I dag skulle jeg så gjerne ha vært i Oslo og hjemme hos mammaen min, for i dag har hun bursdag. Jeg skulle ha sunget Wenche Myhre sin sang for full hals:
Når man blir 66, først da tar livet til 🇳🇴 Når man blir 66, da gjør man som man vil
Når man blir 66, først da blir livet kult
Når man blir 66, kan man trå til for fullt
Mamma, er nok det snilleste menneske på jord. Hun setter alle andre først, og glemmer seg selv til tider. Det er godt å vite at hun får venner på besøk i dag, at noen er der for henne og feirer henne slik seg hør og bør. For det fortjener hun, gode, snille mammaen min ♥ ♥ ♥
Jeg regner med at mamma sitter spent og venter på telefoner og meldinger fra oss alle. Jeg må bare få hjem Mille fra overnatting, så skal vi nok få sunget for henne. Det skal Facetimes og tralles over en lav sko, for noe må vi jo gjøre for henne. Avstanden kjenne alt for stor i dag, men takket være god teknologi, er vi ikke så langt unna allikevel.
Da har jeg endelig klart å få summa meg til å lage en oppsummering fra jenteturen vår til Warszawa. Jeg lovte å komme med gode råd og tips, so here we go!
Når jeg sitter og blar gjennom alle bildene og mimrer tilbake på de flotte sommerdagene i mai, er det uten tvil et stort ønske å få lov å oppleve denne storbyen igjen. Jeg håper Bjørn Erik vil være med meg tilbake igjen, så vi kan øllebølle og kose oss i sammen.
Denne fargerike noe sære gjengen vår, joda det må jeg få lov å kalle oss, planlegger allerede neste tur, og jeg kan ikke få sagt hvor mye jeg gleder meg. Neste år blir vi enda flere også. Da blir vi fulltallige igjen, og det skal bli en fryd å leke med dem.
Så hvilke inntrykk er det vi sitter igjen med da? Hva var det som gjorde denne turen så spesiell? Spurte jentene om hva de synes var aller aller best…
Hotellet
InterContinental Warszawa må oppleves! Rommene er delikate, sengene himmelske og frokosten et eventyr i seg selv. Bassenget og spaavdelingen i 44 etasje ble flittig brukt av hele gjengen, og var et kjærkomment avbrekk de hektiske dagene. Servicen var upåklanderlig, det er ikke en ting de ikke kunne hjelpe oss med. Et lite tips, det er ikke fri internett tilgang, så sant du ikke søker om det på forhånd. Jeg fikk det ordnet det fordi jeg ikke synes de var tydelige nok der, men det er greit å ha gjort det på forhånd.
Segwayturen
Segway City Tours med guiden Olga, gjorde dagen vår komplett. Vi valgte en 3-timers “Praga Tour”, som ikke velges så ofte. Den gikk utenom turistenes vanlige veier, og ga oss et godt innblikk i hvordan Warszawafolket lever. Det må nevnes at et par av jentene aldri hadde forsøkt dette før, de var litt nervøse i starten, men fikset det på nullkommaniks. Dette er så enkelt og bør prøves av alle. Min første tur utførte jeg med armen i fatle, og det sier jo litt. Denne gangen filmet jeg og tok bilder i fleng, så dette anbefales på sterkeste.
Shopping
Zlote Tarasy shoppingsenter er helt fantastisk. Det lå i gåavstand fra hotellet vårt og vegg i vegg med Hard Rock Cafe. Her finner du mange kjente billigkjeder, merkebutikker og lokale spennende krypinn. Noen av jentene dro også på marked, Barkalaska. Jeg holdt på å dåne, når jeg så alle duppedittene de handlet med seg hjem. For en deilig galskap!
Mat
Det aller aller beste med Polen, må jo være all den billige maten og drikken. Vi fikk dessverre ikke besøkt så mange plasser, men en av favorittene var soleklart Aioli. Fyttikatta for noe burgere, og drinkene, de var helt “stunning”. Jeg kunne nok spist alle måltidene mine der, men dagene strakk dessverre ikke til. Jeg tror ikke jeg hadde et eneste dårlig måltid på denne turen, alt smakte fortreffelig.
