For en flott 1. mai feiring vi hadde i Stavanger i går! Debuten med å gå i tog ga så absolutt mersmak, så dette skal vi gjøre igjen. Dette solide fellesskapet føler jeg meg hjemme i, og det har vel aldri vært viktigere enn nå å vise hva man står for og mener.
Det å ikke engasjere seg, det å ikke bry seg, er det samme som å overlate ansvaret for livet til andre, og da nytter det ikke å klage i etterkant hvis ting butter i mot. Jeg personlig føler meg stolt når jeg bidrar til verdikamp for at alle skal ha de samme rettighetetene. Alle ønsker vi trygge rammer rundt oss. Vi ønsker å våkne opp til en jobb å gå til, et krypinn å komme hjem til og å ha råd til mat på bordet. Vi ønsker rett og slett å leve et verdig liv, men det er faktisk ikke en selvfølge for alle i dag.
Midt i fredagskosen, i Senkveld for å være helt eksakt, kom jeg plutselig på at vinneren av 2 stk. billetter til morgendagens We Love The 90´s må kåres! Den heldige er…(trommevirvel) Kjerstin! Gratulerer! Vi sees ved inngangen i Sørmarka Arena i morgen, for jeg skal selvfølgelig også være med på moroa!
Jøss, det hørtes veldig gammeldags ut. Tror nok min kjære bestefar hadde foretrukket den setningen noe mer enn meg. Men uansett dere, i dag er det arbeidernes dag, og den skal selvfølgelig feires.
Vi skal gå i tog, Mille, Pippi og “myself”. Bjørn Erik har reist offshore etter å ha vært hjemme i to måneder nå, men vi jentene skal nok klare oss på egenhånd. Eller alene blir vi jo ikke, for vi skal gå i partitog for aller første gang. Jeg har endelig fått fingeren ut og meldt meg inn i Arbeiderpartiet, og har derfor blitt invitert til å gå i tog med dem …”Gode partivenner! Vi gleder oss til 1.mai og håper på god stemning i godt vær…”
Jada, endelig voksen og ute av skapet. Nei, nå tuller jeg. De fleste som kjenner meg, vet nok veldig godt hva jeg har stått for lenge og at jeg er aktiv på min spesielle måte. I steden for å være stille når det kommer til politiske spørsmål som ofte kastes ut i løse lufta, har jeg begynte å stille kritiske spørsmål tilbake. Det er slutt på å sitte å nikke og jatte med. Folk må begynne å bli stilt krav til når de lirer ut av seg den ene påstanden etter den andre. Svar som “jeg veit ikke”, “nei det har jeg ikke tatt stillingen til” eller total uvitenhet og interesse, blir for meg noe veikt. For meg så er det viktig å være tydlig på hva som ønskes av samfunnet og fellesskapet. Vi har alle like mye krav på godene landet vårt har å by på. Vi må få slutt på gapet mellom rik og fattige. Det er alt for mange som har putta hodet sitt langt opp i rassen og som kun satser på hva som ganger dem selv. DET, er noe av det verste jeg veit!
Disse bildene ble tatt i fjor, og jeg kjenner jeg får opp den gode stemningen av å bla i gjennom dem…
På søndag opplevde jeg noe litt utenom det vanlige, som jeg gjerne vil dele med dere. Det var noe “opphøyd”, noe fint og det varmet. Vel, når sant skal sies så er det ikke så mye som skal til før jeg blir tatt litt på senga og følelsene tar overhånd, men det som skjedde denne dagen var helt annerledes. Det gjorde noe godt med meg, for oss alle som var til stede.
