Nå holdt jeg fadern meg på å drite meg ut igjen. Jeg er nemlig ekstremt opptatt av at alle ungene mine samt kjærestene (venninnene) deres får likt påskeegg, men det ble plutselig ikke så enkelt allikevel. For selv om jeg ikke nevnte hvor jeg hadde kjøpt disse påskevinholderne i innlegget om eggene til Kristin og Dennis, ble jeg etterhvert spurt i plenum om det, noe som resulterte i at butikken både her på Hundvåg og i byen gikk tomme på et blunk.
Det var med andre ord ikke så lurt å ikke kjøpe alle de fem hønene med en gang, men butikkdama her på Hundvåg var snill og ringte rundt og etterlyste dem, noe som resulterte i at hun klarte å hoste opp tre høner til. De er som sagt ment til å ha en vinkartong i seg, men jeg putter påskeeggene til ungene i dem i stedet. Jeg synes nemlig de er så søte, og dekorer fint som påskepynt gjør de også.
Jeg ser at fler og fler gir ungene sine påskeegget før selve påskeaften, men det gjør altså ikke jeg. Er litt streng der, men orker rett og slett ikke all den småspisinga av snop hele tiden. Hadde jeg gitt Mille sitt påskeegg før, så veit jeg jo at det hadde vært tomt før påskeaften også. Så akkurat der tviholder jeg på den gamle tradisjonen. Hva gjør dere?
Alle ungene liker forskjellig snop, så det tar litt tid å sortere etter smak og behag.
Da var eggene til Mille, Pelle og Linni også klart.
I dag har vi kost oss ute i hagen. Vasket, klipt og stelt litt her og der, så vi etterhvert kan flytte utendørs. Vel, det må vel nevnes at jeg mer eller mindre kun har vært tilskuer, det er lite den dama her klarer for tiden, men jeg prøver nå i alle fall å være til stedet, holde hunken min med selskap mens han er så flink å holder på.
Bjørn Erik er forresten super happy. Han har alltid følt at noe har mangla her i huset vårt. Han mener han har hatt et hull i sjelen som nå har blitt fylt. Et hull i plattingen er nå nemlig fylt opp med kumlokket han kjøpte på “The Dogs” konserten her for leden, les gjerne her, så nå etter 22 år boende her i dette huset, er alt komplett.
Da var vi alle på plass i Stavanger igjen, og tenk, vi har det nydelig påskeværet med hele femten varmegrader. Det er helt magisk, nesten ikke til å tro, og jeg ber på mine knær om at dette skal vare hele påsken.
Kjøreturen hjemover gikk i turbofart. Det er langt å sitte i ro i hele 55 mil, men hverken Mille eller Pippi klagde en eneste gang. Pippi sov faktisk hele veien, mens Mille som vanlig sørget for at mamsen hadde både noe å momse på og drikke. I tillegg så ordnet hun podcaster for oss hele tiden, så kjedelig var det ikke. Det var selvsagt ikke planlagt at Bjørn Erik heller tok fly i steden for å kjøre med oss hjemover igjen, men han måtte plutselig i møte dagen før. Han trengte så absolutt å være opplagt og klar i hodet i forkant for denne avtalen, så dette ble det beste løsningen for oss alle.
Før vi tok fatt på hjemveien, tok vi derimot en tur innom to gravlunder. På den ene hviler “bessen” til ungene og på den andre min “mommo” og “bessen”. Jeg finner en fred og ro uten sidestykke når jeg er her, og synes ofte det er godt å få letta hjertet litt. Vi har alltid masse å snakke om, siden det ofte går et år mellom hvert besøk, og denne gangen var intet unntak. Mille synes fortsatt det er veldig vanskelig å besøke bessen på denne måten, for det er tross alt kun han hun har mistet i livet sitt. Jeg kjenner selvsagt på en tomhet og blir trist jeg også, men synes uansett det er verdt det. For alt i alt kjennes det nemlig veldig godt ut etterpå. Godt å mimre og minnes de vi var så ufattelig glad i 💕
Mille synes det var på sin plass å ha med en påskehare som pynt på grava, og jeg tenkte som så: “Ja, hvorfor ikke…”.
Vi koser oss fortsatt her i Oslo, og tenk det dere, denne gangen var vi så heldige og fikk med oss en Vålerenga kamp også. Det ble Mille og meg sitt første møte med nye Intility Arena, og bedre førstegangs opplevelse kunne vi vel egentlig ikke drømt om. Til nå har det faktisk vært en sjeldenhet å være til stede på Vålerenga sine kamper og dra hjem seieren, men denne gangen gikk det over all forventning. Det ble som sagt en braksuksess, med hele 4-1 i seier, og det dere, kan vi jentene leve lenge på.
