Nå sitter jeg i sofakroken til mamma og lader opp batteriene til flyturen i morgen. Jeg er så til de grader klar dere, har nudra i hele kroppen, og klokka går så alt for seint. Neida, jeg har egentlig ikke hastverk, i hvert fall ikke på så fine dager som det her. Dette er så absolutt “my kind of day”, favoritt lørdag.
Vi våknet opp til strålende sol, og gradestokken over tyve grader. Det er jo sommer ennå her på østlandet, for en fryd. Mamma disket opp med egg og bacon frokost, og etterpå bar det rett til byen for en tre-timers maratonskravling med fineste Jannicke. Hun er ei grepa dame jeg har stor respekt for. Klok og så til de grader engasjert. Fikk hengt så alt for lite med henne mens hun bodde i Stavanger, men har lovet meg selv å tvinge meg på henne så ofte jeg kan fra nå av.
Hadde det ikke vært for at jeg følte for å klemme litt på eldstemannen Dennis også, så hadde jeg vel hengt etter Jannicke ennå, tenker jeg. Jeg kan derimot ikke være to minutter unna gutten min, uten å få et glimt av han også. Bjørn Erik kom også innom, for Mille og han hadde vært en svipptur innom Sverige og kjøpt med litt godsaker til storebror. Herlig lørdag med deilig påfyll…
Nå vil Mille legge seg, for hun er klok og veit at da går tiden fort. Jeg skal legge fram reiseklærne og rydde litt, og blir nok ikke så sein i seng jeg heller.
Håper dere har hatt en fin helg så langt, kos dere videre!
Nå sitter vi i bilen til Oslo, og om litt er det slutt på å vifte tærne kun i badekaret. Snart skal de heller få kjenne på deilig gresk krystallklart vann, og jeg forstår nesten ikke at det er sant. Nå skjer det!
Vi har lagt noen hektiske dager bak oss, men klarte å bli ferdig med pakkingen akkurat i det Mille kom inn dørene fra skolen. Jeg er altså alltid så himla opptatt av å pakke fornuftig, og denne gangen er jeg faktisk ganske så fornøyd også. Mille endte opp med en ryggsekk på kun 7 kg, min kom opp i 12 og Bjørn Erik som tross alt har den aller største sekken runda så vidt 15 kg. Han ofra seg og tok badehåndklene for oss alle, og de er neimen ikke små. Store og gode, og tar selvsagt mye plass.
Jeg må innrømme at jeg elsker å pakke til feriene. Jeg starter minimun to uker i forveien, og alt er planlagt ned til minste detalj. Det var ekstra kjekt denne gangen, for det finnes så mange smarte kule løsninger til oss “backpackere”. Jeg fikser ikke rot i tingene mine, og så egentlig ikke fram til å trøkke klær og ting ned i en ryggsekk, men det løste seg. I går kom jeg nemlig over små lette pakkepoer i masse forskjellige størrelser, og det ble min reddende engel. Ingenting ligger tilfeldig i sekken og slenger nå, men er sortert i disse posene. Vi skal tross alt øyhoppe, og jeg grudde meg litt til stresset med å pakke opp og ned hele tiden, men ikke nå. Everything is so easy, so fine…
Siste skoledag. Noen hadde ekstra mange sommerfugler i magen i morges… Det går i svart ja… Mille sine ting på høyre side og mine på venstre. Så utrolig praktisk med disse posene. Det fulgte til og med egne til skoene, me like! Alt småplukket er lagt i små poser, som igjen er lagt oppi en stor pakkepose… Var litt stressa over å kanskje måtte ha med meg flere kilo med stasj til ansiktet og håret, men takk gud for at Avea Klinikken hadde eget reisekit med absolutt alt jeg trengte. Jeg kan jo tross alt ikke begynne å slurve nå som huden endelig spiller på lag.
