Som jeg skrev tidligere i dag, så var en del greie fordeler ved å bo på et av de tre hotellene tilknyttet Universal Studios Orlando. Uteområdet var som sagt nydelig, les gjerne her, og innvendig var det også ganske ok.
Jeg glemte forresten å nevne at vi til dette hotellet fikk fraktet det vi kjøpte underveis i de to parkene. Jeg fant blant annet en nydelig julekule inne i Harry Potter delen de ikke tilbød i butikken utenfor, og den lå på hotellet vårt i resepsjonen dagen etter. Ekstra service delux, helt genialt!
Ingen verdens ting var sponset på denne ferien her. Det hender jeg har fått gode tilbud eller gratis overnattinger på hotell tidligere, men det krever enormt mye arbeid og ikke minst oppfølging etterpå. Det tok jeg meg altså ikke tid til denne gangen, så de forskjellige tingene jeg tipser om på denne turen, er betalt fra egen lomme.
Vi bodde på fire hoteller denne ferieperioden. Dere lesere spør meg alltid om gode råd på hvor man kan bo, og som alltid spons eller ei, så nevner jeg de det er verdt å skryte av. De andre derimot, “glemmer” jeg. Hotellet Loews Royal Pacific Resort, er derimot verdt en spalte. Ikke bare var det et helt greit sted å bo på, det ga oss som familie en del fordeler også.
Hvis man bor på et av de tre hotellene tilknyttet Universal Studios Orlando, altså Loews Portofino Bay, Loews Royal Pacific Resort og Hard Rock Hotel, får man en del viktige ting med på kjøpet. Vi hadde i utgangspunktet tenkt å spandere på oss “fast pass”, eller som det heter her “Express pass” for å slippe å stå i kø i de to fornøyelsesparkene Islands of Aventure og Universal Studios. Hold dere fast, men det koster altså i snittpris 100$ per person for dette, men selv om det er stive priser, hele 6000,- for oss tre i to dager, var det noe vi ville prioritere. For omtrent på alle aktivitetene i parkene var det oppimot 90 minutters ventetid, og det hadde slitt ut Mille og meg ganske fort. “Express pass” var derimot inkludert i prisen på rommet på disse tre hotellene. Det gjaldt både dagen man ankommer og dagen man drar fra hotellet. I tillegg fikk vi tilgang til å komme inn på Universal Studios og Harry Potter delen en time før alle andre. Så selv om hotellet kostet 4000,- per natt, inkluderte det fordeler verdt 900$ (for tre dager) inkludert i overnattingen, og da var det ingen tvil, disse hotellalternativene passet oss ypperlig. Det koselige var at det gikk skytteltrafikk med båt frem og tilbake til parkene helt til klokka to på natta også, så dette anbefaler jeg på det sterkeste. Ja, jeg er helt enig i at det er steindyrt, men opplevelsene du får igjen er gull verdt. Selve hotellet i seg selv var ikke så ille det heller…
Hotell Loews Royal Pacific Resort, del 1 av 2.
Så sant det er mulig, ligger vi alltid i skyggen, så her bodde vi.
Her var det faktisk en egen liten sandstrand.
Det var ikke en ting hotellet ikke hadde tenkt på. Det var bare å forsyne seg.
Vet dere hva jeg gleder meg til nå? Jeg skal snart hente Pippi 💕
Vi landet i Oslo med et av de tidligste flyene i morges, og var reine zombiene når vi tok flyet videre til Stavanger. Vi var vel hjemme i akkurat ti minutter før vi alle stupte til sengs, og heldige meg sov altså til syv i kveld. Det var godt planlagt av Bjørn Erik at vi kom hjem til helgefri, for jeg tenker vi kommer til å bruke de neste dagene til å snu døgnet riktig igjen.
