I fjor ble det totalforbud i Frankrike å bruke plastposer tykkere enn 0,05 millimeter, og når jeg leste denne fantastiske nyheten gikk jeg selv til innkjøp av flere handlenett. Det har ikke vært enkelt å alltid huske å ta de med seg inn fra bilen hver gang, selv om de som regel ligger i passasjersete og omtrent er umulig å ikke få øye på, men jeg har blitt flinkere.
Jeg hadde først tenkt å legge ut bilder av skadene disse ikke nedbrytbare plastposene (tar flere hundre år) våre gjør, men jeg holdt på å spy når jeg googlet “plastposer dyr”. Alle vet hvilken skade de gjør på miljøet vårt, alle har sett de grusomme bildene av hvalen som ble avlivet for ikke så lenge siden eller andre hendelser hvor stakkarslige dyr har blitt reddet eller tatt av dage. Det er vår skyld, og derfor vårt ansvar.
Jeg husker bestemor hadde handlenett, og da snakker vi om nett med hull i. I tillegg husker jeg hun brukte den samme posen om og om igjen. Det var også normalt å se folk gå rundt med kurver av strå, og jeg skulle så ønske vi kunne se mer av det i dag også.
I Frankrike har de altså tatt steget fullt ut. Plastposene de fortsatt selger er nedbrytbare og begynner å råtne ved 26 grader, og er altså mye tynnere enn de vi har her hjemme. De tilbyr også nedbrytbare papirposer, laget av mais eller poteter, og jeg synes altså det er så genialt. For i dag selges det over 100 milliarder poser bare i EU-landene, og jeg blir så kvalm bare av å tenke på det. For det er jo så enkelt å ta i bruk disse handlenettene man blir tilbudt overalt til en billig penge, ikke sant?
Jøss, det var jammen meg godt å få lufta, og nå som jeg har gjort det offentlig her, så må jeg jo skjerpe meg. Tror neppe noen kommer til å se meg gående rundt med poser mer, i så fall så får dere lov å komme bort til meg å “ta” meg.
Jeg er helt nødt til å vise dere hva flinke mamma har laget til oss. Både Mille, Pippi og jeg har fått rålekre mariusgensere, hvor det tradisjonelle krysset er byttet ut med søte påskekyllinger. Er de ikke flotte?
Jeg er som sagt helt grønn når det kommer til det å strikke, men allikevel elsker jeg å følge med på alt av strikkesider på nettet. Det finnes altså så mange kreative mennesker der ute, og så utrolig mye fint å velge i mellom.
Mamma har laget mye til oss før i fra mariusboka si, men når jeg så denne morsomme varianten med påskekyllingene, var jeg ikke sein med å legge inn ønkseprosjekter. Så når jula nærmet seg, var gensere, hundegenser, lue og pannebånd i boks. Elsk ❤
Nå har jeg faktisk gått litt tom for idéer, men ser kanskje at Mille trenger noe mer å boltre seg i når hun er i stallen. Apropos stallen, vi er snart på vei til våre kjære Sol.
Denne dagen startet med et brak, med avtaleboka slått opp igjen og meg klistra til telefonen. MR time er i boks, Smerteklinikken er kontaktet, linser er bestilt, tannreguleringstime på gang, Solaklinikken snart på plass og etterhvert regner jeg å ha Ortopediteknikken også under kontroll. Det som derimot har vært noe av det viktigste, er å få tak i medisiner til den kjære katten vår Lala.
Den 15-16 år gamle katten vår, uff flaut å ikke huske eksakt hvor gammel hun er, er ikke helt i slaget for tiden, og det er helt uaktuelt å ta henne med til dyrlegen. Vel, hvis det kreves at vi gjør det, må vi selvfølgelig det, men det siste møte hennes der, ble reine marerittet. Jeg veit rett og slett ikke om hun tåler slik påkjenning akkurat nå, og kvier meg derfor veldig til å ta den avgjørelsen. Er nemlig så redd for at vi kommer hjem igjen uten katt.
Takket være Google.no, vet vi hva som feiler henne. Hun har “Blodøre”, en infeksjon som fyller øret hennes med veske, og vi ser jo at hun ikke har det greit. Hun kommer og “kjefter” på oss, hun ber på en måte om hjelp, og vi forsøker så godt vi kan. Bjørn Erik eller Dennis holder henne, mens jeg får hull på “ballongen”, slik at jeg får tømt øret. Hun sier ingen verdens ting, lar oss holde på, og det er nesten så jeg tror hun forstår at vi er der for henne.
