Nå gruer jeg meg! Vi er snart på vei til et ridesenter like i nærheten her, hor Mille og jeg skal ut på en tre-timers tur på stoooooore hester. Åhhh, det er jeg lite komfortabel med, men hva gjør man ikke for dem man er glad i?
Ridesenteret har fått meget bra anbefalinger på Tripadvisor, og i går dro vi bortom og sjekket at dyra så sunne og friske ut. Blant alle hestene de hadde, var det kun en som så litt stiv ut i beina, men det har vi jo i stallen vår også innimellom. Den skal helt sikkert ikke brukes i dag, da hadde jeg uansett sagt i fra.
Jeg er derimot ikke så glad i de alt for store hestene, og av erfaring kan mange hester også bli litt ekstra sprelske på stranda, men jeg tar sjansen. Dere får ønske meg lykke til, det trenger jeg.
Seinere i dag regner jeg med å få ut et innlegg til, hvis ikke kommer jeg til å henge langt etter med alle oppdateringene. Vi får satse på det.
Selv om vi nå har forflyttet oss til ny og spennende øy, må jeg få lov å skryte litt av stedet vi bodde på under oppholdet vårt på Santorini. Vi valgte å bo midt på øya, hvor det egentlig skjer svært lite, men elsket hotellet og ikke minst prisen på det. Vi hadde uansett leid oss firehjuling, vi gjør alltid det for å komme oss fra den ene siden av øya til den andre, så det spilte egentlig ingen rolle hvor vi landa, bare prisen var sånn nogenlunde innenfor budskjettet.
Det var lett å forelske seg i Olympic Hotel. Betjeningen var behjelpelige fra første stund, og hele atmosfæren der ga meg en indre ro. Stedet lå i en rolig gate, med små restauranter like i nærheten, og rett over veien var det også et supermarked. Rommene var store og lyse og reine, badet råtøft og for en liten penge ekstra fikk vi veranda mot bassenget bak. Utrolig delikat plass, hvor Mille stortrivdes mens mammaen jobbet. Det var faktisk ganske så trist å reise i fra herligheten, for her likte vi oss skikkelig godt, men nå venter det oss nye eventyr på Naxos.
Mille bodde avskilt fra oss, med en skillevegg og hadde egen dør ut til fellesverandaen vår.
Råtøft bad, med bra trykk i dusjen. Jeg elsket det!
Frokosten ble inntatt her, koselig, ikke sant?
En liten digresjon: Ja, jeg er gal som har bært med meg 2 kg snop hjemmefra. Bjørn Erik klikka nesten i vinkel, MEN det kom ikke på tale å komme hjem til slike fristelser. Dere kan tro det er en som forsyner seg godt fra posen nå, og jeg hører ingen surmuling…
…han surmuler forresten over resultatet på Backgammon spillet vårt også. Han har ikke vunnet over meg en eneste dag…
Er sjelden sur lenge, snopepåsen min.
Da har hele gjengen våknet, og det kiler i magen over å skulle utforske enda en ny øy. Mille skal bare få unnagjort litt lekser først, og det er jo ikke bare bare.
Ønsker dere alle en riktig god fredag og ikke minst GOD HELG!
Sorry dere, jeg veit det ble mye fjas og mas fra team Thorsen i går (sjekk snap og Facebook), men vi hadde det altså så knakende kjekt, og var vel überredde for å ikke klare å forevige “the moment” godt nok. I tillegg var vi tross alt på sjøen i hele seks timer, og noe måtte vi jo finne på. Vi var eneste par med barn, og jeg regner med at vi lagde bittelittegranne røre rundt de andre unge nyforlova og gifte parene.
