Endelig har Mille fått operert stortåa si igjen. Den har altså lagd så mye bøll for henne opp igjennom åra, men nå håper jeg legen har fått tatt knekken på jæ…skapen. Det er (hold dere fast) femte gangen den er under kniven, så jeg er kanskje ikke så alt for optimistisk, men vi kan jo ikke gi opp.
Ved å følge med på den amerikanske Facebook siden over de som også har barn med Sotos Syndrom, er ikke Mille den eneste med dette problemet. Når problemet derimot blir så ille som det her, er eneste alternativ å forsøke å fjerne hele neglen ved roten. Neglen i seg selv klarer nemlig ikke å vokse normalt over kanten. Den kommer opp både dobbelt og trippelt og stort sett er den full av verk. Den er konstant løs også og det oppstår sopp ganske ofte, så dette spetakkelet er det ingen vits å gjemme på.
Det fine oppi det hele, var at vi på vei til sykehuset i dag, kom frem til at vi kun operer den ene foten, i steden for begge som først var planlagt. For selv om neglen har kommet opp igjen der også, er den ikke vond. Den er heller ikke løs, så nå satser vi på at Mille kan leve fint med den videre uten særlig problemer.
Nå krysser vi armer og bein dere, aldri mer vondt tå på´na Mille-mor 💕
Det er aldri et kjedelig øyeblikk rundt pappa Bjørn Erik.
Snart farmor og farfar, og vi snakker varmt om det hver bidige dag. På ferien, ble det selvsagt også nevnt flere ganger om dagen, for Bjørn Erik og Mille har allerede planlagt at vi skal besøke alle Disney-parkene igjen, men da med en liten pjokk tilstedet også.
Nå synes sikkert noen av dere at det er litt snodig av meg å vise frem det jeg har kjøpt til minsten her, for det burde jo selvsagt være en overraskelse for de kommende foreldrene. Det er jeg helt enig i, men det skjedde en “ulykke” i forrige uke, som gjorde meg så fortvila at jeg var nødt til å vise Kristin og Dennis hva som hadde skjedd, og da var de altså helt nødt til å se noe av gavene.
La meg starte fra begynnelsen. Vi shoppet ikke så mye i Maimi denne gangen, men som vanlig ønsket jeg å ta bilder av tingene, så jeg kunne blogge om det seinere. Alt ble derfor stablet opp ved siden av kjøkkenvasken i påventa av at jeg skulle ta meg tid til dette. Dere kan tro jeg angret på at jeg ikke gjorde det med en gang, for det skulle vise seg at jeg holdt på å ødelegge mye av det på få sekunder. Jeg stod nemlig å lagde matpakke til Mille her for leden, ostesmørbrød, og til det kreves det litt ketchup. Det ble derimot ikke “litt” ketchup. For i det jeg ristet på flaska og tok av korken, eksploderte hele skiten. Jeg kødder ikke, korken gikk i taket og det sa pang! Ikke bare tøyt det ketchup ut av selve tuppen, det fossa ut fra sidene på skrulokket også. Jeg stod panikkslagen å så på uten å røre meg, mens Bjørn Erik og Mille kom løpende med kluter og wipes. Det var som sagt rødt kliss overalt. I taket, på veggene, gulvet, vinduene, kjøleskapet og meg, men da jeg så at de øverste fine hvite klærne med barnetøy også var truffet, kom tårene. Jeg ble altså så lei meg, for der og da trodde jeg de nydelige må plaggene var tapt. Bjørn Erik beordret meg derimot i dusjen, samtidig som jeg tok tøyet med meg opp på vaskerommet og dynket det med flekkfjerning. Samtidig sendte jeg bildet av galskapen til Kristin og Dennis, med beklagelse over at de ikke fikk tøyet helt “ferskt” fra butikken, med merkelappene på. De lo bare og sa at alt uansett måtte vaskes før bruk, så dette gjorde ingen verdens ting.
