Normalt sett så pleier ikke jeg opp med Bjørn Erik når han skal på jobb. Han tar alltid første tissetur med Pippi, så jeg kan sove litt lenger. Nå derimot har jeg fått en Portugisisk vannhund på besøk, en valp på drøye 5 måneder, som skal være her en drøy uke, så da er det bare å komme seg opp og gjøre plikten sin som god hundepasser.
På en morning som det her er det uansett en vinn-vinn situasjon for oss alle. Det er nemlig ingenting som slår en tidlig morgentur her på Hundvåg, når været er så bra som det er nå. I duggvått gress, solskinn og fuglekvitter er det rett og slett magisk, så det er bare å traske i vei og nyte.
Det var forresten en nokså slapp hundeduo som var med i dag. Det kan kanskje ha noe med at det ble sein tur på de i går, siden Mille og jeg ble sittende oppe etter at Bjørn Erik hadde lagt seg for å se “Love Island UK”. Det er rart det der, den norske versjonen var helt pyton, men engelskmennene får det virkelig til. De er allerede på sesong 5 (jeg har sett alle sesongene), og jeg suges som vanlig inn i reality-dramaet. Hvis noen lurer, så går dette på Sumo, en episode hver dag. På Viafree ligger fortsatt sesong 4, der må man dessverre lide seg gjennom reklamen, men det er jo bare å gjøre som meg, legge inn “to-do” ting i pausene.
Nei, nå skal jeg begynne å rydde alt ut av lekehuset bak i hagen. Det trenger en real vask både innvendig og utvendig, og det er kun jeg som tør å gå inn der etter at det har stått ubrukt i tre år. Bjørn Erik og Mille er livredd edderkopper, som antagelig er å finne i hver bidige krok der inne nå, så det er bare å brette opp ermene her og få på seg vaskehanskene.
Ønsker dere alle en nydelig helg, og fortsatt god ferie for dere som har begynt på den ☀️
Etter tre dagers hestepause, synes Mille det var nok. I dag måtte hun i stallen okke som, selv om det høljet ned og Sol egentlig klarer seg veldig fint på beite noen dager uten å bli ridd.
Sol er som sagt på beite nå, og det har hun faktisk vært helt siden april. Hun stortrives ute, og har spist seg god og rund, for Helle som driver Leikvoll, sørger for å flytte hestene fra beite til beite etterhvert som gresset er høyt nok.
Akkurat nå står Sol på et beite et godt stykke unna stallen. Det betyr at Mille må ri i ca 25 minutter, på en gangsti, som ligger tett inntil en nokså trafikkert vei. Det dere, er fryktelig skummelt. Så skummelt at vi snudde og dro tilbake til stallen i dag for å hente salen. Mille skulle nemlig først ri barbak (uten sal), men det kom ikke på tale. Det taklet ikke en høyskuldra mamma fra sidelinjen.
Rideturen startet noe stressende med en årvåken Sol, som gikk med alt for raske, masete og korte skritt. Frøkna oppå var også noe stressa, og selv så likte jeg dette svært dårlig der jeg fulgte etter i bil. Det ideelle hadde nok vært at det var flere hester som skulle hjem samtidig, i flokk. Sol trives nemlig best på tur med andre hester, selv om både Maren (forverten vår) og jeg trives god på hesteryggen på tur helt alene.
Dette er helt nytt for Mille. Det tok derimot ikke lange tiden før jeg så at Mille hadde mye mer kontroll. Skuldrene senket seg, og jeg så hun nøyt turen. Jeg derimot var fortsatt noe nervøs der jeg kjørte inn på hver bidige bussholdeplass og ventet på å få se henne rundt hver eneste sving.
Jeg parkerte etterhvert bilen i stallen og stod klar til å ta i mot henne de siste meterne. Her må hun enten krysse veien eller gå under i en tunnel. Jeg har aldri klart å få Sol til å gå inn der, så Mille og jeg hadde avtalt at jeg skulle leie dem over veien. Mille ville derimot forsøke tunellen først, for hun klarte det på rideleiren sist uke, da flere hester valgte å gjøre det i sammen. Tror dere ikke hun lille frøkna mi og Sol klarte den bragden der også?! Skrittene ble selvsagt litt raskere og mer stressa, men joda de kom seg gjennom det også uten problemer.
