I dag har jeg rett og slett ikke fungert. Vi kom hjem i natt, og allerede klokken seks i morges, måtte vi vekke ei stuptrøtt Mille-mor. Hun var egentlig ganske lett å få i gang, for hun savnet skolen, men jeg gikk bare rundt som en zombi. For kroppen fungerer veldig dårlig på fly, og også ti timer i bil, så i dag måtte jeg rett og slett ta en “timeout” i beste Nina-stil.
For som dere vet, elsker denne dama her, “crappy” TV. Jeg får aldri nok av reality, og gleden var derfor stor, når jeg hadde flere opptak av “MTV Ex On The Beach” og ikke minst nye episoder av “Kardashians”. Bjørn Erik fatter ikke at jeg virkelig klarer å kose meg med det der, men det gjør jeg altså. Så da må jeg innrømme at sekkene står på akkurat samme plassen som i går, jeg har ikke løftet en finger, og kommer heller ikke til å gjøre det før jeg føler for det.
Mille og jeg har derimot tilbragt timesvis i stallen, for det er balsam for kropp og sjel. Selv om vi veit at Sol har hatt prima stell og pass har vi savnet henne noe enormt, og jeg håper hun har savnet oss litt også…
Mine fine…
Vi “jentene” sitter alltid på sidelinja og følger med…
Nå skal jeg tilbake til sofaen og se siste episode av den tyske dramaserien på NrK, “Ku´damm 56”. Anbefales på det sterkeste, så fascinerende, og så absolutt ikke noe “crappy” TV, jeg lover.
Det kommer mer Hellas-stoff i morgen, er langt fra ferdig, så da skrives vi heller mer da.
Tenk, nå er vi på vei hjem, dere. 14 dager på vift har gjort underverker, kjenner jeg. Nå kan høsten komme, jeg er rustet for batteriene er ladet. Er derimot ikke ferdig med å blogge fra Hellas. Har fortsatt flere hundre bilder å gå i gjennom, så jeg håper dere henger med videre.
Den eneste stranda vi har vært på mer enn en gang, er vakre Plaka på Naxos. Ellers har vi besøkt en ny hver bidige dag, og jeg er ganske så overrasket over at det finnes så mange flotte perler rundt om i Hellas. De ligger i den ene viken etter den andre, og vi har bevisst peilet oss inn på de organiserte som tilbyr solsenger og parasoller. Prisene har variert, men det har vært verdt pengene hver bidige gang. Det har vært deilig for tung og skrall kropp og slenge seg nedpå etter en dukkert, en luksus vi med glede har unnet oss.
På vår siste dag på Paros, dro vi helt nord på øya og fant nydelige Santa Maria Beach. Det er to av dem, og vi likte den som ligger lengst unna. En liten vik, støyfri, folk hvisket faktisk, og den ligger i ly for vinden. Bjørn Erik hadde egentlig lyst til å leie seg surfebrett, men det ble i steden supbrett, noe i alle fall Mille falt pladask for. Det var så vidt vi andre fikk prøve, for frøkna er faktisk veldig god på det der, til tross for sin noe ustøe balanse. Hun børna frem og tilbake, mens pappaen passet nøye på at hun ikke ble tatt av vinden. Det var et par ganger sinte-stemmen kom fram og hele stranda våkna, for det skulle søren meg ikke mye til, før snella vår føyk til havs. Litt skummelt, men det er fordi Mille av en eller annen grunn alltid tror hun vet best selv. Hun er litt verdensmester på alt som er uprøvd, finnes ikke redd eller skeptisk, men som sagt så mestret hun det veldig bra. Kanskje kommende julegave for noen etterhvert?
Bjørn Erik:”Nå er det min tur”. Mille:”NEI!”
Ups, han far falt så det sang…
Jeg ble faktisk tatt av vinden der et lite øyeblikk… Trivdes best sånn, liggende… Han far passet på som en hauk…
Er det mulig?! Jeg lå an til å vinne den omgangen der, det eneste som kunne redde Bjørn Erik var dobbel seks, og tror dere ikke han fikk det. BRØL!
Hvis jeg noen gang skal tilbake til en av øyene vi har besøkt til nå, så må det være Paros. En utrolig vakker og fredelig øy.
Nå er vi derimot på vei hjem. Vi har allerede lagt bak oss første flytur, og sitter i Aten og venter på flyet som skal ta oss videre til Oslo. Det blir en lang dag det her, men det er helt ok.