Gudskjelov så forsvant flekkene, og kjøkkenet ble ketchupfritt etterhvert det også. En ting er i alle fall sikkert, jeg kommer aldri til å kjøpe sukkerfri ketchup igjen. Jeg har aldri noensinne opplevd at en litt gammel flaske eksploderer så til de grader som det der, så jeg innbiller meg at dette er grunnen, thihiii…
Har dere sett noe så smått og søtt?
Kan dere gjette hva det her er?
Nå skal vi jentene i stallen, siste dag for Mille på mange dager. I morgen skal hun som sagt under kniven med tottelottene sine, og denne gangen må det lykkes.
Jeg må innrømme at jeg startet dagen fryktelig seint i dag. Siden jeg ikke har en avtale å forholde meg til før i kveld, tillot jeg meg nemlig å ta en halv Sarotex pille før jeg la meg. Av erfaring så veit jeg at jeg trenger god tid dagen derpå når jeg har tatt dette. Den gjør meg nemlig til verdens verste mamma, joda det tør jeg faktisk å innrømme. Jeg blir som en treig zombie med kort lunte, men jeg våkner opp omtrent uten smerter. Pillene ble utskrevet til meg for over seks år siden, og jeg har ennå plenty igjen, så denne “luksusen” unner jeg meg svært sjeldent. Det skjer omtrent en gang hver tredje måned, når jeg veit jeg ikke trenger å være mamma dagen etter eller kjøre bil.
Sein start på dagen, betyr uansett en travel start på uken. Mille skal opereres igjen på onsdag, så det er mye som må organiseres før den tid. Det er disse hekkans neglene på tærne hennes som lager bøll igjen. Nå må hun altså under kniven for femte gang, og det er nokså fortvilende. Det er ikke store inngrepet, og hun lager ikke mye styr rundt dette, men hun blir allikevel satt ut av funksjon. I hvert fall når det kommer til hesten sin Sol, som tross alt er hele livet hennes (hennes ord). Vi har nå uansett bestemt oss for å kjøre løpet helt ut. Vi gir oss ikke før neglene er helt borte. Det er greit at Mille har høy smerteterskel, men det nytter ikke å ha en løs negl som til stadig kommer opp trippelt, full av verk.
Nei, nå må jeg slenge meg rundt her og sette i gang med all planlegginga. Sol må ha pass i dagene fremover, og skole og drosje må tilpasses. Jeg håper helgen har vært fin for dere alle, og at uka blir strålende!
Som flere av dere sikkert har skjønt, så har Mille hatt en strålende helg med Sol. Premier har blitt hanka inn i fleng, så ikke rart hun nå synes det er leit å måtte ta en pause.
Ferie, betyr matorgier. Vi i familien Thorsen ramler sjeldent inn på et sted, uten at han far i huset har godkjent det på forhånd. Han leser seg alltid opp på alle eventene vi skal ut på, luker alltid vekk de med for mange negative kommentarer, og det gjør han konsekvent på spisestedene vi besøker også.
Bjørn Erik bruker appéne Yelp og TripAdvisor, og selvsagt lytter han til gode råd fra venner og bekjente. Jeg tror vi kan telle på en hånd at vi på slump bare har vandra inn på en tilfeldig spiseplass, og for å være helt ærlig så tror jeg hunken min elsker å være den som støtt og stadig beordrer oss hit og dit. Han liker å overraske oss. Når det er sagt, så må jeg også nevne at han alltid setter av et par minutter til å skrive litt om stedene etterpå også. Han er sjeldent opptatt av hvordan stedet ser ut, men maten må være god samtidig som servicen er upåklanderlig. Det er den jo stort sett alltid, siden han tross alt plukker ut alle disse stedene med omhu på forhånd.
Første dagen i Miami, før jeg i det hele tatt hadde fått opp øya, var planen for dagen klar. Vi skulle spise frokost på 11th Street Diner. Klassisk hjemmelaga amerikansk mat. Vi snakker selvsagt burgere, sandwicher, bacon, chips, plenty ost og pannekaker. Man spiser til man stuper, og tenker at akkurat den frokosten der, holder deg mett resten av dagen. Det hører til historien at denne plassen først ble til i en såkalt art deco tog spisevogn (vet ikke om dette er et ord), i Pennsylvanina for 44 år siden. Seinere ble den plukket fra hverandre og bygd opp igjen her i Miami i ´92. Menyen var lang, det manglet ikke på noe. Vel, foruten om ei sånn koselige serveringsdame som dukker opp i filmen “Grease”. Det hadde nemlig passet godt inn her.