Vi kan dessverre ikke være så lenge i Oslo som først ønsket, for i går plinget det inn varsel på mobilen om at Mille har time hos NOF (Norsk Ortopedisk Fotpleie) i morgen. Det hadde jeg selvsagt glemt, og denne gangen kan vi heller ikke gjør om på timen. Det er nemlig de som står for alle skoene til Mille, og alle må justeres før sommeren. Hun har fått nye ridestøvler også, som trenger å blokkeres ut, så denne timen kan vi ikke utsette lenger. Mille har også et stort ønske om å være mye i stallen denne påsken, så da regner jeg med at vi tar turen hjem ganske snart. Vi må bare ta turen innom Kristin og Dennis igjen, så vi får klemt litt på finingene våre 💕
Vi har bestemt oss for å ha byas påske og være litt her og litt der i år. Litt i Oslo og deretter hjemme i Stavanger. Da står selvsagt kos med familie og venner øverst på lista for hva vi skal gjøre, men det å være turist i egen by er heller ikke så dumt.
Alenetid, bare Bjørn Erik og meg, er også å foretrekke, som her med en liten vaffeldate oppe på Trollvann. Mamma bor jo bare noen få hundre meter unna, så opp hit har vi valfarta i flere tiår. Det var faktisk meningen at vi skulle gå en tur først (helt sant), men snøen lå fortsatt på stien, og det hadde ikke kløna meg skotøy til. Jeg er livredd for å falle, så da ble det vaffelbelønning på oss med en gang.
Så da satt vi der da og glodde på “livet”. Joggere, babisser, syklende gærninger ned skibakken, søte gamlisser med rullatorer og hunder i alle fasonger og størrelser. Mimret om alle de gode stundene vi har hatt med venner og familie der oppe, og bare nøyt hverandre.
Herlighet som vi elsker Amerika med alle sine fonøyelsesparker, og Universal Studios er vel der vi liker oss aller best for uten om i Disney Animal Kingdom. Alle ungene har fått oppleve dette som 10 åringer, så i år var det faktisk fjerde gang vi var på besøk. Alle sammen noen år eldre enn sist, men like gira.
Det er som jeg har nevnt tidligere en ting vi alltid unner oss på disse reisene, “Fast pass” billetter. Vi er nemlig elendige på å stå timesvis i kø, særlig minsten Mille, så hvis vi ikke får brukt ledsagerbeviset (det fungerer faktisk i utlandet også med engelsk legeerklæring på at barnet ditt har spesielle behov), spanderer vi på oss denne luksusen. Denne gangen var vi derimot så heldige og fikk dette med i hotellprisen, siden vi valgte å bo på et av de tre hotellene tilknyttet Universal Studios Orlando, les gjerne her.
Islands of Aventure og Universal Studios ligger rett ved siden av hverandre i Orlando, og her har vi det altså så ubeskrivelig moro. Bjørn Erik veit akkurat hvordan vi skal ta fatt på herligheten, for dette dere, kan han i blinde. Alt skal prøves ut, vi skal ikke gå glipp av en ting, så det er bare å brette opp ermene å gyve løs moroa.
Man kan altså ta nydelig båt fra Hotell Loews Royal Pacific Resort til parkene. Går i ett sett hele dagen frem til klokka to på natta.
Til og med jeg tok denne, for nakke og skuldre rikker seg ikke en millimeter i den farta der. Men det holdt med en gang for min del, de andre derimot , avsluttet seinere med å ta den flere runder.
Mine fine…
Det er 4D opplevelser (rider) overalt i hele parken. Fikk selvsagt ikke lov å ta bilder der inne, men slik så det i alle fall ut utenfor på Spiderman turen.
Mens Bjørn Erik og Mille ble våte i “tønna”, koste jeg meg med favorittene mine…
Vi elsker alt som har med Harry Potter å gjøre, så i denne delen her oppholdt vi oss selvsagt mest. Et eventyrrike uten sidestykke, med lekne unger i frakker løpende rundt overalt, selvsagt med hver sin tryllestav i hånda.
Har dere sett noe så spektakulært?!
Selvsagt rørte bildene på seg etter tur. Vedkommende snakket til oss, og det grøsset langt nedover ryggen i ekstatisk glede og fryd.
Skal vi gå bananas i snopebutikken, Mille? Ehhh, jaaa!
Det var en like stor glede for oss som for Mille det her, og vi skal garantert tilbake. For vi har tross alt et barnebarn snart som helt sikkert vil være med etterhvert.