Min bittelille sommerveske har blitt stylet opp…
Jeg var en uke for seint ute til å få ordnet de viktige vaksinene på Pippi så hun også kunne ha vært med oss. Jeg synes det er kjempesårt, utrolig trist, men Linni til Pelle har lovet å ta godt vare på henne for meg. Det ble nesten tårer i sofaen rett før vi dro, men jeg veit jo at hun kommer til å ha det bra. Synes bare det er fryktelig dumt at hun ikke er med oss, for hun elsker strandlivet og eventyrene vi alltid begir oss ut på. Neste gang Pippi, I promise…
Nei, jeg får vel ta av meg øreklokkene og være litt sosial. Vi har lastet ned en haug av podcaster og laget saftige store matpakker til alle, så turen hjem til mamma kommer til å gå smertefritt. Mille har jeg ikke hørt et kny fra, for hun har fått alle Harry Potter bøkene lastet ned som lydbok. Hun er helt vekke, så konsentrert.
Tenk, nå har vi kommet ennå et steg videre. Blir nesten litt sinna på meg selv, som kaver og maser meg opp så til de grader. Det hadde jeg så absolutt ikke trengt. For det gikk bedre enn forventet på Haukeland sykehus. Legen vi møtte, forstod egentlig ikke hvorfor vi hadde blitt henvist dit i det hele tatt, for spørsmålet om hvorvidt Mille burde få hormonbehandling eller ikke eller som alternativ operert knærne, burde ikke vært et tema.
La meg ta det litt fra begynnelsen. Mille er født med et kromosonavvik som gjøre at hun blant annet vokser for fort. Bare siden mai har hun vokst 3 cm, så hun strekker seg 7-10 cm i året. Nå er hun snart like høy som meg med mine 174 cm, og som tiåring er det i meste laget. Hun klarer ikke lenger å gå oppreist, halter, for hun har rett og slett ikke muskler nok til å holde den lange kroppen sin oppe. Det gjør at hun blir fort sliten, og hun blir hengende etter sine jevnaldrende.
Vi som foreldre trodde lenge vi hadde god tid og ikke trengte å bekymre oss for det her, men når vekstkurven ikke viste tegn på å flate ut, måtte vi agere. For selv om det er staselig og flott å være lang i dag, så er dessverre ikke det så heldig for jentungen vår. Hun sliter allerede med vonde føtter og rygg, og for hver dag som går, blir dette bare mer og mer tydelig.
Her på Vestlandet, har legene derimot sluttet å gi hormoner. De gir uheldige bivirkninger, og som sagt er også mottoet “langt er flott”. De har også håpet Mille skal komme tidlig i puberteten, noe som normal stopper veksten, men den har altså uteblitt. Før sommeren fikk jeg til et hastemøte med sykehuset her, og der var det enighet om at snuppa vår har hastverk, hun skyter til værs i rasende fart. Derfor havnet vi i Bergen i går, for der er de eksperter på å operere og stoppe veksten i beina via knærne.
Legen i Bergen tok vel i mot oss, og han og Mille fant go´tonen med en gang. Han mente selv han hadde veldig lange bein og spurte om Mille ville reise seg opp så de kunne måle hverandre. Det manglet rundt 2-3 cm på at de var helt like, så etter en del runder med utspørring så legen på Bjørn Erik og meg og spurte oss rett ut:”Hva ønsker dere? Hva vil dere? Hva er best for Mille?”. Wow! Dette har vi aldri fått spørsmål om før. Vi har alltid ment at legene burde ta siste avgjørelse, siden dette er såpass alvorlig, men her ble altså våre ønsker hørt. Jeg ble helt lamslått, og kjente at der og da var tiden kommet for å være klar i talen: “Vi ønsker å begynne hormonbehandling på Mille snarest”.
Jøss, så enkelt kan det altså være. Legen var ikke i tvil om at Mille trengte snarlig hjelp. Han skulle ta kontakt med kollegaene sine i Bergen og foreslå for Stavanger at vi burde få den hjelpen vi trenger hjemme. Det blir noe tungvindt å dra frem og tilbake til Bergen, så han skulle virkelig stå på for oss. Han ba oss om å gi lyd så snart vi kom hjem fra ferien, for han var enig med oss at dette ikke burde stå på vent.
Jeg er altså så happy, endelig ser vi en løsning på enda en utfordring. Vi er ikke helt i mål, men et langt steg på vei. Nå kan jeg senke skuldrene og glede meg til ferien. Livet smiler…
Snille onkel Magnus møtte opp på sykehuset og sendte med Mille en koselig overraskelse med seg hjem… Vi har blitt jysla gode på å vente… Ja, sånn kan det gå. På siste ferje hjemover igjen, gikk lufta ut av meg…
I dag skulle bessen ha fylt år. Det er fortsatt så nytt for oss at han ikke lenger er hos oss lenger, og jeg vet ikke helt hvordan vi skal markere slike dager. Grava er for langt unna, men jeg regner med at mamma tar seg en tur. Jeg har uansett pakket med en pose Bridge blanding, for i morgen går turen til Oslo. Vi får samles og mimre litt, det er vi gode på.
