Nå er det to måneder siden Mille opererte ut neglene sine på storetærne (les gjerne her og her), og slik ser altså resultatet ut i dag. Med tanke på hvor ille det var å gå rundt med den konstante betennelsen, ser vi lyst på det. Mille prøver å overbevise meg om at det ikke er en lurifaks av en bitteliten negl som fortsatt vil opp, hun mener det fortsatt henger igjen litt skorpe etter operasjonen, og akkurat nå velger jeg å tro på henne. For hvis ikke, er hun dessverre nødt til å gå gjennom hele sulamitten igjen.
Uansett, så ser vi alle virkelig frem til ferien denne gangen. For første gang kan vi la sårsalver og bandasjer bli igjen hjemme. Noe vifting med tærne i sandaler blir det neppe, for vi har litt utfordringer på gode sko for tiden, men trasking barbeint på deilige strender blir det garantert. Bare 13 dager igjen, så er vi der…
Nå sitter jeg og Bjørn Erik her og teller ned til Mille-mor skal legge seg. Vi har glede oss til sesongstart av Games of Thrones en evighet nå, og endelig er den her. Er dere også store fan?
Det var neimen ikke et enkelt valg denne gangen, men til slutt falt valget på Canon igjen (til dere som lurer, dette er ikke sponset). De to siste lommevennlige kameraene har vært et Sony RX100 II, men siden jeg av en eller annen merkelig grunn alltid er uheldig og ødelegger dem, trengte jeg å tenke i nye baner. Grunnen til at jeg for to år siden valgte Sony i steden for Canon, var at jeg synes det ga skarpere bilder og i tillegg synes jeg lyseffekten var hakket bedre. Nå er jeg altså tilbake til å bruke Canon.
Etter å ha lest meg opp på de nyeste kameraene, satser jeg denne gangen på Canon PowerShot G7X Mark II. Det virker lyssterkt og bildeskarpt, og jeg må si jeg digger at man også har muligheten til å vri skjermen i selfie-modus. Jeg har blitt godt vant til det i fra det forrige, og må si det er et stort +. I tillegg kan jeg overføre bildene mine til Macén via en wifi knapp, noe jeg synes er utrolig besparende for kameraet. Dette blir spennende.
Vi tok et par tester i går kveld bak i hagen, og jeg ser vi er nødt til å putte nesa ned i noen manualer før vi er helt i mål. Regner med at det finnes en funksjon på å få både oss bak og den foran i mer lik fokus. Kvaliteten på bildet nederst er jeg derimot ganske fornøyd med, særlig med tanke på at det er forstørret opp dobbelt og er lagret i 5016 x 3344 px.
Nå gleder jeg meg plutselig mye mer til ferien. Nytt kamera er himmelsk. Mangler bare et undervannsdeksel til det, men med tanke på at selve kameraet koster hele 6.500,- kan jeg nok se langt etter det på denne siden av jul. Ikke særlig lurt å kjøpe all verdens ekstrautstyr heller, for de siste fire åra har det gått et til to kameraer i året.
Har noen av dere erfaring med dette? Tar gledelig i mot tips.
Det er helt herlig å ha han far hjemme igjen, selv om han for lengst er ute av dørene her og fikser ting og tang. Det hoper seg opp med “things to do” når han er borte hele uken, så både Pelle og Mille har gitt han ærender. Jeg tror faktisk ikke det er jeg som maser mest denne gangen, men bare det at han kjørte Mille til stallen hjelper masse.
Håper dere alle har det bra og at livet smiler. God helg, smaks Nina
Vår snart 17-år gamle huskatt ser sine siste dager denne helgen. På tirsdag er eventyret over for den fine trofaste jenta vår, og det smerter oss alle.
Lala har ikke hatt det særlig bra de siste månedene. Vi klarer rett og slett ikke å få henne frisk og sprek mer, etter flere gangers tapping av et blodøre. Det har kapslet seg til det man kaller et “blomkåløre”, slik boksere får etter utallige slag, og i følge mennesker som går med dette, er det ikke særlig godt. I tillegg har hun fått midd i samme øre, og siden det nå er helt lukka kommer vi ikke til. Tre runder har hun pint seg gjennom sterke kurer, men nei, vi blir ikke kvitt skiten. Med tanke på at hun på sine gamle dager har fått ligge i sofaen og pleddene våre, veit jeg ikke mine arme råd. Selv om kattemidd ikke kan leve på oss mennesker, kan det gi oss kløe og eksem til de til slutt dør uten næring, og bare tanken på å ha de krypa på meg, får meg til å grøsse. I tillegg har vi Pippi å tenke på, for hun kan så klart også bli smittet.