Uteliv
I år planla vi litt dårlig i forveien, hva vi ville gjøre om kvelden. Mange av oss var hektisk opptatt før vi reiste, og orket ikke tanken på å danse hele natta. Litt “swung” ble det allikevel. “The View” er en cocktail bar på taket, med guddommelig utsikt over hele byen. Her er det hipt, hvite sofaer og leken musikk. Vi var her på “happy hour” en dag klokken fem, etter den svette lange Segwayturen vår, og et par av jentene dansa seg gjennom en hel natt her også. Jeg var først litt redd for at musikken ville dunke ut hjernebarken min, men jentene som dro tilbake kvelden etter, roste DJén opp i skynene, så jeg angrer litt på at jeg ikke ble med. Jeg trivdes ellers veldig godt i smuget vi ble anbefalt av hovmesteren på Hard Rock Cafe. Pawilony Novy Swiat er omtrent umulig å finne, men er så absolutt verdt et seint kveldsbesøk. Inni et mørkt smug, finner du et tredvetalls små puber, og det er her de lokale urbane folka går. Drinkene koster en slikk og en ingenting, det var litt spennende skummelt her, så hit vil jeg gjerne tilbake. Vi var også på homseklubb. Ja, selvfølgelig var vi det. Vi storkoste oss på Club Galeria, for det synges jo karaoke der, så dette var en soleklar innertier.
* Bildedryss*
The View…
Club Galeria…
Shop til you drop…
InterContinental Hotel…
Åhhh, som jeg lengter tilbake! For en tur! Selv om vi var i Warszawa fra torsdag til mandag gikk dagene unna så alt for fort dessverre.
For femte gang var gjengen vår samla for den råeste, galeste, morsomste, skumleste og villeste forestillingen. Rogaland Teater og Kulturkompaniet svikter aldri, og igjen fikk vi kjørt lattermusklene maksimalt. Denne underholdningen er en soleklar innertier, og det aller kjekkeste vi tar ungene med på. For det er ikke bare de som har godt av det her. Vi foreldre storkoser oss også. Vi ler så vi griner av flauser og parodier, som til tider er så galematias at vi må se på hverandre for å få bekreftelse på om det vi så virkelig var sant. Det er til tider hinsides hysterisk morsomt, og når vi publikum er så til de grader med, opplever skuespillerene et kick tror jeg, og da drar de det enda lenger, spontant og uventet. Helt herlig!
Jeg tror jeg med hånden på hjertet kan si at “Askeladden & di” er det morsomste jeg noensinne har opplevd. Selv om det kun er Vegar Hoel igjen av de gamle gode skuespillerne, skårer de full pott. De gir jernet fra første stund, og drar oss publikum med på en ellevill reise. De bruker oss med sang, tramp og klapp, og det er jo det som gjør dette så levende. Denne gangen var vi så heldig at Askeladden gjemte seg hos oss også, og Mille var i ekstase når hun plutselig skjønte hvem som satt og prikka henne på ryggen. Tenk å få dele snopeposen sin med skuespillerne, mens de er i aksjon. Det er ikke hverdagskost, men det er ikke denne forestillingen heller.
Jeg vil ikke røpe hva stykket handler om denne gangen, for dette bør oppleves. Siste forestilling går 26 juni, og jeg håper virkelig det er billetter igjen til dere som fortsatt skulle ønske å ta dere en tur. Anbefales på det sterkeste. Jeg gleder meg allerede til neste år!
I dag har jeg holdt senga, foruten om en liten tur ut på et ærend. Det er godt å ha han far hjemme, og godt at det endelig er skoleferie. Mille har besøk av ei i stallen, og det er så deilig å vite at alle har det bra, selv om jeg tar meg en liten pause innimellom. Skal tulle meg inn i pleddet i sofaen nå, finne frem saftposer og se dagens episode av Games of Thrones.
Ja, da satt jeg her da. Ene og alene…guriland så deilig!
Jeg har tatt meg en real etterlengta pause fra alt denne helgen. I seks uker har jeg vært på farta hver bidige dag, men nå sa kroppen STOPP. Pelle ble syk etter Landstreffet i Kongeparken, Mille tok over og ga det videre til pappaen sin, og selv om jeg har bytta sengeplass og forsøkt å holde avstand fra alle basseluskene, ble det full krasj på meg også.