Nei, nå må jeg få pakket litt. Vaskemaskinen går uten stopp nå, og Bjørn Erik er allerede på et møte og skal handle med seg ting og tang hjem.
Da var vi på vei til Bergen og Haukeland sykehus. Stavanger vil ikke ene og alene ta ansvar for Mille sin eventuelle vekststopp, så i dag får det briste eller bære i Bergen.
Jeg er urolig, veldig nervøs, for jeg er redd vi er nødt å selge inn jentungen vår helt på nytt. Den nye trenden er at det er helt innafor og flott for jenter å bli lange, og jeg er til en viss grad helt enig, men ikke for vår Mille. Hun som tiåring har snart tatt igjen mine 174cm, og viser ingen tegn på å stoppe. Hun har som jeg har nevnt utallige ganger før, allerede str. 43 i sko, og bruker L dame i klær. I tillegg klarer hun ikke lenger å rette seg skikkelig opp i ryggen, hun luter, og hun har så smått begynt å halte litt mens hun går. Jeg kommer med andre ord ikke til å slå meg til ro med et “det er flott å være lang”.
Jeg var meget usikker på om jeg i det hele tatt ville klare å lukte på en flaske med alkohol etter festen forrige helg, les her, men når kjære Andrea fylte år på søndag, kunne jeg selvfølgelig ikke melde avbud. Jeg kunne selvsagt ha droppa alkoholen, noe jeg vel egentlig gjorde i stor grad, men å droppe å feire en meget god venninne, nei det kunne jeg ikke.
Vi var en fin lystig gjeng som troppet opp og hyllet kjære Andrea, og jubilanten storkoste seg over at så mange møtte opp. Godt å se at dama med det store hjerte slappet av og nøt å bli vartet opp, for som regel er det hun som står på for at alle andre skal ha det bra. Hun har det med å glemme seg selv, men for en gang skyld var noen der for henne.
Jeg må innrømme at jeg tok det bittelittegrann med ro med drikkingen, men var allikevel ikke hjemme før etter to på natta. Det er nemlig vanskelig å skilles med disse folka her, for de gjør noe godt med en, med sitt glade vesen.
Nå skal jeg snart i stallen og hente Mille som igjen prøver seg på egenhånd. Hun har besøk av av ei stallvenninne hun ikke har sett på lenge, så det blir nok ikke så godt mottatt å plukke henne opp for tidlig. Vi skal derimot tidlig av gårde til Haukeland sykehus i morgen, og har en del ting å gjøre før vi reiser til Oslo på fredag.
I går skulle Bjørn Erik egentlig ha vært med og feiret bursdagen til vår kjære Andrea på byen, men klokken ni i morges hadde han et alt for viktig møte til å sprelle rundt kvelden før. For det er ikke hverdagskost å få møte selveste kronprins Haakon, og slike viktige øyeblikk må man ta godt vare på.
For vår kommende konge, ville så gjerne møte noen som er ramma av oljekrisa, og da dukket hunken min sitt navn opp. Han er god til å snakke for seg, likanes og folkekjær, og har som sagt følt godt på kropp og sjel hvordan det er å miste jobben sin. Det er et sabla hardt marked her i Stavanger nå, det er mange om beinet, og Bjørn Erik ble altså pekt ut som en god representant til å formidle hvordan det er å få slått beina under seg.
Det eneste jeg hadde å komme med i forkant av intervjuet, var at jeg synes han burde droppe å diskutere politikk. Bjørn Erik er alltid veldig gira på å svinge innom noen saftige diskusjoner for det han brenner for, men jeg er rimelig sikker på at kronprinsen ikke ville likt å bli bydd opp på dans på den måten. I tillegg ville jeg gjerne ha en selfie til bloggen, og det fikk jeg selvfølgelig.
