg er helt enig i det, men hvor går grensen? Mille klarer ikke lenger å gå skikkelig oppreist, og hun halter. Før haltet hun kun når hun var sliten, på kveldene, men nå stivner kroppen til om natta og det tar lang tid å få den i gang. Hun har ikke muskulatur sterk nok til å holde den lange kroppen oppe, og det er tydelig at dette stadig blir et større problem for henne.
Vi hadde håpt at hun kom tidlig i puberteten, men legen trodde ikke den hadde startet ennå. Derfor tok Mille ny røntgenundersøkelse av hånden samt masse blodprøver. All denne nye informasjonen skal sendes over til Haukeland sykehus. Det er nemlig de som bestemmer hvilken vei vi skal gå videre. Det vil bli vurdert hormonbehandling, men også kirurgisk inngrep. De går inn i vekstsonene rundt knærne og stopper veksten helt. Jeg hadde vel egentlig ikke sett for meg flere operasjoner på jentungen min, men hvis det å utføre en Epifysiodese påfører mindre ubehagligheter, ja da er jeg ikke i tvil. Uansett så er ikke dette mitt valg, og godt er det. Nå må vi vente i spenning på hva Haukeland sykehus bestemmer seg for…
Snille Silvia gjorde oppholde til Mille-mor mye enklere. Jordbær er aldri feil når man gruer seg til alt mellom himmel og jord… Egentlig begynner Mille å bli temmelig lei alle disse nålene, men hun smilte tappert allikevel… Det vanker alltid belønning…
Nå hadde han far egentlig bestemt seg for å sette i gang grillsesongen, men snuppeline fikk akkurat beskjed om at den nye bærbare PCén hennes var ankommet Posten. Den gamle knuste i forrige uke, men takket være god forsikring, går smilet trill rundt igjen. Tror kanskje vi må utsette den grillinga til i morgen.
Håper dere alle har hatt en super dag. Mange skal kanskje ha en liten miniferie nå? Det skal vi, med en proppfull timeplan. De blir nok mange timer i stallen, men også på fotballbanen. Det jeg derimot gleder meg mest til, er å få bjørketrær inn i stua mi. Alt er klappet og klart for tidenes romdeler. Endelig skal jeg få min egen lille skog…
Da er jeg endelig tilbake og skal dele de fargeglade Me&i klærne med dere igjen. Jeg har alltid elsket å kle opp meg og snuppeline i de deilige kreasjonene, men siden Mille har et overvekstsyndrom, og derfor ble for stor for barneklærne som jeg elsket, har vi hatt en liten pause.
Nå derimot, er det bånn gass igjen! Jeg har savnet de kraftfulle klærne med de deilige retro trykkene. Jeg er ikke tvil om at vi klarer å kle både Mille og meg opp i plagg som lyser opp hverdagen. Me&i bruker ofte turkis, oransje, brunt og gult som fargekombinasjoner, og det er en fryd å friske seg opp i de.
Mille falt pladask for denne oransje perfekt tee, med skriften “perfect as we are”. I barneversjonen er den gul, se her, og plagget med det viktige budskapet, har vært i bruk hver bidige uke siden det kom i hus. Jeg sa først til Mille at vi skulle vente med å ha den på til det ble litt varmere i været, men der kom jeg til kort. Derfor fikk hun en sort langermet til å ha under på vei til skolen i dag. Perfekte fine ” Millemin” ❤
I kveld skal jeg på nyhetsslipp, og jeg gleder meg til å vise dere et større omfang av alle klærne. Kanskje de har noe jeg kan freshe meg opp i til 17. mai?
Da kjører vi i gang enda en uke, i kjent optimistisk ånd. Det blir viktigere og viktigere for meg å fylle kalenderen med energifylte handlinger. Nå som jeg er i en posisjon hvor jeg har mulighet til å gjøre det, har det blitt mitt soleklare “numero uno” motto.
I går feiret vi 1. mai med å gå i tog. Det var et stort priviligeum å få henge med folk, som deler den samme tankegangen som en selv. Det er til tider tøft å være offentlig med sine egne meninger og tanker, uten at man skal måtte forsvare seg i hytt og pine, men i går så var vi alle i samme båt og på samme lag.