Vi valgte altså å dra på tur med en gigantisk katamaran, sammen med rundt femti andre. Santorini er kjent for en av verdens vakreste solnedganger, og vi fikk vite at opplevelsen er aller best på sjøen i båt. Jeg elsker å være i båt, gammal sjøspeider som jeg er, og gjengen min var ganske så gira på det de også. Vi fikk karra til oss en kremplass foran på dekk, og storkoste oss med noe godt i glasset og digg musikk fra begynnelse til slutt. Jeg må nevne at jeg nyter veldig lite alkohol når jeg er på ferie, for jeg drikker jo ikke mens jeg kjører, men i går ble vi henta og frakta frem og tilbake av turselskapet, og da koste hu mor seg.
Selve turen gikk ut på å besøke de varme svovelkildene og bade der, og så seile videre til forskjellige strender og snorkle. Mannskapet var superskjønne og var behjelpelig med alt, og jeg må få nevne igjen at musikken som skiftet etter hva vi opplevde underveis, var helt magisk. Det beste, var selvfølgelig solnedgangen. Jeg trodde jeg hadde sett den vakreste når vi var på Bali i fjor, men denne tok helt pusten fra meg. Tror aldri jeg har opplevd vakrere…
Går aldri ut dørene her uten Mr. Obagi…
Sjekk fargeskille i vannet. Svovelen farget faktisk skjegget til Bjørn Erik gult…
Denne duoen var alltid i vannet først…
Snuppeline pynta seg…
Hvis dere ser nøye på bildet under, så står folk i kø i Oia by for å få tatt bilde av solnedgangen. Vi fikk tips om å komme dit allerede klokken fem på ettermiddagen for å få plass der, men det kom ikke på tale. Vi valgte heller båtturen…
The moment…
Vel, hva skal finne finne på nå mon tro? Tja, jeg har allerede en overraskelse på lur til snuppeline når vi kommer til neste øy. Regner med at hun kommer til å synes det blir vel så gøy.
Nå skal vi lade opp et par timer ved bassenget, før vi tar ferjen videre. Naxos blir vårt neste prosjekt, nok en øy vi aldri har besøkt før, og jeg gleder meg. Jeg har selvfølgelig mer å fortelle om fra vakre Santorini, men gjengen min er allerede i vannet hører jeg, og det frister veldig å joine dem. Vi får heller skrives igjen litt seinere.
I dag er gjengen min skikkelige slappfisker. Det er vår nest siste dag her på Santorini, og vi lader opp til en pangavslutning. Vi skal ut å seile katamaran, og det har jeg ikke gjort på tyve år. Sist gang var på bryllupsreisen vår på Barbados, jeg elsket det, så nå gleder jeg meg virkelig til å gjenta suksessen.
Vi avslutter alltid kveldene på stranda. Det er plenty av dem her, de ligger på rekke og rad, og til nå har vi vært på Kamari og Perissa Beach. En skulle kanskje tro alle var like, men det er de så absolutt ikke. Santorini oppstod på grunn av et vulkanutbrudd, er faktisk kategorisert som en av verdens 16 mest farlige sovende vulkaner, og det bærer strendene preg av. Sanden er helt svart, men det varierer veldig fra strand til strand hvor grov den er. Kamari Beach består kun av steiner, mens Perissa er mer kornete. Vi visste dette på forhånd, og pakket klokt med oss badesko. Det er reine komikvelden dessverre, å se hvordan folk forsøker å komme seg opp av vannet uten badesko. De synker dypt, det gjør vondt, og folk klarer så vidt å komme seg opp. Team Thorsen derimot, går rundt å kanskje ikke ser helt smarte ut med sine gamle filler på beina, men vi kommer oss derimot opp av vannet på nullkommaniks.