To fine fyrer, og i følge Bjørn Erik er de ganske så like på mange måter. De elsker begge to blonde damer (selv om jeg nå er grønn, vel og merke), digger bandet “Kvelertak” og så er de stor fan av masse skjeggvekst. Ikke rart de fant tonen…
Foto: Rogalands Avis
Kronprinsen var raus etter møtet, og proklamerte tydelig at han var overbevist om at energiske Bjørn Erik helt sikkert snart vill få drømmejobben sin tilbake. Litt usikker på om han kommer tilbake til akkurat det han gjorde før, men jeg er overbevist om at han snart er i fast jobb igjen. For det er bruk for gode folk, det må vi aldri slutte å tro på.
Jeg sprudler forresten litt ekstra i dag, for mellomstemannen Pelle har tatt fagbrevet. Han har jobba hardt de tre siste ukene for å få det i boks, og nå kan han altså kalle seg industrimontør. Flinke gutten vår. Jeg er så stolt, og selvfølgelig fikk han lov å velge middag, finnbiff med potetmos.
Nei, nå skal jeg sette meg godt til rette i sofaen og hente frem TV2 Sumo. Fikk akkurat nyss om at sesong 3 av “Badehotellet” ligger ute nå, og det er en avslappende deilig serie å avslutte dagen med.
Håper dere alle har hatt en fin start på uken, klem Nina
I dag er det akkurat en uke til ferien vår starter, juhuuu! Vi har aldri vært nærmere og planlegginga er i full gang. Eller, denne gangen er faktisk ikke ferien helt i boks, for vi skal være litt gærne å ta ting på sparket. Kontrollfriken meg forholder seg helt rolig til det, for jeg er bare sjeleglad for at vi i det hele tatt fikk oss en tur, so happy.
Planen var egentlig å dra en hel måned på interrail, men vi måtte skrinlegge det siden Bjørn Erik ikke fikk reist på den planlagte jobben i tide. Plutselig var det for seint og skolen påbegynt igjen. Jeg ble derfor hoppende glad, når skolen godkjente Mille fri i to uker. Tror de skjønte at vi har hatt en noe spesiell sommer uten han far, og at det skal bli godt for den lille familien vår å reise på eventyr i sammen.
Vi fikk derimot erfare i fjor at det var ganske så idiotisk å reise med koffert til Bali, så denne gangen har vi i stedet utstyrt oss med gode ryggsekker. Alle må bære sitt eget pikkpakk, og jeg gleder meg faktisk allerede til å fylle den opp på mitt særpregede vis. Ingenting er overlatt til tilfeldighetene, bare vent å se dere. For jeg er både nakke- og skulderoperert, mange stusser kanskje på at jeg i det hele tatt velger å reise sånn, men jeg kan love dere at det kommer til å gå helt fint. Sekken er så primavera god, jeg bærer den mest på hoftene, så dette gleder jeg meg til.
Første stopp på reisen vår, blir vakre og mystiske Santorini. Vi har reist mye til Hellas, men alltid til samme sted, men denne gangen satte jeg foten ned. Livet er alt for kort og vi trenger ikke å reise tilbake til den samme plassen hver bidige gang. Det er så mye nytt og annerledes å utforske der ute, så dette blir spennende. Håper dere henger på videre, for jeg skal selvfølgelig dele alt underveis.
Det skal i alle fall bli godt å reise vekk fra overgrodde blomster(ugress)bed…
Da har han far tatt seg en tur på sykkelen, Pelle jobber med innspurten på fagbrevet som skal avsluttes i morgen, Dennis har akkurat skrevet under en spennende kontrakt i Oslo og vi jentene, jo vi skal selvfølgelig snart i stallen.
For en flott dag å våkne opp til. Det er veldig typisk oss å hoppe opp før klokka er syv, selv om vi har fri fra alt, men helt greit å ikke gå glipp av morgenturen med Pippi når det er så fint ute. Jeg måtte derimot krype under pleddet etterpå, for nå varmer ikke sola like mye lenger. Gradestokken viste under 10 grader, og jeg var kald som pokker, men det har kanskje noe med at jeg kun gikk i lang t-skjorte…og crocs.
Over til noe helt annet, nemlig julen! Vrææææl, tenker dere, det er alt for tidlig, og jeg er helt enig. MEN, når du er litt i overkant gira på å starte julen presis 1. desember, og gjerne vil ha alt på stell allerede første uken, så sier det seg selv at en må begynne å planlegge allerede nå. For jeg er faktisk veldig opptatt av kostnadene de to siste månedene i året, for vi har en bursdagsfeiring å tenke på i tillegg, og vi kan jo ikke blakke oss helt før nyåret setter inn.