Det at Mille nå har begynte å ri på tur nære trafikken er veldig skummelt. Det fine er at Mille selv også synes dette er farlig. Hun har stor respekt for hun vet hvor fort det kan gå skikkelig galt, og tar det derfor veldig med ro. Hun hører på hver minste lille ting jeg forteller henne og bruker alt hun har lært gjennom det å ha tatt “Grønt kort”, og det er jeg så takknemlig for. Barn på hest er i og for seg alltid en viss risiko, og det å la de få gå på lange turer, er ikke bare bare. Jeg er glad vi har ventet med dette. Det har faktisk aldri vært et tema en gang før nå, men vi som foreldre kommer fortsatt til å følge etter i bil, så sant de ikke er flere på tur med god er faring.
Gjett om det var ei som likte å komme hjem i boksen sin så hun fikk tørket seg…
Nå har Bjørn Erik reist i stallen for å trygt få jentene ut på beite igjen, mens jeg sitter og venter på en Ynwa, en portugisisk vannhund som jeg skal passe en drøy uke. Så da dere, får vi heller skrives igjen i morgen.
Ja, da var Tons of Rock festivalen over for denne gang, og Mille sin første rideleir for i år også, så nå kan dere tro vaskemaskinen får kjørt seg. Alt blir vaska på 60 grader, med forvask også, for dere kan tro vi har svette godt allemann denne uken.
Vi kjørte som sagt hjem i går, Oslo – Stavanger, og rett etter avkjøringen til Flekkefjord dro vi innom flinke og kreative venninne Randi. Hun er nemlig så innmari god på å lage kort (jule- og bursdagskort) og jammen har hun hivd seg ut i ennå en artig ting, hun lager selvportrett i en noe morsom variant, synes jeg.
Bjørn Erik visste ingenting om dette, så dere kan tro han lo godt når han fikk se det. For dette er jo oss, man kan ikke ta feil, og lille Pippi-luska er selvsagt også med. Bjørn Erik ser på meg og jeg ser så klart på min fine Pippi, noe han artigperen min var helt uenig i. I følge han så ser han selvsagt på meg, men jeg ser på “tissefanten” hans…djiiiisus!
Jaja, tissefant eller ei, dette var moro, og det er bare å bøye seg i støvet for ildsjelen Randi sin fantasi. Dette bildet er det første vi møter når vi kommer ned til frokost hver dag nå, og jeg må innrømme at det er en kjempekoselig start på dagen ❤️
Ei venninne av oss kommenterte at det vises to forlabber her på lille Pippi, ikke en forlabb som den tre-beinte vennen vår egentlig har. For å oppklare dette, så er altså dette en forlabb og en baklabb. Ellers så ville det sett ut som hun kun hadde en fot totalt, thihiii…
I skrivende stund er vi på vei hjem til Stavanger igjen, hjem fra mitt kjære Oslo, venner og familie. Bjørn Erik og jeg er begge enige om at denne festivalen fyker rett inn på topp ti lista vår over gode festival opplevelser. Klarer arrangørene å videreføre denne suksessen, så stiller vi selvsagt til neste år også.
I går gikk Tons of Rock inn i sin tredje og siste festival dag, og dette var nok Bjørn Erik sin desidert beste dag. Vi hang derfor ikke så mye i sammen, for favorittbandene hans kom som perler på en snor, og de som kjenner han vet at han da gjerne står på aller første rad for ikke å gå glipp av noe. Samtidig hadde han nok et håp om å få være med på en mosh pit også. Kort fortalt, en fysisk noe aggressiv måte å denge inn i hverandre på under en konsert. Dette synes Bjørn Erik er ekstremt morsomt, noe som resulterte i en lårhøne delux, men han klager selvsagt ikke for det er strengt forbudt når han tross alt velger å være med på noe så skummelt.
Gradestokken viste 27 varme, så jeg satte ned giret et par hakk. Jeg passet selvsagt også på å opprettholde væskebalansen, så jeg fant meg av og til noen skyggefulle plasser og nøyt den siste dagen med vennene mine. For vi var der tross alt i gang når portene åpnet den dagen og skulle som vanlig være der helt til slutt, til festivalens høydepunkt, nemlig Def Leppard. Da var han hunken min på plass også, og i sammen sang vi oss inn i nattetimene med flere tusen andre entusiastiske tilhengere. Jeg aner ikke hvordan Tons of Rock skal klare å toppe denne avslutningen til neste års festival, men jeg satser på at det blir like bra og stort.
Jeg måtte selvsagt spørre om å få ta bilde av Knut-Oscar Nymo, “Oslo Ess”.