Hverken Bjørn Erik eller jeg var særlig triste over å skulle ta fatt på den lange flyturen hjem igjen, for vi hadde nemlig enda en stor overraskelse til lille snuppeline. Han snille hunken min hadde nemlig klart å få oppgradert billettene våre til Business, noe Mille aldri har fått oppleve, så dere kan tro hun ble glad når hun oppdaget dette. Tårene trillet da dette gikk opp henne da flyvertinnen fulgte henne til plassen hennes, og det kom nok noen tårer hos de fleste rundt oss. I kjølvannet av de ærlige følelsene hennes tror jeg hun lille frøkna vår fikk enda bedre service under hele flyvningen, for det var nok litt stas å ha en slik fornøyd passasjer ombord.
Alt lå til rette for at hele gjengen skulle kunne strekke seg helt ut og sove seg gjennom den lange flyturen, men så fornuftig var vi dessverre ikke. Vi storkoste oss nemlig så med helt fantastisk service og gode filmer, så på 1-2-3 var vi plutselig hjemme. Uten søvn vel og merke, men “hallo” det kan vi gjøre når vi blir gamle…
Her er det ei som storkoser seg…
Har dere sett denne filmen? Er det en film dere bør se i år, så er det denne. Så fengende og fin at jeg aldri ville at den skulle ta slutt.
Da ble det tacofredag på oss også. Det er veldig godt å være hjemme igjen og vite at dagene vi har lagt bak oss ble så innholdsrike og fine. Jeg har selvsagt flere historier på lur til dere, de kommer i dagene fremover.
Tusen, tusen takk for følget så langt, det har vært en fryd med alle de koselige tilbakemeldingene deres, de har vært gull verdt gjennom denne eventyrlige reisen 💕
Det er helt tydlig at trioen min liker å være på farta hele tiden. Så når værmeldingen meldte at det ville komme et temperaturfall på hele ti grader i går, var vi ikke seine om å legge om planene våre, å reise lenger sydover til varmen. Vi var nemlig alle enige om at vi ville slikke litt mer sol på stranda, men fryse ville vi så absolutt ikke.
Det tok ikke mange kjøreminuttene før temperaturen steg langsomt men sikkert, og jeg tror vi endte opp mot 26-27 grader når vi entret den populære stranda, Sombrero Beach. En helt nydelig sandstrand, kanskje den aller beste til nå, hvor vi igjen fikk med oss lit uventa action (mer om det seinere).
En halvtime før planlagt destinasjon ville derimot jeg stoppe hos Robbie´s of Islamorada for å mate de gigantiske Tarpon fiskene vi hadde hørt om. Lite visste jeg at opplevelsen ville bli en blanding av skrekkblanda fryd og redsel, herregud så latterlig hysterisk jeg kan bli til tider.
Daglig kommer det rundt hundre Tarpon fisker til dette stedet for å bli matet, og fyttikatta dere for noe skremmende beist. For å si det sånn, den dama her nektet faktisk å bade på stranda etterpå, for ikke søren om jeg skulle i samme farvann som disse gærninga der. Ikke at de er farlige for oss mennesker, men bare tanken på å være nær dem, fikk meg nesten til å kaste opp.
Ikke bare var jeg redd for å falle uti blant disse monsterne, jeg var også livredd for å bli bitt av alle de glupske pelikanene som stod rundt oss og tigde fisk. Jeg forstår selvsagt godt at de så sitt snitt til å få en del av kaka, men ikke pokker om de skulle få tak i hele hånda mi i samme slengen.
Jeg holdt meg derfor hele tiden langt fra folk med fiskebøtter, joda også flokken min, og jeg hadde enormt høye skulder der jeg nervøst snakket på innpust og utpust til meg selv om hvor sinnsykt stressende det her var. Dere som følger meg på Snap, fikk helt sikkert med seg hvor redd jeg var. Hvor hurpete jeg faktisk er i stemmen ovenfor Bjørn Erik, som MÅÅÅ se å passe på Mille i tilfelle hun blir redd og mister balansen. Herregud, for ei kjerring jeg er til tider. Jeg skal på liv og død få med meg alt, selv om jeg til tider innerst inne er livredd.