Så da ble det ingen Bergenstur på meg og resten av flokken, eller stor bursdagsfeiring her i Stavanger for en god kollega, og jeg merker jeg blir skikkelig dårlig når jeg ikke klarer å holde avtaler. Jeg blir nemlig så glad og takknemlig når folk gidder å invitere meg med i planene sine. Jeg går ikke på byen lenger kun for å ta meg en øl, men i selskap kommer jeg gjerne. Jeg elsker å være med der det skjer noe, men ikke denne gangen.
Både Pelle, Mille og Børn Erik har vært opptatt med sitt, så jeg har sovet, spist, sett TV og knasket medisiner. Jeg er ganske dårlig på å være rundt folk som syter og klager fordi de er syke, og da har det egentlig vært deilig å være alene i sin egen boble å slippe å plage andre. Høydepunktet har vært å se sesong fire av “Orange Is the New Black” og ikke minst å mekke sammen Valdimar sitt gode tips med smøreosten Philadelphia, tacosaus og et lass revet ost på toppen. Jeg skippa liksågodt å lage middag og gikk rett på kaloribomben, som kan anbefales på det sterkeste. En skikkelig innertier i gode venners lag, eller som trøst når man ikke er i helt i slag…
Bjørn Erik er snart i gang med kamp i Bergen, som jeg tenkte å se “live” fra sofakroken min, og Mille leverte jeg i stallen tidligere i dag for første gang uten rideklær. Helle, ildsjelen i stallen, har invitert heile hurven med seg på tur i Kongeparken, så alle er spredd rundt og koser seg med sitt. Jeg skal fortsette å slurpe i meg saftposer og lenke meg til sofaen. Ikke så gæli det heller…
Jeg håper dere alle har hatt en finfin helg og at dere er superklare for en ny spennende uke i morgen.
Nå er det kaotisk stemning her hjemme. Mille er i ekstase, for nå ser det kanskje ut som om hun skal få sin egen hest. Bjørn Erik og jeg har diskutert frem og tilbake om dette blir riktig, og vi har på en måte kommet fram til samme beslutning. Det er på tide å ta et steg videre, å kjøpe vår egen islandshest.
Det skulle i utgangspunktet være en hemmelighet for Mille, men siden hun skal bruke en del av sine egne penger på dette eventyret, kreves det at hun blir innlemmet i planene fra første stund. Hun har i flere år hatt en stor sum forsikringspenger stående å rente seg i banken, og vi har med fylkesmannen blitt enige om at det kan søkes en liten del av disse. Kjærlighet til hest er størst, og vi ser ingen grunn til å vente lenger med å realisere den store drømmen.
Det er ikke bare bare å kjøpe seg en egen hest altså. Vi har kun vært fôrverter annen hver helg til fine Vilja, så dette kommer til å blir en stor livsendring for oss alle. Jeg er søren meg glad for at vi har de beste folka rundt oss med på laget, for dette er skummelt.
Akkurat nå kjører Bjørn Erik Mille til ei stallvenninne, mens jeg forsøker å holde meg våken. Nå er vi tre av fire penicillinbrukere i huset, så stafettpinnen med vond hals og råtten kropp har nådd hele hurven. Bjørn Erik er nok den som sliter mest, for han har en viktig kampdag foran seg i Bergen denne helgen. Vi andre skulle også ha vært med for å få besøkt familie i tillegg, men med sykdom og flytting av kampdag, blir vi heller hjemme. Det viktigste er uansett at Mille er frisk igjen. Endelig er det skoleferie, og hun har sååå mye å glede seg til, sier hun. Det er ikke rom for å være pjusk. Nå skal hun visstnok “leva livet”!