“Inglorious”
Dette er mitt høydepunkt nummer en på denne festival! Hør, hør! Han karen her bodde nemlig på sammen hotell som oss, med støttekontakten sin, og de var et artig men veldig varmt og koselig innslag under dagene våre. De stod på akkurat den samme plassen hver bidige dag på festivalen, inne på VIPén, og vi så de storkoste seg, aldri mer enn en halv meter fra hverandre. Jeg så han sjelden uten øretelefoner på seg, de hadde han ofte på seg under frokosten også, så jeg skvatt litt til når det viste seg at han var en av deltagerne under NM i luftgitar som gikk av stabelen i går. Da var øretelefonene av, og etter få sekunder forsvant t-skjorta også til stormende jubel fra publikum. Han var altså så gullgod der han stod, blid som ei lerke, med selvtillit til tusen, ettersom folka rundt fort forstod at det var viktig å heie litt ekstra på han her. Ekstra morsomt var det at ei plutselig kasta BHén sin opp til han også, og han sitt svar på det var å kaste den rett tilbake. Alle disse møtene med han gjennom disse tre dagene gjorde ekstra inntrykk på meg, og de fleste av dere vet nok hvorfor…
Christer var som vanlig i storform, og i sammen lagde vi “late-kysse-bilde” og sendte til den rocka mannen min som var på en helt annen plass når vi møttes.
Endelig kom det jeg har venta lengst på, nemlig “Def Leppard”.
Et av kveldens aller største høydepunkt var at Tommy Manboy, trommisen i Turbonegro plutselig vinket og ropte på oss fra andre siden av gata på veien hjem. Han kom bort og fortalte om de siste dagers eventer, blant annet om spillejobben i Madrid i hele 48 grader, selvsagt noe i overkant unormalt, men vi stod som tente lys og nøyt i lange drag.
Dagens snapér…
Takk for denne gang, Tons of Rock, det har vært en fornøyelse!
Ja, da var vi godt inni festivalen, og om litt bærer det opp til Ekeberg igjen for siste krampe. Da har resten av vennegjengen vår også bestemt seg for endelig å dukke opp, så i dag satser jeg på at det blir skikkelig hæla i taket.
Jeg hadde ikke de helt store forventningene i går, når det kommer til band. Wolfmother, Raga Rockers og Volbeat var de jeg måtte se, og de innfridde, så utover det ble det mye tid til overs for mingling. Ikke dumt, for da fikk jeg faktisk se hele festivalområde for en gangs skyld. I tillegg så traff vi på kjente også, og det er jo selvsagt noe av det viktigste når en er på festival.
Nei, i dag skal denne dama her pynte seg, så det er bare å få hivd seg i dusjen og sette opp dampen. Love you all!
Bjørn Erik og selveste Andrew Stockdale, Wolfmother.
Det er alltid deilig å møte på gode gamle kjente Turbojugend.
RAGA!
Ikke dumt å mingle litt for en gangs skyld. Lars Lønning, Black Debbath
Dere kan tro vi hadde en knallbra start på festivalen Tons of Rock i går!
Bussen går rett utenfor hotellet vårt, men allerede her på Vulkan var den allerede stappa av feststemte rockere. Når den nådde sentrum, var det ikke plass til en knappenål til der inne, så jeg er sjeleglad for at vi bor her. Bjørn Erik og jeg slappet uansett godt av der vi stod fastklemte, for vi hadde selvsagt med oss noe godt på lommelerka. Vi følte oss neste som tyve år igjen der vi smugdrakk og humra og lo.
Bjørn Erik er nok først og fremst på festival for musikken sin skyld. Jeg derimot, hvis du ser bort i fra Kiss og Dropkick Murphys, er der for å henge med vennene mine. Dette er nemlig en så digg måte omgås på, særlig i går når været viste seg fra sin aller beste måte. Jeg var i himmelriket med alle mine fine.
Det ble også enda bedre når jeg fikk høre at et herlig team av kreative sjeler stod til disposisjon og malte Kiss fjes på alle de som ønsket det. Vi trengte forresten ikke å stå i kø, man gikk bare å fikk registrert navnet og mobilnummer sitt, så fikk man etterhvert melding når det var din tur. Jeg er jo som en liten unge når det kommer til sånt, så jeg ville selvsagt fjonge meg opp som selveste Mr. Ace. Jeg og hele flokken til Barne-TV programlederen Margrethe ble så fine atte, så stas.