Min kjære venninne Simone har en fantastisk tilstedeværende mamma. De siste par årene har vært tøffe for mamma Anne Mai. Livet har blitt satt på prøve og som et resultat av det, har hver dag blitt en gave. Så for å gjøre litt ekstra stas på damen med det store hjerte, som forøvrig snart har bursdag, samlet Simone og Brede en gjeng gode venner hjemme hos seg. Anne Mai visste ingenting om hva som ventet henne…
I all hemmelighet var selveste Trio Triola invitert. Den fabelaktig trioen bestående av sopranen Astrid Kallenback-Gustavson, pianisten Milan Rabrenovic og fiolinisten Una Maja Vagnar står Anne Mai sin hjerte nært, og jeg tror hun holdt på å falle av stolen når de entret stuen. Hun trodde ikke sine egne øyne…hjertesukk ♥
Når sant skal sies så var det vel ikke bare Anne Mai som fikk litt rusk i øyet. For Astrid sin stemme akkopagnert av de vakre tonene, fikk alle og en hver til å senke skuldrene og kjenne etter. Følelsene flommet rett og slett over. Men selv om det til tider var sårt, rett og slett fordi det var så vakkert, fikk Astrid oss snart til å le igjen. Det er rart det der, hva musikk og sang gjør med en.
Et sterk opplevelse som jeg tar med meg videre som et godt minne ♥
<a href="http://www.youtube.com/watch?v=
Med disse vakre tonene vil jeg gjerne få ønske dere en fortsatt fin dag.
I går måtte Bjørn Erik til pers! Nå tror dere kanskje det var skjegget som var på vei vekk, men neida det har nok kommet for å bli. Det vi snakker om i denne omgangen er de hårete skuldrene og ryggen hans. Jeg er altså så lei av å måtte hjelpe til med å barbere han der, for med så store muskelarmer kommer han jo ikke til selv. Neida, nå tuller jeg, Bjørn Erik er ikke kravstor. Det er ikke ofte han ber om hjelp til det, men nå er det en gang sånn at han har en del unødvendig hårvekst på skuldrene, litt på ryggen og en “dott” i korsryggen, som veldig enkelt kan fjernes. Så hvorfor ikke ta det vekk permanent?
Derfor gikk turen strake veien til Avea Klinikken og de flinke jentene der. Må innrømme at det var litt rart å være der uten selv å behandles, men denne gangen var det altså min kjære sin tur til litt egenpleie. Gutta er jo egentlig ikke så flinke til å sette av tid til seg selv, så sant det ikke er snakk om å kjøre Harleyén eller ta seg en tur på golfbanen, men det er jo faktisk en del andre ting de også kan ta tak i. Det er jo ikke nødvendig å gå rundt som et stort hårmonster, i hvert fall ikke når man er som Bjørn Erik som hele tiden bruker tid på å barbere det vekk. Da er det mye bedre å ta grep, ta laserbehandling – “hairy Mary Bjørn Erik gone forever”!
Flinke Marta Helene brukte god tid på å legge på beskyttelse på ryggtatoveringen til Bjørn Erik først, for den må ikke laseren komme i nærheten av. Så var hun i gang, og det var ikke et kny som kom ut av den fine mannen min. Vel, når sant skal sies så synes ikke han det var vondt i det hele tatt, og ikke tok det lange tiden heller.
Nå må han vente en del uker før han kan ta neste beandling. Han må vente til hårrøttene er i vekstfase igjen og det kan ta opptil 8 uker. Regner med at han må gjenta dette et par ganger til. Ny time er bestilt og jeg er spent på det endelige resultatet.
Man ser ikke smart ut med de brillene, men det er helt nødvendig å beskytte øynene.
Nå skal jeg sette i gang med ostefondue til mine kjære venninner som snart kommer på lunsjbesøk. Hadde egentlig gjort klart til å sitte ute rundt bålpanna, men værgudene er ikke helt med meg i dag. Koselig blir det uansett!
Ups…tja, litt flaut at 9-åringen i huset ikke visste hva fiskegrateng var, men kanskje ikke så rart siden jeg aldri har lagd det. Pelle var kjapt ute før jeg fikk svart. Han ville nemlig IKKE at mora skulle sette i gang noe fiskeprosjekt. Hmmm, men noe måtte jeg jo gjøre, og jeg kan vedde på at Mr. Hellstrøm hadde vridd seg av gremmelsen, men det skit æ no i!