Jeg er egentlig ikke så fan av å lage innlegg om mat. Jeg synes nemlig at all mat skal nytes til det fulle når den er rykende varm og fresh. Det er som jeg har nevnt tidligere også, svært vanskelig å ta gode matbilder, men har dere i alle fall noe glimt fra våre aller første timer i Miami. Anbefales.
Neste gang vi skal til Miami, så kommer vi til å skippe det å ha egen bil de første dagene. Særlig hvis vi skal bo sentralt på South Beach igjen. Det er nemlig umulig å få parkeringsplass, og alt som er verdt å se ligger ikke langt unna.
Nå er vi jentene endelig på plass i sofaen, med lørdagssnop og nyoppstarta sesong 11 av Ru Pauls Drag Race (Netflix). Dette programmet er ikke akkurat Bjørn Erik sin favoritt, men han er hos en kompis og feirer bursdagens hans, så vi tuppene kan se på akkurat hva vi vil.
Før i dag derimot, var vi alle samla i stallen for å overvære Mille sitt aller første dressurstevne. Hun stilte i dressurklasse Lc1, og var altså så flink. Bjørn Erik og jeg ble rett og slett tatt skikkelig på senga, for vi visste ikke at programmet var så langt. Nå skjønner vi hvorfor hun har vært så opptatt av å være så lenge i stallen hver bidige kveld, for hun har tydeligvis øvd mye på det her.
Jeg blir egentlig litt stressa når det er stevne i stallen, for jeg er alltid så redd for at noen skal skade seg, men det er selvsagt i sprang og ikke i dressur, så i dag storkoste jeg meg uten at nervene tok overhånd. Alle jentene (og en gutt) var så flinke atte, og jeg synes altså det er så kjekt at Helle ordner til det her så de talentfulle ungene våre får testet seg litt. For mange av dem legger tross alt inn ganske mange treningstimer i uka på det her, og da er det gøy å se resultatene av all terpinga.
Nå har vi forresten kommet så langt at Mille ordner det meste i stallen selv på sånne dager som det her. Det eneste hun forlanger, er at vi stiller opp når det er hennes tur, og det gjør vi selvsagt med glede. Hun finner frem finstasen og fletter håret sitt, og sørger for at Sol ser helt nydelig ut. Hun har altså blitt så selvstendig, ikke rart Bjørn Erik og jeg oser av stolthet 💕
PS! Hvis noen lurer, så har Mille sikkerhetsvest på seg. Den er faktisk så fancy og tynn at den får plass under ridejakken…
Ja, i går så eksploderte det på sosiale medier, og min knallsterke svigerdatter stod i bresjen…igjen. Kristin, dama med det store hjertet, som selger tingene sine og starter kronerulling så hun selv kan dra ned til flyktningene i Hellas for å hjelpe til i dagevis. Hun slutter aldri å overraske meg. Ikke bare kjemper hun en kamp for de trengende, dyrs rettigheter har også blitt en fanesak for henne. Hun er klar i talen, og sterk til tusen med ord som ofte pisker. Det er ikke vanskelig å forstå når Kristin er engasjert, for da biter hun. Man hører pisken sveiper, samtidig som hun er kildebevisst og saklig, budskapet når alltid frem.
Nå er hun altså i vinden igjen, eller kan jeg kalle det ilden? For er det noe den stormfulle bergenseren vår er opptatt av, så er det våre unge ve og vel. Hun kan ikke fordra at influencere ikke tar rollen sin som gode forbilder på alvor. Hun har alltid vært tydelig på hva som er greit og ikke greit å presse på av budskap. Jeg mener faktisk å huske at hun også var en av de første toppbloggerne her i landet som stod rakrygget mot sine egne blogg-kollegaer og sa at de måtte komme til fornuft og bruke makten de hadde på en mye sunnere måte. Kroppspress og dårlig selvbildet var kommet i fokus på en meget uheldig og skadelig måte, og det rammet de unge og sårbare knallhardt.
