Ublidt møte med arrogant par, fikk sinnet mitt til å koke!

I går dukket sinte klikkolini-Nina opp. Jeg ble altså så eitrende forbanna, og for en gang skyld tok jeg motet til meg, og sa akkurat det jeg mente. Ikke at jeg tror det hjalp. Det var i alle fall ingenting som tydet på det, men jeg håper inderlig disse to menneskene tenker seg godt om neste gang de føler for å peke fingeren utover og hetse. At de husker at alle kanskje ikke er like mottagelige for å bli snakka arrogant og nedsettende til.

Det er selvsagt utrolig kjedelig å måtte sette i gang med voksenopplæring, i plenum vel og merke også, men denne gangen klarte jeg ikke å tie stille. Når noen regelrett er stygge, og når det til syvende og sist også går utover minstejenta vår Mille, ja da er jeg ikke nådig. Disse dårlige menneskekjennerne finnes rundt oss på alle kanter, og jeg er møkka lei av å måtte forsvare visse handlinger, som i utgangspunktet bare var godt ment.

Det hele startet på turen min på vei hjem fra Gardemoen til mammaen min som bor på Grefsen. Når jeg slo på mobilen min etter endt flytur, så jeg at Mille, datteren min på 11 år hadde ringt meg flere ganger, men tenkte jeg skulle vente med å ringe tilbake til jeg hadde kontroll på når flybussen gikk. Det var ikke mer enn tiden og veien, og når jeg endelig fikk satt meg ned på bussen, så jeg at Mille hadde ringt igjen, og denne gangen prøvd å nå meg via Facetime. Jeg ble plutselig engstelig for at det hadde skjedd noe under ridetimen, og tenkte at det gjerne kunne være koselig at jeg tok kontakt tilbake via Facetime rett før hun skulle legge seg. Mille hadde så vidt rukket å si “hei”, før mannen i setet foran meg høylydt veivet i lufta med hånda og sa “legg på” og kona ved siden av uffet og akket seg, og sa akkurat det samme. Mille hadde som sagt kun klart å få frem et lite ord, på den aller minste lydstyrken, og jeg ble altså så satt ut av dette opptrinnet. Jeg klarte å forholde meg rolig en liten stund, vel i alle fall lenge nok til å få hviske “god natt”, men så dukket plutselig Bjørn Erik opp på skjermen og han ville selvsagt brummende vite hvem som ikke klarte å oppføre seg. Jeg sa jeg skulle ta det med han seinere, og fikk raskt avsluttet samtalen før også han tente på alle plugger.

Jeg telte til ti, og så fortalte jeg så rolig jeg klarte at jeg synes det var helt unødvendig å være så ufin når det eneste jeg skulle var å bruke to minutter på min datter rett før hun skulle legge seg. At deres impulsive meget ufine bidrag fra sidelinja, var helt uakseptabelt og unødvendig. Jeg fortalte også at det er utrolig slitsomt å måtte forholde seg til folk som dem, og i tillegg måtte drive voksenopplæring. At vi foreldre som har barn med spesielle behov, ofte strekker oss lengre enn normalt for å styrke og støtte barna våre. Jeg ble selvsagt bare vifta bort, det var “ingen hjemme”, så jeg unnskyldte dem med at de antagelig ikke hadde barnebarn, at de ikke var vant til å omgås barn i det hele tatt. Dette sa jeg selvsagt høyt, og fikk tilbake at “joda”, de hadde hele tre stykker, så da avsluttet jeg samtalen med et “stakkars”.

Bussen satte avgårde, og det ble ikke sagt et pip på resten av turen. Da jeg gikk av på Storo, stoppet jeg og ønsket dem en fortsatt god kveld og minte de på at det kanskje var lurt å tenke seg om neste gang de hadd tenkt å leke politi i plenum. Jeg fikk bare himling med øynene tilbake, egentlig akkurat som forventet. Til mamma sin stor lettelse kom jeg meg endelig av bussen. Stakkar, hun trodde det hadde skjedd noe underveis, og det hadde det jo for så vidt også gjort.

