Nå er vi på vei til HABU, Barne- og ungdomshabilitering poliklinikk. Hvert år besøker Mille denne plassen, for det er her er de gode på tverrfaglig habilitering og veiledning for barn med funksjonshemning. Mille synes ikke alltid det er like kjekt å ha 5-7 personer rundt seg som nøye undersøker henne, men hvis hun er i riktig humør kan det hende hun liker all oppmerksomheten. Jeg regner med at det vil gå bra i dag, for rett etterpå skal vi få besøk av Jofrid i stallen.
Jofrid er instruktør og ekspert på islandshester.Hun er eier av Baklia Islandshester og det var hun som trente opp vår Sol like før vi kjøpte henne. I dag kommer hun altså i stallen vår, og både Mille, Helle (vår ukentlige trener) og jeg skal ha hver vår individuelle time. Vi har nemlig aldri helt fått teken på hvordan vi går fra tølt til trav og omvendt, men jeg regner med at Jofrid har svaret. Det blir med andre ord en travel dag det her, men herregud som vi gleder oss.
Mille går virkelig inn i oppgaven sin for at alt skal være på stell i stallen. Børstene er tatt med hjem, og de har alle fått en omgang i vaskemaskinen. Av erfaring har jeg skaffet oss spesielle vaskeposer, så vi unngår får mye hår i vaskemaskinen. Jeg har vel hørt at man ikke skal gjøre det med de fine trebørstene, men jeg tok sjansen. Ble skinnende reint, og etter at Mille fikk ryddet alt på plass igjen (mora var ikke nøye nok), var hun ganske så fornøyd med arbeidskassene sine igjen.
Vi merker alt utstyret, for alle jentene shopper tingene sine fra samme butikken og har likt… Knallkjekke vaskeposer.
Mora har lagt alt feil, så her gjøres alt på nytt igjen.
Denne nytekningen har vi ventet på i en evighet. Mille har endelig fått seg GPS touch klokke, og hun er i ekstase.
Når jeg var liten og bodde midt i Oslo by til jeg var syv år, var det fritt fram for skrullete hinkehoppende meg å gå over gata for å snope på favorittkiosken på hjørnet, eller å dra ned på lekeplassen tre kvartaler unna. Jeg hadde hverken mobil eller klokke, men foreldrene mine var uansett trygge på at jeg var å se igjen møkkete og glad hjemme igjen til avtalt tid. I dag derimot, kvier mange seg for å sende barna sine ut dørene hjemme uten oppsyn, det kan i alle fall jeg som mamma til ei noe spesiell jente skrive under på.
For selv om vi bor flott her ute på øya vår med lite trafikk og i et trygt nabolag, har jentungen vår på ti år kun vært ute og lufta seg alene i selve gata vår. Hun har som jeg har nevnt utallige ganger før et sjelden syndrom, som gjør at hun ikke alltid handler rasjonelt og hun er ofte impulsiv og mister fokus med det hun holder på med. Derfor blir hun kjørt til og fra skolen med drosje, og ellers er vi som foreldre aldri langt unna når hun er ute på sprell.
Vi har utallige ganger forsøkt å gi henne litt pusterom, når det kommer til besøkene hennes i stallen. Det er der hun trives best, og også der vi føler hun har det tryggest. Det vi derimot har erfart gang på gang, er at hun ofte ikke får gjort det hun er der for å gjøre. Det er nemlig ikke vanskelig for Mille å henge en hel dag i stallen uten å ha møkka, ridd eller stelt hesten. Vi har mer en en gang kommet for å hente henne i kvellinga, hvor vi i hastefart har vært nødt å hjelpe henne for å i det hele tatt komme oss i seng den dagen.
Til nå har vi gitt henne frihet, ved at hun for et par år siden fikk arve en mobil. Problemet har derimot vært at hun konstant går tom for batteri og vi klarer derfor ikke å nå henne. Hun bruker nemlig mobilen til alt annet enn det hun skal, og glemmer å lade den underveis. I tillegg får hun ikke lov å ri med den, så vi har gang på gang funnet den i salrommet…på lydløst.