Det er normalt at katter får blodøre. Det forårsakes av et sprengt blodkar i øret, være seg etter en slåsskamp eller at de går og rister for mye på hodet. Jeg mistenker at hun har fått midd, og at hun har ristet seg til denne tilstanden. Det har helt sikkert plaget henne en god stund, uten at vi har lagt merke til det. Midd er ganske så smittsomt, men jeg ser at hunden vår Pippi gudskjelov har sluppet unna.
Takket være forståelsesfull veterinær, ligger det nå resept og ørerens klar for henting på apoteket, uten at vi trenger å påføre henne stresset med å frakte henne avgårde i bur. Antagelig vil dette hjelpe henne, så hun kommer seg på beina igjen. Jeg aner ikke hvor gamle katter blir, men jeg kjenner så absolutt på at vi ikke er klare for å miste henne ennå. Vel, det er man jo aldri…
Lala har ennå ikke kommet inn etter natten, og siden det er helt unormalt, kjenner jeg engstelsen bre seg. Jeg trøster meg med at det er nydelig vær ute, noe hun elsker, men hun trenger ikke å skremme meg så mye lenger nå, kjenner jeg.
Vi har lagt noen fine dager bak oss, og det var faktisk ganske så koselig og ikke minst kjærkomment å ta det litt med ro denne gangen. Tror flokken min trengte en pause i hverdagen, og det har vært herlig å ha så god tid til hverandre.
Vi har selvfølgelig vært i stallen hver dag. Det har vært vår første påske med egen hest, og aldri før har jeg opplevd å være på Leikvoll med så lite folk. Til tider var vi der nestene ene og alene, men det har fungert bra det også.
Vi har nok opplevd alle årstidene på en gang denne påsken, så til og med vi byasfolka har måttet ta frem ulltøyet. Det har vært bitende kaldt til tider, men helomvendingen kom også, så vi fikk startet både grill- og badesesongen.
Best av alt har vært timene med en avslappa familie. Det er som om de alle bare klappet sammen, og plutselig hadde all verdens tid. Avtalebøkene har vært tomme, ingenting har vært planlagt, og det har vært en fryd å bare flyte med.
I tillegg har jeg vært så heldig å ha besøk av et par venninner. Vi har sitti oppe til langt på natt, tenk det dere, det tok fire timer å se en episode av Agatha Christie, så snakketøyet og lattermuskelne har fått kjørt seg skikkelig.
Tenk, avtaleboken var helt tom denne påsken. Jeg har allikevel vært på date med den aller beste, kost meg med pass av nydelig hund, fått et glimt av vår seilende Kristin og sneket meg til en varm klem, møtt påskeharen, hatt kvalitetstid med venninner, fått innviet grillsesongen, vært på lang ridetur med snuppeline-mor og sist men ikke minst hatt hele ungeflokken samla i nærhetene “all the time”.
Byaspåske, er jammen meg ikke så gæli…
Ny vri for i år. Alle ungene måtte selv fylle påskeeggene sine, for jeg har mista oversikten over hvem som liker hva…
Sjekk de søte marshmallowsene en venninne av meg kom med…
Påskeharen hadde lagt i fra seg egg på beite…
Nå er kylling- og haredraktene vasket og pakket bort for i år, men jeg tror jeg skal la påskepyntene få stå til i morgen. Sola skinner inn vinduene, så jeg øyner nok en fantastisk dag i stallen. Resten av huset sover derimot ennå, men jeg regner med at duften av nystekte rundstykker får liv i dem.
Ønsker dere alle en finfin siste påskedag, klem Nina
Jeg startet med å tilbringe litt tid i stallen med Mille, så hun fikk vist frem fine Emma. Egentlig skulle den fine snøreven hjem allerede i dag, men jeg har fått utsatt det til i morgen, så Mille-mor får tatt skikkelig farvel med henne. Det blir garantert tårevått, men jeg håper vi kan få passe henne igjen. Mille har vært så utrolig flink denne gangen, virkelig stått på for at den lille frøkna skal ha det bra, så jeg regner kanskje med at vi blir spurt igjen om å være hundepasser.