Vi kan vel egentlig konkludere med at vi til nå har skummet overflaten av hva Santorini har å by på. Øya er ikke stor, så på et par dager har vi klart å saumfare terrenget på firehjulingen. Det bor i underkant av 20.000 mennesker her på den vulkanske øya, og det som fascinerer meg mest, er hvor slående vakkert det er her. Husene ser ut som Jens sine tenner, etter at Karius og Baktus har blitt jagd til sjøs og jeg er altså dypt takknemlig over å ha få opplevd det her. Nå er det altså snart på tide å komme seg videre, men først skal vi ut å seile en hel dag…
Kamari Beach er ikke barnevennlig. Det blir brått dypt, så det er godt vi har med oss en minitenåring så faktisk føler seg lettere til vanns enn til lands…
Badeskoene er alltid med på tur…
Mille elsker å ta seg en pause inne i hula si…
Pappsen og Mille er mer under enn over vann…
Endelig er tåsene frie. Jeg kan jo ikke gjemme de bort når flinke Torunn “På Neglen” har pynta dem så fint…
Det hører med til ferien å gjøre minsten litt flau ved å være litt kjærester…
For de som ønsker en litt annen type oppdatering fra ferien vår (badedraktbilde er faktisk IKKE greit), så er det bare å følge han far på Snapchat “gammelpoppe”…
Nei, nå er det på tide å komme seg avgårde. Vi får heller skrives litt seinere.
Da har i fått sett litt av Santorini, og jeg er ganske så målløs. Det er så vakkert her, jeg blir helt slått ut, for det er like fint som bildene på prospektkortene.
Vi har som jeg nevnte tidligere leid oss firehjuling, og på den måten slipper vi å planlegge noe. Vi bor i Messarias, 5 minutter fra flyplassen, sånn omtrent midt på øya, men akkurat her er det omtrent ingenting å finne på. Hotellet er nydelig, og de som jobber her står på pinne for oss, men når vi skal ut på sprell må vi kjøre litt. Det har vi gjort i alle år på feriene våre, har blitt nokså gode, og får dermed sett alt vi ønsker på kort tid.
Turen gikk blant annet opp til Fira i går, ca 15 min kjøring fra der vi bor. Utover klippene der, ligger det små hoteller og restauranter tett i tett, og det var altså så nydelig. Vi ble alle stående å måpe og trodde egentlig ikke det var sant. Husene er kritt hvite, uten en skrape, alt var så forseggjort. Vi ruslet litt rundt, og spiste etterhvert lunsj ut på en av klipperestaurantene og det som slo meg var stillheten. Ingen høylytte turister, ingen dunk dunk musikk, kun summet av av mennesker som nøyt hverandres selskap i fred og ro. Tror rett og slett plassen gjør noe med en, man går litt inn i seg selv.
Det må nevnes at det er få barn her, og det kan jeg nesten forstå. Det er ingen sikkerhet langs klippene, kun hvite murer i lårhøyde, så jeg forstår at Santorini blir fronta som en kjæresteøy. Min lille trio er så absolutt på eventyr. Vi utforske nye terrenger, og her er det plenty av det. Jeg absolutt elsker Santorini…
Da har han far også våknet. Vi ligger en time foran dere, så da tror jeg nesten vi skal gå å få i oss noe frokost, og komme oss ut på tur igjen. Jeg kunne nok ha skrevet tre innlegg om dagen, for kameraet får virkelig kjørt seg, men jeg kan ikke sitte for lenge på Macén av gangen. Ferie er ferie, og den skal ikke tilbringes inne, når det er meldt 28 grader ute. Jeg må få nevne sånn på slutten her at vi aldri før har hatt så sein ferie før. Var litt redd for at vi ikke skulle få fint nok vær med gode temperaturer, men dette passer “ikke-soleren” meg perfekt. I tillegg til typisk godt norskt sommervær, blåser det litt, så dette trives jeg med.
Gla´gjengen min og jeg har akkurat våknet opp til vår første feriedag på Santorini.
Flyturene, først på fire timer og så en time, gikk strålende uten forsinkelser og tullball, og reisefølget mitt er helt gull å være med. De har kjøpt seg bøker og i tillegg også fått lastet ned en del lydbøker, så jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil. Er egentlig vant til å være “aktivitetsleder”, men nå som vi kun reiser Mille minitenåringen, blir jo dette faktisk ferie for en gang skyld. Har aldri stressa så lite før, alt går på skinner, nå lades batteriene.