Det har alltid vært god oppslutning rundt arbeidernes markering her i Stavanger, men i går var vi nok samla flere enn på lenge. Folket er tydeligvis misfornøyde, og krever snarlige forandringer. Hver bidige måned siden regjeringsskifte, har så mange som femti personer mistet jobbene sine hver måned. En uvant og utrygg tilværelse for mange, som dessverre sprer seg som styggen sjøl. Vi betaler visstnok mindre i skatt, samtidig som oljefondet tappes, men til nå har dette kun gagnet de som allerede har mest å rutte med. Handlingslamma lite humane ledere, som skaper fremmedfrykt og hat i stedet for å støtte og hjelpe til i verdens største flyktningkrise, var også brennhete temaer. Dagens sittende regjering ble sammenliknet med Vasco Da Gama. Som kjent oppdagelsesreisende visste han ikke hvor han skulle, visste hvor han var eller visste hvor han hadde vært, og det beskriver nok det meste.
Engasjementet var på topp, og det ble en lang og travel dag. Først rosesermoni på Oljemuseumet for de tretten omkomne, deretter fellesfrokost på Folken, tog fra Folken og til Byparken med taler og sang, for så å avslutte dagen med middag hvor flere av vennene våre dukket opp. Det ble med andre ord, en god og innholdsrik dag. Det å stå samlet og fremme gode verdier, gjør noe med en og jeg er stolt av å få være en del av dette samholdet.
13 roser til minne om de omkomne…
Nå er det ei oppe som skal legge seg. Mille har hatt besøk hele helgen, og det er et deilig luksusproblem. Hun er altså så sliten, men smilet går allikevel trill rundt.
I år er det viktigere enn noen gang å markere 1. mai. Avstanden mellom arbeidsfolk og “rikingene” blir bare større og større, og med de enorme formuene får de rikeste tilsvarende større makt. De ultra-rike i Norge støtter dagens regjering med store beløp, og får tilbake endringer i arbeidsmiljøloven og skattekutt. Skattekutt som oss vanlige arbeidsfolk ikke merker en dritt til, men som de formuende merker veldig godt.
Det er bare å se på konflikten som pågår nå i Hotellbransjen. Der streiker noen av de lavest betalte yrkene i Norge for høyere lønn, og for muligheten til å ha lokale forhandlinger. Kaksen Olav Thon nekter sine ansatte lokale forhandlinger fordi “Han har ikke tid til å reise rundt til alle hotellene og forhandle med de ansatte”. Det er jo fader meg bullshit! Hvert hotell har en leder som kan ta de forhandlingene. Thon vil bare betale minst mulig for arbeidskraften sin, og skuffe enda litt mer penger inn i en allerede overfylt madrass.
I flere andre yrker, er presset like stort på å få fjernet opparbeidede rettigheter. Spesielt her på Vestlandet er arbeidsmarkedet på bunn nå. Dette utnytter arbeidsgivere til det fulle. Arbeidere med årelang erfaring fra offshore mister jobben, og må ta arbeid på midlertidige kontrakter uten lønn mellom arbeidet. Ingen er garantert arbeidstid og ingen er garantert lønn. Det er veldig kjekt for arbeidsgiver, som kan velge og vrake i flinke folk, samtidig som de presser lønningene ned.
Det er jo bare å se på forsiden på Rogalands Avis denne uken. Eivind Reiten mener at den norske offshorearbeideren er overbetalt og underarbeidet. Samme mannen som var med å innføre (og ba om) 2-4 arbeidsplan i 2001 mener nå at alle bør gå 3-3 eller 3-4. Samme mannen som flere år etter at han sluttet som sjef i Hydro, fremdeles er en av de best betalte i bedriften pga etterlønn og pensjon. Snakker om å kaste stein i glasshus! Han nevner ikke med ett ord at dette vil stride mot dagens arbeidsmiljølov, i forhold til hvor mange timer man kan jobbe i løpet av ett år. Med dagens regjering, tviler jeg ikke ett sekund på at planen ligger klar for å kjøres igjennom. Da vil det ikke bare gjelde “overbetalte” riggslusker, men alle oss andre landkrabber også. Mer arbeid for mindre lønn. Mer overskudd til aksjeeiere og mindre lønn til arbeideren.
I disse dager blir det viktigere og viktigere å stå sammen. Være organisert i en fagforening, og si i fra når eliten på toppen prøver å rævkjøre oss. Derfor skal vi dagen til å feire arbeidernes dag. Vi skal gå i tog, og være stolte sammen med våre kamerater.
For oss Rogalendinger er det frokost på Folken kl. 10. Det legge ned blomster på utsiden av Oljemuseet kl. 11:30. Toget starter kl. 12:30 fra Folken og 13:40 møtes vi i byparken.