Til dere som tok flybussen til Røa fra Gardemoen 20:40 i går: “Vær nå grei og ro dere kraftig ned neste gang dere kommer fra “hytten” deres i Spania, slepende på tunge klirrende taxfreeposer, pottesure, fordi dere ikke har fått i dere kveldsdrinken dere har blitt så vant til de siste ukene. Det ble kanskje et ublidt møte med “the real world” en stakket stund der, men det tror jeg jammen dere hadde godt av… 

 

Sorry folkens for å ha brusa med fjøra igjen, men jeg klarte rett og slett ikke å la være. Det oste lang vei at disse menneskene var vant til å komme med sure oppstøt, i stereo faktisk, og det passet ikke denne frøkna her en plass. Nå derimot, har jeg fått blåst ut det jeg har på hjertet, og legger episoden bak meg. Koser meg i mamma sitt selskap og nyter den lille ferien.

Ønsker dere alle en riktig god helg, nyt den!

Klem Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

 

#mammablogg #barn #hverdag

What a day!

Hallo igjen, dere!

Det er ei lykke at jeg snart er i mål med denne dagen. At jeg i det hele tatt sitter ganske så avslappa her på Sola flyplass nå, og venter på at forsinka fly fra Oslo skal lande i uværet, så jeg får kommet meg hjem til na mor i Oslo. Jeg er som regel ganske god på å planlegge, jeg pleier å fylle så lite som mulig inn i agendaen på slike reisedager, men i dag ble det mye kjøring frem og tilbake. Godt bomringen lar vente på seg, for det hadde kosta flesk i dag å kjøre av brua hele fire ganger…

 

Jeg var oppe og hoppet i klærne med de andre i huset i dag, og fikk da unnagjort det meste av pakkingen.

Tilbehøret til gaven jeg tok med, var av stor interesse for vårt nye familiemedlem. 

Rett før klokka var slagen ni, var jeg på plass hos veterinæren med Mia. For å få henne undersøkt, registrert og gitt henne grunnvaksinen.

Så klart litt skeptisk, men etterhvert ble hun ganske husvarm.

Grunnvaksine mot kattepest og katteinfluensa er et must for alle våre små.

En liten pust i bakken, på badegulvet, mens Mille skiftet til stallklær og oppdaterte meg på dagens skolehendelser.

Stallen neste.

En liten svipptur innom posten.

 

Neglene er fikset av flinke Torunn og snille Amalie har fått på plass vippene mine igjen etter det uheldige møtet med kommoden til Mille.

Enda en svipptur ut, denne gangen på apoteket.

To minutters kisskliss med mannen.

Endelig baconpyyylsa på Sola flyplass.

Nå kommer jeg, mitt kjære Oslo.

Nå blir jeg kalt opp her, det er klar for ombordstigning.

Skrives i fra Oslo, fininger!

Klem Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

Nå bærer det avgårde til veterinæren for å vise frem urokråka…

Hei, igjen.

Ja, i morgen bærer det altså avgårde til den lokale veterinæren her, med det nye tilskuddet vårt, lille frøken ramp. Det er på tide å få registrert henne og sjekket at alt står bra til med henne. Mia er snart fem måneder gammel, og den mest eventyrlystne og nysgjerrige katten jeg har vært borti noensinne. Hun er høyt og lavt, og flyr inn og ut dørene her i ett sett. Oi, tenker sikkert noen, for ja vi har allerede tilvendt henne å være ute, og jeg veit det er tidlig.

For disse små nurka, vel, Mia er ikke akkurat liten, har ikke utviklet stedsansen sin riktig ennå, så jeg tok en stor sjanse som lot hun få lov å prøve seg. Først gikk vi tur i bånd (så flaut), og deretter lå hun inni jakka mi på hver eneste kveldstur med Pippe. Det likte hun altså så godt så halsbånd ble et “must”, og så fikk hun altså være ute, på egenhånd.

Jeg må innrømme at jeg var ganske engstelig på hva den lille spilloppmakeren kunne finne på, for jeg så med en gang at hun søkte lenger og lenger vekk fra huset. Hun ble borte i hele to lange timer den første gangen, og jeg var altså så glad når jeg hørte mjauinga hennes ved ytterdøra igjen. Hun ble rikelig belønnet med go´biter og kos, men det tok ikke lange tiden før hun ville rett ut igjen. Utelivet lokket.

Nå har hun vært ute på egenhånd en ukes tid, og hun har lagt til seg rutiner allerede på hvordan hun vil ha det. Lala, vår andre og mye eldre katt, er ute og herjer hele natta og inne hele dagen, men med Mia er det stikk motsatt. Hun er ute mesteparten av dagen og kommer inn når det begynner å bli mørkt. Hun har prøvd seg ute kveldstid også, men har funnet ut at det er litt i skumleste laget. Det som derimot er litt koselig, er at hun er med Bjørn Erik og meg hver kveld på den siste lufteturen til Pippe. Da løper de om kapp, eller Mia jakter på Pippi, som faktisk tar det hele med knusende ro.