Nå ser det derimot som om vi har kommet til en mye bedre løsning som fungerer bra for oss alle. Vi driver for tiden å tester ut den nye GPS klokken fra GPSFORBARN.NO, og den har til nå blitt et kjærkomment hjelpemiddel i hverdagen vår. Mille har fått mye mer frihet, og vi som foreldre har funnet litt ro. Jeg får nemlig alltid tak i henne, og hun synes faktisk det er stor stas å ha sin egen klokkemobil.
Jeg programmerer klokken og følger med på den fra min egen mobil via en app jeg har lastet ned. Jeg har ikke helt satt meg inn i alle funksjonene, men til nå bruker vi den som følger: Klokken vekker henne hver dag på hverdagene. Deretter går det en alarm som indikerer at hun skal pusse tennene og etterhvert piper den også når hun skal gjøre seg klar for drosjen som henter henne. Jeg har satt klokken til å være i hvilemodus når hun har undervisning på skolen. Da skal ingen kunne forstyrre henne, da fungerer den kun som en vanlig digital klokke. Samtidig har jeg gitt klokken mulighet til å motta innkommende samtaler fra ti forskjellige selvvalgte nummere til kjente, og dette har til nå fungert veldig bra.
Det aller beste, er at jeg hele tiden kan se hvor hun er. Klokken er så nøyaktig at den faktisk viser om hun er inni selve stallen til Sol, eller om hun er i ridehallen. Mille synes selv det er veldig stas, så i begynnelsen ringte hun meg i ett sett for å fortelle hva hun gjorde, men nå er hun litt mer avslappet til det. Nå ringer hun når hun sitter på hesteryggen og når hun vil bli hentet. Fungerer utmerket, og det gleder meg å se at hun nyter den nyoppdaga friheten sin.
Vi har ikke hatt klokken så lenge, men jeg vil nevne et par andre finesser for dere også. Jeg får tekstmelding hvis telefonen har lavt batteri (ca tre dagers batteritid), eller hvis Mille har forsøkt å ringe meg og jeg ikke har fått det med meg. Det er også fullt mulig å programmere klokken til å gi beskjed hvis barnet beveger seg utenfor et gitt område. Vi har ikke testet dette ennå, for vi føler oss trygge på at hun fortsatt holder seg på øya vår eller i område rundt stallen. Det som også er et pluss, er at hun har en alarm-knapp hun kan trykke på, som sløyferinger til meg, Bjørn Erik og storebror Pelle. Veldig greit å ha, selv om jeg håper hun aldri får brukt for det.
Vi har ennå et stykke å gå før vi kan alle klokkens funksjoner, men jeg ser som sagt allerede nå at det er et godt hjelpemiddel i hverdagen vår. Det kjekke er også at Mille synes klokken er kul og jeg er helt enig med henne. Det er ganske morsomt å bruke touch og ikke minst snakke i høyttaler med sine kjente og kjære. Jeg ser også ofte at hun lar mobilen ligge, og det gleder meg. Før satt hun med nesa i mobilen “all the time”, men det har så absolutt avtatt. Kanskje de minste heller burde hatt en GPS klokke i steden for mobil?
Jeg synes ofte der er morsomt å bruke satellitt oversikten for å se hvor snuppeline er. Jeg er nemlig så utrolig dårlig på kart, så kjente bygninger og veier passer meg mye bedre.
Jeg tenker vi tester ut klokken en stund til og lager et nytt innlegg om erfaringene våre etterhvert. Spennende og morsomt prosjekt, som jeg håper ganger oss alle.
Selv om helgen startet trist og leit, så har vi i familien Thorsen allikevel klart å legge det til side og konsentrert oss om å ha det kjekt. Jeg var veldig glad for at jeg klarte å motstå fristelsen med venninnekveld på byen fredag, etter at vi var hele 32 stk. som hadde lånt VIP salen hvor vi så Absolutely Fabulous. Vi fikk lov å ha med oss jodlebobler inn på kinoen, men når en ikke er helt i form, så veit jeg det er lurt å holde seg unna alt som heter alkohol. Jeg hadde en lang dag foran meg på lørdag, og tanken på å være trøtt og kanskje også litt molefonken, kom ikke på tale.