Still opp folkens! La hagen vente til neste helg, for dette er mye viktigere!
I går var det flere hendelser som varmet mammahjertet mitt. Ei klassevenninne av Mille ba henne med hjem etter skolen, og det førte til den ene positive hendelsen etter den andre. Denne klassevenninnen har selv et familiemedlem som ikke er som alle andre, og derfor tror jeg også hun har mye mer forståelse og hjerterom for de som ikke helt når til topps på populærskalaen. Hun er godt likt og har mange gode venner, men tar seg allikevel alltid tid til de som sliter litt…sånne som min fine Mille. Hun er aldri redd for hva de andre sier, og tar jentungen vår under vingen sin gang på gang. Jeg er altså så takknemlig, og synes det er supert når så unge jenter viser ryggrad.
Som sagt, så ble det en veldig fin dag på Mille i går, med mange gode opplevelser på rekke og rad. Det som nok toppet det hele, var at hun ble invitert i “åpen hall” for aller første gang. Vi er nemlig så heldig å ha en stor flott håndballhall her på Hundvåg, og hver fredag kan alle ungene komme dit til fri lek. Både Dennis og Pelle vanka der som små, men Mille har aldri vært der, for hun har ikke hatt noen å gå med. I går debuterte hun, og jeg formelig hørte gledeshyla hennes gjennom telefonen. Dette gledet hu seg til.
Mille har de siste årene opparbeidet seg et veldig godt vennskap til ei jente i gata vår. Denne jenta stiller alltid opp for Mille, og vi gjør så godt vi kan med å hjelpe Mille til å gjengjelde det. Jeg var derfor raskt ute med å fortelle denne jenta at Mille skulle i hallen, og da var hun ikke sein med å ville treffe de andre jentene der. Jeg ble kjempeglad, for fredagskveldene pleier å fortone seg helt annerledes for disse to, og det var godt å vite at “alle var med alle”.
Jeg lovet å ikke komme å sjekke forholdene, og jeg klarte også å holde meg i å kjøre å hente dem. Det å la to tiåringer gå hjem alene klokka ni en fredagskveld, er ikke akkurat mitt største ønske, men det fikset de bra. Det som derimot ble et skår i gleden, var oppførselen til Mille. I går trodde jeg hele kvelden hadde fortont seg tipptopp, men i dag var historien litt annerledes. Mille hadde nemlig unnlatt å fortelle meg at hun høyt og tydelig hadde sagt til sin aller beste venninne i gata at hun ikke kunne være med henne hele tiden. WHAT?!
Vi som foreldre bruker mye tid på å snakke rundt tema “inkludere”. Det er absolutt INGEN som skal måtte kjenne på det å være utenfor, og siden Mille veldig ofte har en hverdag hvor det har blitt normalt å være ensom, burde hun visst at dette ikke er aksepterbart. Jeg ble altså så sinna, og stelte henne til veggs så til de grader. Det er så stygt og jeg kan love dere at hun og sikkert resten av huset følte og kjente på skuffelsen min.
Mille tør nok ikke å såre andre på den måten der med det første. Hun ble så lei seg, og vet dere hva, det er helt greit. Det triste oppi det hele, er hva hun sa var årsaken til den dårlige oppførselen hennes:” Jeg ville bare være litt kul, mamma. Vise de andre at jeg også kunne være litt tøff”…
Det var godt jentene klarte å bli venner igjen. De er så glade i hverandre, og møttes i morges. Det virker ikke som om det som skjedde i går, har hatt noe innvirkning på vennskapet. De hopper, danser og ler mens de utfordrer hverandre i “Dance Central”.
Ja, hva lærte jeg av det her da? Jo, at jeg fortsatt er nødt til å følge nøye med på hva som foregår blant jentene. Det er selvfølgelig ikke et ønske å blande seg for mye inn i hvordan de håndterer de forskjellige situasjonene, men jeg tror faktisk ikke jeg kan la være heller. De er så sårbare, og skadene kan bli så store hvis vi som foreldre ikke er tydlige på hva som er greit og ikke greit.
I dag har sola tatt en pause, det er surt og kaldt, og jeg veit sannelig ikke helt hva vi skal finne på. Tror neppe det blir for mye utendørsgreier.
Ønsker dere alle en finfin lørdag! Husk 1. mai i morgen. Det har aldri vært viktigere å stille i tog og vise “makta” hva vi mener…