Jeg har forresten spart 538,- kroner i dag. Jeg har nemlig sikla på noen lyslenker i en evighet nå, og i dag ble de altså mine, jippi. Nydelige fargeglade kuler, 80 stk. totalt, lyser nydelig opp epletreet Mille fikk av venninnene mine i dåpsgave. For jeg kjøpte jo ikke bare en pakke, men fire så klart. I steden for å betale 199,- kostet de altså 65,- kroner pakka, og da måtte fru Thorsen ha mange. En skikkelig Nillevenn…
Fant forresten en ubrukt Me&i kjole i skapet. Sommerlig, litt røff med lommer i. Slettes ikke verst med olajakke og joggesko til…
Snille venninne Simone har klart å skaffe meg flere flamingoer. Thelma og Loiuise har flyttet inn i toppen av epletreet…
Da var han far tilbake igjen, og jeg håper jeg får lokket han til å se premieren av sesong fire, Orange is the new Black. Jeg er ikke så veldig optimistisk, for det er tross alt EM i fotball…
Nå er det endelig snart sommerferie for ungene våre, og i disse dager går vi på den ene avslutningen etter den andre. Vi kan se tilbake på et godt skoleår for begge trollungene, og vi som dem, gleder oss til late sommerdager og en pust i bakken.
Vi var nylig i stallen og tok farvel med alle hestene. Det står frodige grønne beiter å venter på å feite dem opp nå, og de er nok like gira på en pause i hverdagen de også. Mille skal forøvrig ikke legge hest på hylla denne ferien. Hun drar til Danmark allerede om få dager for å ri, uten oss foreldre, så nå planlegges det på høyt nivå.
Mellom slaga, tok Bjørn Erik og jeg oss en velfortjent pause på Viste stranda. For aller første gang i år, luftet jeg tærne i vannkanten. Jeg synes personlig tær i seg selv er nokså heslig. I hvert fall mine. Jeg steller dem aldri, og som mange vet, er jeg stor fan av tresko. Ja, alle de 40 para mine. Tresko gir deg ikke akkurat vakre føtter. Du får hard hud på hælen og jeg sliter også med lilletærne mine.
Det ville derimot Torunn som driver På Neglen gjøre noe med. Jeg var ikke så veldig optimistisk i starten, for i tillegg til å være flau over føttene mine er jeg ekstremt kilen. Jeg fikser ikke at noen tar på dem. Fotpleie på meg er ganske så nytteløst, for sluttresultatet blir ikke helt som forventet når man ikke kan sitte i ro.
Jeg hadde ikke trengt å uroe meg. Den dama der har nemlig erfaring til tusen, og behandlet meg med fast grep. Hun klarte til og med å legge gellakk som ser ut som fransk manikyr, på mine nedklipte stubber. Jeg trodde ærlig talt ikke jeg hadde negl igjen på lilletærne i det hele tatt, for de pleier jeg å klippe helt bort. Torunn tryllet fram de flotteste føttene, og for aller første gang på lenge bruker jeg faktisk sandaler. De har støvet bort i skapet i årevis, men til og med i går når det striregnet ute, ville jeg ut å vifte med tærne i åpne sko.
Sånn skal altså føttene mine se ut hele sommeren, for gellakk klarer man ikke å ødelegge med det første. Så lenge jeg ikke klipper dem, vil de skinne med sola i ukesvis. Ble de ikke fine?
Er det noe Torunn kan, så er det å legge nydelige negler. Jeg hadde egentlig planlagt å skjule tippene mine på hendene med negllakk sist jeg var der, men de var ennå så fine etter fire uker, at jeg venter ennå en stund. Ta gjerne kontakt med Madlasalongen for mer info og pris hvis dere lurer på noe tlf: 906 32 831.
Nei, nå må jeg løpe. Vi skal nemlig på teater, på Hindal gård. Dette er årets høydepunkt når det kommer til alle forestillingene vi går på, og jeg gleder meg stort til å se hva ablegøyene har funnet på for oss denne gangen.
Ja, nå har Mille nedtelling. Den fine spesielle ti-åringen vår, kan snart legge femteklasse bak seg, og tenk det dere, vi kom oss ganske så uproblematisk gjennom dette året også.
Det er nok takket være snuppeline, at bloggen i det hele tatt ble til. Jeg hadde en historie å fortelle, noe viktig å få frem. Et innblikk i en hverdag litt utenom det vanlige. Hjemme hos en familie på fem, med et barn, en søster som ikke er som alle andre.
Så hvordan har nå dette året vært? Hvordan fortoner egentlig livet seg for prinsessa vår?