Dagen i går glir rett inn i fin familie- og vennedag. Han far disket opp med egg og bacon til frokost, for med tanke på det rushet vi skulle begi oss ut på, trengte vi masse energi. Vel, aner ikke om den kosten der er den beste, men det ga oss i alle fall en god start på dagen. For i går var det reine stevnefesten “all over” i hele Rogaland. Vi var så heldige å bli invitert, og da stiller vi selvfølgelig opp.
Først gikk turen til “Stall Friheten” hvor snille nabojenta vår Kaja rir. Mille sin trofaste venn, ville så gjerne vise oss plassen sin, og det er altså så moro å se hvordan disse jentene har vokst, hvordan de mestrer disse store dyra og hvor trygge de er i dette miljøet. Det er en fryd å kunne slippe de ut av synet for en stakket stund, for vi ser at de klarer seg godt på egenhånd, at de vokser med oppgavene.
Deretter gikk dagen slag i salg, fra den ene stallen til den andre. Vi endte selvfølgelig opp hos vår egen Sol til slutt, og ble hos henne helt til kvellinga. Dere kan tro det var deilig å komme hjem til han far da, til hjemmelaga tandoori og spennende film på agendaen. Har dere sett “Alice through the looking glass”? Det er ikke vanskelig å skjønne at Tim Burton har hatt en finger med i spillet her, djiiisus for en fantasi. Elsker at Mille har blitt så gammel at hun kan se slike sjangere. Det var spennende fra begynnelse til slutt, og så flott laget. Anbefales på det sterkeste.
Mille får sjokoladepålegg på skiva en gang i uka… Tiggefrøken Pippi, give me some! Det var faktisk ikke så godt med Oboy allikevel. Det blir for søtt, og jeg angrer hver gang i skuddåret.
To gode trofaste venninner…
Kaja i farta! På slike lange utedager, må Pippi selvfølgelig være med, men på ukjente steder må jeg ha litt kontroll på henne. Randaberg…
Det ble min tur til slutt også. Beste terapi for sur kjerring det der…
Det er ikke alltid “hesten” er i fokus. Jentene i stallen er oppfinnsomme… Vi var nødt å låne båsen ved siden av vår kjære Vilja vi hadde før mens jeg møkka, og Mille underholdt jentene…
Nå skal vi snart ut i stallen igjen etter å ha vært å sett Pelle spille innebandykamp. Bjørn Erik skal ut å lufte Harleyén og jeg regner med vi ser han i stallen om et par timer. Jeg lurer ofte på hva vi gjorde i helgene før, når vi ikke dreiv med hest? Hmmm, det husker jeg rett og slett ikke.
I går smalt det altså bokstavelig talt så det joma. Jeg var så fastlåst langt inne i mine sorteste tanker og følelser, og gikk rett i kjeller´n. For jeg kan ikke i min villeste fantasi forstå hvorfor vi ikke blir hørt og sett. Jeg trodde faktisk vi spilte på lag, men så ble det altså fullstendig skivebom. Ser de ikke seinskadene Mille antagelig vil pådra seg både fysisk og i verste fall psykisk?
Når jeg blir så til de grader skuffa, blir jeg helt handlingslamma. Eller egentlig ikke, men Bjørn Erik er redd for at jeg skal si eller gjøre noe jeg angrer på, så han tar rett og slett kommandoen, han overtar skuta. For vi vil jo ikke gjøre ting verre, vi er helt nødt til å undersøke alle muligheter, for en ting er sikkert, vi kommer aldri til å gi oss!
Siden vi fikk den triste beskjeden, har jeg mer eller mindre gått rundt her hjemme som en zombie. Jeg har selvfølgelig vært i stallen med snuppeline, men til og med der, på favorittplassen min, klarte jeg ikke helt å finne roen. Jeg var rutinemessig, ordknapp og dessverre ikke meg selv. Når sjansen bød seg, gjemte jeg meg bort i salrommet, og drømte meg vekk med lydboken min, noe jeg faktisk har gjort i dag også. Sinnet er tungt, det er sårt og jeg sliter.