Antiparos var så absolutt verdt et besøk. Vi tok ferjen rett borti streeten her over til den bittelille øya, og tilbragte hele dagen der. Skiftet til kjole på stranda når sola gikk ned, og ruslet rundt i den lille landsbyen til vi var “mette” i dobbel forstand.
Team Thorsen forsøker alltid å få med seg de kjente tingene på de nye plassene som besøkes. En av Antiparos viktigste severdighet, er den gigantiske eldgamle grotten. Endelig fikk Mille lære om stalakitter og stalgamitter. Når hun fikk vite at det tar cirka 100 år å danne en centimeter stalakitt, ble hun ganske så målløs. At vi fikk trimmet den dagen, er sikkert og visst. Jeg aner ikke hvor mange trappetrinn vi gikk den dagen, men det var i alle fall mer enn nok. Jeg har ikke vært så sliten og svett på lenge, så dukkerten vi tok på vakre Soros etterpå, var kjærkomment.
Det slår meg hver gang hvor forskjellige strendene er her. Ingen er på noen måte like. Vi fikk nyss om at Soros var en av de beste på Antiparos, og det har de nok rett i. Jeg tror aldri jeg har badet i så klart vann før, og Mille brukte timesvis på å forsøke å fange fisker i bøtta si…med potetgull. Det gikk selvfølgelig ikke, men hun fikk i alle fall tiden til å gå.
Denne dagen ble vi også på stranda til sola gikk ned. Det er merkelig det der, men det er veldig få som gjør det. Ofte har vi opplevd å ha stranda helt for oss selv. Det er ubeskrivelig herlig, og blitt en greie for oss som fungerer veldig bra. Bjørn Erik forstår ikke hvorfor jeg ikke vil dusje av meg saltvannet etterpå, men jeg elsker saltvannshår og hud. Jeg har selvfølgelig dusjet hver bidige morgen, men tror faktisk jeg kun har vasket håret fire ganger denne ferien. Liker det røffe håret, med krøller…noe jeg aldri får til hjemme.
Der borte på tuppen, har vi tilbragt de fem siste dagene våre. En luksus uten like… To gode venner…
Antiparos by…
Inngangspartiet på grotten var ganske så scary. Ser dere de små hvite greiene? Det er små spindelvev, så dere kan jo gjette hvem som fikk fletta… Har dere sett noe så vakkert? Ser dere Mille og Bjørn Erik lang der nede? Grotten gikk mye lengre ned. Dette var bare begynnelsen…
To svette frøkner…
Mille forsøkte å fange fisker. Hun lokket de frem med potetgull… Det er kanskje ikke så enkelt å se oss der foran, men dette er familien Thorsen i sitt ess…
Dette må være en av de vakreste gatene jeg noensinne har spasert i…
Mine sine…
Nå er det pakking på gang, for om to timer går ferje tilbake til Santorini. I morgen bærer det hjemover igjen, og det er egentlig helt ok. Bjørn Erik og jeg satt og mimret litt ved frokostbordet nå, og fant vel ut at vi kun har holdt oss rolige en dag. Da er det ikke rart vi føler vi har fått mye ut av ferien. Den har vært som en deilig drøm som har kommet i oppfyllelse. Vi skrives fra Santorini.
I dag skal vi nyte den siste dagen her på Paros maksimalt. I morgen går turen tilbake til Santorini, og det blir vel og bra det, men tror nok jeg må få kåre Paros til den fineste øya til nå. Jeg har tatt en haug av bilder, men kan rett og slett ikke være her på hotellet og jobbe med dem for lenge, for vi er nødt å komme oss ut av dørene og oppleve noe, nyte timene ute i det fri.
Jeg må derimot få skryte av hotellet vi bor på nå, Archipelagos. Det ligger helt usjenert til, på toppen av et fjell, og selv om hotellet er nokså fullt av andre gjester, føles det som om vi er helt ene og alene. Alle verandadørene står åpne, og vi flakser ut og inn i bare nettoen. Våre hvite romper, får lufta seg skikkelig, og det er altså så deilig.
Bjørn Erik:” Alle kan jo se at du har litt hengepupper, sånn som du holder dem nå”. Me:”Ehhh, ja og så, who cares?”