Så etter mye frem og tilbake har altså mor i huset tatt det vanskelige valget. Alle i husstanden har fått beskjed, og mens de eldste foreslår å skaffe oss et ny kjæledegge, går Mille og jeg her og snufser. For Lala har gitt oss noen helt fantastisk år. Hele fire kattekull har vi hatt gleden av å oppleve, og enklere og snillere katt å ha i hus skal man leite lenge etter. Hun har foretrukket å jakte på mus hele natta, og vært inne og sovet om dagen. Hun har aldri ødelagt noe, eller vært ugrei med de andre dyrene vi har hatt, kun forlangt litt mat i skåla si hver dag. Det er en mager trøst at vi har denne helgen igjen med henne, men vi får gjøre så godt vi kan å ta et skikkelig farvel…
Responsen jeg fikk på innlegget i går, løftet meg flere hakk, og jeg har ikke ord for hvor mye det betyr for meg. Når jeg føler meg svak, synes dere jeg er tøff, når jeg føler meg ubetydelig, synes dere jeg er viktig, og jammen nevner noen at jeg er ei “stå på dame” også, hvorpå jeg synes jeg feiger ut gang på gang. Takk ❤
Jeg elsker å være med yngstemannen vår Mille (11) på utallige ting, men i går var hun nødt til å bli med meg på “min greie”. Bandet “Ingenting” skulle til pers i Vågen her i Stavanger, og finere eventyr må man leite lenge etter. Bjørn Erik og jeg forsøker å få med oss så mange konserter vi kan av dem, og når sjansen nå bød seg å vise dem frem til Mille på denne herlige måten, var jeg ikke sein med å planlegge kvelden.
For selvsagt må man synge med, og da må man jo øve godt på forhånd. I tre dager har Mille trent på publikumsfavoritten “Liden”, og jammen satt den ikke som et skudd. Hun er mye flinkere til meg å lære seg tekster, og når man i tillegg kan synge om “naken kvinnekropp” og slikt, blir det jo så moro. Det var virkelig verdt å få med seg denne kvelden, og det var lurt å komme tidlig, å få karra til seg en plass ved scenen. For vi var langt fra aleine med å mønstre opp i sentrum. Vågen var stappfull til randen av festglade folk, og jammen var værgudene med oss for en gangs skyld også. Perfekt!
Tidligere i uka sendte jeg vokalisten Kjell og kona Tine er videohilsen hvor Mille øvde på “Liden” i bilen på vei til stallen. For det min plikt å lære opp neste generasjon hva skikkelig musikk er. Dette ble en god historie for Rogalands Avis i dag. Journalisten snappet nemlig opp at Mille og jeg håndhilste på Kjell under første sang, og han ble derfor veldig nyskjerrig på hvorfor vi gjorde det. Denne familien slutter visstnok aldri å dukke opp i media i ny og ne…
Foto: Arne Birkemo, lånt av Rogalands Avis
Etter å ha begynt å lære Mille-mor en del Jokke sanger, står altså slagerne til Ingenting for tur. Det er nok ikke alle hun bør ta innover seg i en alder av 11-år (herregud der hørtes jeg prippen og gammaldags ut), men “Liden” synes hun var “morsom”…
“Eg sidde her på sengekanten å tar meg ein røyg Tenke på korfor i helvede du trodde eg løyg Eg pakke sammen tingå eg går ud å stirre opp Der ser eg ei sky så ligne på en kvinnekropp
Ref: Eg sidde her å tenke på alt det me gjorde før Nå e eg heilt aleina eg mygla vekk å dør Åhh, for en situasjon, legg igjen ein patron for nå føle eg meg liden Og det så skjedde så fort, det sko eg ikkje ha gjort for nå symme eg i driden
Åhh, Gud så eg trege på at eg, ikkje konne la ver Men det e’kje så lett når hu ligge der uden kler Med ei pinte sjel og i bagrus såg eg deg gå Men eg forstår deg så godt at du ikkje lenger vil forstå….
Ref. Ref.”
Håper dere alle har hatt en en god dag, og tusen takk igjen for oppbakkingen i går. I løøøøve you all ❤
Hver bidige uke kommer vi alle borti små hendelser eller situasjoner, som man må ta grep og ordne opp i. Tidligere, gikk det sjelden en kule varmt når slikt oppstod. Jeg kalte det utfordringer og ikke problemer, og løste det på strak arm. Slik fungerer det dessverre ikke i dag.