For å komme på bedre tanker, tenkte jeg det ville være en god idé å kjenne på hvor deilig livet også kan være, så jeg tok frem bildene vi nylig tok i fra Hellas eventyret vårt. Jeg veit vi som familie møter hard motstand akkurat nå, at det bekymrer oss hvordan det skal gå med Mille fremover, men vi har jo ikke gitt oss. Jeg skal faktisk sette meg ned nå og gå i gjennom alle meldingene dere har sendt meg i løpet av det siste døgnet. Dere kommer med mange gode råd, og det er helt klart noe vi kan bruke i vår kamp videre. Dere er gullfine, tusen tusen takk for all god støtte, det varmer ♥
Bildene passer ikke helt dagens innlegg, men de gir meg gode vibber…
Egentlig hadde jeg hatt lyst til å finne sofaen i dag, surre meg inn i pledd og se filmer og serier, men takket være gode venninner blir det noe helt annet på agendaen. Vi er 30 stykker som har leid en hel kinosal, og i sammen skal vi altså bli med det elleville radarparet Edina og Patsy i “Absolutely Fabulous”. Det blir med andre ord ikke rom for å grave seg ned i bekymringer, det skal hyles og gapskrattes i stedent, og det er jo egentlig mye mye bedre. Så da er det bare å ønske dere herlige lesere en riktig god helg og tusen takk igjen for all god støtte, Love You!
I går ringte barnelegen vår på sykehuset og ga oss den nedslående beskjeden om at vår ønskede hormonbehandling på vår kjære Mille ikke på nåværende tidspunkt var godkjent. De har låst seg helt på at bivirkningene er såpass farlige, og står på sitt om at de har gått bort fra slike behandlinger.
Jeg er sønderknust, og rådvill og klarer ikke å slå meg til ro med dette. Både Bjørn Erik og jeg følte vi fikk medhold når vi var på Haukeland sykehus for bare en måned siden, men der tok vi altså feil. For vedkommende vi møtte der, hørte oss og forstod oss, men vi har fått vite nå at han kun svarte oss utifra hans spesialfelt, og hans argumenter veide dessverre ikke godt nok opp for den den endelige avgjørelsen.
Det er så vondt å vite at folk som ikke en gang har møtt datteren vår, sitter og tar avgjørelser over hodet på oss uten at vi har fått lov å selge inn budskapet vårt. Jeg er så frustrert og sinna nå, men mest av alt er jeg utrolig lei meg. Lei meg på Mille sine vegne, jeg har ikke ord. Hvordan vil fremtiden hennes bli nå?
Ikke misforstå meg, jeg vet at slutthøyden hennes ikke vil være den mest avgjørende faktoren om hun kommer til å få et lykkelig liv eller ikke, men jeg er faktisk overbevist om at det vil bety mye. For ingen vet hvor hun vil ende, ingen undersøkelser har til nå klart å fastslå hvor lang hun vil bli, men at hun vil rage høyt, er alle enige om.
Før året er omme vil hun ha passert 170 cm, og vekstkurven hennes viser ingen tegn på å avta eller flate ut. Dere har helt sikkert hørt meg si dette utallige ganger før, men allerede nå er dette et stort problem. For som ti-åring (snart elleve), bruker hun størrelse 43 i sko og må nå opp i størrelse L dame for å få lange nok klær på armer og bein. Det er fortvilende, og det har blitt en evig jakt på å finne de rette plaggene som gjenspeiler den glade jentungen vår.
Klærne er derimot ikke det som bekymre meg mest. Det som allerede nå er et tydelig problem på grunn av det sjeldne syndromet hennes, er at hun har slappe muskler, hypotomi. Hun virker tung, hun beveger seg sakte og har i det siste også begynt å halte. Her om dagen, diskuterte vi faktisk at hun var glad for at jeg for mange år siden, dro henne med meg opp på Prekestolen. Det hadde hun aldri klart i dag. Hun sleit den gangen også, og vi brukte en hel dag, men hun hadde i alle fall litt kontroll på kroppen sin, og det har hun ikke i dag.