Happy animal life, happy family life…

 

Pippi og Lala var veldig skeptisk til nykommeren i begynnelsen, for hun tok seg til rette og krevde sin plass med en gang, men nå har de alle falt til ro. Vår lille trio…

Ettermiddag i dag blir travel med hele tre møter, og så er jeg nødt til å begynne å pakke til Oslo turen i morgen. Det skal altså bli så godt å overlevere stafettpinnen til Bjørn Erik. Hus, skole, ridning, katter, hund og fugler blir nå hans ansvar ene og alene, helt til tirsdag. Jeg skal på ferie, til mamma…

Ønsker dere alle en fortsatt fin onsdag, klem Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

 

#hverdag #dyr

Klarer ikke å motstå fristelsen…

Heihei, igjen.

Jeg trenger så absolutt ikke mer julestasj. Det er ikke mange årene siden jeg rydda i, hold dere fast, 13 store esker på loftet, hvorpå jeg faktisk klarte å selge unna og gi bort halvparten. Der og da lovet jeg meg selv å aldri mer kjøpe en juleting, men det løftet klarer jeg selvsagt ikke å holde. 

Jeg har for lengst slutta å pynte i en spesiell stil til jul. Før klarte jeg ikke å blande farger, og var gjennom noen år kun med gull, så med sølv og etterhvert gikk alt i hvitt. Nå derimot, kræsjlander jeg det hele med crazy farger og barnslig moro.

Når jeg derfor kom over disse to fargeglade herlighetene her, kunne jeg selvsagt ikke motstå fristelsen på å raskt gjøre de mine. Jeg spurte selvsagt også butikkdamen om hun hadde flere, for jeg veit det er flere enn meg som hadde elsket dem. Dessverre var det ikke flere igjen, så synd for dette hadde vært den perfekte lille julegaven under hundre kroner, ikke sant?

 

I dag venter det en ny sprangtime for lille snuppeline, og den lille “puppen” vår skal få vinterdekk. Jeg er litt skeptisk til hvordan Twisy´en er å kjøre på glatta, om den i det hele tatt kommer opp bakkene her, “time will show”. At den begynner å bli kald å sitte i kveldstid fra stallen og hjem er sikkert og visst, men vi pakker oss inn i varme klær, og ikke minst hvert vårt store pledd. Det er friskt, god gjennomtrekk, så ingen trenger i alle fall ikke å være redd for at jeg kommer til å sovne bak rattet. Det er vært et forferdelig ruskevær her på Vestlandet i det siste, surprise – not, men det har ennå ikke stoppet oss i å bruke bilen. Den er og blir kul, og er nok noe av det smarteste vi har skaffet oss på lenge.

Ønsker dere alle en super tirsdag!

Klem Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

 

#jul #gavetips

Jeg hadde aldri trodd at denne dagen skulle komme…

Når jeg vokste opp, var jeg som alle andre redd for ting. Jeg kan ikke huske eksakt hva som skremte meg, men jeg satt nå rundt middagsbordet og fikk med meg det de voksne diskuterte, og snappa nå opp litt her og der. Det var den gangen TV´n gikk i svart/hvitt, og det ikke gikk en dag uten at vi satt samla i stua hver gang nyhetene rulla. Jeg husker jeg synes det var det kjedeligste øyeblikket i døgnet. Språket var stivt, og til tider uforståelig, og stort sett gikk det i politikk, politikk og politikk. 

I dag har ting forandret seg drastisk. Det går ikke en dag, uten at “vi advarer om sterke bilder” popper opp. Lista for hva “vi tåler” er til tider skyhøy, for vi har på en måte blitt vant til at verdenen har blitt grusom og at ingenting overrasker lenger. Det at jeg derimot nylig følte en stor trang til å være med på å vise min avsky, vise at jeg tar avstand for en type mennesker, hadde jeg aldri trodd at jeg skulle oppleve. Heller ikke at dette var noe jeg så som så viktig, at jentungen min på 11 år også måtte være med.