Vel, da var jeg ikke lenger aleine hjemme allikevel. Dennis kom akkurat inn dørene her, etter å ha tilbragt en dag på hotell med Kristin. Han er ikke helt i form, vondt i halsen og i hodet, så det ble en stille og rolig døgn på turtelduene. Nå har derimot Kristin seilt videre mot nye eventyr, og Dennis-gutt funnet sofaen med masse smertestillende innabords. Han etterlyser derimot selskap av broren sin, som har overnattet hos Linni, for nå er det visstnok snart fotballkamp på gang.
Han far skal være offshore til i morgen, men før han dro overrasket han med å gjøre bakhagen klar for våren. Høytrykkspyleren ble tatt frem, og skrubb og såpevann flittig brukt. Trampolinen ble også gjort klar av gutta, så det var reine julaften når vi jentene kom slitne hjem fra stallen. Etter en rask dusj var Mille klar for jacuzzien, mens jeg tulla meg godt inn i pleddene foran bålpanna i sofaen. Vi fikk etterhvert lokket ut Pelle og Linni også, og så kom også min kjære venninne Vibecke og holdt oss med selskap. Guriland så deilig det er med vår, dere!
My Weber-master…
Da skal jeg ta med meg snopeskåla bort til Dennis og få sett siste episode av “Girls”. Jeg regner med at tårene kommer til å trille hvis det faktisk viser seg at det ikke kommer flere sesonger av denne fargerike go´gjengen. I just love them, og vil ikke at det skal ta slutt.
Ja, tenk det dere, i dag er det påskeaften, og antagelig det merkeligste feiringen noensinne. Vanligvis pleier vi å benke oss godt til rette i Trollskogen (se gjerne her) med gode venner, men denne gangen gjorde vi det litt annerledes.
Jeg visste nemlig at Bjørn Erik skulle dra offsore denne morningen, så når Helle i stallen inviterte oss til å møte påskeharen sammen med våre firbeinte venner, var jeg ikke sein med å takke ja. Det jeg derimot ikke visste da, var at Kristin og Skattejaktenlive hadde planlagt ankomst til byen vår. Det ble jo litt krasj og tull, men har man først sagt ja til en avtale, må man holde seg til den.
Påskekosen i stallen begynte klokken tolv, og seilasen inn til byen skulle altså være på nøyaktig samme tid. Dennis satt på med oss på vei til byen, og når vi så båten når vi passerte brua vår, klarte vi rett og slett ikke å la være og ta turen nedom kaia vi også. Med påskeegg og varme klemmer, tok vi oss derfor tid til å ønske go´jenta vår hjertelig velkommen. I god tradisjons tro, var vi som vanlig ikledd våre gulkledde påskekyllingdrakter, og jeg hørte frøkna vår ombord lo godt når hun gjenkjente oss ❤
Påskefeiring i stallen var utrolig koselig, og jeg har selvfølgelig knipsa litt bilder fra den opplevelsen også. Nå er derimot Mille og jeg skikkelig slappedaske etter å ha vært på farta i hele dag, og vi lengter sårt etter å finne sofakroken og innta en sein etterlengta middag.
Tror dere ikke det ble en skikkelig luftings på na mor i påsken allikevel? Poden Pelle meldte plutselig at han skulle tilbringe kvelden hjemme, og da var jeg neimen ikke sein om å ta i mot tilbudet fra hunken min om å dra en liten tur ut og sjekke temperaturen på byen. Vel, jeg kan med en gang si at det langt i fra ble en “liten tur”, for igjen kom vi i lystig lag, og da flyr jo tiden alltid så alt for fort.
Bjørn Erik og jeg har ikke peiling på hvilke utesteder som fylles opp for tiden, hva som er “hot” eller ikke. Det er nok fort gjort å havne i fella ved å vanke på gamle traverne, så denne gangen gjorde vi begge deler. Først sjekket vi ut puben Cirkus som ligger i den populære flotte fargegata, og der var stemningen sånn akkurat passe god til koselig prat og “oppvarming”. Et par venner kom oss til unnsetning, så vi slapp å være “bare” oss to, og jammen holdt vi ikke koken i sammen til “the bitter end”.
Festlighetene gikk videre og ble avsluttet på nattklubben Backstage, hvor byens store musiker, vår favoritt, Kjell Undheim, dro den ene rocka slageren etter den andre. Jeg dansa meg faktisk svett der en stakket stund og fikk til og med lokket med han far på en skikkelig klinasdans. Han mener selv han aldri svinger seg på dansegulvet mer, men det er godt å vite at han gir seg hen, når jeg smyger meg inn i armene hans.