Jeg lagde nemlig en ekstra-light versjon, med (hold dere fast) fiskepudding! Kjøpte inn en sånn lang sak og skar den i små biter. Deretter kokte jeg opp poteter i små terninger og makaroni og rørte det hele sammen med 7 dl hvit saus (hold dere fast igjen) fra Toro, min aller beste venn. Egentlig så skulle jeg jo toppa det hele med strøkavring, men neida, jeg kjørte heller på med ost. For man kan aldri få for mye ost, passer til alt det.
Som dere skjønner så kommer dette ALDRI til å bli en matblogg. Jeg liker å lage et par-tre retter som jeg virkelig veit folka mine setter pris på, men ellers så er det Bjørn Erik som kokkelerer og takk gud for det!
Det morsomme er at to unger satte seg nokså sure til bords, for hele huset luktet jo fisk, noe som så absolutt ikke falt i smak. Men som alltid så MÅ de smake på ting før de uttaler seg, og ordet “liker ikke” er faktisk strengt forbudt i dette huset. Man må gjerne si man foretrekker andre ting, synes smaken var noe uvant, men “liker ikke” er et negativt lada ord som jeg egentlig synes folk kan holde for seg selv.
Var veldig spent på reaksjonen, men jeg hadde ikke tenkt å uroe meg, de ELSKET det! Kanskje ikke så rart, det var jo tross alt ost på, thihiii. Det gikk ned på høykant, og Mille spiste altså det her to dager på rad. Den tredje dagen var det tomt, og surfjeste viste seg et lite øyeblikk der, men jeg har lovet å lage ny form om ikke så lenge.
Fiksepudding-makaroni-poteter-Torosaus-ost retten min slo virkelig an!
Nå skal jeg ut og plante blomster i bedene mine. Det er skikkelig kaldt selv om sola viser seg fra sin beste side, så det er bare å finne frem varme klær.
Da har jeg altså lagt bak meg en begivenhetsrik familiehelg og faktisk klart å skvise inn litt kvalitetstid med gode venner også. Nå forbereder jeg meg på en knallhard treningsuke på Pulz samtidig som jeg har nedtelling til helgens store fest: We Love The 90´s!
Lørdag 2. mai i Sørmarka Arena her i Stavanger braker det altså løs med blant annet Shaggy, Scooter, E-type, 2 Unlimited, Safri Duo, Rednex, Lou Bega, Solid Base, og Alice Dejay. Wow! I den forbindelse vil jeg gjerne få lov til å gi en av dere lesere en mulighet til å vinne 2 stk. billetter. Det eneste du trenger å gjøre er å like innlegget og legge igjen en kommentar i feltet under her, om hvilken artist du gleder deg mest til å se. Det er også viktig å legge igjen en mailadresse (den synes ikke i kommentarfeltet, kun for meg) sånn at jeg får tak i den heldige vinneren som trekkes i løpet av fredagen.
Nå våknet vi akkurat opp til strålende sol, og jeg merker at godværet gjør noe ekstra positivt med meg. Måtte det vare hele dagen, for planene er mange og kjekke. Først og fremst skal vi tilbake i stallen og denne gangen skal papsen også være med. Det synes Mille er stas, for når man er nybegynner slik som henne, så skal det ikke mye til før andre som ikke ser henne så ofte, legger merke til fremgangen. Jeg regner med at hun kommer til å legge stor vekt på å være selvstendig i dag. Hun skal nok vise at hun klarer alt selv og høste mye ros. Det er alltid litt ekstra kjekt å vise seg frem for pappaen sin ♥
I tillegg har hun som sagt spart penger og shoppet en del nytt utstyr. Hun har skaffet seg sitt aller første dekken, kjøpt seg rosa ny ridebukse med matchende sokker, og leggchaps til nye ridestøvler. Det kuleste var nok den lille rosa bøtta til 19 kroner. Den gikk hun rundt med på hodet en god stund og fikk de fleste rundt seg til å le.
Timene fløy avgårde i stallen i går. Vi hadde ingenting å rekke etterpå, så vi ble der til kvelden. Pusset saltøy, møkka, stappa høy, og vasket Vilja godt etter en fin rideøkt. Vi avsluttet i kjent stil med kyss og gulrotpremiering.