Jeg har på en måte mista litt trua på meg selv, og ikke minst mista mye av pågangsmotet mitt. Når den dårlige helsa tok tak, og jeg ikke lengre hadde de faste rutinene rundt meg på jobb, skjedde det noe. Før var jeg problemløseren, hun som hverken grudde seg til krevende kunder eller rundene i helsevesenet med det som skjedde med datteren vår. Nå har jeg altså mista grepet, er skikkelig ute av trening, og den usikkerhet som har oppstått, tar til tider veldig mye plass i hverdagen min.
Bjørn Erik har alltid vært min store støttespiller, og gjør veldig mye i sammen med meg eller for meg. Nå som han derimot reiser mye, er jeg helt nødt til å ta det selv og det skulle jo bare mangle. Derfor har de siste dagene vært litt tunge, for jeg har ikke dreisen på det her lenger, det tar mye energi.
Den største utfordringen min nå, er å få tak i hormonene til Mille. Hun har nå gått tre dager uten, rett og slett fordi leverandøren til apoteket har gått tomme for råvarene de trenger. Nå som Mille er den eneste i Rogaland og en av veldig få generelt i hele Norge som trenger disse, står det hele litt i stå. Jeg tror heller ikke hun som tok i mot bekymringen min rundt dette i forrige uke, helt forstod hvor viktig dette er for Mille. Etter gårsdagens møte, ble det gudskjelov fortgang i prosessen, men jeg skammer meg på hvordan det ble løst. Tidligere hadde en slik sak rusta meg opp til kamp og jeg hadde hivd meg rundt og funnet alternative løsninger. I går endte jeg altså opp med å begynne å grine, ja på apoteket blant folk, fordi jeg følte meg så fortvila og rådvill. Jeg ble plutselig så redd for å ikke klare å fikse det her for Mille, med tanke på hvor mye vi i forkant har kjempet for dette, så lufta gikk rett og slett ut av meg.
Hva er det som skjer? Hvor har det blitt av gnisten i meg til å håndtere slikt? Ikke veit jeg, men jeg kjenner at alle små humper på vår sti, blir så mye større for tiden. Jeg har mista mye av selvsikkerheten min, og det gjør vondt. De trygge rammene ved det å ha en god helse og ikke minst godfølelsen rundt det å bidra i samfunnet i form av en jobb, er borte, og jammen forsvant ikke mye annet viktig også…
Tenk, da var det den dagen igjen. Dagen da du fyller år, hvor tankene til mammaen din stadig vandrer. Jeg tenker tilbake på alle de årene du har berika livene våre, og jeg er så utrolig nyskjerrig på eventyret ditt videre. Du er gla´laksen, som tar en dag av gangen. Du virker bekymringsløs, og er nok det minst kravstore menneske jeg kjenner. Vel, helt til det kommer til damer, der satser du høyt, og har nok vunnet førstepremien ved å ha kapra verdens fineste Kristin.
Igjen er du langt, langt vekke fra meg på selve dagen din, men det bekymrer jeg meg ikke over. For jeg kjenner godt hun der bautasteinen din nå, og regner med at hun disker opp for deg til du skjems. Du skal i alle fall vite at jeg tenker ekstra mye på deg i dag, og er yrende stolt over at du er min sønn. Min vakre og gode prins, Dennis, gratulerer så mye med dagen ❤
Det største problemet mitt med å jobbe på Mac, er at jeg konstant går tom for minne. Mac med max minne er knalldyrt, og prisen kan så absolutt ikke forsvares i forhold til en vanlig PC, så til daglig har jeg kun 128GB å leke meg med. Det holder selvsagt ikke i lengden med tanke på at jeg tar i overkant mye bilder, så jeg må derfor hele tiden rydde. Så i tillegg til at bildene mine automatisk blir sikkerthetskopiert på Goggle Photos, tar jeg en ekstra kopi mot en ekstern harddisk. Jeg er livredd for å miste alle disse minnene, og tar dette dønn seriøst.
I forbindelse med dette arbeidet, fant jeg plutselig en mappe med med bilder jeg ikke visste jeg hadde. Fra Hellas i fjor, når vi blant annet øyhoppet til Naxos og bodde på koselige Iliada Villas. Stedet ligger et lite stykke fra selve sentrum, men det spilte liten rolle siden vi alltid var på farta med moped og firhjuling. Sjarmerende liten plass, med en behjelpelig vert, som alltid stod på hodet for at vi alle skulle ha det bra. Vi pleier som regel å oppholde så lite som mulig i leilighetene vi bor i, er alltid ute på noe, men denne gangen var vi nødt til å tilbringe litt tid i hus for at Mille skulle få gjort litt skolearbeid. Vi hadde nemlig sein ferie i fjor, så hun måtte søkes fri fra skolen, og det fikk vi med avtale om at Mille leste masse og gjorde noen få oppgaver innimellom alle eventyrene.
