God morgen.
Da har Mille laget speileggfrokost (m/ost) til seg selv og meg, og jeg kan ikke få takket “Mat og Helse”-læreren til snuppa vår nok for all den nyttige kunnskapen de får med seg for tiden. Mille elsker å samle oss til hyggelig lag og vise oss hva hun kan, og jeg synes det er så kult at hun faktisk allerede nå har blitt flinkere enn storebrødrene sine.
Det som derimot har vært en prøvelse helt siden hun fikk seg hest, er utålomodigheten hennes rundt det at jeg mener hun ikke er klar, moden nok for en hel del rekke ting. Jeg forstår veldig godt at hun vil lære seg alt så fort som mulig, at hun vil teste ut alt mellom himmel og jord, men der er jeg streng. Sikkerheten er aller viktigst, og jeg mener hun skal skynde seg sakte.
Det går litt frem og tilbake med utviklingen på hesteryggen. Hun har ennå ikke helt fått lysten på å terpe og trene det det hun får som råd etter hver trening, og har sjelden en plan for egentreningen sin. I begynnelsen stod jeg mye på sidelinja og fulgte med og forsøkte å pushe henne i riktig retning, mens hovedpoenget til Mille helst kun var å få til en skikkelig god galopp.
Den tankegangen forandret seg plutselig drastisk, når hun falt av fra en annen hest i fjor og knakk ankelen. Redselen og skeptisken rundt egne ferdigheter vokste, stoltheten fikk seg en real knekk, og spørsmålet om jeg heller kunne ri i steden kom oftere og oftere. Plutselig var ikke fart og spenning så viktig lenger. Gleden rundt det å ha egen hest forsvant litt, og vi måtte tenke nytt.
Jeg tror nok mange opplever slike bølgedaler, og for oss ble det plutselig ikke så viktig å henge med på notene. Det viktigste var å føle seg trygg og ha det gøy, og ikke minst sette av tid til å henge rundt med de andre jentene i stallen. Vi forandret fokuset, og stoppet litt opp, det var på tide å bygge opp selvsikkerheten igjen.
I disse ferietider, tok jeg derfor med Mille, Sol og Pippi på tur. Mille har lenge hatt et ønske om å få lov å oppleve eventyret hun også, nemlig det å få ri sin egen hest utenfor de kjente og vante stiene. Jeg har nektet plent, for hun må bli mye eldre, og ikke minst så må Sol bli tryggere. Jeg valgte derimot å vise henne ansvaret det innebærer, og ikke minst hva det krever av henne som rytter. Tanken bak det hele, var selvfølgelig å stilne behovet for akkurat denne form for ridning. For i vårt nærmiljø, må vi ta mye hensyn. Det er regler og etiketter å følge, og jeg synes ikke disse småjentene bør utfordre det riktig ennå.
Om jeg ville skremme henne? Tja, kanskje litt. Disse jentene våre har nemlig så hastverk og tenker ikke alltid på konsekvensene av alt om kan skje. For Sol er sprekingen selv på tur. Hun er superivrig, samtidig som hun sitrer i kroppen og stopper opp for en rekke ting. Sol forstår også veldig godt at Mille fortsatt er et barn, så hun tester ut grensene innimellom, og det kan fort bli en prøvelse for snuppelina vår.
Jeg holdt meg i nærheten hele tiden, og var øyeblikkelig til stedet når uro oppstod. I tillegg var det jo også utrolig skummelt for Mille som til daglig blir fraktet til og fra skolen i drosje, og plutselig måtte forholde seg til trafikkreglene. Vi tøyet ikke grensene ved å krysse veien, men bare det å gå ved siden av på turstien var scary nok.
Jentene mine klarte seg uansett veldig bra. Det skjedde fint lite farlig å skrive hjem om. Vi fikk skravlet mye og koste oss skikkelig i finværet. Vi hadde med niste til både to-, tre- og firbeinte i saltaskene, og nøt en nydelige lunsj ved Stokkavannet. Der fikk Sol på seg grimen i steden for hodelaget, og hun storkoste seg med det ferske grønne gresset for aller første gang i år.
Mille viste frem stoltheten sin til alle som gikk forbi, og var litt av en læremester for de som spurte og grov. Hun skinte i takt med sola, og vi var alle enige om at denne dagen til nå var et skikkelig eventyr. Ønske om å få gjenta det igjen, gjerne på egenhånd, uteblir nok i mange år fremover. Det viktigste er å modnes nå og å bli mer trygg på hesten sin,. Bruke god tid uten å ha hastverk…
Det var litt skummelt å la Mille få lov å ri rundt Krossberg på egenhånd, men hun holdt ord og skrittet bare…
Da er Mille klar for en ny dag i stallen, mens jeg skal kjøre eldstemannen til en sjekk på sykehuset igjen. Deretter blir det å handle inn godsaker til lapskaus, for jeg kjenner suget etter noe skikkelig god grapsemat.
Fortsatt god påske, dere ❤
Klem Nina
Instagram: nthorsen
Facebook: Nina Sprell Levende
Snapchat: ninasprell