Nå er gjengen min samla på kjøkkenet og rundstykkene er i ovnen. Dagen er godt i gang og jeg har en følelse inni meg at de neste timene blir bra.
Vi våknet opp til nok en grå morning i dag, men er det noe man ikke kan styre, ja så er det været. Opp og hopp og ut og gå, var mottoet i går. En liten kjøretur, og nydelige Stokkavannet med sin 8 km tursti lå der og venter på å bli tatt i bruk.
I går var jeg så heldig og hadde spart siste podcast fra Sigrid Tusvik og Lisa Tønne. Derfor gikk turen lekende lett og til tider gapskattende rundt vannet. Samtidig fikk jeg løpt litt, noe som så absolutt ikke ligger i min natur. Men siden jeg var nødt til å stoppe og ta bilder med mobilen underveis, var avtalen at Bjørn Erik skulle fortsette traskinga og jeg løpe for å ta han igjen. Så da det ble en del småjogging, for jeg klarer jo ikke å gå mange meterne før bilder må tas…
Denne helgen er først og fremst forbeholdt hest. Etter fire deilige ettermiddagstimer i stallen i går, valgte vi å dra å shoppe litt nytt hesteutstyr. Mille hadde egne penger som brant i lomma, og for aller første gang viste hun glede over å handle noe til seg selv. Som regel tar jeg henne aldri med i butikker, for det har hun ikke tålmodighet til. I går derimot, skulle hun bære posen selv, og stolt vise fram alt hun hadde kjøpt til pappaen sin når hun kom hjem. Hun gleder seg til å ikle Vilja det nye røde fleecedekkenet…må nok ta noen bilder av det og dele det med dere seinere.
Mange av dere som kjenner meg vet at jeg er noe i overkant opptatt av å få frem det at jeg har en fantastisk flott datter med et veldig sjeldent syndrom. Det fødes i Norge rundt 2-3 i året med Sotos Syndrom. Det er kun 50 stykker registrerete på Frambu (senter for sjeldne diagnoser), og da sier det seg selv at det er mange som dessverre helt sikkert ikke har fått stilt riktig diagnose og som sikkert lever under noe mer kompliserte forhold enn nødvendig.
Siden jeg er så heldig og har klart å bygge meg opp min egen lille plattform her på bloggen, så har det på en måte blitt min plikt og misjon å prøve å fremme denne saken. For ved å belyse og lære bort hvordan min kjære Mille opplever det å være annerledes, så håper jeg og tror at jeg klarer å “hjelpe” noen på veien.
Vi ble kontaktet av Se og Hør for over et år siden, hvor en av journalistene der, er genuint interressert i barn med sjeldne diagnoser. Han har selv vært mange ganger på Frambu, og bare det fikk meg til å fatte interesse. Jeg gikk noen runder med meg selv før valget ble tatt om å stille til interjuv, men i helgens Se og Hør Extra blad, finner dere altså en artikkel om Mille.
Jeg tror og ikke minst vet at alle har mye å lære av disse barna. Vi trenger et samfunn der ikke alle er like. Hvor folk kan finne frem det medmenneskelige i seg, kjenne på det å akseptere og ikke minst respektere. For disse barna har kommet for å bli, og da må de sees og høres.
Jeg var litt sein med å få rettet opp overskriften på artikkelens tredje side “Vi er redde for å tukle med naturen”. Det hørtes veldig religiøst ut, og det var slettes ikke meningen. Det eneste vi er redde for er at legene ikke klarer å hjelpe Mille med å stoppe veksten hennes. At hun tar unødvendige hormoner som kanskje gir henne bivirkniger og ikke løser selve problemet. For det er veldig få registrerte voksne Sotos tilfeller, som kan bane veien for oss. Vi må på en måte prøve oss ut selv, og man er selvfølgelig engstelige for å gjøre unødvendig skade. At vi som voksne tar valg for Mille som ikke gagner henne.
Nå er jeg spent på hva Mille synes om artikkelen. Kjenner jeg henne rett, skal hun nok ha med seg bladet i stallen i helgen og på skolen på mandag.
