Gårsdagen var trist, det var mye følelser som måtte bearbeides, men vi kunne ikke la sorgen ta overhånd. Vi var nødt å finne på noe, og det var godt å komme seg ut av huset som føltes tomt. Det fine var at venninnen til Mille kom, Kaja, og hun viste seg som vanlig å være en god trøst og støtte. Sammen dro vi jentene i stallen, og selv om tankene til tider vandret, fikk hestene stell og kos så det monnet.
I dag stod vi tidlig opp alle mann, selv til en lørdag og være, og det var ekstra koselige at papsen også ville henge med oss ut til Leikvoll. Den travle hunken min, som egentlig hadde fortjent å slippe å våkne opp til vekkerklokka på en fridag, hadde nemlig en overraskelse til favoritt jenta si. Han mente det var helt innafor å selv legge opp til en treningstime på utebanen, hvor de to tuppene kunne prøve seg et steg videre. Mille har både hoppet hindre og trent bommer med vår tidligere forhest Vilja før, men med Sol er hun helt i startfasen.
Endelig fikk hun brukt de nye leggbeskyttelsene sine hun fikk i julepresang fra mommo, og selvfølgelig klarte duoen denne oppgaven også. For med god tålmodighet og mange repetisjoner, føyk de etterhvert over bommene uten å være borti. Med jubelrop fra oss på sidelinja, kom smilet som forsvant dagen før tilbake igjen. “Etter regn kommer alltid sol”, og det er jammen meg godt, dere
Sjekk det smilet!
Nå har bestis Tonje kommet på besøk, og vi skal i god gammaldags lørdagsånd krølle oss sammen i sofaen og snurre film. Vel, Bjørn Erik gruer seg litt som vanlig, for sist gang vi så film tok det hele fire timer å komme i gjennom den på grunn av alle snakkepausene underveis….
Håper alle dere finingene der ute får en superduper lørdagskveld!
Nå banker helgen snart på døra vår igjen, og jeg må si disse første ukene i året har vært nokså travle. Det kan nok selvfølgelig kanskje ha noe med at vi aldri lenger har ettermiddag- eller kveldsfri, at hjertet vårt banker så hardt for vår kjære Sol, og det dere, er faktisk helt ok.
I kveld dro vi faktisk fra stallen allerede klokken halv seks, men siden morgendagen starter friskt med frokost med venninner, så MR av ryggen og deretter hårfjerning med laser på Avea Klinikken, var Mille og jeg nødt til å ordne en masse ting i kveld før stallbesøket igjen i morgen ettermiddag. Plutselig ble klokka åtte, og da kom Bjørn Erik hjem fra trening, og han hadde veeeldig lyst til å begynne å planlegge sommerferien. Han ramset opp et ti-talls steder, og spurte:”Hva frister mest?” Først falt valget på New York, men jeg er fryktelig dårlig på å ikke få slappe av mellom slaga, og Bjørn Erik ble vettskremt av at jeg ville snuse på et avbrekk på The Hamptons. Han så budsjettet totalsprenge på kort tid, og klarte altså å få tankene mine over på Bali igjen. Der er jeg ikke vanskelig, for som dere vet, elsket jeg turen vår dit for for to år siden, se gjerne her.
Ja, hvorfor ikke allerede nå begynne å planlegge sommeren? Det er jo så himla kjekt, og jeg må si det frister å reise med ryggsekk igjen. Tror nok Bjørn Erik også kunne tenkt seg det, for da trigges ikke shopping-genet mitt. For som sagt så har vi en deal på at jeg bærer alt mitt selv, vel unntatt håndkle mitt for det er så stort og tungt, og jeg liker å holde meg til en sekk på maks 12-15 kg. Jaja, nok om det, det er godt vi har god tid til å komme til enighet om endelig mål, men jeg regner med at flybillettene blir prioritert og kjøpt inn i slutten av måneden.