Gode minner strømmer på fra fjorårets øyhopping rundt om i herlige Hellas. Høyt oppe på ønskelista, står en ny reise til samme land, men da med rundt på nye øyer vi ikke har besøkt før. Det er nemlig sprøtt hvor forskjellige de alle er. Maten er selvsagt den samme, men strendene, faunaen og ikke minst prisene varier faktisk ganske mye. Vi har gang på gang tidligere alltid kommet tilbake til nydelige Egina, men etter fjorårets ferie har jeg fått skikkelig sansen for å alltid prøve noe nytt. Til nå er nok Paros plassen jeg liker best, har nemlig falt pladask for et par av strendene der, men jeg er overbevist om at det finnes andre like fine perler der ute.
Jeg har faktisk fire forskjellige vennegjenger som er i Hellas nå, og på et tidspunkt er de alle på Naxos samtidig. Det blir spennende å se om de kanskje støter på hverandre…
Our casa…
Leksetid…
Bildene under har jeg nok allerede postet i et tidligere innlegg. Jeg har hele 52 innlegg om Hellas, og jeg kjenner reisefeberen stige merkbart ved å lese dem igjen, se gjerne her.
Ikke alltid like populært å ta bilder av gjengen min…
I dag våknet vi opp til en nitrist regnværsdag, hvor ønsket om å dra dyna over hodet igjen var mye større enn å motivere en 11-åring til å rekke tannlegen for å borre. Mille er jo i overkant redd for dette, men med tanke på all den tilbakelagte jobbinga vi har gjort for at hun skal få en god opplevelse der, trosset vi været og dro stressende avgårde.
I dag skulle altså Mille ordne et hull, og det er faktisk ikke så enkelt. For når jentungen din er livredd alt av lyder, er det ikke bare bare å komme seg opp i den skremmende stolen. Den nye tannlegen ble derimot fort informert om tilstanden hennes, og da satte hun ned tempoet betraktelig. For Mille er nødt til å vite hva som skjer til punkt og prikke. Hun må bearbeide hver minste lille ting om det som skal skje, for hun må ha kontroll. Det fikk hun, og selv om det tok dobbel så lang tid, kom hun seg i gjennom det…smilende. Hun var til og med så høflig at hun gikk bort til gutten som var nestemann, og beklaget seg over at hun var så redd så han dessverre kom mye seinere inn til sin time.
Egentlig var planen å dra på sykkeltur etterpå, og ha piknik i det grønne, men i dag var alt for vått og grått. Derfor kjøpte vi heller med oss noen rundstykker og dro på frokost/lunsj besøk til venninnen min Simone. Simone bor fem minutter fra Stavanger sentrum hun også, bare i helt motsatt retning av oss. Det er derimot ingenting der hjemme, som vitner om at de er så nærme byen. Huset ligger i verdens fine lille oase, det spirer og gror “all over”, og stedet har nesten en helbredene effekt på meg. Her i sammen med gode venner finner jeg alltid roen. Over flere kopper te og gode samtaler, glemmer man at livet til tider lugger litt. Vi ler mye, og snakker hverandre opp og fram. Skjemt bort blir man også. Koselige gaver fra siste ukes ferie treffer meg midt i hjertet, og jammen får jeg ikke barndomsfavoritten min med meg hjem også. For hvem husker vel ikke nyskrelt rabarbra i en kopp med sukker?
Til meg?
Flamingo sovemaske og snopeskål…lykke ❤
Mille er hos Hege denne helgen og Bjørn Erik overrasket akkurat nå og kom hjem allikevel. Det var lenge tett tåke som gjorde det umulig for helikopteret å lette, men det løsnet altså til slutt. Så da kan vi ta helg vi også.
I går var vi jentene altså på bytur, noe jeg alltid ser frem til. Mille derimot, er dessverre ikke like begeistra. Jeg tok altså helt feil, når jeg ble berika med ei jente etter å ha fått to gutter. Jeg tenkte at hun gjerne ville like å dra på shopping og café mer en storebrødrene sine, men nei, slik ble det ikke. Når jeg derimot lokker med is, valgfri vel og merke, får jeg henne til nød med, og da dere, må jeg benytte meg av sjansen og få kjøpt det hun trenger der og da.