I etterkant, mens vi satt langt utenfor rekkevidde av monsterfisker og gærne pelikaner, måtte vi derimot le av situasjonen. Vi var nok ikke helt forberedt på alle disse glupske fuglene rundt oss på alle kanter, men når det er sagt så ville vi overhodet ikke vært foruten denne hendelsen. Moro til tusen, selv om undertegnende oppførte seg noe nevrotisk…
Bjørn Erik klarte å få fisken til å komme med hodet over vann så han fikk mata den samtidig som den omtrent tok hele hånda hans i samme slengen, men Mille var for redd, så der så pelikan sitt snitt til å flakse litt med fjøra så hun mista fisken rett i det glupske nebbet.
Disse Tarpon fiskene kan faktisk bli opptil 80 kg, og jeg tenker mange av de her lå på rundt 20-30…
Da skal jeg komme meg i dusjen og så smått begynne å vekke Bjørn Erik og Mille. Klokken er bare halv syv om morningen her borte, men det er den aller siste dagen her, og den skal selvsagt ikke kastes bort. Bjørn Erik har også en stor overraskelse til Mille-mor, som hun antagelig kommer til å felle noen tårer for, så jeg gleder meg noe enormt til å ta fatt på dagen, selv om det er det aller siste.
I skrivende stund sitter jeg her bak mørke gardiner og hører på flokken min sove. Klokka er ennå ikke åtte, så de skal få sove litt til.
Våre siste dager her i Miami går mot slutten, og det er selvsagt trist, men på den annen side som Mille sa :”Dette har vært den fineste ferien på lenge, for jeg har ikke vært syk”. Jøss, ja tenk det, sånn kan man også oppsummere ferieopplevelsen, og for å være helt ærlig jeg er helt enig, det er søren meg et stort pluss.
Ikke bare har Mille vært frisk som en fisk, jeg synes også han reiseguiden vår Bjørn Erik har overgått seg selv og vært utrolig dyktig som har klart å presse inn så mye kjekt på agendaen. Vi har farta hit og dit, uten å ha brukt alt for mange timer i bilen, og vi har alle gledet oss stort over alt han har funnet på. De siste dagene skal vi derimot prøve å sette tempoet litt ned. Planen er å bruke mange timer på stranda, rett og slett bare nyte stillheten, roen og hverandre.
Bjørn Erik er derimot klar i talen, vi er nødt å prøve ut de forskjellige strendene her. I går ville han ha oss bort på Haulover Beach, Miami, som skal være en av de aller beste, men det var i utgangspunktet ikke så enkelt. Først parkerte vi helt i enden av den, og når vi etterhvert nådde den, begynte Mille og grine på nesa av alle de nakne tissefantene hun plutselig hadde foran seg. Aha, vi var kommet til nudistdelen, noe Bjørn Erik og jeg egentlig digger, men selvsagt ikke når lille Mille-mor er med. Så da tok vi beina fatt, og begynte å bevege oss i motsatt retning, for å finne den delen uten nakne “tisse-menn”. Vi gikk og vi gikk, men det var og ble nakent så langt øyet kunne se. Ikke turde vi å spørre noen heller om dette var det eneste alternativet. Det er litt kleint å sette seg på huk ved siden av nakne folk når du selv er fullt påkledd, og spørre:”Er dette kun en nudiststrand?!”. Så helten Bjørn Erik tok beina fatt, han gikk tilbake og henta bilen, plukka oss opp, og så kjørte vi i motsatt ende. Vel fremme, ble vi først veldig letta over at det der kun var folk med klærne på, men plutselig la vi merke til at det var veldig mange hunder der, løse hunder. Ved å lese litt nøyere på skiltene rundt oss fant vi fort ut at dette var “hunde-delen” av stranda. Her fikk folk ha med seg hundene sine, to hunder per menneske. Dere vet alle at jeg elsker dyr, og særlig hunder, men å ha de rundt seg overalt, var egentlig ikke særlig behagelig. Lykken var derfor stor når vi hundre meter lenger borte endelig fant en del av stranda som var både tissefantfri og hundefri. Nå kunne vi endelig slå oss til ro, yes!