Tilbake til hovedteksten på dagen innlegg, nemlig våre koselig sysler sist helg. Det er tre steder man kan ha hesten sin oppstallet på Leikvoll. Vår Sol har vi valgt å ha i skolestallen, altså med hestene som brukes i rideskolen mandag til torsdag, rett og slett fordi det er her alle barna er. I tillegg har vi “nystallen”, en stor lys flott en, og så er det en koselig litt mindre stall i samme låve som skolestallen, over oss i andre etasje. Har man derimot hest, så forplikter man å bidra til fellesskapet, og en av oppgavene er å ha ansvar for all foring en helg i ny og ned. Vi har hatt Sol et halvt år nå, og nå var det altså vår tur. Frokost før klokken ni om morningen, og kveldsmaten bør serveres etter klokken seks på kvelden en gang. Hestene får et tredje måltidet også, middag, men det ordnes av eier selv.
En skulle kanskje tro det er et ork å sette på vekkerklokka i helgen, for deretter å kjøre de 20 minuttene det tar å komme til Leikvoll, men neida. Vi lot Mille sove, og dro på morgendate alene. Det å slå på lyset i en sovende stall og bli møtt av knegg og godlyder fra hele gjengen, er altså helt ubeskrivelig magisk. Til og med han hunken min smelta totalt, og det trodde jeg satt langt inne å innrømme. Det å “please” så store majestetiske dyr, og få betalt med en slik varme, gjorde hele opplevelsen faktisk litt romantisk. I tillegg fikk vi jo skravla masse, fikk egentid så det holdt, og det har jammen meg ikke vært hverdagskost den siste tiden. Så denne oppgaven tar vi gjerne igjen
Det er godt de firbeinte ikke bryr seg om mote…
Bjørn Erik nyter roen og lyden av at alle tygger og er fornøyde…
Jeg måtte selvfølgelig bruke litt ekstra tid på hun her vakre…
Da var det altså svarte natta…igjen. Har et sterkt ønske om å få innleggene ut om morningen, men det ser ikke ut til å fungere for tiden. Får forsøke å jobbe meg fram til en slik løsning etterhvert.
Håper dere alle har hatt en finfin dag, og at dere gleder dere til den kommende helgen.
Ja, da har vi altså hatt vår kjære Sol i et halvt år, og det er på tide å følge planen videre, nemlig å skaffe oss litt hjelp til henne. Det ble bestemt før vi kjøpte henne at det ville ble en nødvendighet etterhvert, men først og fremst var det viktig å bruke god tid på å bli kjent med henne, se hennes behov, og ikke minst bruke tid på å få Mille til å forstå hele det store ansvaret.
Rutinene er nå på plass og Mille har forstått at det av og til er godt med en liten stallpause. Eller først synes hun vel egentlig at det beste hadde vært om jeg tok de dagene hun helst ville gjøre noe annet, men jeg har fått henne til å skjønne at vi mammaer også trenger en pust i bakken innimellom slaga. Jeg må ærlig innrømme at stallbesøkene er høydepunktene i livet mitt nå, de får meg virkelig til å kjenne på at jeg utretter noe at jeg lever, men det skal bli kjekt å gjøre andre ting også, eller kanskje ikke finne på noe i det hele tatt…
Vi er litt usikre på hvor mange dager i måneden vi trenger hjelp, men først og fremst har jeg peilet ut at en helg i måneden og hver tirsdag. Det er så absolutt diskuterbart, og det samme er prisen. Det viktigste er at personen vi velger er ansvarsbevisst og gjerne en ungdom eller voksen. Det ligger nemlig så mye potensiale i den fine “Sola” vår, og ønske om at det skal hentes frem at hun skal få utvikles videre er stor.
Sol er altså en 13 år gammel islandshest, og faktisk avlet opp her i fylket. Hun er noe av det snilleste på jord, lærevillig men til tider noe bestemt. Det er mye propell i henne, og det er derfor vi gjerne vil ha en støttespiller som helst kan litt om islandshester fra før av. Hun foretrekker tølt fremfor trav, noe vi elsker og trener mye på at hun skal beholde.