For det er ikke til å stikke under en stol at samfunnet har blitt mer kaldt og fiendtlig i kjølevannet av stor lediggang og stort fokus på flykning- og innvandringspolitikken. I steden for å vise aksept og mangfold, lener mange seg på at det må være love å være skeptisk og stille spørsmål til det ukjente. Jeg er til en viss grad enig, men er det greit når det går ut over mennesker?

Jeg var som sagt litt redd for ting når jeg var liten, men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er mye mer engstelig i dag. Jeg blir redd når høyreekstremismen får vokse. Når nære venner og til og med familie ukritisk deler propaganda, uten å kildesøke opphavet. De er med på å så tvil og ser ikke lenger hvert enkeltmenneske der ute som kjemper hver dag for å overleve. 

Jeg har valgt å tro. Ikke som en religiøs, men jeg velger å tro på menneske…

 

* Nina * 

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

 

#mammablogg #hverdag

Det smalt så det sang, så tårer og vipper spratt!

For en søndag!

Dagen startet bra, etter en lang natts søvn, men ble snudd rundt på hodet på få sekudner. I bare nettoen rett før jeg skulle i dusjen og ordne meg før et bursdagsselskap, smalt det så det sang, og jeg så stjerner herfra til evigheten. Jeg skulle bare bøye med ned etter en genser ved siden av senga til Mille, og dunka altså øyet rett i kommodehjørnet med pleksiglass. OMG, som jeg hylgrein! Tårene spratt og det gjorde jammen meg vippe extensionene også.

For en lykke at Mille var hos Hege, for akkurat der og da, hørtes det nok ut som om jeg skulle dø hvert øyeblikk. Bjørn Erik kom løpende fra badet, men gjorde helomvending i en fei, da han skjønte at her trengtes det ispose asap. Isposen kom, og jeg ble lagt til sengs, og etterhvert fikk jeg også roen tilbake. Djiiisus, for et drama, men det hjalp nok ikke at jeg akkurat hadde sett Astrid S sitt bilde hun nylig la ut på Instagram, se gjerne her. Hun måtte avlyse kveldens konsert da hun ufrivillig hadde et stygt møte med et surfebrett. Kulen hennes hadde brent seg fast på netthinna mi, og jeg var altså så livredd for å oppleve akkurat det samme.

Så ille ble det gudskjelov ikke. Takket være snarrådig mann, ble ikke kulen så aller verst. Jeg slapp unna med et lite kutt og en blåveis, og godt er det.

 

Nå har jeg satt en blomst på hjørnet av kommoden, sånn for sikkerhetens skyld, men jeg tviler på at jeg kommer til å stupe mellom her igjen med det første.

Fikk ordna det lille nyinnkjøpte juletreet til Mille nå, så hun henger seg opp i det i steden for hvordan mora ser ut.

Det ble dessverre ingen bursdagsfeiring på meg, men Bjørn Erik og Mille tar seg en rask tur innom venninnen min med gaven etter at kinoen de er på er ferdig. Mille skulle egentlig på kino med støttekontakten sin, men siden hun fortsatt er syk, tok pappaen henne med i steden.

Jeg føler meg mye bedre nå etter en lang hvil, og håper virkelig ikke blåveisen utvikler seg til å bli større over natta. For om få dager går turen til Oslo til en annen bursdagsfeiring, og da håper jeg alle synlige tegn er borte.

Hvordan har deres helg vært da, fininger? Har den vært med eller uten dramatikk?

Klem, blåveispiken Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

 

#mammablogg #hverdag

Mon tro om det her fungerer…

God kveld i stugo, dere!

 

I disse bursdags- og førjulstider må vi titt og ofte opp på Prixén og hente pakker, blant annet små overraskelser fra Kina. Han far i huset har for lengst forelsket seg i nettshoppingen på AlliExpress, hvor han mener han kan skaffe oss alt mellom himmel og jord. Jeg er av en litt annen oppfatning, at det å kjøpe varer under femtilappen fraktfritt mer eller mindre er ræl, men han står nå på sitt. Godt er nå kanskje det, for jeg går jo på alt av reklame og vil teste ut alt nytt som ennå ikke har nådd lille Norge. De merkeligste greier, og jeg må innrømme at det hender det blir helt skivebom, ganske ofte faktisk, og da er det godt man ikke har sløst bort så alt for mye penger.