Jeg kommer til å savne å kunne rusle rundt på denne måten. Sitte å jobbe på Macén med kun et sjal rundt meg, mens alle de hvite gardinene blafrer i gjennomtrekken. Det har vært en fryd å få bo her, og Bjørn Erik var ikke så sikker på om vi ikke kom til å returnere hit en dag. Jeg vil jo helst besøke nye plasser, ikke låse meg lenger til det samme om og om igjen, som vi har gjort utallige ganger før, men man skal aldri si aldri…
Nå skal jeg vekke gjengen min og så skal vi hoppe i bilen og kjøre helt opp til nordspissen av øya. Bjørn Erik har reservert bord på en av de aller beste restaurantene der i kveld. Planen er å være på en av strendene der oppe helt til solen går ned, for deretter å ordne oss der og dra rett til byen. Vi kan ikke sløse bort tid på å være på hotellet, selv om det er av ypperste klasse, vi er nødt til å bade og kose oss så mye vi kan.
I dag skal vi på en dagstur til Antiparos. Øya ligger bare et steinkast unna Paros, og er en av de minste av Kykladene med sine 35 kvadratkilometer og kun 900 fastboende. Vi tar bilen over, og jeg gleder meg til å nyte roen og den vakre naturen den er så kjent for. Ikke det at det er så bråkete her vi er nå heller. Jeg må hele tiden ta meg hvor stille det er. Vi hører kun summet fra gresshoppene av og til, og kanskje en fiskebåt i ny og ne. Helt perfekt.
Jeg forsøker allerede nå og få med meg Bjørn Erik på en ny Hellas ferie neste år. Det å feriere på den måten, har vært helt fantastisk. Det er spennende og ikke minst frigjørende. Noe hadde vi selvfølgelig planlagt på forhånd, men det meste har vi tatt på sparket underveis.
Familien Thorsen er et godt team. Vi leker mye, og forsøker å gjøre det som kanskje er litt kjedelig til noe morsomt. Det er aldri kjekt å stå opp tidlig, når en er på ferie, men når vi skulle rekke ferja fra Naxos til Paros, måtte vi opp å forberede oss allerede klokken syv. Bjørn Erik foreslo med en gang vi våknet at vi skulle utsette reisen litt, men det ville ikke den frøkna her. Det er mye bedre å gjøre noe fysisk tidlig om morningen, enn å stå på som verst når sola er på sitt høyeste.
Vi har blitt ganske så rutinerte, så vi kjører alt pikkpakket vårt helt ut på tuppen av ferjeleie. Bjørn Erik, supermannen vår, sørger deretter for å levere tilbake det vi har leid av kjøretøyer, mens vi tuppene sitter å følger med på livet blant alle de reisende. Kameraet er alltid med, og som dere ser, er det ganske sjarmerende slike yrende morninger. Særlig i Naxos, vi likte oss godt der.
Far på scooter i soloppgang…
Mille har blitt en rutinert “sittebakpå” kompis…
Farvel vakre Naxos by… Dagens høydepunkt for noen…
Ny øy i sikte, nytt eventyr på gang…
Vi jentene passer på sekkene, mens han far skaffer oss nytt kjøretøy…
Det er vanskelig å løsrive seg fra leiligheten om morningen. Vi bor i et toetasjes hus, Kardemomme hus, med tre verandaer. Det første jeg gjør når jeg våkner, er å skru av airconditioen, for så å åpne alle dørene. Utsikten er helt magisk, havet er vår nærmeste nabo, og jeg kan ikke få nevnt det ofte nok til Bjørn Erik hvor vakkert det er her.
Nå skal det pakkes litt, for jeg tenker vi blir på Antiparos hele dagen.
Håper dere alle nyter seinsommeren der hjemme, klem Nina
Hvordan er regelen for kjolevalg i bryllup igjen? Man skal ikke velge hvit fordi det er brudens farge, ikke sort fordi den forbindes med døden og heller ikke skal man velge rødt, som stjeler oppmerksomheten. Kan jeg derimot bruke den her? Den er hvit, men langt i fra en typisk brudekjole, og den er jo også et fargehav uten like. Jeg synes den er en drøm av en kjole, I just love it.