Sol står oppstallet på Randaberg, Leikvoll, i et miljø hvor det er høyt under taket. Vi har ridehall og utebane, samt mulighet til å gå på kurs. Selv har jeg ridd Sol mye på tur, og håper den nye forverten vil trene henne videre på det. Turmuligheten er mange, og selv elsker jeg å ta turen til Vistestranden eller Krossberg, les her, her og her. Verdens beste turkamerat!
Kunne du tenkt deg å bli vår nye støttespiller eller kjenner noen som kjenner noen som gjerne er aktuell? Skriv gjerne noen ord til meg på mail: ntho@lyse.net eller mobil 95995695.
Denne dagen her har jeg grua meg til lenge. Vi begynner nemlig å få en del eldre hester i stallen vår, og da sier det seg selv, at vi til slutt er nødt til å ta et tungt farvel med noen av dem etterhvert.
Dette er tøft både for store og små, og Mille har til nå vært skånet for å miste noen av sine gode firbeinte venner. Jeg må innrømme at jeg først var frista til å ikke være helt ærlig, å dra en hvit løgn om at hesten nå var blitt så gammel at hun var flyttet over til et beite hvor hun bare gikk og koste seg med mange andre gamle pensjonerte hester, men jeg er redd det hadde biti meg i ræ.., og gjort ting verre.
For vår alles kjære Zenta har så absolutt levd livet, mye lengre enn mange andre hester. Snart 30 år, og har helt til det siste vært sprek som ei fole. Dessverre ble hun syk og derfor også veldig tynn, og alderdommen har vel også vært med på å gjøre sitt.
Mille har ikke ridd denne nydelige hesten så mange ganger, for hun var nok litt for krevende for henne, men hun stod i boksen ved siden av forhesten vår Vilja før, og var dronninga i stallen. De to fine hvite hestene fikk alltid samme mengde gulrøtter og snop, for vi kunne jo ikke skape sjalusi mellom dem.
I morgen er det altså slutten, og jeg er så glad over at hun får ende sin siste dag i stallen, der hun er tryggest. Det var derimot fryktelig vondt for Mille å ta til seg den triste beskjeden i dag, men jeg tok ikke sjansen på å komme til tom boks i morgen, uten at hun hadde fått ta skikkelig farvel.
Det var hjerteskjærende å se de ta den siste klemmen. Midt i blant alle de andre triste jentene, begynte hun å stortute stakkar, og gjorde det ikke akkurat enklere for de som også var tilstede. Det er mye følelser i den fine jentungen vår, og det var godt for henne å få det ut. En hard realitet, en tøff lærdom og jeg er helt enig med Mille at det her er jammen meg ikke enkelt for noen. Vi kommer alle til å savne Zenta
Disse minnene er i fra april i fjor. Lite visste vi at dette var hennes siste sommer…
Det vonde vi kjenner i hjertet vårt nå kommer til å avta etterhvert, det har jeg lovet Mille. Det var uansett en utrøstelig 11-åring som sovnet i kveld, med kinn fulle av tårer, og mammahjertet mitt blør…
Her i huset herjer det fortsatt sykdom, men Mille har sovet i hele 12 timer nå, og det må jo være verdens beste medisin. I tillegg vil hun ha mat, makaroni med pølserbiter i, så jeg øyner faktisk en liten bedring, og det er jo bra. Det er nok dessverre ikke bare vår snuppeline som ikke er helt i slaget, for Pelle ble innkalt til barnehagen oppi gata her både i går og i dag. Det er visstnok spysjuke på gang, og da er det godt mellomstemannen kan trå til og være til hjelp.
Jeg kjenner det er godt å ha mann som jobber på land nå. Føler hele roen nå som jeg veit han kommer hjem hver bidige dag og kan hjelpe til. En skulle kanskje tro det er litt mye til tider å dra i stallen på sånne dager, men jeg kunne altså ikke tenkt meg et liv uten hest lenger. Etter å ha vært inne en hel dag inne, er det jammen meg godt å komme seg ut et par timer.