Ja, hva kan en svigermor si oppi alt det her? Det ligger selvsagt i bakhodet mitt hele tiden nå at hun kan føde når som helst, og det hadde selvsagt vært svært uheldig. Det var derfor godt å høre at legen hennes tidligere i dag fortsatt ga den vordene moren grønt lys, hun er frisk som bare det. Denne gangen vet jeg også at hun har enormt mange med seg. Det tok ikke lange stunden før videoen hennes var delt over to tusen ganger i går, folket har virkelig våknet til livet. For dette angår oss alle. Vi har alle et ansvar å påvirke samfunnet i riktig retning, og jeg tror faktisk at noe er i ferd med å skje nå. Folk virker mer engasjerte og de tør å ta bladet fra munnen å ha en egen mening. Det er alt for mange “potteplanter” som aldri tør å ytre seg, men nå ser jeg en endring der også.
Jeg har selv frontet fokus på utseende. Jeg har dratt dere lesere med meg på mang en runddans hvor jeg har fått utført kosmetiske behandlinger. Jeg har med andre ord vært med på å normalisere det å fikse litt på seg selv. Målgruppen min som stort sett er voksne kvinner, tåler dette, har jeg tenkt, men det er nå lenge siden. Jeg har for lengst begynt å slette disse innleggene. For selv om jeg hverken er toppblogger eller har unge mennesker som min målgruppe, har jeg et ansvar akkurat som alle andre.
Stå på videre, Kristin! Jeg heier på deg! Fortsett å vær engasjert og tro mot deg selv, og vit at du har mange med deg i kampen 💕
Uff, nå har det vært mye kluss med Facebook i det siste, så planen om å poste to innlegg om dagen, går ikke akkurat etter planen. By the way, jeg sier til alle at vi shoppet svært lite på denne USA turen vår, men jeg har nå allikevel en svær bunke på kjøkkenet her med ting og tang jeg vil vise dere.
Bjørn Erik mener vi har nok julepynt til juletreet, og jeg kan vel si meg enig i det, men vi er nå allikevel begge enige om at vi alltid skal forsøke å ta med oss en liten suvenir hjem fra feriene vi er på. Når man derimot er i statene så mener jeg det er klin umulig å bare velge en ting. Han hunken min forsøkte selvsagt å minne meg på regelen vi tross alt begge to var blitt enige om, men da lukke jeg øra og stod på mitt. Alle de jeg hadde valgt ut, skulle få være med oss hjem, basta bom!
Helt ærlig dere, er de ikke fine?
Denne eksklusive julekulen her kjøpt i Harry Potter parken, var altså helt nydelig, og kanskje en av de fineste vi har i samlingen vår.
Coca-Cola julenissen måtte selvsagt også være med hjem. Det kom ikke på tale å skippe han, og jeg var altså så redd for at den skulle bli ødelagt på hjemturen, så jeg putta han lik så godt i håndveska mi, så jeg hadde full kontroll på han hele tiden.
Svampe Bob har egentlig alltid vært litt masete, synes nå jeg, men han lyser nok fint opp på treet etterhvert.
Sjøku fra den dagen vi svømte med ei, elsk…
En av mine store favoritter, alle elsker vel Minions Banana Song?
Bjørn Erik himlet med øynene hver gang jeg fant en ny lekkerbisk, men det overså jeg uten en mine.
I går var det sprangridning, og for aller første gang på over en hel måned, var jeg med Mille fra begynnelse til slutt. For før ferien ble jeg jo som sagt helt satt ut av infeksjonen på kinnet, og måtte derfor overlate all ansvaret til Bjørn Erik.
Det ble et kjærkomment møte med alle hestefolka og Sol igjen, men fire timer i frosten ble nok i meste laget for gamla, så jeg slokna på sofaen allerede klokka ni i går kveld.