Hotellet er helt magisk. Vi er egentlig ikke så godt vant når vi ferdes i Hellas, men denne gangen har han far satt standaren høyt. Olympic Hotel er nyoppusset, og velkomsten var så koselig, så vi vurderer sterkt å returnere hit igjen når vi skal hjem. Internettet er søren meg raskere enn hjemme, og da dere, er jeg solgt. Det å kunne jobbe raskt og slippe å sitte oppe halve natta, som jeg gjorde på Bali, er en fryd.
Akkurat nå har vi spist frokost, og Bjørn Erik og Mille bader rett utenfor verandaen her. Vi venter egentlig på firehjulingene som vi har bestilt, for i dag skal øya saumfares. Vi trenger å få overblikk på hvor vi er, hva denne perlen har å by på. Team Thorsen er på hugget, eventyret kan begynne.
Jeg er livredd for de nye sekkene våre, så for en billig penge har jeg fått tak i trekk til dem…
Endelig er favoritten tilbake…
Det aller første vi gjorde når vi landet, var å kjøpe et ekstra sim-kort med masse data på. Bjørn Erik har mobil han kan ha to simkort i, og via han kan vi nå være på nett akkurat når vi vil. Skulle nettet kollapse, så blogger jeg bare den veien…
Da har ATVén kommet, og jeg har bestått kjøretesten.
Vi er i bilen på vei til Gardemoen. Nå begynner eventyret, Santorini, here we come!
Mange av dere har helt sikkert fått med dere at jeg er stor fan av de fargeglade og komfortable Me&i klærne. Det har akkurat vært høstslipp på sesongens nyheter, og igjen skulle jeg nesten ønske jeg hadde en skokk av unger å kle opp. Jeg har blitt så glad av disse nydelige kreasjonene, og har også lagt min elsk på de deilige dameklærne. Jeg har selvfølgelig funnet meg noen favoritter allerede, og noen av herlighetene er med på ferien.
Etter byturen med gode venner og familie i går, dro den lille trioen vår opp på Trollvann, like i nærheten av der mamma bor. Jeg skal selvfølgelig vise dere flere smakebiter etterhvert, men sjekk ut disse deilige plaggene. Den supermye tightsen soft leggings under det feminine skjørtet all day skirt, passet perfekt til den lekne toppen suspicious cat tee. I just Love it!
Mille reiser i den deilige blusen i dag drops blouse, men buksen cropped pants ble igjen hjemme. Den blir fin å ha på skolen seinere.
Vi har en lang dag foran oss før vi er på Santorini, så jeg regner med at jeg skal få mer en nok tid til å stikke innom dere en gang til i dag. Til da, får dere ha en fabelaktig søndag.
Nå sitter jeg i sofakroken til mamma og lader opp batteriene til flyturen i morgen. Jeg er så til de grader klar dere, har nudra i hele kroppen, og klokka går så alt for seint. Neida, jeg har egentlig ikke hastverk, i hvert fall ikke på så fine dager som det her. Dette er så absolutt “my kind of day”, favoritt lørdag.
Vi våknet opp til strålende sol, og gradestokken over tyve grader. Det er jo sommer ennå her på østlandet, for en fryd. Mamma disket opp med egg og bacon frokost, og etterpå bar det rett til byen for en tre-timers maratonskravling med fineste Jannicke. Hun er ei grepa dame jeg har stor respekt for. Klok og så til de grader engasjert. Fikk hengt så alt for lite med henne mens hun bodde i Stavanger, men har lovet meg selv å tvinge meg på henne så ofte jeg kan fra nå av.
Hadde det ikke vært for at jeg følte for å klemme litt på eldstemannen Dennis også, så hadde jeg vel hengt etter Jannicke ennå, tenker jeg. Jeg kan derimot ikke være to minutter unna gutten min, uten å få et glimt av han også. Bjørn Erik kom også innom, for Mille og han hadde vært en svipptur innom Sverige og kjøpt med litt godsaker til storebror. Herlig lørdag med deilig påfyll…
Nå vil Mille legge seg, for hun er klok og veit at da går tiden fort. Jeg skal legge fram reiseklærne og rydde litt, og blir nok ikke så sein i seng jeg heller.