Jeg må innrømmet at jeg ikke gikk noe særlig ut av VIP område for å besøke de andre mindre konsertscenene. Jeg trivdes nemlig for godt i gin-baren og med de bandene som kom på hovedscenen, så vi var alltid en liten gjeng som holdt oss her. Bjørn Erik derimot er nyskjerrig av seg, og vil gi alt av musikk en sjanse, så han børna rundt hit og ditt. Akkurat som i dag. Han er allerede oppe på Ekeberg og har fått med seg de første konsertene, mens jeg lader opp batteriene med Cheeze Ballz og han derre Ginger Joe. Dagen er nemlig fortsatt lang, så jeg har ikke hastverk.
Jeg er glad vi rakk å få med oss Black Debbath, herregud så morsomme de var innimellom låtene sine!
Flinke og kreative Mariane skal ha all rosen for at hun gjorde denne dagen ennå morsommere med å male meg så fin.
Alltid oss to…
Mine fine…
På andre rad midt foran her under Dropkick Murphus konserten skulle Bjørn Erik inn å hoppe, jeg fatter ikke at han tør. Han innrømmet faktisk etterpå at pumpa gikk i hundre og at han var dønn sliten.
Og DER var sirkuset i gang! Jeg blir altså aldri lei de gutta der!
Dagens snapér. Jada, jada, jeg veit jeg ikke kan synge…
Nei, da får madammen også hive seg i dusjen og komme seg oppover til de andre som allerede er på plass. Skrives i morgen dere, klem Nina 🤘
Nå er jeg jammen meg glad for at jeg ikke våknet opp på campen oppe på Ekeberg, men i stedet kan ligge her og dra meg i en deilig hotellseng. For det ble seint i går, etter vår 12-timers lange pub til pub runde, og vi er jo tross alt ikke ikke tyve lenger, det merkes godt på kroppen.
Vi har akkurat inntatt frokost som de aller siste gjestene, så nå er det rett tilbake i senga for å lade opp til dagens første konsert. Om et par timer ankommer bestis Tonje med fly fra Stavanger, så da må vi være klare for alle dagens strabaser, herregud som jeg gleder meg!
Dagen i går ble rett og slett magisk, for vårt kjære Oslo viste seg fra sin aller beste side. Det var bare å hive på seg kjole med korte ermer og komme seg ut i finværet. Som vanlig var vi heldige og fant de elektriske sparkesyklene rett utenfor hotellinngangen, og på de kom vi oss raskt rundt til alle de gamle gode plassene vi hadde lyst til å besøke.
Turen gikk altså fra Scandic Vulkan, Sofienbergparken, Tøyenbadet/parken, Vålerenga stadion, Vålerenga Vertshus, Jordal Amfi, barnehagen til Dennis på Kampen, Kampen kirke hvor vi gifte oss, den gamle leiligheten vår på Brinken, Tøyensenteret og til slutt ned på fargerike Prindsen Hage, hvor jeg anbefaler alle å besøke i løpet av sommeren.
Vi fikk med andre ord med oss ganske mye, og det var altså så koselig å dra tilbake dit hvor eventyret for vår lille familie først begynte. Det er ikke til å stikke under en stol at vi savner Oslo til tider, vi kunne så absolutt ha trivdes å bo i byen, men vi er nå allikevel glade for at vi i dag har landa på Hundvåg i Stavanger, særlig med tanke på hvor godt vår lille snuppeline Mille har fått det.
Vi avsluttet som sagt i vakre Prindsen Hage, og der møtte vi min kjære gode barndomsvenninne Tine fra Vestli og hennes bedre halvdel Espen som jeg spilte i Vestli skolekorps med. Etterhvert kom også Kristin, Dennis og en sovende Falk på en liten stolt “vise frem barnebarnet vårt” tur, så alt i alt ble dette en svært minnerik dag. For Tine og jeg er som søstre. Tenk, besteforeldrene våre tok faktisk feil av oss som små, så like var vi til tider. Hun er meg så kjær og nær, og det er ikke en ting vi ikke kan snakke om, fine Tineén min ❤️
Tenk at det allerede har gått 23 år siden Bjørn Erik og jeg ga hverandre et “ja” i denne nydelige kirken, Kampen Kirke.
Det var selvsagt fristende å kjøpe denne til Falk, men med en mamma som er Brann supporter og en pappa som er vokst opp med en bestefar som heiet på Rosenborg, hadde den neppe blitt brukt.
Endelig frokost!