På denne herlige delen av stranda ble vi helt til solen gikk ned. Vi badet og koste oss i timesvis. Bjørn Erik og Mille måtte derimot brått avslutte den siste svømmeturen sin. For plutselig, ut av det blå, cirka 50 meter fra dem, oppstod det et megaplask. Jeg tuller ikke, en bred sprut på en ganger en og en halv meter oppstod fra intet, i helt stille hav, så da fikk de selvsagt streng ordre fra meg om å pelle seg opp på land så fort som mulig. Vi var ikke så mange igjen på stranda akkurat da, men både badevakt og alle de andre rundt oss reiste seg opp og begynte å skue i samme retning som meg. Ikke lenge etter var kystbåten og et helikopter på plass også, så da var det slutt på all bading for vår del. Jeg aner ikke hva det kan ha vært, men garantert noe stort noe man ikke har lyst til å ha øyekontakt med. Det har ikke vært haiangrep på denne stranden her siden 2017, men bare det i seg selv at det har vært det, fikk oss i “ikke-bade-modus” med en gang.
I dag er planen å dra på en strand et par timers kjøring unna, så vi kan oppleve solnedgangen. Vi har derimot fått vite at det kommer et temperaturfall på hele ti grader i dag, så Bjørn Erik er litt usikker på om det er strandvær godt nok. Det skal altså kun bli 21 grader, og spør du meg, så er det mer enn godt nok. Men vi får se hva flokken min ønsker seg når de våkner 💕
NEI, jeg vil IKKE svømme med sjøkuer! Nei, sa jeg!
Dere kan tro Bjørn Erik ble skuffa når jeg først nektet å være med på det her. Jeg har nemlig sett mang en dokumentarer om disse nydelige dyrene, og hørt at mennesket ikke er deres beste venn. Vel, jeg har i alle fall fått med meg at de ofte blir skadet i båtmotorer, og ikke pokker om jeg ville være med på å kanskje bidra til det der.
Han fikk derimot overtalt meg. For folka på River Ventures gjorde det motsatte av å ødelegge for disse flotte dyrene, og reglene for å være nær de var mange og de sørget så absolutt at vi overholdt dem.
Det er mellom 50-70 sjøkuer fast her i Crystal River, men kan på det verste bli oppimot 800 stykk det blir for kaldt i Mexico-gulfen. Grunnet til at jeg skriver “verste”, er at det er i overkant mye for dette stedet. Da går det nemlig fort tomt for mat til dem, så da må lokalbefolkningen hjelpe til ved å fjerne gresset på bunnen som de ikke liker, de støvsuger det opp, for deretter å erstatte det med nyplantet tang.
Dette er svært vennlige dyr, selv om de til tider kan bli enormt store og derfor ser lit voldsomme ut. Mange tror de er tykke og klumsete, men over 90 prosent av kroppen er reine muskler og de klarer å forflytte seg ganske så raskt hvis de trenger det. De ser derimot ikke så godt, maks en halv meter i klart vann, så det var derfor viktig for oss å forholde oss helt rolig til dem og ikke forstyrre dem på noe som helst måte.
Vi var enormt heldige denne dagen. Fant ei sjøku etter få minutter, som vi fulgte en halvtimes tid mens hun spiste. Det var ikke lov å snakke, ikke lov å svømme, ikke lov å stå på bunnen og heller ikke ta på henne, så sant hun ikke kom til deg. Vi måtte med andre ord ligge i “freeze” stilling hele tiden. Når hun kom opp for luft og vi var i veien for henne, var det viktig at hun selv fikk lov å dytte oss bort, vi skulle ikke begynne å stresse og kave med å komme oss vekk.
Mille lå over henne omtrent hele tiden, så flink atte, der hun forholdt seg eksemplarisk til alle reglene. Selv måtte jeg “freeze” meg litt unna en stund, for hun kom opp 20 centimeter fra hodet mitt og pustet meg rett i fjeset og da kjente jeg panikken stige. Jeg forholdt meg derimot helt rolig, men måtte altså litt unna en stund å kjenne på akkurat den nære opplevelsen der. Et helt sjukt øyeblikk, tiden stod stille…
Har dere sett noe så nydelig?!