Mille-mor er fortsatt en livsglad nyskjerrig jentunge. Hun var ganske ensom når skoleåret begynte, men jeg tror vi foreldre bekymret oss mer enn henne. Hun er fortsatt velsignet med en bestevenn i gata, og de treffes en gang i blant, faktisk i kveld også. I tillegg har hun funnet trygghet hos ei i klassen som innlemmer henne i venninnegjengen, og jeg ser det skjer oftere og oftere. Selv om dørene ikke rennes ned her hjemme, så ser vi altså en forandring, og vi som foreldre holder nesten pusten av lykke og håper denne positive utviklingen vedvarer.
Hest er fortsatt best. Islandshesten Vilja er og blir hennes aller aller beste venn. Jeg ble litt redd nå i våres, når jeg så at Vilja plutselig ble veldig tynn. Vet den trofaste 27-åringen ikke kan være hos oss for alltid, og det skremmer meg. Jeg leker med tanken på å skaffe oss vår egen hest etterhvert, men det er en stor avgjørelse som krever mye planlegging. Det er lov å drømme, særlig i denne familien her, for veldig ofte ordner ting seg.
Mille er fortsatt på avlastning (vi kaller det besøkshjem) en helg i måneden. Hun er heldig som får lov å være hos Hege, Kenneth og Robin, som vi har kjent i snart tyve år. Mille har derimot slitt med stor separasjonsangst i det siste, og det har vært en stor prøvelse for oss alle. Når hun derimot fikk vite idéen bak et besøkshjem, gikk det litt bedre. Hun gråter ikke lenger uavbrutt og gjør besøket tungt for oss alle, men jeg ser vi trenger å jobbe mer med dette.
Sist gang vi var på Frambu (senter for barn med sjeldne funksjonshemninger) fikk jeg et veldig godt råd av ei på tyve som også har Sotos Syndrom. Hun nevnte at det å ha en støttekontakt, var noe av det viktigste i livet hennes. Det er ikke enkelt å skaffe en slik ressursperson. Behovet i Stavanger er stort og ventelistene lange. Nå har vi derimot funnet en selv. Det var rein flaks at hun hørte at vi trengte en. Hun er allerede støttekontakt til en som ikke lenger trenger det, og det er en lykke at vi nå har startet søknadsprosessen. Hun har også hest i samme stall, så vi kunne ikke vært heldigere.
I disse dager kom også gladmeldingen om at vi har fått innvilget dypere utredning på høyden til Mille. De har skjønt alvoret, så i august drar vi til Haukeland sykehus. Jeg tviler på at hun kommer til å begynne på hormonbehandling, for det tar de sterk avstand fra, men det kan hende hun får tilbud om å operere knærne. Det høres veldig dramatisk ut, men det er veldig nødvendig å foreta seg noe så snart som mulig. Mille er nemlig allerede “elefanten” i rommet, og bærer høyden sin dårlig. Hun klarer ikke lenger å gå oppreist, og jeg tør ikke å tenke på hva utfallet blir hvis hun får vokse til det stopper av seg selv.
Ellers klarer Mille seg veldig bra på skolen. Hun trives veldig godt og det er så absolutt et stort høydepunkt å bli hentet av Taxi-Erik hver dag. Hun har fortsatt tilrettelagt skoledag med en assistent, har leksefri og er også fritatt for nasjonale prøver. Hun blir tatt ut av klassen en gang i uken for fysioterapi, og til høsten skal hun også få lov å svømme. Vi har mye å takke Lunde Skole for, de gjør mye godt for jentungen vår.
Mille har en unik evne til glede seg over de små tingene i livet. Hun våkner opp hver bidige dag med et stort smil og spretter ut av senga. Hun er livsgnisten vår, limet som holder oss i sammen, hun er så fin og jeg er så takknemlig for at hun er vår…
Håper alle dere fantastiske lesere har hatt en finfin dag!
I dag har jeg fri. Agendaen er helt tom, og jeg kan ikke huske sist gang det skjedde. Det er godt og varmt i været, verandadørene står åpne og jeg nyter stillheten. Vel, stille og stille fru Blom. Han der stakkars mannen min hoster som om hans siste time har kommet. Neida, man skal ikke tulle om sånt, han er faktisk syk, men nå har han vært hos legen og fått penicillin, så nå blir det nok snart bra.