Håper dere har hatt en fin helg så langt, kos dere videre!
Nå sitter vi i bilen til Oslo, og om litt er det slutt på å vifte tærne kun i badekaret. Snart skal de heller få kjenne på deilig gresk krystallklart vann, og jeg forstår nesten ikke at det er sant. Nå skjer det!
Vi har lagt noen hektiske dager bak oss, men klarte å bli ferdig med pakkingen akkurat i det Mille kom inn dørene fra skolen. Jeg er altså alltid så himla opptatt av å pakke fornuftig, og denne gangen er jeg faktisk ganske så fornøyd også. Mille endte opp med en ryggsekk på kun 7 kg, min kom opp i 12 og Bjørn Erik som tross alt har den aller største sekken runda så vidt 15 kg. Han ofra seg og tok badehåndklene for oss alle, og de er neimen ikke små. Store og gode, og tar selvsagt mye plass.
Jeg må innrømme at jeg elsker å pakke til feriene. Jeg starter minimun to uker i forveien, og alt er planlagt ned til minste detalj. Det var ekstra kjekt denne gangen, for det finnes så mange smarte kule løsninger til oss “backpackere”. Jeg fikser ikke rot i tingene mine, og så egentlig ikke fram til å trøkke klær og ting ned i en ryggsekk, men det løste seg. I går kom jeg nemlig over små lette pakkepoer i masse forskjellige størrelser, og det ble min reddende engel. Ingenting ligger tilfeldig i sekken og slenger nå, men er sortert i disse posene. Vi skal tross alt øyhoppe, og jeg grudde meg litt til stresset med å pakke opp og ned hele tiden, men ikke nå. Everything is so easy, so fine…
Siste skoledag. Noen hadde ekstra mange sommerfugler i magen i morges…
Det går i svart ja…
Mille sine ting på høyre side og mine på venstre. Så utrolig praktisk med disse posene. Det fulgte til og med egne til skoene, me like!
Alt småplukket er lagt i små poser, som igjen er lagt oppi en stor pakkepose…
Var litt stressa over å kanskje måtte ha med meg flere kilo med stasj til ansiktet og håret, men takk gud for at Avea Klinikken hadde eget reisekit med absolutt alt jeg trengte. Jeg kan jo tross alt ikke begynne å slurve nå som huden endelig spiller på lag.
Min bittelille sommerveske har blitt stylet opp…
Jeg var en uke for seint ute til å få ordnet de viktige vaksinene på Pippi så hun også kunne ha vært med oss. Jeg synes det er kjempesårt, utrolig trist, men Linni til Pelle har lovet å ta godt vare på henne for meg. Det ble nesten tårer i sofaen rett før vi dro, men jeg veit jo at hun kommer til å ha det bra. Synes bare det er fryktelig dumt at hun ikke er med oss, for hun elsker strandlivet og eventyrene vi alltid begir oss ut på. Neste gang Pippi, I promise…
Nei, jeg får vel ta av meg øreklokkene og være litt sosial. Vi har lastet ned en haug av podcaster og laget saftige store matpakker til alle, så turen hjem til mamma kommer til å gå smertefritt. Mille har jeg ikke hørt et kny fra, for hun har fått alle Harry Potter bøkene lastet ned som lydbok. Hun er helt vekke, så konsentrert.
Tenk, nå har vi kommet ennå et steg videre. Blir nesten litt sinna på meg selv, som kaver og maser meg opp så til de grader. Det hadde jeg så absolutt ikke trengt. For det gikk bedre enn forventet på Haukeland sykehus. Legen vi møtte, forstod egentlig ikke hvorfor vi hadde blitt henvist dit i det hele tatt, for spørsmålet om hvorvidt Mille burde få hormonbehandling eller ikke eller som alternativ operert knærne, burde ikke vært et tema.