Bjørn Erik og Mille…
Wayne og kona Trish kan anbefales på det sterkeste. De var utrolig opptatt av at vi alle overholdt alle reglene, og de var utrolige rolige og behagelige å være rundt.
Takk, kjære fine Bjørn Erik, at du igjen tar oss med på fine opplevelser 💕
“Har du lyst til å være med å se på noe kult, Nina?”
Det er sjeldent jeg sier “nei” til påfunnene til Bjørn Erik. Han kan være nokså impulsiv som meg, når rastløsheten melder seg. Jeg stoler derimot alltid på at han leser seg godt opp på sprellene han vil vi skal utforske. Jeg dilter fort etter uten og nøle, og angere aldri på det.
For et par dager siden, ville Bjørn Erik ha meg med til bydelen Wynwood, Miami sitt kunstkvartal. Gatekunst, grafitteni fant sin grobunn her for over tyve år siden, da område var overbefolket av fattige innvandrere fra Puerto Rico. Den gangen ville ingen andre bo her, og boligprisene var overkommelige til 5 dollar kvadratmeteren. I dag er skyhøye og du må punge ut med hele 1000 dollar kvadratmeteren, så det er få som har råd til å kjøpe noe her.
Hvor enn man går i Wynwood, dukker den ene fantastiske grafittiene opp etter den andre. De er derimot ikke “fredet”. Det er lov å ødelegge for hverandre og lage nye over de gamle når som helst, men det hender noe får være i fred hvis kunsteren er høyt respektert.
Det beste hadde nok vært å ha en guide på denne dagen her, da hadde vi helt sikkert fått med oss enda flere viktige “perler”, men det var så utrolig varmt, så vi orket rett og slett ikke å organisere noe. Det fikk bli så som så på egenhånd. Først slentra vi innom Wynwood Walls som består av utallige kunstverk, organiserte, så her blir ingen ødelagt med det første. Deretter dro vi videre i egen bil, og når Mille og jeg ønsket det, stoppet Bjørn Erik mens vi føyk ut og knipsa bilder til den store gullmedaljen.
Veggmaleriene var virkelig et flott skue, imponerende til tusen, og var virkelig verdt turen. Området har virkelig klart å bevare den gamle sjelen sin, og det var rett og slett en kul plass å henge på de par timene vi taklet den intense varmen.
Spesielt postkassesystem.
Takket være avdøde Tony Goldmann (han med cowboyhatten), fikk området nytt liv. Eiendomsutvikleren kjøpte opp noen gamle lokaler, og fikk grafittikunstnere til å dekorere dem. Etterhvert kom det flere og flere grafittielskere til stedet, faktisk fra hele verden, og mange ble etterhvert hyret til å gjøre lovlige fasadejobber rundt omkring.
Vi var selvsagt på plass ti minutter før åpningstid, og hadde derfor mer eller mindre hele plassen for oss selv. Derfor fikk jeg tatt utallig mange bilder bare av “oss” uten en haug av andre turister tilstede.
Da var det på tide å komme seg videre og leite etter flere “skatter” på egenhånd.
“STOPP! Jeg må ta bilde av den søppeldunken der!”
Vi kunne helt sikkert ha holdt på hele dagen med å knipse alle disse veggmaleriene, men stranda lokket oss mer etterhvert.
De som følger meg på Snap (ninasprell, hele 19 minutter med film i dag) eller Instagram (nthorsen) har sikkert for lengst fått med seg at vi har forflyttet oss fra Miami til Orlando. Vi har hatt noen helt sinnsyke lange dager i to av tema-parkene her, vi har altså opplevd så mye forskjellig, men det er tatt over trehundre bilder, så jeg har nok mange timer foran meg med redigering, før disse gode minnene kommer på trykk.