Det er som Mille så fint sa i går:”Det er godt du har noen gode skills, mamma. At du faktisk kan det derre med hest, så jeg kan ta meg en pause”. Ja, det er jeg helt enig i. Tenk at vi endelig kan leve ut dette eventyret i sammen. At vi har funnet verdens beste mor/datter hest, full av utfordringer men allikevel snill som dagen er lang.
Bjørn Erik var litt redd i begynnelsen at alle pengene til Mille ville være brukt opp på hest før hun var fylt 18 år, men nå som jeg også har mye glede av det, bidrar selvfølgelig jeg også og dekker mange av utgiftene. Nå har Mille også selv funnet ut at det kan være lurt å ha en avlaster innimellom, så fra nyttår av skal vi forsøke å finne en erfaren forvert. Vi har avventet dette litt, for det har vært viktig for Mille å føle at det er hennes hest. Nå vet hun det godt, og har på en måte akseptert det at det kan være godt å være flere om ansvaret.
Hviledag, men stell og kos er uansett viktig. Ny “pysj” er også på. Det er plutselig blitt mildere i været, og da må “klærne” justeres.
Vitaminer og mineraler med hvitløkssmak…
Da har jeg fått dusjet snuppeline, og forsøkt å gre ut alle flokene hennes. Nå skal hun som sagt få litt makaronisnacks, og så blir det å snurre film.
Håper dere alle får en fin dag, skrives snart igjen.
I dag er programmet så tett, at vi er nødt til å kjøre på fra morran av. Stavanger Turistforening og Barnas Turlag arrangerer nemlig atter en gang “Lykter bak Dalsnuten”, og det har blitt en magisk aften for oss store og små. Troll, vetter og forhåpentligvis nøkken er nok igjen å finne på den mørke spennende stien, og denne gangen skal vi forsøke å være der litt før det begynner, så det er igjen deilig hjemmelaga lapskaus til oss også når vi endelig kommer i mål. Er vi ekstra heldig så slipper vi kanskje regn også for en gangs skyld, det er lov å håpe.
Før vi ikler oss hodelykter og varme klær i ettermiddag, kommer nabojenta vår Kaja hit, og i sammen drar vi hele hurven til stallen. Der venter forhåpentligvis Camilla, Johanna, Benedikte og et knippe andre fininger også, og det er altså en fryd å se hvor godt de har funnet tonen. De har alle sammen hver sin hest å ta ansvar for denne helgen, så jeg regner med at de firbeinte kanskje hadde ønsket seg ørepropper seg i mellom. For på slike deilige dager, blir det endeløs kakling og masse glad latter. Fra hver sin boks og etterhvert ute på banene kommer nemlig all den herlige kommende generasjons flittige små piker, til å lage skikkelig liv og røre, så det er neimen ikke rart det her er alles favorittdag i uka.
Her hjemme nå, ser det forresten helt bomba ut. Alle kjøkkendørene er tatt av, og alt innholdet i skapene står spredd overalt. Det males, ryddes, kastes og gis bort over en lav sko, men jeg tror neppe vi blir ferdig til mandag. Det skjer så mye kjekt denne helgen, og noen (vil ikke nevne navn) har også lovet seg bort for å hjelpe andre også. Det er bare å smøre seg med tålmodighet, noe jeg dessverre ikke alltid har så mye av. Har litt høye skuldre akkurat nå, så det er bare å komme seg ut av dørene og få gjort noe positivt.
Nå er en deilig åtte timers dag i stallen over, og jeg har sendt en lykkelig Mille på overnattingsbesøk og bursdagsfeiring til bestevenninnen Kaja som bor her i gata vår. Pute og dyne er pakket med, og også rideklærne som må på tidlig i morgen også. For ikke bare er jentene venninner, de har også funnet hverandre i samme stall, og jeg som mor kunne ikke vært mer fornøyd.