Det tar en evighet å få varene fra denne nettsiden. Man må nesten belage seg på å vente opp til en måned, og da har jeg for lengst glemt hva jeg venter på. Dere kan tro jeg stussa fælt når jeg fikk den siste pakken. Jeg skjønte ikke bæret av hva det var. Runde plastikkdingser i forskjellige størrelser. Aha, “Food Savers” greiene var kommet. Yes, så kult…eller var det nå det?

Med disse duppedittene skal man altså kunne ta godt vare på påbegynte grønnsaker. Det er på en måte som å ta på et lokk på enden, der man har begynt å skjære. Genialt, ikke sant? Vel, mitt første forsøk ble totalt fiasko. Den minste ringen var alt for stor for agurken, passa ikke i det hele tatt. Hmmm, har jeg kjøpt meg noe ræl igjen, mon tro? “Time will show”, og jeg lover å holde dere oppdatert, eller kanskje ikke, for trenger man egentlig det her for 32,- settet? Var det verdt pengene?
 

Må nesten blogge om det også, så noen av de “heldige” vennene mine forstår hva de pakker opp på juleaften.

Alt ser så fint ut på reklamene…

Vi har tatt det helt piano denne helgen. Vært ute på en del små ærender, men hjemme igjen til lunsj hvorpå vi bare har sløvan. Hva med dere?

Ha en finfin lørdagskveld, klem Nina

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

 

#hverdag #mat

God helg ❤

God fredagskveld, dere ❤

I skrivende stund sitter (ligger) bestis Tonje, Bjørn Erik og jeg og ser filmen “The Lost City of Z” med überkjekke Charlie Hunnam (Sons of Anarchy). Jeg stemte et høyt og tydelig JA,for å se filmen når jeg hørte han spilte hovedrollen, men jeg tror han må ha gått ned 25 kg for rollen, for her er han dessverre ikke særlig sexy lenger. Kanskje ikke så rart, siden dette er en biograf, og da må den jo være “as true as possible”. Jaja, dette ble ikke den “Indiana Jones” filmen allikevel, men har vi først begynt å se en film, ja da ser vi den “until the bitter end”. Vi har nok heller ikke vondt av litt historie.

Vi har lagt bak oss en travel uke med mange timer i stallen, samvær med gamle gode kollegaer, psykomotorisk fysioterapi, en viktig markering for et nazifritt Stavanger, sykehusbesøk med Mille og på tampen her blitt beæret med en nydelig rørende låt. Det skjer altså litt innimellom slaga her, livet går sin vante gang, vi overlever – alltid ❤

 

Jøss, der var filmen ferdig, og jeg veit ikke helt om den er å anbefale. Nei, jeg er redd vi ble blendet av skuespiller-lista, og ikke var helt klar for reinspikka historietime en fredags kveld. Så nå blir det TV2 de neste timene, vi får kjøre safe, så alle blir fornøyde. 

Ha en “fab” fredagskveld videre, kos dere!

Klem Nina

 

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

 

#mammablogg #hverdag #hest

Godt gjort ❤

God torsdag, dere ❤

Ryddeprosjektene mine pågår i det uendelige, det ene tar det andre. Det går sakte men sikkert fremover, men det er nå litt koselig å gå rundt sånn og småputle også da. Særlig i dag, når det dukker opp ting jeg helt hadde glemt jeg hadde kjøpt. Vel, det var litt kjedelig å finne en ubrukt veske jeg ikke kan bruke fordi stroppene er for korte til å ha på kryss over skulderen, men nå ligger den på Finn.no, så det var endelig godt for noe at jeg fant den.

Det som derimot dukket opp i en veeeldig lett papirpose, som jeg derfor var på vei til å kaste, var tre nydelige håndlagde flamingokort lagd hos de flinke ungdommene på Bergeland skole. Vi skal ikke se bort i fra at Mille kanskje en dag begynner på denne skolen. Her har nemlig elever med spesielle behov et helt fantastisk tilbud, hvor de blant annet får opplæring i arbeidstrening. Her tilpasses opplæringen etter hver enkelt elev, og de har en rekke samarbeid med bedrifter så de en dag kanskje får muligheten til å sysselsette seg. At disse ungdommene er flinke, er sikkert og visst. Det bevises i butikken God Gjort, hvor mange av tingene disse elvene har lagd selges.

Tidligere har jeg blant annet vært der og kjøpt et nydelig humlehotell, les gjerne her, og i dag fant jeg altså disse tre nydelige kortene med konvolutt til. De kostet kun 20,- pr. stk., og det var de virkelig verdt. Sant de var fine?