La meg ta det litt fra begynnelsen. Mille er født med et kromosonavvik som gjøre at hun blant annet vokser for fort. Bare siden mai har hun vokst 3 cm, så hun strekker seg 7-10 cm i året. Nå er hun snart like høy som meg med mine 174 cm, og som tiåring er det i meste laget. Hun klarer ikke lenger å gå oppreist, halter, for hun har rett og slett ikke muskler nok til å holde den lange kroppen sin oppe. Det gjør at hun blir fort sliten, og hun blir hengende etter sine jevnaldrende.
Vi som foreldre trodde lenge vi hadde god tid og ikke trengte å bekymre oss for det her, men når vekstkurven ikke viste tegn på å flate ut, måtte vi agere. For selv om det er staselig og flott å være lang i dag, så er dessverre ikke det så heldig for jentungen vår. Hun sliter allerede med vonde føtter og rygg, og for hver dag som går, blir dette bare mer og mer tydelig.
Her på Vestlandet, har legene derimot sluttet å gi hormoner. De gir uheldige bivirkninger, og som sagt er også mottoet “langt er flott”. De har også håpet Mille skal komme tidlig i puberteten, noe som normal stopper veksten, men den har altså uteblitt. Før sommeren fikk jeg til et hastemøte med sykehuset her, og der var det enighet om at snuppa vår har hastverk, hun skyter til værs i rasende fart. Derfor havnet vi i Bergen i går, for der er de eksperter på å operere og stoppe veksten i beina via knærne.
Legen i Bergen tok vel i mot oss, og han og Mille fant go´tonen med en gang. Han mente selv han hadde veldig lange bein og spurte om Mille ville reise seg opp så de kunne måle hverandre. Det manglet rundt 2-3 cm på at de var helt like, så etter en del runder med utspørring så legen på Bjørn Erik og meg og spurte oss rett ut:”Hva ønsker dere? Hva vil dere? Hva er best for Mille?”. Wow! Dette har vi aldri fått spørsmål om før. Vi har alltid ment at legene burde ta siste avgjørelse, siden dette er såpass alvorlig, men her ble altså våre ønsker hørt. Jeg ble helt lamslått, og kjente at der og da var tiden kommet for å være klar i talen: “Vi ønsker å begynne hormonbehandling på Mille snarest”.
Jøss, så enkelt kan det altså være. Legen var ikke i tvil om at Mille trengte snarlig hjelp. Han skulle ta kontakt med kollegaene sine i Bergen og foreslå for Stavanger at vi burde få den hjelpen vi trenger hjemme. Det blir noe tungvindt å dra frem og tilbake til Bergen, så han skulle virkelig stå på for oss. Han ba oss om å gi lyd så snart vi kom hjem fra ferien, for han var enig med oss at dette ikke burde stå på vent.
Jeg er altså så happy, endelig ser vi en løsning på enda en utfordring. Vi er ikke helt i mål, men et langt steg på vei. Nå kan jeg senke skuldrene og glede meg til ferien. Livet smiler…
Snille onkel Magnus møtte opp på sykehuset og sendte med Mille en koselig overraskelse med seg hjem…
Vi har blitt jysla gode på å vente…
Ja, sånn kan det gå. På siste ferje hjemover igjen, gikk lufta ut av meg…
I dag skulle bessen ha fylt år. Det er fortsatt så nytt for oss at han ikke lenger er hos oss lenger, og jeg vet ikke helt hvordan vi skal markere slike dager. Grava er for langt unna, men jeg regner med at mamma tar seg en tur. Jeg har uansett pakket med en pose Bridge blanding, for i morgen går turen til Oslo. Vi får samles og mimre litt, det er vi gode på.
Nei, nå må jeg få pakket litt. Vaskemaskinen går uten stopp nå, og Bjørn Erik er allerede på et møte og skal handle med seg ting og tang hjem.