I god Thorsen stil, trasket vi hjemover hånd i hånd glade og fornøyde…gomlende på hver vår burger. Vi ble hentet av snille Linni, og før vi crashlanda i senga tok vi oss faktisk tid til en skikkelig tur med hundene også. Alltid lurt å drikke vann og få seg litt frisk luft etter nok en rocka kveld i fine Stavanger by.
Nå er Bjørn Erik og henter Mille i stallen, Pelle har dratt til kompiser og Dennis tar seg en fridag fra gutta og har derfor funnet seg godt til rette i sofakroken. Jeg håper jeg kan få lokket gjengen min til å se litt engelsk påskekrim etterhvert, for det har det foreløpig blitt alt for lite av til nå.
Jaaa, da var vi fulltallige, og påskeferiefølelsen har endelig meldt sin ankomst ❤
Bjørn Erik har kommet hjem fra jobb og har et par dager ferie nå før han må en liten tur offshore. Dennis er endelig i hus, Pelle har fri fra jobben, Linni koser seg med permisjon fra militæret, Mille tar seg en liten stallpause og påskegjesten vår har ankommet.
Emma er en nydelig liten hvit Pomeran, og hun skal bo her mens familien hennes tar seg en velfortjent ferie i Danmark. Hun er kun ti måneder gammel, men er allikevel roligheten selv. Litt skeptisk til alle gutta-boys i huset, men jeg regner med at det kommer til å gå seg til etterhvert. Bjørn Erik la seg akkurat ned på gulvet og forsøke å lokke henne til seg, og det gikk ganske så bra helt til han sovnet. For snorketrollet tok etterhvert overhånd, og da økte så klart avstanden igjen (se gjerne snap: ninasprell).
Lille Emma har uansett funnet seg godt til rette i armkroken til Mille-mor. En kjærkommen forandring til Pippi, som alltid er å finne to centimeter fra meg. Åhhh, dette blir en kos byaspåske dere ❤
Da skal vi forsøke å facetime med Kristin, som kommer seilende bare nærmere og nærmere (se gjerne her). Hun kommer som sagt hit til Stavanger på påskeaften, og jeg håper jeg klarer å sette av tid til å sjekke ut den fine båten de bor i for tiden. Det skal derimot være stor påske-egg jakt i stallen, så tiden blir knapp til å få tid til alt.
Da har Mille laget speileggfrokost (m/ost) til seg selv og meg, og jeg kan ikke få takket “Mat og Helse”-læreren til snuppa vår nok for all den nyttige kunnskapen de får med seg for tiden. Mille elsker å samle oss til hyggelig lag og vise oss hva hun kan, og jeg synes det er så kult at hun faktisk allerede nå har blitt flinkere enn storebrødrene sine.
Det som derimot har vært en prøvelse helt siden hun fikk seg hest, er utålomodigheten hennes rundt det at jeg mener hun ikke er klar, moden nok for en hel del rekke ting. Jeg forstår veldig godt at hun vil lære seg alt så fort som mulig, at hun vil teste ut alt mellom himmel og jord, men der er jeg streng. Sikkerheten er aller viktigst, og jeg mener hun skal skynde seg sakte.
Det går litt frem og tilbake med utviklingen på hesteryggen. Hun har ennå ikke helt fått lysten på å terpe og trene det det hun får som råd etter hver trening, og har sjelden en plan for egentreningen sin. I begynnelsen stod jeg mye på sidelinja og fulgte med og forsøkte å pushe henne i riktig retning, mens hovedpoenget til Mille helst kun var å få til en skikkelig god galopp.
Den tankegangen forandret seg plutselig drastisk, når hun falt av fra en annen hest i fjor og knakk ankelen. Redselen og skeptisken rundt egne ferdigheter vokste, stoltheten fikk seg en real knekk, og spørsmålet om jeg heller kunne ri i steden kom oftere og oftere. Plutselig var ikke fart og spenning så viktig lenger. Gleden rundt det å ha egen hest forsvant litt, og vi måtte tenke nytt.
Jeg tror nok mange opplever slike bølgedaler, og for oss ble det plutselig ikke så viktig å henge med på notene. Det viktigste var å føle seg trygg og ha det gøy, og ikke minst sette av tid til å henge rundt med de andre jentene i stallen. Vi forandret fokuset, og stoppet litt opp, det var på tide å bygge opp selvsikkerheten igjen.