Snille Bjørn Erik fikk meg derfor tidlig i seng, så da kan dere jo gjette når jeg våkna i dag? Klokka hadde så vidt bikka tre på natta, da jeg igjen var lys våken. For en tid tilbake gjorde jeg en avtale med meg selv at jeg skulle slutte å la tankene vandre hvis jeg våkna for tidlig og ikke fikk sove igjen. Da skal jeg heller stå opp og gjøre noe fornuftig i stedet for å ligge å dra meg mens jeg spiller Candy Crush på mobilen.
Så jeg har altså vært oppe i fire timer allerede. Spist frokost, drukket solbærtoddy, fyrt i peisen, skrevet kort og hatt kvalitetstid med Pippi i hengekøya. Nå venter jeg bare på at resten av flokken skal våkne til omeletten jeg har laget til dem.
Da jeg kom hjem fra sykehuset før ferien, fikk Bjørn Erik penger av foreldrene sine som skulle gå til blomster til “pasienten”. Da skulle vi derimot reise, så blomstene kom heller i hus i går.
Kortene skulle egentlig vært sendt under ferien, men de skrives nå i steden…
Da har jeg hatt min ørli-in-the-mørning digging av musikk på badet, i godt selskap med både Pippi og Mia. Bjørn Erik har altså kobla opp mini-google i fire rom nå, blant annet på badet også, så nå disker den opp med den ene låta etter den andre. For dere som ikke veit hva en såkalt mini-google er, så ikke spør meg. Jeg aner heller ikke hvorfor det plutselig har blitt en nødvendighet for han far å ha dette i alle rom, jeg har ikke satt meg inn i det, men han nerdete hunken min synes i hvert fall dette er alle tiders.
Jeg er på ingen måte ferdig med Amerika-turen vår, så det er bare å holde ut dere. Som jeg har nevnt, så opplevde vi et kraftig temperaturfall de siste dagene, men det gjorde ingen verdens ting, bortsett fra at jeg ble noe forkjøla. Snørrete eller ei, vi heiv oss nå i alle fall i bilen (bussen) og satte kursen mot varmere strøk.
Hele familien elsker å kjøre bil. Alle ungene har alltid vært gullgode når de har vært med. På denne turen her hadde vi jo som sagt umettelig med data også, så lille snuppeline kunne mer eller mindre holde på med akkurat det hun ville, altså helst på mobilen. Jeg derimot, er ganske flink til å skravle, så når Bjørn Erik kjører (jeg kan ikke kjøre buss) underholder jeg ved å snakke på inn- og utpust. Da har jeg nemlig hans fulle oppmerksomhet, da slipper han ikke unna, thihiii…
Planen var aldri å kjøre helt ned til Key West, vi ville bare komme oss dit hvor temperaturen nærmet seg tredve grader igjen. Vi trengte nemlig enda en dag på stranda. Første stopp, var å mate disse gærne Tarponene, les gjerne her, men etterhvert gikk turen videre til nydelige Sombrero Beach i Marathon Florida Keys. Wow, dere, for en plass. Finkornet sand, palmer, og action, masse action!
Jeg hadde som sagt friskt i minne de gigantiske Tarponene vi nylig hadde matet, så jeg var lite gira på å bade. Bjørn Erik og Mille derimot, hoppet uti, mens jeg satt badevakt. Det tok søren meg ikke lang tid før en stor flokk pelikaner dukket opp, og de jaget en stor flokk småfisk. Frem og tilbake på stranda, ikke langt fra der folk badet, og det var litt av et skue. Fiskene ble så stressa at de hoppa opp som flyvefisk, og da slo selvsagt pelikanene til. Men ikke nok med det, plutselig reiste alle på stranda seg opp og pekte og hoiet mot scenarioet som utspant seg, for det var flere dyr som meldte seg på leken. To delfiner kom dansende mot oss og jagde altså fisken sammen med pelikanen. Det dere, var nok et av høydepunktene mine på denne turen. Kameraet var selvsagt ikke langt unna, men det var fryktelig vanskelig å vite hvor de dukket opp til en hver tid. Dere må zoome inn bilde under her ganske mye for i det hele tatt se at de er der.