Det som også bekymrer meg mye, er det sosiale. Det er en daglig kamp å knytte bånd med andre og holde på dem. Hadde Mille selv fått valgt, hadde hun helst holdt seg inne, spilt og funnet noe godt å spise. Det ligger nemlig ikke i hennes natur å tenke logisk på hva som ganger henne i lengden. Vi som foreldre jobber mye i kulissene for å aktivisere henne, men hva skjer den dagen hun er nødt til å prøve seg på egenhånd?
En ting er i alle fall sikkert, det vil ikke bli enklere å være Mille hvis hun blir 190 cm lang. Jeg har allerede fått informasjon om ei annen Sotos jente som fikk regulert behandling i to år fra hun var 12 år, og som fikk redusert planlagt sluttvekst med 10 cm og som til slutt endte opp på 180 cm som 14 åring. Hun bor i en annen landsdel som oss, og fikk av en eller annen grunn derfor et annet tilbud enn oss.
Så hva gjør vi nå? Vi trenger å bli hørt, vi trenger å bli sett og vi trenger individuell behandling av jentungen vår. Vi kan ikke godta at folk som ikke en gang har møtt henne, avgjør det her. Vi trenger hjelp, og vi trenger den nå…
Dere har nok for lengst forstått at bloggen har kommet for å bli, og at det stort sett er enkelt for meg å dele små hverdagslige ting. Det er derimot et par emner jeg sliter litt ekstra med, og som jeg faktisk er nødt å legge fra meg gang på gang, fordi jeg rett og slett blir for usikker. Innleggene som omhandler datteren min Mille, er de aller aller vanskeligste og tøffeste. En skulle kanskje ikke tro det, for det er jo tankene mine rundt henne som veldig ofte opptar meg, men det er sårbart og til tider tøft, og jeg er alltid redd for å skrive ting om henne som seinere vil skade det gode forholdet vårt.
Andre emner, som for dere helt sikkert ser ut som reine plankekjøringen, og som dere kanskje tror er det enkleste å skrive om, er temaer og bilder som går direkte på utseende mitt. Det er enormt mye fokus på kropp og om hvor viktig det er å være trygg på seg selv, og jeg er livredd for å tråkke noen på tærne, og ikke minst virke overfladisk.
For det har blitt en trend å “go natural”, eldes naturlig uten noe form for “hjelp”, og det er jo ingen hemmelighet at jeg jukser litt. Jeg kunne helt sikkert latt være å nevne hva jeg gjør, unngå emnene, men det føles feil. For når en har gått på medisiner omtrent konstant for dårlig hud siden man var 16, og endelig ser lyset i tunnelen, begynner folk rundt meg å lure. Jeg er ikke i tvil om at folk snakker, så hvorfor ikke heller være ærlig?
Det har derimot vært lenge stille rundt meg i det siste, når det kommer til diverse behandlinger, men det er rett og slett fordi jeg har måttet holde meg unna alt. Jeg har gått på den heavy medisinen Isotretinoin, som til tider har det vært en stor prøvelse pga alle bivirkningene, men nå er jeg altså endelig i mål. Litt skummelt det også, for jeg er redd for tilbakefall, men man kan jo ikke gå på disse medisinene i en evighet heller.
Jeg har måttet holde meg unna alt av laser og nåler i denne perioden, men i løpet av neste uke, skal jeg begynne på spennende prosjekter. Jeg håper blant annet jeg kan begynne å tatovere permanente øyenbryn, og også fjerne en del sprengte blodkar igjen med laser. I mens jeg venter på ledig time og at medisinene er helt ute av kroppen, har jeg uansett vært innom Avea klinikken og flinke Amalie på Lash´n Brows og fikset vippene mine. Tenk det da dere, jeg har omtrent ikke egne vipper, men Amalie får det til gang på gang. Skånsom og flink, jeg formelig svever etter å ha vært hos henne.