Gjett hva jeg har glemt? Jeg har rett og slett utelatt å ta dere med i fornøyelsesparkene vi var i når vi besøkte Florida sist. Ærre mulig?! Er det noe vi i familien lever for, så er det å leke. Vi blir aldri lei av berg og dalbaner, skumle spøkelsestog eller 4D “tripper”, og er det noe amerikanerne kan, så er det akkurat dette.
Jeg har nok utsatt disse innlegge lenge, rett og slett fordi det er drøye 300 bilder å gå i gjennom, og det tar tid. I tillegg så har jeg heller ikke gjort alvor av å lage et oppsummering av tips fra turen vår. Hverken fra Miami turen eller…hold dere fast…i fra Barcelona turen fra i fjor. Skikkelig ugreit når jeg tross alt har lovet det, så jeg får forsøke å huske det viktigste og få det ned på “papiret”, men ikke i dag, det må jeg få ta seinere.
Det er med andre ord fortsatt gøy å leke. Mille har selvsagt som tenåring begynt å himle med øynene, og synes mammaen og pappaen er nokså drøye og barnslige til tider, men det synes jeg heller hun burde sette pris på. Man bør aldri bli for gamle til å leke, eller hva sier dere?
Jeg er altså i ferd med å mimre meg gjennom alle disse bildene, så jeg til slutt får lagt ut de to siste innleggene fra turen vår. Her har dere derimot Knoll og Tott rundt og rundt sammen med alle tre-åringene i fornøyelsesparken Orlando Islands of Adventure. Helt på slutten av dagen, helt gående etter utallige timer i parken. Allikevel fikk vi frem smilet til minsten, særlig når vi ble beordra til å binde oss fast under denne spektakulære turen…
Undertegnende er alltid på søken etter ny glitrende julepynt…
Her er energinivået på topp. Snart påskeferie, og det skal bli deilig å få roa ned flokken min ett par hakk. Bjørn Erik har ikke gjort annet enn å være i alle andre byer enn Stavanger denne uken, så jeg tenker han gleder seg stort til ferie han også.
Det var litt stusselig og ikke våkne opp til morgenglade Tinka i dag, men Pippi tok som vanlig ansvar og dro meg med ut på tur som vanlig. Som belønning ventet det frokost med bestis Tonje i byen, kjærkomment, og som vanlig überkoselig. Hun måtte derimot møte meg utenfor Oljemuseet først, for jeg hadde på ny Rock´n Roll bukse som fortjente en skikkelig fotoshoot i fargerike omgivelser.
Dere aner ikke hvor mange år jeg har leite etter akkurat den buksa her. Åletrang hele veien, med gedigen stretch så jeg får puste, og sist men ikke minst rødrutete. Jeg elsker alt som er rødrutete, og denne var midt i blinket for meg. Kostet kun 199,- og det dere, er jo neste helt gratis! Var den ikke kul?
Røverkjøpet vil dere nok få se mang en gang denne sommeren her ☀️
Vet dere hva? Jeg tror søren meg jeg har fått pollenallergi! Ærre mulig å få det nå som så gæmliss?
Det begynte for et par uker siden. Våknet opp til rennende øyne og en følelse av at noen holdt en tigerbalsam rett under øyelokka mine. Tårene rant og rant, men så forsvant det igjen utover dagen. Den siste uken har det blitt verre, og i går under rusleturen i byen, slo det meg plutselig at jeg kanskje har blitt allergisk. Arg, det gidder jeg egentlig ikke å forholde meg til, kjenner jeg.
Jeg dro hjem og heiv inn på en Zyrtec. I løpet av de neste timene avtok det, og under kveldsturen var det omtrent borte. I morges og nå, melder kløinga seg derimot på igjen, men ikke like ille som i går synes jeg. Bjørn Erik mener jeg bør komme meg til legen for en blodprøve, men det må vel mer til enn en blodprøve? Jeg kjenner på at jeg egentlig ikke har så hastverk, for det går jo over i løpet av noen timer uansett, og tenk hvis det ikke er noe, da har jeg brydd legen for ingenting. Njaaa, for tenke mer på det i morra.