Jeg skal altså i bryllup til neste år, det skal feires i Barcelona, og jeg sliter alltid med å velge riktig kjole til slike anledninger. Jeg er nemlig ingen kjoledame, det blir for pynta for meg, men denne deilige kreasjonen av en kjole som jeg har funnet her på Paros, falt jeg pladask for. Jeg skal justere et par småting på den, og så krever den en underkjole for den er “totally” gjennomsiktig, men føler meg veldig vel og ikke minst fin i den. Spørsmålet er bare om det er greit at den er hvit…
Synd de ikke hadde samme kjole i andre fargekombinasjoner, for denne fasongen her er helt tipptopp for meg. Følte meg som en superstjerne i går når Bjørn Erik fotograferte meg i solnedgangen på verandaen vår. Makan til nydelig bakgrunnslerret skal man leite lenge etter.
Hører dere har nydelig vær hjemme også. Nyt det, det fortjerner dere!
Smask fra gla´Nina som føler hun har gjort et skikkelig bra kjolekupp…
Da har vi inntatt en nydelig overveldende frokost på vakre Archipelagos Hotel. En perle “in the middel of nowhere”, men så absolutt fineste plassen vi har bodd på til nå. Vel, alle plassene har hatt sin sjarm, og jeg skal selvfølgelig vise dere det i innlegg som kommer etterhvert, men først må jeg fortelle dere historien bak hvorfor vi nå har valgt å reise til øya Paros.
Det hele startet på Santorini. Vi var ute og trasket i gågatene en kveld, og plutselig dukket det opp en nydelig ung dame med en drømmekjole som tok helt pusten fra meg. Jeg ble regelrett bergtatt. Da vi igjen møtte damen litt seinere, hun kom inn på samme restaurant som oss, ble jeg kjempeopptatt av å manne meg såpass opp at jeg turde å gå bort til henne og spørre hvor hun hadde kjøpt den. Jeg diskuterte dette frem og tilbake med Bjørn Erik, og han mente jeg ikke burde gå bort til den “uperclass” frøkna og forstyrre henne under måltidet, men jeg klarte altså ikke å la være.
Plutselig gikk det en fa.. i meg, og jeg spratt opp (vel, det var noe overdrevet, for denne kroppen spretter ikke lenger), og gikk bort til kjæresteparet og stotret frem på dårlig nervøs engelsk “you look so beautiful…ehhh, your dress is stonning”. Dere skulle sett smilet hennes! Hun ble så glad, og jeg hang ved bordet der i rundt ti minutter, mens praten gikk enklere enn det jeg først hadde trodd. De ville besøke Norge, og kunne navnet på alle de vakreste stedene våre, og til slutt fikk jeg selvfølgelig informasjonen jeg trengte om hvor kjolen var kjøpt…på Paros.
På min listige måte har jeg derfor de siste dagene, peilet Bjørn Erik inn på at vi bør ta oss en tur over til spennende Paros. Han er aldri vanskelig å be, men han skjønte nok sikkert lunta mi, når jeg brukte akkurat to sekunder på å fortelle historien min til hun i resepsjonen her, og hun igjen satte himmel og hav i bevegelse for å finne ut hvor butikken Sigma lå. Etterhvert fikk vi nyss om at den ligger i shoppingglade Naoussa, og dermed var hele gjengen min på vei dit i går kveld.
Naoussa, ligger i helt motsatt ende av hvor vi bor, men nå som vi har bil, gikk turen veldig greit. Jeg må forresten få nevne at Paros er en av de nydeligste øyene til nå. Den er så grønn med alle sine trær og vekster, så vi nøt kystturen fra begynnelse til slutt. At byen er kjent for alle sine flotte butikker i trange små spennende gater, forstod vi med en gang, men jeg hadde egentlig ikke tid til å se meg så mye rundt, for jeg var tross alt på et oppdrag.
I kjent Agatha Christie stil, vandret vi gatelangs, og det var faktisk ganske så morsomt. Han far diltet oppgitt etter, men når vi endelig fant perlen, brølte vi ut i gledesrus hele gjengen. Herregud, så morsomt! Jeg fortalte selvfølgelig damen i butikken hele historien, og tenk, hun hadde en kjole igjen, akkurat maken, akkurat like bedårende og flott. Jeg gadd ikke en gang å prøve den, men tok en svingom rundt på gulvet med den, og fikk kjøpt den i en fei. Kjolen til bryllupet vi skal i til i Barcelona neste år, er derfor i boks, tenk det da dere. Litt trang, for “one size” er ikke alltid en slager, men jeg skal love dere at den skal på okke som.