For en opplevelse, men da dere, ville jeg i hvert fall ikke bade. Jeg storkoste meg heller godt planta på land med boka mi. Når det derimot nærmet seg kvelden, tok vi på oss finstasen og kjørte bort til “Sunset Grille Marathon Florida Keys” for å få med oss den spektakulære solnedgangen. Så med masse god snaddermat, fikk altså med oss solnedgangen for aller første gang på den ferien. En perfekt avslutning på en spenningsfylt ferie ☀️
Skummet dere ser der ute i vannflaten, er altså stressa småfisk, jagd frem og tilbake langs stranda av pelikanene.
Her er delfinene på vei bort fra oss igjen.
Mine fine…
Her er det ei som har gjort seg klar til en siste middag med oss, i ny kjole.
Nei, nå må jeg manne meg opp til å dra til byen og passe babyen til en venninne av meg en times tid. Jeg gleder meg til å passe han, men må nok skippe den planlagte trilleturen ute. Det regner altså sidelengs her i Stavanger i dag. Rett og slett et skikkelig kaldt og guffent møkkavær.
Hverdagen er tilbake, ferien er definitivt over. Det er på en måte litt godt også, særlig det å få sove i sin egen seng igjen. Vi har “kun” hatt Queen size senger, et par av de veldig gode, men av og til har vi sjonglert litt rundt på hvem som har fått sove alene eller har måtte delt seng. Det var et par netter jeg kun fikk fire-fem timer på øyet siden Bjørn Erik var reine propellen ved siden av meg, så da fikk jeg den gleden av å ligge som ei sjøstjerne ene og alene kvelden etter.
Det er som sagt litt godt å være hjemme igjen også, og det var ekstra deilig å få sove en time ekstra i dag siden Mille hadde avtale på sykehuset klokken ni. Mille er nemlig fortsatt under utredning etter at ble unormalt stille og lite fungerende et par gagner i år. Legene har egentlig ikke noe konkret årsak til disse hendelsene, men vi er nå som foreldre veldig glade for at vi tok dette på alvor, og nå får sjekket Mille på alle mulige måter.
Det at Mille igjen tar MR av hodet, vekker noen følelser i meg, får tankene mine til å gå flere år tilbake i tid. Dette har hun nemlig gjort utallige ganger før, siden hun ble født med en voksende cyste midt i hodet. Det tok noen år før den ble oppdaget, og siden den ikke var umiddelbar farlig gikk det også et par år før den plutselig en dag måtte opereres, les gjerne her. Den kunne som sagt ikke fjernes helt, siden den hadde vokst seg inn i selve strukturen i hodet, men ble som sagt ødelagt, skjært i på tre forskjellige steder, så den kollapset. I etterkant har hodet kun blitt sjekket to ganger, alt har sett fint ut, men jeg kjenner tankene svirrer litt ekstra mye etter dagens hendelse.
Mille var forresten superflink under de tyve minuttene MRén foregikk. For det er ingen hemmelighet at lille snuppeline blir redd høye lyder, og alle som har vært i en MR maskin vet at det bråker noe helt forferdelig. Sykepleieren som utførte dette fikk derimot beskjed om dette, så hun var hensynsfull til tusen. Hun spurte underveis hvordan det gikk, samtidig som hun hele tiden fortalte Mille hva hun gjorde og hvor lang tid de forskjellige etappene var. Samtidig fikk jeg lov til å sitte helt inntil Mille og holde en hånd på henne mens det pågikk, så alt i alt ble dette en helt ok opplevelse.
Nei, nå skal jeg sette meg ned å se den mye omdiskuterte dokumentaren “Leaving Neverland”. Greit å sette seg litt mer inn i det alle har en mening om for tiden. Jeg kjenner jeg gruer meg litt, for jeg tror neppe det er noe særlig hyggelig.