Det er en skam at jeg aldri har vært på Vålerenga Vertshus før. De har altså verdens koseligste bakhage man kan sitte i.
Her i Brinken kjøpte vi vår aller første leilighet og i samme gate ligger huset der alle Olsenbanden filmene er spilt inn. Det synes Dennis var kjempekult der han gikk forbi hver dag til barnehagen sin.
Her skapte vi gode minner. I Brinken 16c, i 3 etg.
Dennis ble faktisk først skrevet inn her på Kampen skole i første klasse, men rett etterpå ble jeg tilbudt jobb i Stavanger igjen, og siden Bjørn Erik tross alt hadde kontorbasen sin der bestemte vi oss for å flytte tilbake.
Vakre Tøyenparken, og tenk, plutselig så vi et kjent fjes komme ruslende gjennom Tøyensenteret hvor vi hadde en liten øl pit-stop igjen.
Inn en port i et ganske så lugubert strøk, og bak noen murbygninger, ligger Prindsen Hage med alle sine små søte matboder, solstoler og lange benker. Ingen turister, bare chille folk som liker å nyte en kald pils med gode venner.
Dagens snap…
Nei, nå skal jeg komme meg i dusjen, få på noe selvbruning på de hvite leggene mine igjen og sist men ikke minst få hjelp av Bjørn Erik til å tape puppene mine. Det blir nemlig en meget lang dag i dag, så i dag skal skuldrene få slippe BH, og i tillegg så har jeg lyst til å ikle meg fargesprakende kjole. I dag kommer nemlig sola for fullt ☀️
Nå er jeg virkelig glad for at vi tok det rolig i går kveld allikevel. Fristelsene var jo selvsagt mange, men i stedet for å “havne utpå”, gikk vi ut og spise samtidig som vi var med på artig quiz. Det ble ingen premie på duoen, vi tapte så det sang, men det var nå allikevel kjekt og lærerikt å delta. Etter endt etegilde avsluttet vi kvelden med en liten rusletur langs med Akerselva, her nede ved Vulkan, for deretter å hoppe til sengs før midnatt.
Han fine mannen min stod forresten og venta på meg når jeg ankom Oslo i går, og etter å ha hentet festival armbåndene våre på Youngstorget, gikk vi strake veien opp til Kristin, Dennis og vakre lille Falk. Vel, vi gikk forresten ikke, men slang oss på et par elektriske sparkesykler, for denne formen for transport falt vi pladask for i fjor når vi ferierte i San Diego.
Jeg elsker som sagt disse sjappe sparkesyklene, og vet dere hva som topper det, hva som er enda bedre? Jo, det skal jeg fortelle dere, det er effekten av kortisonsprøyten jeg tok for en uke siden. Jeg merker en enrom forbedring, så nå kan jeg føre armen/skulderen i nitti grader, sånn at jeg klarer å rekke opp til styret på sparkesykkelen. Jeg kan selvsagt ikke vri og vende på den, men bevegeligheten er formidabel, og smerten mye mindre enn før – jippi!
Dere kan tro Falk har blitt stor, og tenk, nå smiler han og “snakker” med de herligste lyder. Han har nok lagt på seg et par ekstra kilo også, blitt litt av en plugg, men det beste av alt, han er fortsatt like blid og fornøyd. Spiser og sover godt, og elsker å være med ut på tur. Bjørn Erik var forresten snillheten sjøl og lot meg ha han mest denne gangen, for han var tross alt inne og besøkte han i forrige uke også. Jeg får altså ikke nok av den fine pjokken vår. Kjærligheten til han bare vokser og vokser, så jeg er sjeleglad for at vi skal på besøk å få klemme han igjen om et par dager.
Nei, nå skal vi få kapra oss en sparkesykkel igjen, for deretter å kjøre rundt på sprell. Vi har selvsagt en liten agenda vi skal igjennom før det blir treff med vennene våre til middag i kveld, så det er bare å sette i gang.
Det er greit med alt som er gjort. Festival armbåndene er allerede hentet.
“The Quizmaster” er i gang, blir det noe premie på oss mon tro?
Ut å sjekke nærmiljøet.
Bjørn Erik kunne fortelle meg at laksen ikke klarte å hoppe opp elva her, derfor var det lagd et kunstig system på siden her som var mye enklere for fisken å forsere…
Jeg er så fascinert over hva de har klart å få til med de eldgamle kornsiloen fra 1953. Er det noe Oslo og de fleste andre byer trenger mer av, så er det studentboliger.