Jeg trodde den ultimate lykken var å skaffe Mille egen hest, men når bestis også plutselig velger å få seg forhest to bokser unna, ja da sakker vi rein glede, dere. Selv om dagene for begge familiene er nokså travle, så vet jeg at jentene nå uansett kommer til å få mye tid i sammen, og det skal bli en fryd fremover.
I dag dro vi avgårde klokken halv ti, for begge skulle ha privattimer og ri bommer og hinder (første gang for Mille og Sol i sammen). Når jentene derimot ikke ville være med oss mammaene hjem fire timer etterpå, valgte jeg å dra ut på en messe og slå i hjel litt tid sammen med en venninne, så jentene kunne boltre seg litt i sammen på egenhånd. Da jeg kom tilbake i fem-tiden, og trodde de var klare, hadde de pinamegdø salet opp hestene og var i full gang igjen. De bare lo av meg når jeg spurte om de ikke snart var leie og hadde lyst å komme seg hjem til middag og lørdagskos. Snakk om å leve ut drømmene sine, finingene
Mille er som sagt på overnatting, så nå ser jeg henne ikke igjen før hun skal ha ny treningstime i morgen. Snille Pelle har disket opp Pepperoni Grandis til meg, og jeg skal prøve å få i meg en Troika og se en episode til av Narcos før jeg segner om. Den friske lufta tar på en gammal skrott, det er sikkert og visst.
I dag har jeg vært så heldig å få oppleve det jeg synes er aller best med hest, nemlig det å få ri i skogen. Snille Ragnhild og Pernille dro med seg meg gamlemor, på spennende eventyr til Krossberg, en stor treningsbane midt inni huttaheita. Really my cup of tea!
Banen er egentlig lagd for travere som trener med vogn, men det er visst få som bruker den, så da er det fritt frem for alle oss andre. Jeg så Sol formelig oste av stolthet der hun fikk utfolde seg i rå tølt og galopp, og det gjorde sannelig hu som satt oppå også. For en fart det er på den dama der. Nesten litt skummelt til tider, men fyttikatta så moro!
Stall Westerheim, Leikvoll, har for lengst fått en stor plass i hjertet mitt, men nå som jeg har fått oppleve denne perlen av en “lekeplass” like i nærheten også, veit jeg at vi kommer til å bli “forever”. Turen til og fra var slettes ikke så verst den heller, selv om det er litt av en utfordring for skrotten å komme seg opp og ned på hesten hver gang den skiter og det må sparkes inn til kanten. Godt ungpikene tar en for gamla og hjelper en “stakkars”…
Klar for tur! Sol storkoser seg alltid i selskap med store staute karer…
Hu hei hvor det går!
Drikkepause…
I morgen kommer Mille hjem igjen, og det skal bli deilig å hvile den støle rompa mi fra hesteryggen noen dager. Det har blitt mye nå som hun har vært på ferie, men det har nå gått bra, synes jeg. Når Bjørn Erik allikevel dro på jobb, og tre av de beste venninnene mine dro på ferie, har det vært kjekt å henge i stallen, sysle med ting man elsker. Med andre ord, det har vært en finfin høstferie.
Gårsdagen tur med Sol, var helt magisk. Jeg har lenge vært usikker på hvor trafikksikker hun er, om hun rett og slett takler å gå på tur uten å sprelle, men i går beviste hun en gang for alle at hun er en helt suveren turhest. Jeg må uansett få nevne at hun er ganske så sprek og slapper lite av og nyter omgivelsene sånn som jeg, men at vi to fra nå av kan begynne å utforske område rund stallen, er helt sikkert og visst.