Og ja, jeg har helt klart fått meg et nytt yndlingsplagg som jeg formelig bor i. Det er veldig typisk meg å velge slike plagg som det her, og i denne herligheten her føler jeg meg vel med mine 85 kg og ikke minst litt rebelsk. Den nye lange retro adidas kjolen min, er så absolutt meg, og jeg digger den. Den skal vel egentlig henge og slenge, være “oversized”, men selv den største størrelsen ble “little bit to tight”. Jaja, koser meg i den uansett jeg, og bruker den gang på gang til både fest og sprell.
I dag blir det tidlig middag og alle er faktisk samla for en gang skyld. Bjørn Erik Skal på trening og Mille og jeg skal i stallen å se til Sol før stormen setter inn her for fullt. Etterpå skal vi møtes i byen for å gå på sein kino. Vi ser mye film, og i sommer har det kommet en hel haug vi ikke har rukket å se.
Jeg har altså verdens skjønneste og snilleste mann. I går merket nemlig Bjørn Erik at jeg ikke hadde det så bra når vi skulle legge oss. Han hadde allerede gått opp trappene her og begynt å gjøre seg klar til natta, mens jeg var noe treg, nølende og lei.
Bjørn Erik spurte om det var noe galt og jeg svarte ikke. Da spurte han meg rett ut om jeg var bekymra for hesten vår Sol. JA! Jeg klarte altså ikke å slappe av og slippe tanken på at hun stod ute på beitet i det forferdelige ruskeværet. Det regnet sidelengst, vinden ulte og jeg fikk altså ikke fred. Bjørn Erik, snille mannen min, ba meg kle på meg, for vi skulle ut “å redde henne”.
Jeg var trøtt som ei strømpe, men gud så happy jeg ble. Med regnfrakker, støvler og hodelykter, dro vi ut i svarte natta og fant fine Sol, klistra til gjerde, og så glad for å bli med oss inn i stallen. Der fikk hun høy, gulrøtter og masse kos, før vi karra oss hjem igjen. Jeg følte meg så mye bedre etterpå, selv om Bjørn Erik humra litt der han satt. Han mener vi har skaffa oss en robust hest, som tåler mye, men som han sa:”Happy wife, happy life”.
Bjørn Erik klarte ikke å la vær å gjøre narr av meg…
Da skal jeg ta kvelden, etter en lang deilig kveld i stallen igjen. Alle hestene er tatt inn for godt i år, så i kveld bekymrer jeg meg ikke.
Noe av det kjekkeste jeg vet om, er å få lov å komme i bursdag. I går feiret vi omtenksomme Silvia, og hun var altså gal nok til å invitere til åpent hus. Stort og smått stilte selvfølgelig opp, og tenk det da dere, på det meste var det hele 18 barn der, juhuuu!
Det er en milepæl å fylle 40, og det bør feires stort. Da er man på en måte blitt voksenvoksen, og jeg må få lov å si at Silvia er noe av det mest “grepa” kvinnfolket jeg kjenner. Der inviterer hu altså til fest, planlegger alt selv fra A til Å, møter deg i døra med et stort smil, med forkle på så klart, og løper til og fra som en jojo og sørger for at alle har det bra. Det burde jo egentlig ha vært omvendt. Hun burde vært plassert midt i sofaen, mens vi andre oppvartet henne, men det tok hun seg ikke tid til. Jeg har ikke sett på makan til fruntimme.
Jeg håper uansett Silvia fikk tid til å nyte litt også, og at hun kanskje fikk noe ekstra godt i glasset når vi dro avgårde etterhvert med alle ungene. Det kom noen festkledde venninner når vi var på vei ut, og kjenner jeg dem rett så ble det nok hæla i taket. Regner med at bursdagsbarnet fant godstolen og slang beina på bordet, for det fortjente hun virkelig.