Hun lurte meg selvsagt trill rundt. Det eneste som stod på ønskelista hennes foruten isen så klart, var en Fjellreven sekk. Det har visst vært populært en god stund nå (har selv veske), og i følge Mille, er hun den eneste i klassen uten. Yeah right! Jeg kjøpte selvsagt ikke den strofa der, men hadde faktisk allerede tenkt tanken selv at hun gjerne hadde trengte en liten sekk, nå som vi snart drar på “backpakcing” igjen. Hun pakker selvsagt i en større Bergans sekk til turen, men det er greit å ha med en litt mindre også, når vi skal på alle disse utfluktene Bjørn Erik er i ferd med å planlegge.
Jaja, så ble det lilla sekk på jentungen, men så ville hun hjem. Ehhh, hva med den isen da, og prøving av bukse som var det viktigste på agendaen? Jeg måtte ta frem “oppgitt-stemmen”, for ikke pokker om vi skulle vende nesa vår hjemover etter kun 10 minutter. Bukse ble det, og is også så klart, og jammen fikk vi ikke med oss et stort hestebilde også. Mille var enig om at en bytur i ny og ne ikke var så galt allikevel, men vi trengte ikke å dra så alt for ofte…
Kameraet mitt er fortsatt på reparasjon, og for å slippe å drasse rundt på det tunge speilreflekskameraet, tar jeg bilder med mobilen. Ikke helt optimalt, men det får duge.
Ja, da satt jeg her da og venta på at snuppeline skal våkne. Bjørn Erik dro offshore grytidlig i dag, og Pelle var rett i hæla på han. Skyfri himmel og sol lokket meg ned til Pippi-luska og morgen tur, og det var jammen meg ikke feil.
Det sitrer i hele meg nå etter å dra på ferie, men jeg må nok være tålmodig i hele fire uker til. Vel, jeg skal ikke klage på det altså, for jeg er jammen meg heldig som i det hele tatt får ha slikt et eventyr å se frem til. I mellomtiden får jeg forsøke å være så god aktivitetsleder som mulig. Vel, nå kan jo vi dra i stallen og ri hver bidige dag, men jeg håper nå på å få med Mille-mor på litt andre ting også.
I går dere, spiste vi derimot fisk. Ehhh, er det så spesielt da? Ja, det er faktisk det i vårt hus. Ikke fordi vi ikke foretrekker det, men fordi vi rett og slette elsker andre retter så mye mer. Vel, nå lyver jeg. Alle de andre i husholdningen elsker fisk, mens undertegnende snor seg unna så ofte hun kan. Veldig dumt, med tanke på at jeg var på nære nippen til å måtte gå på diett via legen min nå nylig. Jeg har lenge slitt med kolesterolet, det har visstnok alltid vært høyt, men nå sa legen min at nok var nok. Jeg fikk seks uker på selv å rette på det, før jeg eventuelt måtte begynne aggressivt på medisiner eller altså begynne på kontrollert diett. Begge deler var selvsagt helt uaktuelt. Særlig tanken på å begynne på fler medisiner. For bivirkningene av slike piller er ofte vonde ledd og muskler, og det trenger jeg så absolutt ikke mer av.
Så da forsøker vi…igjen, en noe mer sunnere livsstil. Fryktelig vanskelig spør du meg, men jeg slår altså til og overrasker innimellom. For å ikke gå i fella og bli lei, jukser jeg bittelitt, som i går, når jeg brukte fiskepudding i fiskegratengen. Noen skriker nok høylydt, men det får nå heller være. Denne varianten går ned på høykant, ikke minst hos ungene. Det blir ingen musespising på leiting etter bein, nei tvert om, dette kunne Mille spist til både frokost, middag og kvelds. Jeg setter foten ned ved at hun får ta det med seg som matpakke i stallen, men innen rimelighetens grenser, får hun spise omtrent så mye hun vil.
Det er strengt tatt forbudt å si at man ikke liker noe i det huset her. Det er lov å si at man foretrekker “ditt” framfor “datt”, men utover det er jeg faktisk helt uinteressert i å vite hva folk “ikke liker”. Fortell meg heller hva du liker, vær positiv, så kan jeg love deg at samtalene blir så mye morsommere og lettere.
Så enkelt kan det altså være:
5 stk. poteter
3 stk. gulrøtter
1/2 boks makaroni
1,5 l hvit saus
800 g fiskepudding
revet ost
Gratineres på 200 grader i ovnene i ca 12 minutter, så enkelt at til og med Nina-mor klarer det!
Jøss, da hørte jeg det gikk i døra på badet oppe, så da er vi “alle mann på dekk”. Jeg har lovet Mille en bytur denne uken, og jeg tror jammen meg jeg skal lokke henne med meg ut på det i dag.
Fortsatt god sommer, fine dere! Skrives igjen i morgen, Nina ❤