Det kommer bilder av den etterhvert, men det krever nyvaska hår og litt sminke synes jeg…
Hvis dere noensinne besøker Paros, så er Ramnos Cafe i koselige Lefkes by, verdt et besøk. Herrejemini for noen deilige farlige pannekaker de hadde der!
Jammi!
Kakao, te, pannekaker og is, og en øl til han far…mor kjører…
Sigma, kjoleparadiset… One happy, men litt flau kjerring. Tenk, dette har styrt tankene mine fra første feriedag…
Koseligste gågater, med et hav av butikker…
Dagens osterasjon er inntatt…
Mille var faktisk den som shoppet mest. Hun fikk seg en kjole, buksedress og en veske som passer perfekt til henne. Bilder kommer seinere.
Nå har gjengen min inntatt bassengkanten her på hotellet. Vi trives som sagt best på stranda, og det ligger en like i nærheten her, men det er så flott her og vi er omtrent de eneste som har valgt å være på hotellet på dagen i dag. Det er ingen andre barn her, så da ser vi vårt snitt til å livle opp plassen litt i kjent Thorsen stil. Neida, vi er noen dovendyr hele gjengen. Ligger som sagt med hver vår bok, så det blir ikke mye sprell i dag, tror jeg. Jeg må også få nevne at det er saltvannsbasseng her, og det gleder meg stort. Da blir det kanskje bading på meg også.
Nå har vi altså vært på ferie en uke, og jeg synes faktisk for en gang skyld vi får veldig mye ut av dagene. Var først litt redd for at tiden ville fyke avsted, men når vi vet vi skal forflytte oss fra øy til øy, sørger vi hele tiden for å fylle dagene med noe kjekt og forskjellig.
Det vi derimot har som fast rutine hver bidige dag, er kvalitetstid på stranda. Naxos er kjent for sine mange flotte strender og favoritten vår er Plaka Beach. Her stortrives vi, og drar tilbake til de samme solsengene hver bidige gang. Strandkos for oss er dormetimer under parasollene, uten dunkende musikk fra strandbarene eller stressa høylytte turister. Denne trioene her trives best med hver vår bok i hånda. Jeg har derimot lastet ned lydbok denne gangen, og elsker å drømme meg bort i min egen verden. Akkurat nå hører jeg på “Løvetemmeren” av Camilla Läckberg, og det det er litt snodig å leve seg inn i den groteske krimverdenen hvor handlingen foregår på vinterstid, når jeg selv ligger langstrak på en strand med bølgeskvulp. Da er det godt med et avbrekk, å ha med seg Mille-mor, som forlanger å ha meg med på en svømmetur i ny og ne.
Det blir dessverre en del bilder av disse tærne våre, men jeg er altså så fornøyd med å endelig få vifte med dem. Det er ikke for ingenting at Torunn “På Neglen” har dolla de opp etter noter, har aldri hatt slik luksus før…
Vi har selvfølgelig gått til innkjøp av bøtte og spade, for man blir aldri for gammel til å bygge sandslott…
Mine sine…
Da er sekkene pakket og vi er klare for en ny øy. Dennegangen blir det Paros. Det er så flaut å fortelle dere hvorfor vi valgte akkurat denne øya, tror jeg må tygge litt på det. Skulle ikke planen min fungerer, blir det en forferdelig dårlig historie, skikkelig nedtur, så jeg krysser fingrene for at alt går i boks.
Vi har forresten opplevd masse her på Naxos de siste dagene, men nettet har gått tregt, så jeg er nødt til å få ha flere innlegg til gode.
Nå må jeg derimot løpe, har en båt å rekke, så vi får heller skrives seinere.
Det blir vel til tider veeeeeeldig mye hest her inne, en skulle kanskje ikke trodd vi ville oppsøkt det på ferie også, men der tar nok noe av dere feil. Vi tenker alltid hest, hest er livet, og hvis det byr seg en sjanse for oss å ri på ferie også, så tar vi den.
Jeg tuller ikke når jeg skrev i går at jeg gruet meg noe inni hampen til det her. For selv om jeg elsker å ri, så er jeg livredd for å treffe på ulydige hester som i verste fall kaster oss av. For meg, er dette en risikosport så til de grader, og bare tanken på å slå meg, eller “gud forby” at det hender Mille noe, skremmer meg. Det er derfor vi satser på islandshest, for på dem er det tross alt litt kortere vei ned til bakken.