Nå som Mille har kjøpt seg hest, har det blitt en del shopping av utstyr den siste tiden. Det er ikke til unngå å se at butikkene kjører mye salg nå, og da slår jeg til. For rideklær og utstyr er dyrt, men nå har jeg altså haia til meg en del flotte ting til nedsatt pris. For når en kan få kjøpt julekalanderpakker til under 30,- og de i tillegg er nyttige ting, ja da blir denne dama her glad. Flotte sokker, grimer og leietau er i boks, og jeg ga altså en slikk og ingenting for det, og veit snuppa kommer til å bli så glad.
Det jeg derimot må huske på nå, er hvor jeg har gjemt alle gavene. For det har faktisk hendt at jeg har vært på sommerferie og kjøpt bæreposer med gaver til alle ungene, og så har jeg helt glemt hvor jeg har satt dem. En gang var vi i statene og kom hjem med 160 kg baggasje, og det var ikke snakk om å gi ungene alt på en gang. Dessverre så gikk det meg hus forbi at jeg i det hele tatt hadde kjøpt dette, og ble så lei meg når jeg fant alle de nyttige tingene to år seinere. Alle hadde vokst i fra det vi hadde kjøpt, og det var jo ikke greit. Det kommer ikke til å skje igjen, for nå lever jeg jo mer eller mindre etter ukeplanleggeren min, og den er nå oppdatert…
Pelle sover over hos en venninne, Bjørn Erik har reist tidlig for å bistå en amerikansk fotballkamp for juniorene, og vi jentene spiser frokost og skal snart avgårde på litt shopping til ferien, for så å dra videre til stallen. I kveld blir det kino på hele gjengen, så dette blir en bra lørdag.
Ønsker dere alle en nydelig lørdag. Nyt den maksimalt, klem Nina
Dagen i dag så langt har vært sånn klissete kjæreste kosedag. Akkurat nå har vi pause fra filmen The Nice Guys med selveste Russel Crowe, og jeg trodde ærlig talt ikke den mannen der kunne spille i kule komedier, men det kan han altså så til de grader. Jeg har ikke ledd så godt på lenge, så den anbefaler jeg på det sterkeste.
Ellers så må jeg også nevne at det er bittelittegrann trykk på telefonen i dag, for på mandag skal Bjørn Erik møte kronprins Haakon. Han kommer hit i forbindelse med åpningen av oljemessa, og ønsket å møte en som hadde blitt rammet av oljekrisa. Bjørn Erik sitt navn dukket opp, så nå skal de altså slå av en prat. Så da blir det ingen stor bursdagsfeiring på han hos Andrea på søndag, han skulle nemlig vært med ut på sprell, men den kommende kongen er selvfølgelig mye viktigere.
I går var vi som sagt i stallen og denne gangen uten pjuskesarah Mille. Hun har slitt med ørebetennelse en god stund nå, og i går kom hun hjem med feber og var så snørrete i tillegg. Da bar det rett på sofaen med pledd og smertestillende. Pelle var også syk, så de ble altså igjen hjemme aleine og pleiet seg selv å ligge fullstendig i ro. Bjørn Erik ville derimot møte Sol igjen, så vi tok oss en kjærestetur i stallen.
Sol har tydeligvis blitt skremt av noe på beite. Den søte snille hesten vår, kommer gående med en gang vi skal hente henne, men stopper to meter foran utgangen. Hun tør ikke å gå den siste biten, så igjen måtte vi ned i veska til Pippi og finne det gamle palestinaskjerfet. Hun synes nok det også var litt skummelt, men ble allikevel med oss, og godt er det. For gårsdagens riding ble helt primaballerina. Vi har slitt litt med rein galopp på hun frøkna vår, hun foretrekker heller å sette opp farten på tølten, men i går fikk jeg det altså til. Bjørn Erik synes det så litt texas ut på banen til tider, men det var kun for at vi hadde det så gøy. Sol er søren meg en strålende flott hest, så lenge rytteren oppå gjør som den har fått beskjed om.