 

Jeg tenker jeg må innom en dag og snoke etter julegaver, for det må da være litt ekstra kjekt å få en gave en vet det ligger mye god varme og omtanke bak ❤

Håper dagen er god, klemmer sendes i fleng, Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell

HELT RÅTT!

-reklame/sponset produkt-

Hei igjen!

Jeg elsker den kjære mannen min. I over 21 år har vi vært gift, og ennå gir han meg sommerfugler i magen. Han er trygg, omsorgsfull og utrolig samfunnsengasjert og opplyst. Han er mitt alt, som støtter meg i bratte oppoverbakker samtidig som han er den aller beste å dele livets små hverdagsgleder med. Min aller beste venn, forlanger ikke mye. Han setter barna og meg først, og sier heller aldri nei når folk trenger en hjelpende hånd. Alt i alt så føler jeg meg altså svært privilegert og heldig. Jeg er rik. Rik, som har han ved min side ❤

Når ungene og jeg har bursdag, overrasker han alltid. Han setter himmel og jord i bevegelse for at ønsker blir innfridd. Selv ønsker han seg aldri noe. Så lenge han får lufta Harleyén, eller får gått på en fotball- eller ishockeykamp i ny og ned, er han fornøyd. Han ser helst at pengene våre blir brukt fornuftig, og ikke på ting til han, så som kjæreste til en som mener “han har alt”, er det ikke alltid enkelt å finne på noe. For det kommer ikke på tale å kjøpe noe, “bare for å kjøpe noe”. 

Jeg synes så absolutt den kjære mannen min fortjener å bli overraska en gang i blant. Jeg er derimot ikke så god på idéer, så når han fylte år i mai, henvendte jeg meg igjen til YouWish for hjelp. For sist gang ble jo dette en suksess, når guttedrømmen hans gikk i oppfyllelse, les gjerne her, så nå lurte jeg på om de hadde noe annet som også kunne friste. 

YouWish skreddersyr opplevelser til liten og stor. De har over 400 flotte gavetips til han, henne, kjæreste, søster, bror, venn, far, mor, bestefar, bestefar, ja absolutt alle. De har gaver i alle prisklasser, og 365 dagers gyldighet og bytterett. Det er enormt mye å velge i mellom, og denne gangen ble det en fartsfylt overraskelse på Bjørn Erik. Han skulle nemlig få muligheten til å nyte en rålekker Porsche eller Ferrari.

Bjørn Erik ble skikkelig tatt på senga denne gangen. Han har aldri hatt gleden av å sitte i, eller kjøre noe lignende, og som dere vet, er han mer en nok fornøyd med å putle rundt i den nyinnkjøpte lille Twisyén vår. Et halvt år etter bursdagen, fikk den blomstrende fargeklatten vår hvile, for nå var det på tide å innkassere gaven.

Eieren av bilen, Roy, kom til avtalt tid, med den råeste Proschen ever, og Bjørn Erik og han fant med en gang tonen. Jeg forstod raskt at det var på tide å trekke seg tilbake og la gutter være gutter, for er det en ting jeg ikke har peiling på, så er det bil. Bare høre her dere:”Motoroppgradering til 420hk (500hk med racefuel). GT3 Throttle Body, Lightweight flyweel og X51 clutch kit, Milltek eksos, Porsche GT3 Cup understell, Moton Clubsport Chassis, Brembo big brake w/Endless brakepads, Heigo Clubsport bur, Teachart aerokit w/rear Wing. 0-100 km/t på 4,1 sekund, 0-200km/t på 11,5. V-Max 315 km/t”. Ehhh, det eneste jeg skjønte av det her, var den aller siste setningen.

Det er ikke bakseter på disse bilene her, så jeg fikk ikke være med (gudskjelov). De føyk avgårde, og en god stund etterpå fikk jeg tilbake en mann med et stort smil. “HELT RÅTT”, var det første jeg fikk høre. De hadde tatt yndlingsruta han selv pleier å ta med Harleyén, og han hadde virkelig fått testa ut hva doningen var god for. Vel, ikke toppfarten så klart, men kjørt bil på en helt annen måte enn det han var vant til. “Helt rått”, er godt nok for meg. Så lenge han var fornøyd, så er jeg fornøyd ❤

 

Snart jul, hva skal jeg nå finne på mon tro?

Klem Nina

 

Instagram: nthorsen 
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell