I dag har jeg fortsatt på prosjekt “Mille sitt rom, tøy til Fretex og leker til flykningmottaket”. Endelig ferdig!
Hadde ikke trodd at frøkna skulle sette så stor pris på dette, men i kveld går smilet hennes trill rundt. Hun har nemlig fått alle klærne sine som hun tidligere hadde i skapet på badet, inn i klesskapet på rommet sitt. Det var visst det som var det kjekkeste med å få rydda rommet sitt.
Samtidig har vi gitt vekk nesten alle lekene som var i skapet til flykningbarna. Nadia som er vår kontaktperson, og som skal ta i mot disse lekene, er ikke tilbake i Stavanger før den 12, så jeg tror bilen kommer til å bli ganske full til slutt. Bjørn Erik måtte nemlig opp på loftet i dag, og da ramla det ned et par ting til. For hvor mange puslespill trenger vi egentlig? Eller barnesykler? Nei, vet du hva, nå er jeg veldig klar for å gi dette vekk, så det heller kan komme til nytte.
En del lekekasser har også blitt erstattet med vanlige hyller. For her om dagen ble vi nemlig overraska med en stor pose med bøker. Mange flotte hestebøker som nå pryder veggen. Mille var tidligere veldig glad i å lese, så nå skal Bjørn Erik og jeg forsøke å dytte henne i den retningen igjen. En god bok får gjerne tankene og drømmene til å vandre litt, og akkurat nå så tror jeg Mille hadde hatt veldig godt av det ♡
Drømmefangeren fra sommerferien på Bali, har endelig kommet opp…
Endelig er det plass til klær i skapet i steden for leker…
Se så mange fine bøker hun har fått arvet…
Den nye fuglen “Sunny” er aldri langt unna sin kjære “Snow” ♡
Nå skal jeg se å få lokket han far med på å se enda en episode av Mammon. Vi så ikke den første serien, så vi forsøker i disse dager å få unnagjort den før vi begynner på den nye. Utrolig spennende, synes jeg!
Ønsker dere alle en fortsatt koselig kveld, klem Nina
I går var det skikkelig baluba her hjemme. Jeg ble oppringt av assistenten til Mille tidligere på dagen, hvorpå hun fortalte at jentungen vår var veldig lei seg. For å gjøre en lang historie kort, så gikk det hele ut på at hun ikke ble valgt ut til noe i klassen hun så sårt hadde drømt om. Reaksjonen uteble dessverre ikke, og hun gjorde noe hun så absolutt ikke burde ha gjort.
Det er ikke ofte Mille reagerer så sterkt, men denne gangen klarte hun altså ikke å styre seg. For det er ikke så enkelt for henne å få fortalt det hun føler der og da. Hun tenker ikke alltid rasjonelt, og heller ikke på konsekvensene av handlingene sine. Denne gangen reagerte hun med å være lite snill mot seg selv, og det er så absolutt ikke greit.
Uff, det ble altså ingen hyggelig dag for oss i går. Mille gråt og jeg gråt. Synes nemlig det var så trist at hun gjorde dette. Skjønne snille jentungen vår, hun fortjener så mye, mye mer. Hun er noe av det blideste og fineste her på jord. Smiler alltid selv om skyene skygger for solen, og det er altså så vondt å se at hun ikke har det bra.
Det ble mange samtaler, med snørr og tårer om hverandre. Vi snakket mye om at hun må spørre om hjelp med en gang det vonde presser på. Hun får ikke lov til å være slem mot seg selv, for til syvende og sist så hjelper det veldig lite. Ting blir bare verre og det får også konsekvenser for henne her hjemme.
Hun lovet på æresord at dette ikke skulle skje igjen, og jeg håper virkelig hun har rett i det. Hjertesukk, det skal virkelig ikke være enkelt…
Vi var alle slitne og leie utover kvelden, og jeg hadde liten lyst til å avslutte dagen på den måten. Fikk plutselig en lys idé om at vi skulle forsøke å skaffe vår lite tamme undulat “Snow” en makker. Vi har hatt han i over et år nå, og synes derfor det var på tide å gi han litt selskap.
Mille fikk selv velge ut jentefuglen, og fant raskt ut at hun skulle hete “Sunny”. I bilen hjem så hun på meg med tårer i øynene og sa:”Du mamma? Det er viktig at det å få en ny fugl ikke er en belønning for det jeg har gjort i dag, men at det er en oppmuntring, ikke sant?” Jeg holdt nesten på å kjøre ut av veien der og da, for det var som om hun leste tankene mine. Man får ikke belønning ved å være ugrei, men av og til så fortjener og trenger man en ekstra oppmuntring ❤
Har starten på uken vært grei? Håper i alle fall det ♥
Jeg er så heldig og har fri hver mandag, og elsker derfor som regel alltid starten på uken. Selv om den som regel inneholder en eller annen form for terapi eller trening for Mille eller meg, som i dag manuellterapi, er det alltid timer til overs for annet moro også.
I forrige uke var jeg og lunsjet med venninnen min Vibecke, og hun spurte om vi jentene hadde noen leker til overs. Det trengs nemlig sårt til flykningmottaket her på Forus. Det er nå over to måneder siden de aller første ankom hit til Stavanger, det er nærmere 1000 mennesker som får hjelp der nå, og mange av dem er selvfølgelig barn.
Det ble ikke prioritert å ta med seg leker når de måtte rømme fra landet sitt, og det var derfor ikke vanskelig å finne fram forskjellige ting fra rommet til Mille som vi nå skal gi bort videre. Jeg har akkurat rydda rommet hennes, kasta en hel haug og også gitt bort en del, men hadde et par kasser stående som det skulle ryddes plass til på loftet.
Det var et enkelt valg å ta det her. For hvorfor skal jeg stue vekk en masse flott ting på loftet i påvente av et barnebarn som kanskje kommer en eller annen gang langt inn i fremtiden? Hvis jeg er så heldig å få oppleve det, så er jeg ganske overbevist om at jeg løser det der på en annen måte.
Så i dag ble det ingen stuing vekk på loftet allikevel. Nå har jeg vasket tyve hjerteputer og et deilig tykt sengeteppe, i tillegg til at jeg har funnet frem en del ting som jeg tror barna på mottaket kan ha gleden av. Ubrukte tegneblokker, hoppestrikker, hoppetau, sprettballer, jojoér, lommelykter, spill, kortstokker, puslespill og en haug med perler.
Nå har jeg tatt kontakt med vennen til venninnen min, og håper vi kan få levert tingene så fort som mulig. Tenk, så enkelt kan det altså være å bidra ♥
Disse putene har prydet sengen til Mille-mor i en årrekke, og nå håper jeg de kan glede noen andre…
Hvor mange kortstokker og Yatzyblokker trenger man egentlig?! Jeg fant den ene ubrukte etter den andre i skuffene her…
Det er flott å kunne bidra og ikke minst la barna våre få lov å være med å forstå tankegangen rundt det vi gjør. Det tok ikke Mille mange sekundene å forstå viktigheten i det å gi bort lekene sine. Hun var faktisk overbevist om at loftet vårt har mange flere skatter som kan komme til nytte, og det er jeg også…
Har dere leker eller kosedyr til overs? Del gjerne innlegget videre, for jeg er overbevist om at det er mange som kan bidra med noe her ♥ Ta kontakt med meg, så kan jeg videreformidle mailen til kontaktpersonen jeg bruker.
Ja, for det er akkurat det den er. Mille ringte nettopp, og sa klart i fra at hun IKKE ville hentes tidlig i stallen. Hun er der på egenhånd, og selv om det visstnok ikke var så mange andre der akkurat nå, hadde hun hele roen rundt stellet av Vilja. Det er så uvant for meg at hun tilbringer så mye tid på egenhånd, men ser jo at det fungerer veldig bra. I hvert fall i det kjente og kjære miljøet blant hestene.
Kvelden i går, var akkurat som bestilt. Fikk besøk av bestis Tonje, hvor vi først så “Hver gang vi møtes” samtidig som vi fikk servert deilig middag av husbonden. Etterpå ble det også tid til film, herlig eventyrspenning, en perfekt avslutning på en lang innholdsrik dag. Tonje vendte etterhvert nesa si hjemover igjen, men jeg fikk altså ikke sove, og valgte derfor heller å sitte oppe å jobbe litt. Tiden fløy avsted, og plutselig kom begge gutta mine hjem fra byen. To sprudlende glade, svært fornøyde brødre.
I veldig lang tid trodde dere lesere at Bjørn Erik og jeg kun hadde to barn, Dennis og Mille. Mellomstemannen Pelle, ønsket ikke lenger å være med på bildene våre, når han begynte på ungdomsskolen. Nå derimot, har han så smått sluttet å bry seg.Vel, det er jeg vel kanskje ikke helt overbevist om riktig ennå, det for tiden vise. Dennis derimot, er vant til å få kameraet stukket opp i nesa si av Kristin. Jeg grep i alle fall sjansen i natt, når begge to plutselig velvillig stilte seg opp og lot meg knipse et par sekunder.
Dere kan tro jeg storkoser meg her jeg sitter og skuer “rikdommen” min. Det er altså så kjekt å se hvor gode venner de to brødrene har blitt. Det var så morsomt å høre dem fortelle skrønehistoriene fra kveldens sprell. Jeg valgte å styre unna senga enda en time til i natt, for det er ikke hverdagskost å ha begge gutta for seg selv ♥
Nå har Bjørn Erik dratt på trening og samtidig tatt med seg Dennis til flyplassen. Det var deilig å ha han i hus igjen, godt med disse besøkene i ny og ne.
Jeg skal komme meg opp i andre etasje og overraske Mille med å rydde de aller siste tingene på rommet hennes. Endelig ser jeg slutten på kaoset.
Ønsker dere alle fine lesere en fortsatt superduper søndag!
Nå er det beina på bordet, etter en magisk lang dag med gode venner. Mille og jeg var ute av dørene her tidlig for å lunsje med gjengen, for deretter å rusle bort i hallen og gjenta suksessen fra i fjor, nemlig forestillingen Disney on Ice. Tok selvfølgelig plenty av bilder, men de får jeg heller dele med dere i morgen. For nå er det deilig biffmiddag på gang. Mille har reist i trippel-bursdag og blir borte hele kvelden, så nå er det voksentid.
Bjørn Erik kokkelerer mens Tonje, Pelle og jeg ler så vi griner når vi ser opptak av TV2 sin serie “Huskestue”. Har dere sett det før? Guriland for en deilig lett humor. Morsomt å se Dag Otto Lauritzen kjempe seg gjennom fødselssmerter mens programleder Kristian Ødegård gnir seg i hendene og ler.
Nei, nå er det mat dere! Jammi, det så jammen meg godt ut!
Ønsker dere alle en superkoselig lørdagskveld, nyt den.
Mange fikk helt sikker med seg at jeg etterlyste den snille mannen som uten at jeg fikk det med meg, betale varene mine i butikken sist fredag, når jeg ikke hadde dekning på kontoen, les her. Jeg syntes han fortjente en stor, stor takk, og ville derfor forsøke å finne han når jeg kom hjem fra ferien. Med god hjelp fra dere, tok det faktisk ikke lange tiden, før meldingene tikket inn. Bilder fikk jeg også, men alt gikk så fort den dagen, at jeg var veldig usikker på om det var den rette mannen.
Etterhvert kom meldingen jeg hadde håpet på. Min mystiske hjelper, nærmere bestemt Frank, var funnet. Han hadde ikke selv fortalt dette til noe, men hadde faktisk hatt en sterk følelse av at det var riktig å hjelpe meg akkurat der og da. At det faktisk var en mening med det at han var på riktig sted til rett tid den dagen. Hjertesukk, er det mulig?!
Vet dere hva som er det fine oppi det her? Våre veier har faktisk krysset før, faktisk to ganger. Mille har lenge trodd (helt til sist jul, hvor vi så oss nødt til å fortelle “sannheten”), at denne mannen er den ekte julenissen. Hun har fått klem av han (nektet omtrent å slippe den god varme favnen hans) på Sykehusbarn sine juletrefester. Husker hun var helt bergtatt av denne koselige fyren, som faktisk hadde helt ekte nisseskjegg.
Gå gjerne inn på disse to mimreinnleggene her og her og se møte mellom dem…
Det som er så koselig å vite oppi det hele, er jo at tilbakemeldingene rundt denne mannen er akkurat det jeg hadde håpet og trodd på på forhånd. De som kjenner han forteller at han er et godt og varmt menneske, som “ser” hele deg. En annen ting som jeg også synes er ganske så fint oppi det hele, er at han har et barnebarn som heter Mille ❤
Nok en solskinnshistorie og ta med seg videre ❤
Ønsker dere alle en fantastisk flott helg!
Vit at jeg setter utrolig stor pris på dere, klem Nina
Jeg har lovet meg selv siden fredag, at jeg skal sette meg ned i fred og ro å etterlyse verdens snilleste kar som var så elskverdig å hjelpe meg den dagen. Men jeg trenger hjelp fra dere, ok?
Det har seg nemlig sånn at jeg rett før avreise til Gdansk på fredag, heiv meg i bilen for å handle i lokalbutikken Coop Prix her på Hundvåg. Pelle skulle være hjemme alene hele helgen, og skulle i tillegg passe på lillesøsteren sin Mille fra søndag til mandag. Det siste mannen min Bjørn Erik skulle gjøre før vi dro, var å handle mat til ungene. Han ble veldig forsinka på et kurs den dagen, og glemte ut omtrent alt som stod på handlelista. Plutselig var det to timer til flyet vårt gikk, og stressnivået var på vei opp.
Pelle hadde allerede fått rikelig med lommepenger, og jeg hadde liten lyst til å gi han mer. For som 18-åring er det ikke mat man prioriterer hvis man plutselig får et par ekstra lapper mellom henda. De hadde nok gått til mer “sprell” på byen på lørdagskvelden, og det ville jeg unngå for enhver pris.
Mens Bjørn Erik stressa med å gjøre seg klar, og sjåføren vår stod og trippa for å få oss avgårde, dro jeg for å få skaffe de siste tingene. Synes jeg var ganske så flink, og fikk unnagjort alt på et par minutter, men så skjedde det flaueste ever! “Ingen dekning på kontoen”! SALIKATT! Kan dere tenke dere noe verre en fredags ettermiddag?!
Det hadde selvfølgelig ikke vært noe stort problem hvis jeg hadde tatt med meg mobilen min, men den lå selvfølgelig allerede godt planta i reiseveska mi i bilen som skulle kjøre oss ut til flyplassen. Jeg hadde kun med meg den bittelille rosa “tomme” partypungen min, med bankkort og førerkort i. Herrejemeni, jeg følte meg altså så dum. Dum og rådløs. Følte at alle som stod i køene rundt meg tenkte at “stakkars damen med det lilla håret. Hårfarge har hun råd til, men ikke pølser og pizza til ungene sine. Blææææ!
Plutselig så jeg en av naboene mine. Skreik despera utt: “HALLO DU!”, for jeg husket selvfølgelig ikke navnet hans. “Jeg er nødt til å få låne mobilen din. Må få ringt Bjørn Erik asap, for jeg har null dekning på kontoen!” Stakkars, han ble jo helt overrumpla av meg, stressekjerringa, som begynte å få samme farge i ansiktet som på håret. Han turde ikke annet enn å slenge til meg mobilen sin…som jeg forøvrig ikke skjønte bæret av. Etter mye om og men, fikk han hjulpet meg å slå nummeret hjem. Ganske så fortvila og en smule sinna, fikk jeg stotra fram at kontoen måtte bli fylt opp, MED EN GANG! Herregud for et styr!
Enda en smule heitere i pappen (hvis det var mulig), fikk jeg karra meg tilbake til kassa for å igjen dra kortet. Dama i kassa derimot, satt bare å smilte og lo og sa følgende:”Det der trenger du ikke. Det er gratis i dag”. What?! “Nei, nei, nei, jeg har ordna meg nå, jeg har faktisk penger og kan betale”, kom det fra meg. “Det går greit, det er allerede tatt hånd om”, sa hun og så mot utgangsdøra hvor en mann hastet avgårde.
Jeg ble helt satt ut, helt paff, og klarte ikke der og da å summe meg nok til å få fatt på denne utrolige mannen og få takket han. De rundt meg ble nok også ganske overraska. Stemningen letta flere hakk, og den pinlige situasjonen som tidligere hadde oppstått var plutselig bytta ut med livlig gla´prat. For en snill kar, men hvem var han?!
Jeg fikk et lite glimt av han, så kanskje dere Hundvåg-folk kan hjelpe meg? Synes jo virkelig han fortjener å få vite hvor utrolig stor pris jeg satte på han den ettermiddagen. For en gest! Dette skjedde altså på Coop Prix her på Hundvåg, rundt klokka 15:30. Han var en godt voksen mann, skalla og med grått langt skjedd. Han hadde rød jakke på seg, og jeg innbiller meg at det kanskje var et arbeidsantrekk.
Jeg synes virkelig det er verdt et forsøk det her. Sjansen for at han bor her på øya, eller en av de andre øyene utenfor, er ganske stor. Hvem var det som var så elskverdig mot meg?
I dag er det akkurat et år siden vår kjære “bessen” forlot oss. Det har vært et år med ubeskrivelig savn. Vår lille familie har lidd et stort tap, og det har ikke vært enkelt.
Vi har alle håndtert sorgen forskjellig, men tror nok den som har tatt det tyngst, er lille Mille-mor. Hun har aldri før mistet noen hun er glad i, og tar fortsatt ofte til tårene og er utrøstelig. Jeg hadde håpt og trodd hun hadde kommet lengre med disse vonde følelsene sine i dag, men vi har mye å ta tak i ennå.
Vi snakker ofte om bessen, holder minnene levende. I dag har jeg pakket opp et noe spesielt kunstverk, som jeg tok med hjem fra Gdansk. Innerst inne i en stor flott butikk, satt en gjeng “bestefedre”, nydelig detaljert laget. På avstand var det som å se “bessen” i kjent positur sittende i sofaen hjemme på Grefsen. Når jeg i tillegg fant ut at han hadde vinger på ryggen, ja da tok det ikke lang tid før han ble godt pakket inn for å bli med oss hjem.
Nå har vi tent lys og satt vår kjære “bessen” blant hele gjengen vår ♥
Det har blitt mye mimring i dag. Har brukt litt tid på å se gjennom minnene fra i fjor. Det var mye sykdom, men det er slik som det her vi vil huske han ♥
Da var eventyret over for denne gang. Vi har lagt bak oss tre minnerike dager i hjertet av gamlebyen i Gdansk, noe jeg kan anbefale til alle som sårt trenger et avbrekk fra hverdagens kjas og mas.
Gamlebyen Byen overrasket stort med sitt mangfold, vakre historiske bygninger og koselige gamle bakgater. Samtidig fant jeg byen utrolig moderne, inspirerende og lokkende. Tror nok vi gikk glipp av en god del interessante severdigheter, men først og fremst var denne turen planlagt som en skikkelig turteldue tur. God mat og drikke stod øverst på lista, så jeg merker kroppen i dag skriker høylydt etter å ha fått kjedelig hverdagskost igjen.
Spisesteder Vi kunne som sagt helt sikkert fått med oss mye mer, men denne gangen var det viktigst å senke skuldrene og bare flyte med og ta ting litt på sparket. Det heter seg at man burde bestilt bord på de aller beste restaurantene hver kveld, men vi ville så absolutt ikke styres av klokka. Det resulterte i at vi hverken fikk spist på Fellini, Goldwasser eller La Pampa, men det gjorde ingen verdens ting. Jeg tror nesten det er umulig å komme over dårlig mat i Gdansk.
Shopping Kunst er så absolutt tingen å shoppe med seg hjem. Vi tok med oss bittelitt, men angrer stort på at det ikke ble mer. Er du forresten glad i steinen “Rav”, finner du den på hvert bidige gatehjørne. Merkeklær finner du på shoppingsentrene, men prisen er ganske så lik som her hjemme. Fikk uansett tak en del småting som passet Mille-mor (10) år. Vi valgte å handle alt under et tak, på shoppingsenteret Galeria Baltycka.
Utesteder Det er umulig å finne de kjekke plassene uten å vite om dem på forhånd. De ligger godt gjemt i bakgatene, ned trapper og bak lukkede lydløse dører. Vi likte oss godt på Labeerynt, Red Light Pub, og rockeplassen Gazeta. Det var plenty av trendsettende fancy plasser å velge i mellom også, men vi trivdes best blant lokalbefolkningen.
Boforhold Kan anbefale på det sterkeste å teste ut Hotels.com sine leiligheter “Dom & House Apartments Old Town”. De ligger sentralt i en sidegate til gågata i gamlebyen, og i samme bygning finner du noen av de beste restaurantene å oppdrive i byen. Du får oppgitt en kontaktperson når du bestiller disse leilighetene, og tar kontakt med vedkommende når du lander. Du vet ikke på forhånd hvilken leilighet du vil få utdelt, men vi var i alle fall kjempe fornøyde. Bygningen er betjent med en sikkerhetsvakt noe som selvfølgelig er betryggende, men jeg så eller opplevede aldri noe i Gdansk som overhode var ubehagelig eller som stressa meg.
Pris Selv om den norske krona står dårlig i kurs, fikk vi utrolig mye for pengene. En øl kostet mindre enn tyve norske kroner og jeg tror den dyreste retten jeg noen gang bestilte, kostet rundt åtti spenn. Frokosten kostet rundt tredve kroner på finfin restaurant, så det er ikke rart vi “fråtset” noe i overkant mye til tider.
Skulle som sagt satt av tid til mer velvære i form av en spabehandling eller to, men tiden løp i fra oss. Det er umulig å få med seg alt, i hvert fall for sånne “vi tar det som det kommer” folk som Bjørn Erik og meg. Jeg skal derimot snart tilbake til Polen. Vi er syv prudlende kvinns som skal på tur til Warsawa, så jeg skal nok få fleska meg rundt på et spa eller to da.
See you soon, Poland ♡
Gjett hvem som har fått seg “polaroid” kamera?
Jeg snakket med mamme nå nettopp og hun spurte om det var godt å komme hjem igjen. “Borte bra men hjemme best?”. Vel, ikke denne gangen. Jeg kunne fint ha levd slikt et luksusliv for en billig penge noen dager til…
Den obligatoriske “julepynten med hjem fra nytt reisested”, ble selvfølgelig prioritert denne gangen også…
Klart gutta fikk en liten flaske med “ekte” gulldrikke i gave…
Noe uvanlige “Monster high” babydukker, ble selvfølgelig også med oss hjem…
Vi har ikke godt av det, men tror vi har handla med oss et par bæreposer med snop…
Litt mer julepynt…
Nå må jeg sette i gang med det kjedeligste jeg veit, pakke ut møkkete tøy og få det vaska. Vi hadde gudskjelov ikke med så mye, kun hverdagslige gode og varme plagg, så får nok vaska alt ferdig i kveld.
Håper dere likte å være med oss på tur denne gangen også. Skulle det være noe dere lurer på, så hyl ut, så svarer jeg så godt jeg kan.
Jeg føler meg heldig som har kapra Bjørn Erik. Ikke bare elsker jeg han over alt på jord etter godt over tyve år, jeg digger å være rundt han 24/7. Blir “nesten” aldri lei, i hvert fall ikke når vi er på kjærestetur i sammen. Han er morsom, tålmodig, inspirerende, oppmerksom og noe av det jeg setter størst pris på, er at han alltid er på søken etter ny lærdom.
Det var en ting Bjørn Erik synes var viktig å få med seg på denne turen, og det var turen til det Europeiske Solidarites senteret. Senteret åpnet for 1,5 år siden, og viser oss historien om hvordan fagforeningen Solidarnosc (Solidaritet) kjempet først for rettigheten til fritt og uavhengig å organisere seg i en fagforening, og så etterhvert bli ett symbol på kampen mot kommunismens makt i Øst-Europa. Utstillingene var delt opp i 7 forskjellige rom, og ble en mye sterkere opplevelse enn det vi først hadde trodd. Særlig for Bjørn Erik som selv har jobbet 6 år i fagforeningen IndustriEnergi. Jeg la flere ganger merke til at han stod med tårer i øynene, og det var søren meg ikke rart. Det var mange sterke historier og inntrykk, spesielt det å se kulehullene i jakka til den 18 år gammel verftsarbeider som ble drept. Det å vite at folk brant så sterkt for sine meninger, at de var villige til å risikere både tortur og dødsstraff, får en til å tenke på hvor priviligerte vi er her i Norge.
Etter flere timer på dette senteret, ruslet vi hjemover i en nesten andektig stemning. Vi kunne tatt en taxi tilbake til leiligheten, men valgte heller å rusle rundt å snakke om det vi hadde lært og ikke minst trengte vi å klarne hjernen.
Dette var så absolutt riktig og viktig påfyll for kropp og sjel. Det som også alltid er et “must” på disse turene våre er gode matopplevelser. Igjen må jeg få takke alle dere flotte lesere, som har guiden oss frem til den ene orgasmiske matopplevelsen etter den andre. Vi bruker alltid “TripAdvisor” på nye steder, men denne gangen har vi fulgt rådene deres. Love it!
Reist til minne for de som døde under kampen for å få organisere seg…
Hele ti millioner organsierte seg til slutt, men mange måtte betale dyrt for det…
Det føltes godt å få være med å sette sitt eget preg på dette…
En bit av Berlinmuren…
Hva da sliten?!
Jeg håper dere alle har hatt en fabelaktig helg og mandag! Selv har jeg som sagt fått påfyll av ekstra mye kjærlighet, kunnskap, opplevelser og fantastisk mat og drikke. Jeg er godt rusta til en ny uke på jobb fra i morgen av.