Jeg klarer ikke helt å bestemme meg for om sommeren har kommet for å bli eller ikke. Vi er ikke vant til slikt godvær her på denne siden av landet. Det er nesten så jeg må klype meg i armen og sjekke om det er “for real”. Jeg vil helst tro på det, og er derfor så happy over å endelig kunne ikle meg Me&i sin utrolig enkle og lette long t-shirt dress. Den klassiske kjolen med striper, har løs passform, er litt lengre bak enn foran og er altså så behagelig å ha på seg. Den er like fin med joggesko til, som et par litt penere pumps. Jeg pimper den opp og ned med diverse jakker, men i dag bruker jeg den kun som kosekjole her hjemme. Mille på ti år har den også, og hun har allerede bestemt seg for at den skal pakkes først med når hun nå snart reiser på rideleir. Den har blitt vår soleklare favoritt for oss begge.
I dag begynner sommersalget hos Me&i , og jeg anbefaler dere alle å ta en liten titt på de fargeglade lekre plaggene til både barn og voksne. Kanskje du også finner deg en sommerfavoritt?
Nå skal jeg finne frem jordbær og vaniljeis til gjengen min, og etterhvert se hvordan det går med blomstene mine som står halvslappe i oppvaskkummen med vann. Jeg må slutte å kjøpe planter hvis jeg ikke har som intensjon å få de i jord samme dag. Får krysse fingrene for at jeg klarer å redde dem.
Ønsker dere alle en fortsatt fin tirsdag, klem Nina
Jeg merker ungene begynner å bli lei nå. De vil ha sommerferie, og nedtellingen har begynt. Må selv også innrømme at det skal bli godt å sette ned tempoet litt. Det er mye som skjer de siste ukene før skoleslutt, og dagen i dag er intet unntak. Først står legebesøk på agendaen, så blir det en tur til Ortopediteknikk med Mille, avslutning i stallen og slutt infomøte om den snart forestående rideleiren i Danmark. I tillegg står det noen slitne blomster i papirposer bak på verandaen. Det er en uke siden de ble kjøpt inn, og noen, vel undertegnede bør nok snart få de i jord.
I går derimot var vi på den berømte dragefestivalen på Hellestøstranda. Vi som bor her i Rogaland, er søren meg heldige som har så utrolig vakre strender rundt oss. Jeg som er Oslo-jente, visste faktisk ikke at Norge hadde så flotte strender å by på. De ligger langs kysten her, som perler på en snor, og er absolutt verdt å tilbringe en hel søndag på.
Vi var en god gjeng som til tross for “dagenderpå” følelsen, samlet oss rundt den fargerike festivalen. Det var helt sikkert store muligheter for ungene å bygge sine egen drager og utforske alt mellom himmel og jord som trosset tyngdekraften “up in the sky”, men vi liker oss best på sidelinja, ikke midt i alt kaoset. Samtidig var det et “must” for denne dama her å få den pokkers trege dragen opp i lufta, og da trengtes det “space”. Stor space, for ikke søren om det der var enkelt.
Jeg ga først opp, og konsentrerte meg heller om å trykke ned et par solide ostepølser, men når jeg plutselig oppdaget at noen hadde fått opp dragen sin som var prikk lik min egen, var det ingen bønn. Udyret skulle til værs! Til tross for humrende venner på sidelinja, løping, svetting, hetetokter, banning og sverting, klarte jeg det. Vi fikk faktisk alle dragene i gjengen vår opp til slutt, og det var en ekstremt stor seier. Tror faktisk ungene tok de med seg på do, ja overalt, for det var ikke snakk om å ta de ned når vi tross alt hadde jobbet så hardt med å få de opp.
Det så lenge mørkt ut med tanke på både vær og vind, men vi holdt ut selv om det regnet litt av og til. Dragefestivalen har kommet for og bli, så dette er noe vi kommer til å satse på til neste år også.
Nei, da er det vel bare å komme seg i dusjen og sette i gang med første punkt på lista. Dere kan tro jeg gleder meg til å få unna denne dagen her, for den kommer til å bli knallhard og ikke minst veeeeeeldig lang.