Det går ikke så fort med meg, for jeg må ta noen forhåndsregler, men guriland så moro det er!
Endelig er dagen her! Nå skal farmor få knipt barnebarnet sitt igjen ❤️
Vekkerklokka stod på fem i morges, så jeg fikk barbert leggene, klæsja på litt selvbruningskrem og sist men ikke minst gått en tur med Pippi-luska. Nå skal jeg nemlig ikke se henne på en hel uke, så da var det viktig med litt ekstra kos før jeg trasket avgårde for å rekke bussen.
Bjørn Erik mente jeg burde ta en drosje inn til togstasjonen, men hallo, han tok tross alt med seg all baggasjen for meg på søndag i bilen sin, så jeg hadde kun en ryggsekk som skulle med, så buss var jammen meg ikke et vanskelig valg i dag. Så presis klokken seks stod jeg klar som et egg og ventet på bussen, første etappe til mitt kjære Oslo.
Vet dere hva? Jeg har faktisk gleda meg masse til å ta tog igjen. Jeg kan ikke huske sist gang jeg gjorde det, men det har lenge stått på ønskelista mi. Det er nemlig alt for ensformig og ukomfortabelt å sitte rett opp og ned i en bil hele veien til Oslo, synes jeg. Det og fly tar jo også litt tid når man må ta buss til og fra flyplassene, så hvorfor ikke spare miljøet litt og heller lene seg godt tilbake i de gode stolene på toget og nyte vakre Norge på sin vei? Som “honnør”-reisende ble det ikke dyrt heller, så madamen spanderte på seg “komfort” sone også, så dere kan tro noen koser seg akkurat nå.
Det ser kanskje litt snålt ut at jeg har med meg rabarbra og en stor kopp med sukker, men Pelle som flytter inn til oss i dag, spiser det ikke, og jeg kunne rett og slett ikke la dette snadderet gå til spille. Jeg vet derimot ikke om det blir så populært å knaske dette høylydt sånn som jeg pleier å gjøre det hjemme, så jeg skal legge godviljen til og forsøke å nyte det noe mer forsiktig…
Ja, innerst her ved vinduet sitter jeg og nyter turen.
Klart rabarbraen måtte være med!
“Gammal-dame” sjokolade, sier ungene.
Endelig et magasin helt uten retusjering av bildene sine, slankestoff og reklame! Et kvinnemagasin til tusen, som ikke skyr unna de vanskelig sakene. Klart jeg var raskt ute med å abonnere på dette!
Det blir Karpe konsert på meg seinere i sommer, så nå har jeg endelig tid til å lære meg den 29 minutters lange sangen…djiiisus så vanskelig!
Da var jeg ene og alene her hjemme. Bjørn Erik dro til Oslo i går pga møter, og tidlig i morges ble Mille-mor installert på rideleir ute på Randaberg. Bortimot tyve jenter skal i en hel uke fremover nå bo i lavvoer og vie seg til det de liker aller best, nemlig hester fra morran til kveld.
Det jeg som mamma synes er ekstra kjekt i tillegg til det at de får sove få meter fra hestene hver bidige dag, er at de skal få bryne seg på en del ting som ennå er litt nytt og skummelt for dem. Mille har blant annet lenge hatt lyst til å gå på langtur med Sol, noe både fôrverten vår og jeg elsker, men jeg har rett og slett vært veldig skeptisk, veldig redd for alle farene som kan lure rundt hvert eneste hjørne. Nå skal hun derimot få ri med mer erfarne og dyktige ryttere, så dette blir veldig spennende og lærerikt for henne. I tillegg skal de se NM i Mounted Games, en slags ellevill og morsom form for stafett mellom lag, dra i hestebutikk på shopping, bade og dra i Kongeparken. De skal med andre ord gjennom en hel del på kun en uke, så jeg regner med at dagene kommer til å fly avgårde.
Det var god stemning blant jentene når jeg tok farvel med dem tidligere i dag. Da satt Mille i teltet og sang med et knippe andre av jentene “Love is All Around” mens ei av dem spilte gitar. Det var altså så koselig, og en nydelig seanse for meg som mamma å få med seg, så da var det egentlig bare for meg å trekke meg stille og rolig unna.
I morgen begynner ferien for meg også. Bjørn Erik og jeg skal på Ekeberg og Tons of Rock festivalen, men først skal vi ha en etterlengtet klem med barnebarnet vårt. Dere kan tro jeg gleder meg ❣️