Mille snakker i nesen og er litt tett ennå, men feberen er borte, så denne gangen tror jeg hun er heldig og slipper flere sykedager. Hun vil i stallen, for nå begynner de andre hestene å komme tilbake fra sommerferien og beiter også. Det skal bli deilig å få fylt opp stallen igjen. Herlig med hester i hver bidige bås, masse liv og røre.
Skummelt strømgjerde setter ut frøkna litt, men til en forbedring gikk hun inn på beite igjen uten bind for øynene. Det kan ha noe med at hun hadde en annen hest både foran og bak seg, at det gjorde ting enklere for henne…
Været var med å gjorde dagen i går til en drømmedag, men vi skal nok få det fint i kveld også. Tror Sol kommer til å like å komme inn litt fra beite for å tørke seg litt. Det har nemlig ikke vært mange pausene fra øsepøsende regn i dag.
Endelig er vi fulltallige igjen. Min kjære husbond har kommet hjem, og det føles så godt. Vi har masse på tapetet de kommende dagene, så noe hviledag på han etter så mange dager på havet, blir det dessverre ikke. “To-do” listen er lang, det er mye som skal ordnes nå ved skolestart, og det er himmelsk å endelig være to om det igjen.
Noen skvatt kanskje når de så meg med lilla hår igjen i stedet for grønt, men dette innlegget skulle egentlig vært delt for lenge siden. For vi har nemlig som så mange andre familier, hivd oss inn i matkasseleveringen, og det er så kjærkomment, så kjærkomment i denne noe “på farta familien”. For jeg har altså gått så matlei, og klarer ikke lenger å finne på noe nytt og spennende. Hvis ungene, og til dels meg også, kremt, hadde fått bestemme menyen hver dag, så hadde det gått i pizza, spagetti og taco. Jeg mener seriøst at jeg hadde klart å leve på det helt uavbrutt, men det går jo ikke. Vi kan ikke feire lørdag med mat hver dag, det sier seg selv, og derfor tok jeg gladelig i mot hjelp via A-Mat.
A-Mat leverer matkasse i Stavanger og omegn, og baserer oppskriftene sine på hverdagsmat, folkets favoritter. De er opptatt av at konseptet skal være sunt og varierende. Jeg ble først overveldet over hvor mye kassen inneholdt, men vet dere hva det beste var? Jo, at jeg som ikke kokkelerer noe særlig til vanlig, faktisk fant det litt kjekt og morsomt å få det til. For det er ingen hemmelighet at jeg er Toro sin beste venn. Jeg står ikke å lager ting fra bunnen av, men kjøper meg juksevarianter så sant det lar seg gjøre. Jeg liker nemlig ikke å bruke lang tid på kjøkkenet, og jeg har heller ikke all verdens fantasi når det kommer til hva jeg skal lage. Så jeg må innrømme at dette først faktisk først ble en utfordring, jeg var nok noe skeptisk i begynnelsen, but I did it!
Mille synes det var überkjekt. Hun elsker nemlig å følge oppskrifter fra punkt til prikke, hun liker seg på kjøkkenet. I sammen lagde vi den ene retten etter den andre, ganske så fra scratch, og det gikk faktisk helt smertefritt. Favoritten var nok den gratinerte retten med brokkoli, poteter, kylling, ost og fløte. Den ble en soleklart innertier, noe helt nytt og falt i smak hos oss alle. En lærer så lenge en lever, heter det, og det er pinamegdø helt sant, enten man vil det eller ikke. Dette var en positiv erfaring, som jeg gladelig tar med meg videre i hverdagen.
Sjekk ut flinke kokke-line da! Hun stortrives på kjøkkenet, helst med ostesmørbrød og pizzalaging, men dette falt også i smak.
Det snadderet her, lagde vi faktisk på grillen…
Nå har han far sovna på sofaen. Det tar nok på å komme hjem til “hæla i taket” igjen, men han har altså en finurlig måte å koble av på midt i kaoset. Tidligere pleide jeg å skru ned radioen eller TV´n og be ungene dempe seg, men det vil han ikke. Det er visstnok deilig å sovne til summingen av selve “livet”.
Ønsker dere alle en super torsdag! Vi skal i stallen så snart Mille kommer hjem fra skolen, og det blir jo spennende å se hvordan Sol er i dag med tanke på å få henne ut av beite.