Det litt latterlige oppi det her, er at jeg uansett pollenallergi eller ikke, drar med meg en neve bjørkeris hver gang fra lufteturen til hundene nå. Jeg elsker nemlig å pynte med dem rundt om i hele huset, og selvsagt må jeg det nå også. Midt oppi all pyntinga fikk jeg også bilder fra flokken vår i Oslo, med påskekyllingene med påskeeggene inni, og det passet jo bra i all denne pyntinga. Kristin med fin struttende mage og eldstemannen som jeg tenker har ganske så mange sommerfugler i magen for tiden. Tenk om det kommer en liten påskegutt da dere, det er lov å håpe 🐣
Det er forresten helt nydelig vær her i Stavanger nå. Fortsatt litt kaldt, men så lenge sola viser seg fra sin aller beste side, kan det være så kaldt det bare vil for min del ☀️
Som uføretrygda, ble hverdagen selvsagt annerledes. Det stressende tempoet i hverdagen ble borte, og det trengte jeg. Jeg har vært tydelig i valgene mine, det har vært viktig å gjøre dagen min så innholdsrik som mulig. Jeg kan derimot innrømme at jeg til tider ramler utpå. Det er da jeg lar Bjørn Erik legge seg uten meg, og da blir klokka fort ett og to før jeg finner senga, og da starter dagen derpå garantert dårlig. Ikke bra.
Som jeg nevnte er jeg allikevel krystallklar på en del ting, jeg må forsøke å si mer “ja” enn “nei” til det som kommer min vei. Jeg har for lengst skjøvet vekk “dette orker jeg ikke” holdningen min. Jeg forsøker å omgås folk, og bli med der jeg kan så ofte som mulig. Dere trodde kanskje det var best for meg å gjøre det helt omvendte, men det ble helt feil for meg. Jeg var nødt til å tvinge meg til å gjøre ting for å få noe positivt ut av hverdagen min. Derfor tenkte jeg å ta dere med på en typisk “Nina-dag” med kameraet på mobilen min.
Det må nevnes at jeg liker de dagene best hvor jeg passer hund via “Hjemmekennelen”. Jeg forsøker å takke ja til opphold en til to ganger i måneden. Hundene får fire turer i løpet av dagen. To korte, en middels og en lang, og det er godt for leddene mine. Før første morgentur, før Bjørn Erik drar på jobb, kommer han alltid innom soverommet vårt igjen med dagens første dose medisiner. Det tar en drøy halvtime før virkningen slår inn, men når det endelig skjer, starter også min dag.
Før egen frokost og tur, skal to katter, to fugler og to hunder ha mat og rent vann i skålene sine.
Diva 1 Mia, har som regel vært ute og flydd hele natta, mens 19 år gamle Diva 2 Lala sjeldent liker seg ute mer.
Klar for tur nummer to, den lange.
Pippi ble skrelt i forrige uke, så hun furter over å må ha klær på seg.
Vi må alltid innom det lille vannet ovenfor oss, og se at alt står bra til med andeparet vårt, og et annet snålt fuglepar (husker ikke arten) som plutselig har flyttet hit.
Jeg elsker å gå forbi den gamle barnehagen til Mille, for da hender det jeg treffer på mellomstemannen vår Pelle. Det gjorde jeg i dag, han og ungene ventet på bussen, og da liker ropte jeg høyt på han og vinke vilt…så han blir litt flau.
Frokost på gang, og en halv episode av den islandske NrK serien “Innesperret”.
Jeg øver på å være “farmor”.
I dag hadde jeg avtale i byen kl. 11:30. Jeg elsker å være “trillepike” for venninnen min når hun er nødt å ta noe ærend på egenhånd.
Jeg begynner å bli god på trille altså, øver meg på “farmor”-greia der også, thihiii…
Jeg rakk en snartur innom sydamene. Turbonegro jakka mi er litt for stor på skuldrene, og det skal også settes inn glidelås så armene kan tas av til varme festivaldager.
Hjem til lunsj. Salaten smakte ikke godt, så den ble bytta ut med ostesmørbrød.
Resten av “Innesperret” episoden ble unnagjort før snuppeline og hunken kom hjem til elevsamtale på skolen.Før dette ble tur nummer tre med hundene unnagjort.
Det var egentlig meningen at hele hurven skulle i stallen i dag, men her måtte jeg kaste inn håndkle. Bjørn Erik skulle allikevel gjøre dugnadsarbeid der i dag, så han tok gjerne turene aleine dit med Mille i dag.
På tide med tur nummer fire, fikk lyst til å ta en ekstratur med hundene i dag, for sola dukket plutselig opp.
Snart påske, så første bukett med “ris” er hanka inn.
Det ble ingen stalltur på meg i dag heller, men Bjørn Erik var snill og sendte meg en gledelig oppdatering. Jentene våre har virkelig blitt gode.
Jeg prøver som sagt å lage meg en så god dag som mulig hver dag. Noen ganger klarer jeg litt mer og andre ganger mindre, men for å føle at livet fortsatt gir meg mening må jeg gjøre noe.