Mille derimot, gledet seg. Hun snakket ikke om noe annet, etter at jeg så vidt nevnte at det kanskje kunne bli en mulighet for henne å ri igjen. Det var ikke vanskelig å få henne opp av sengen den morningen, hun var klar på et blunk, og overbevist om at dette ville bli hennes drømmedag, og det ble det.
Lettelsen var stor når guidene våre var to supersøte jenter fra Sverige. Det å kunne kommuniserer og formidle på eget språk at man er litt engstelig, gjorde det hele mindre skummelt. Jeg fikk fortalt de om Mille sin historie, at hun er ti og ikke seksten som de selvfølgelig trodde, og at vi på ingen måte ville ha utfordrende hester. Jeg ble hørt, og da senket skuldrene seg betraktelig.
Mille fikk søte lille Dusty, og jeg, som tross alt var både eldst og størst, fikk rolige, komfortable og stooore Banty. Jeg synes først det var veldig langt ned til bakken, men etter å ha mestrer noen småsprell fra herremannen og egentlig følte jeg klarte å håndtere det store beistet nokså bra, gledet jeg meg til turen. Hele tre timer rein moro ventet oss, og det ble det så til de grader.
Vel, adrenalinet satte inn igjen, når tre av oss på turen, Mille også så klart, ble tatt ut av rekkene for å galoppere den lange stranda vi kom til, frem og tilbake. Jeg hadde mer enn nok med meg selv, og fikk dessverre ikke sett hvordan Mille klarte seg, men av hvinene hennes og ikke minst smilet hennes etterpå, forstod jeg jo at hun hadde hatt en forrykende opplevelse. “Tenk, mamma, nå har jeg klart å galoppere fort på en strand også”… Ja, tenk det dere, hun klarte det også med glans, flinke jentungen vår.
Kommer du, mamma?
Jeg må innrømme at det beste med turen, var å igjen kunne gjøre noe ekstra kjekt med Mille-mor. Skravla gikk i hundreogti hele veien, og jeg nyter å observere at mestringsfølelsene hennes bare øker og øker. “Dette klarer jeg ikke”-setningen hennes, høres ikke så ofte lenger, for hun vet at med tid så klarer hun det meste.
Jeg må forresten få nevne at jeg elsket å ri i sjøen. Kan ikke huske å ha gjort det før, og håper virkelig jeg kan få gjenta det en gang. Det var også godt å få oppleve hester som har det bra utenfor landegrensene våre også. Ikke det at det ikke finnes, men på slike feriesteder, har vi mer enn en gang måtte snu og forandre planene våre. Hester i kombinasjon med et hav av turister, hvor det kan tjenes mye penger i en fei, er ikke alltid en bra greie, men på “Naxos Horse Ridning Club” hadde dyra det godt. Jeg hadde gjerne gjort det igjen, men da hadde jeg nok valgt lang bukse, for når man er så frustrert skeptisk som meg, og limer deg fast til sal og hest, er det lett å få gnagsår på leggen. Det var uansett verdt det!
Da skal jeg så smått begynne å bråke litt rundt meg, for nå er klokka ni, og da er det på tide å starte dagen synes jeg. Vi har for en gang skyld ikke all verdens planer for morningen, så i dag skal vi faktisk forsøke å komme oss på Plaka Beach før klokka 12. Vi skal nemlig litt seinere i dag utforske selve sentrum av Naxos, for allerede i morgen har vi planlagt å reise videre. Spennende…
Nå er klokka snart halv ti på kvelden her, og vi er på vei ned til byen for å spise. Noen synes kanskje det er litt seint, men denne gjengen her er alt for glad i å henge på stranda til sola går ned. Ikke tro vi kommer til å vende nesa vår hjem brune for det, for sole oss gjør vi så absolutt ikke. Jeg er jo dama som bruker faktor 50 hjemme, så noe annet er ikke aktuelt her heller.
Når venninnene mine hjemme ser de bildene her, så tror jeg nesten de synes synd på Bjørn Erik. For jeg er hekta på det snopet her, og går helt amok når jeg kan få tak i det. I denne butikken fikk jeg prøvesmake også, og da var jeg solgt. Varme og ferske ble det ene glasset etter det andre med meg hjem, så i dag har tygginga mi gått i ett sett. Tar meg rundt 15 sekunder å få unna et. Dere kan jo gjette hvilke Mille kjøpte…