Igjen er jeg sjeleglad for at Mille har lik hestesmak som meg. For jeg hadde aldri tørt å ri andre typer hester på tur, enn de små robuste islandshestene. Jeg er ikke komfortabel med å sitte for høyt oppe, og hadde derfor ikke kunnet steppet inn de dagene Mille ikke kan. Når sant skal sies så hadde ikke kroppen min klart å komme seg opp og ned på en stor hest aleine heller, jeg måtte hatt hjelp, så det her passer meg perfekt.
For på en slik lang tur, trenger alle en pause underveis. Både to- tre og firbeinte hadde godt av å strekke på beina og bare nyte målet vi kom til. Jeg var først litt usikker om jeg turde å ri aleine helt til Vistestranda, men det gikk faktisk veldig bra. Det eneste Sol reagerte på er undergangene og andre hester som kommer løpende mot henne fra beitene vi går langs, og det er “piece of cake”. Jeg valgte å heller gå over selve veien de to gangene vi møtte på underganger og jeg klarer å holde henne sånn passe rolig når hun satte inn den ekstra “motoren” når andre hester ville hilse på henne. Vi var et godt team.
Solnedgangen på Vistestranda var helt nydelig. Jeg valgte å leie Sol ned til vannet den siste biten, for jeg kjenner ikke historien hennes, om hun liker vann i det hele tatt. Det var nok klokt, for hun vrinsket og fnøys som en okse, og ble ganske så vilter. Roet seg etterhvert, og var ganske så nyskjerrig på hva dette blanke var, men jeg ville ikke presse henne uti. Lot henne bare stå der å bli vant til bølgeskvulpet, et magisk øyeblikk…
Godt å ha liten hest når det her skjer, så man lett kan komme seg opp og ned. Man lar nemlig ikke skiten ligge, en er nødt til å hoppe av hesten å skyve det ut til siden…
Matpause… Skeptisk…
Pippi-luska er også en fryd å ha med seg på tur. Hun ligger stolt i veska og skuer utover på alt som skjer, og går bananas når hun endelig får komme ned og løpe…
Nå skal jeg snart hente Mille hos Hege, og så bærer det avgårde til stallen igjen. Deretter skal vi hjem å pakke, for i morgen reiser snuppa til Oslo. Dere kan tro hun gleder seg til late dager i armkroken til mommo.
Nå er vi på vei til HABU, Barne- og ungdomshabilitering poliklinikk. Hvert år besøker Mille denne plassen, for det er her er de gode på tverrfaglig habilitering og veiledning for barn med funksjonshemning. Mille synes ikke alltid det er like kjekt å ha 5-7 personer rundt seg som nøye undersøker henne, men hvis hun er i riktig humør kan det hende hun liker all oppmerksomheten. Jeg regner med at det vil gå bra i dag, for rett etterpå skal vi få besøk av Jofrid i stallen.
Jofrid er instruktør og ekspert på islandshester.Hun er eier av Baklia Islandshester og det var hun som trente opp vår Sol like før vi kjøpte henne. I dag kommer hun altså i stallen vår, og både Mille, Helle (vår ukentlige trener) og jeg skal ha hver vår individuelle time. Vi har nemlig aldri helt fått teken på hvordan vi går fra tølt til trav og omvendt, men jeg regner med at Jofrid har svaret. Det blir med andre ord en travel dag det her, men herregud som vi gleder oss.
Mille går virkelig inn i oppgaven sin for at alt skal være på stell i stallen. Børstene er tatt med hjem, og de har alle fått en omgang i vaskemaskinen. Av erfaring har jeg skaffet oss spesielle vaskeposer, så vi unngår får mye hår i vaskemaskinen. Jeg har vel hørt at man ikke skal gjøre det med de fine trebørstene, men jeg tok sjansen. Ble skinnende reint, og etter at Mille fikk ryddet alt på plass igjen (mora var ikke nøye nok), var hun ganske så fornøyd med arbeidskassene sine igjen.
Vi merker alt utstyret, for alle jentene shopper tingene sine fra samme butikken og har likt… Knallkjekke vaskeposer.
Mora har lagt alt feil, så her gjøres alt på nytt igjen.