I disse ferietider, tok jeg derfor med Mille, Sol og Pippi på tur. Mille har lenge hatt et ønske om å få lov å oppleve eventyret hun også, nemlig det å få ri sin egen hest utenfor de kjente og vante stiene. Jeg har nektet plent, for hun må bli mye eldre, og ikke minst så må Sol bli tryggere. Jeg valgte derimot å vise henne ansvaret det innebærer, og ikke minst hva det krever av henne som rytter. Tanken bak det hele, var selvfølgelig å stilne behovet for akkurat denne form for ridning. For i vårt nærmiljø, må vi ta mye hensyn. Det er regler og etiketter å følge, og jeg synes ikke disse småjentene bør utfordre det riktig ennå.
Om jeg ville skremme henne? Tja, kanskje litt. Disse jentene våre har nemlig så hastverk og tenker ikke alltid på konsekvensene av alt om kan skje. For Sol er sprekingen selv på tur. Hun er superivrig, samtidig som hun sitrer i kroppen og stopper opp for en rekke ting. Sol forstår også veldig godt at Mille fortsatt er et barn, så hun tester ut grensene innimellom, og det kan fort bli en prøvelse for snuppelina vår.
Jeg holdt meg i nærheten hele tiden, og var øyeblikkelig til stedet når uro oppstod. I tillegg var det jo også utrolig skummelt for Mille som til daglig blir fraktet til og fra skolen i drosje, og plutselig måtte forholde seg til trafikkreglene. Vi tøyet ikke grensene ved å krysse veien, men bare det å gå ved siden av på turstien var scary nok.
Jentene mine klarte seg uansett veldig bra. Det skjedde fint lite farlig å skrive hjem om. Vi fikk skravlet mye og koste oss skikkelig i finværet. Vi hadde med niste til både to-, tre- og firbeinte i saltaskene, og nøt en nydelige lunsj ved Stokkavannet. Der fikk Sol på seg grimen i steden for hodelaget, og hun storkoste seg med det ferske grønne gresset for aller første gang i år.
Mille viste frem stoltheten sin til alle som gikk forbi, og var litt av en læremester for de som spurte og grov. Hun skinte i takt med sola, og vi var alle enige om at denne dagen til nå var et skikkelig eventyr. Ønske om å få gjenta det igjen, gjerne på egenhånd, uteblir nok i mange år fremover. Det viktigste er å modnes nå og å bli mer trygg på hesten sin,. Bruke god tid uten å ha hastverk…
Det var litt skummelt å la Mille få lov å ri rundt Krossberg på egenhånd, men hun holdt ord og skrittet bare…
Da er Mille klar for en ny dag i stallen, mens jeg skal kjøre eldstemannen til en sjekk på sykehuset igjen. Deretter blir det å handle inn godsaker til lapskaus, for jeg kjenner suget etter noe skikkelig god grapsemat.
Ja, nå er huset klart for den store høytiden. Nå er det ingen tvil om at påsken har entret dørene her, det er gult “all over”. Så fresht, og jeg skal jammen meg sørge for å spre denne gladfargen rundt omkring her, selv etter at påsken er pakket bort.
Mille synes derimot dette ble “too much”. Helt sikkert fordi hun selv ble satt til å henge på påskeegg i fem forskjellige farger ute på epletreet. Bjørn Erik og jeg har pøst på med fjær før av, og Mille-mor synes egentlig ikke vi trengte å ha på noe mer i tillegg.
Egg ble det, for jeg har ikke brukt de på over femten år, og det var på tide å børste støv av dem. Ble helt knæsj, for akkurat nå er jeg i en modus om at det aldri kan bli for mye pynt.
Ungenes kreasjoner gjennom over tyve år er også hentet frem, men noe av det henger så vidt i sammen. Jeg har nok aldri hatt barn som har likt å sitte for lenge å plundre med slikt, så hønene som står spredt rundt omkring ser nok litt slitne ut, men det er jo bare sjarmerende.
Vet dere forresten hvordan man farger eggene når de blir kokt? Mille og jeg brukte en hel flaske med gul konditorfarge i vannet når vi kokte egg i morges, men de var like hvite etterpå selv om vannet var knallgult. Hva gjør vi feil?
Nå har han far kommet hjem fra jobb og for aller første gang skal vi ha lammekoteletter. Takk gud for gode råd på nettet, for dette må bli bra ikke bare halvbra…