Det mangler aldri på “barnevakter” til Pippi-luska…
I dag skal vi i ny bursdag, men først må jeg få mann og barn hjem først. Mille er i stallen og Bjørn Erik er å hjelper en kompis i huset. Jeg skal rusle meg en tur ut i finværet med snuppeline, og kanskje, men bare kanskje luke litt i bedene. Det er så overgrodd nå, og jeg skammer meg for hvordan det ser ut. Kjedelig…
Ja, sånn ser altså fru Thorsen ut for øyeblikket. Jeg føler meg nesten litt høy, i dobbel forstand, for denne hårforandringen var en morsom vri. I just love it!
Min kjære venninne Andrea tok kontakt med meg i ferien og fortalte at hun hadde en meget god plan på hvordan vi skulle fortsette “grønt hår eventyret”. Jeg synes nemlig det er utrolig fresht, og elsker at fargen ennå sitter så godt som den gjør. Meningen var nå å bleke ned etterveksten og farge alt grønt igjen, men av en eller annen grunn så digger jeg etterveksten min. Det ser litt rampete ut, og akkurat nå, så passer det meg utmerket.
Så da ble det ingen farging, men jeg fikk en grundig klipp og ikke minst kura det, so needed. Prøvende begynte jeg også å hinte frem på med mitt lille ønske jeg lenge hadde fundert på. For som dere vet, bruker denne dama her en del timer foran titte-kassa, og da popper ofte de gale idéene opp. Jeg stotret fram hva jeg hadde sett, og fine Andra sa med en gang:”Det jeg hører, er at du skal ha Lagertha sveis, som hun i Vikings, vet du”. Ehhh, tja, ja kanskje det ja.
Wow! Det var akkurat slik jeg ville ha det, og jeg formelig svevde ut av Sachs frisører etterpå. Skvetter fortsatt hver gang jeg ser meg i speilet, og Mille ler hysterisk, men det her er gøy.
Da jeg våknet i dag etter en kort tur på byen i går, lå håret like fint. Så da blir det sånn i dag også. Vi skal snart ut av dørene her alle mann, og vi har en deilig avslappet kosedag foran oss. Først skal vi gjøre noen ærender og så skal vi i stallen og fikse en del småting for Mille. Hun blir igjen der, mens Bjørn Erik og jeg drar til en venninne som har bursdag. I kvellinga henter vi Mille, og så blir det biffkveld og kos her hjemme.
Håper dere alle har hatt en fin helg så langt og nyter resten.
Nå sitter vi og bestiller turtelduetur til Barcelona. Det er ikke før til neste år, men det er viktig å være tidlig ute. Vi skal nemlig i bryllup til min kjære stesøster Marthe, og av innbydelsen å merke, kommer det her til å bli eventyrlig fra begynnelse til slutt.
Selve innbydelsen er en flaske med bobler fra stedet vi skal til, Sitges ikke langt fra Barelona by, og etiketten er nydelig selvkomponert med egen sammensveiset logo av fornavn bokstavene deres, Marthe og Mathias. Det er så gjennomført og så stilig, og jeg kjenner jeg gleder meg stort allerede.
Bryllupet er i september, når Mille har begynt på skolen, så da kommer min mamma nedover og tar over huset med unger og dyr. Når vi først er så heldig og får hjelp og har en gyllen mulighet til å komme oss vekk, tenkte vi å slå på stortromma og bli en hel uke. Vi har vært i Barcelona et par ganger før, med eldstemannen Dennis fordi han spilte fotball der, så det her kommer til å bli en hel annen opplevelse. Love is in the air…
Jeg svever fortsatt på minnene fra Hellas-turen vår, men det er utrolig deilig å allerede nå begynne å drømme om nye eventyr…
Nå skal jeg hive meg i dusjen og komme meg avgårde til venninnen min Andrea. Hun skal klippe håret mitt og etterpå skal vi ha oss en lang etterlengta lunsj. Seinere når Mille kommer hjem fra skolen, skal vi selvfølgelig ut i stallen og stelle for Sol, og jeg kjenner det skal bli godt å bevege skrotten. Den er ikke helt på lag for tiden, men jeg legger ikke så godt merke til det når vi er i stallen. Der holder vi oss i gang hele tiden, dog på en rolig måte, men det gjør meg godt.
Ønsker dere allen en god helg. Måtte den bli fin, klem Nina