Derfor er det godt å gå et par dager tilbake i tid, og heller gi dere noen flere gode tips fra fantastiske Miami. Det er ingen hemmelighet at jeg er litt i overkant glad i å følge med på hva kjendiser og artister gjør. Ikke spør meg hvorfor, jeg er hekta, sånn er det bare med den saken. Miami er vel en av verdens mest attraktive steder for kjendiser generelt, og det er også produsert utallige gode filmer og serier her, og det dere, var altså denne dama her interessert i å se litt nærmere på.
Som familie, elsker vi å lære litt om stedene og byene vi besøker. Historie, arkitektur og kunst er absolutt av interesse, og i Miami kan man det utforskes på mange forskjellige måter. Vi valgte derimot å ta oss en tur med Duck Tours, for da fikk jeg jo med meg kjendis-sladder på kjøpet også. Helt genialt, og ikke minst morsomt, for doningen vi kjørte i gikk først til lands og deretter til vanns. Hvor kult er ikke det da dere?
Guiden vår, jeg tror hen het Rick, vant forresten hjertet mitt med en gang. Han dro nemlig til med gode gamle slagere, blant annet av Gee Gees på full guffe og da var nå i alle fall jeg solgt. Allsang, kunsthistorie og kjendissladder ble servert oss på rekke og rad, hva mer kan man ønske seg av en guidet tur? Nada, dette var knallbra!
Fisher Island, Palm Island, Hibiscus Island, Watson Island og Star Island er menneskelagde øyer, kunstig øyer. Noen av dem er faktisk produsert for hundre år siden av enorme mengder med sand.
Vi fikk som sagt servert den ene kjendishistorien etter den andre på turen, og hus etter hus ble pekt ut med mange interessante eiere og tidligere eiere. Navn som ble nevnt var blant annet Gloria Estefan, Enrique Iglesias, Lenny Kravitz, Jennifer Lopez, Ricky Martin, David Beckham, Barry Gibb, Shakira og en rekke andre.
Jeg burde jo egentlig hatt med kikkert, for da hadde jeg kanskje klart å se om noen av dem var hjemme?
I tillegg til å få fortalt hvilke utesteder som var hippe, og restauranter som var verdt å besøke, fikk vi også historien om hvorfor og hvordan Miami ble så kjent og populær for “fiffen”.
Det var utrolig kult å få vite hvilket hus filmen Scarface ble spilt i, men noe morbid å få pekt ut plassen hvor moteskaperen Gianni Versace ble skutt og drept,rett utenfor døra si hjemme.
Jeg digger Miami, og det kan faktisk hende vi drar tilbake for et par dager igjen, før turen går hjemover til Norge.
Mille var veldig skeptisk til at vi skulle leie oss sykler her i Miami for en hel dag. Hun ville selvsagt ha el-sykkel, som hun har hjemme, men jeg stod på mitt, alle skulle ha helt vanlige sykler. For planen var uansett kun å sykle langs strandpromenaden her på South Beach, og flatere terreng finnes vel neppe.
Helt vanlige sykler, ble en suksess. “Den aller beste dagen her nede, mamma” og jeg kan nok si meg enig i det. Vi syklet og syklet, la kilometer etter kilometer etter oss og fikk sett utrolig mye. Vi stoppet underveis og spiste fortreffelig frokost/lunsj, ladet batteriene, og så føk vi av gårde igjen.
Vi la inn en tre-timers pause på på stranda også, på strandsengene hotellet vårt disponerer, og denne dagen her badet til og med jeg. Bølgene uteble, vannet var klart, og temperaturen må ha vært oppi mot 25 grader, og da dere, da stortrives denne badeløven her også.
Mille forsvant etterhvert under parasollen og slappet av med en nedlastet film på mobilen, mens Bjørn Erik og jeg dormet av og leste bøkene våre om hverandre. Dette er som sagt den perfekte ferien for meg. Strandlivet uten musikk eller masete selgere, kun godlyder fra folk som badet og koste seg. Da er livet ekstra godt ☀️
Pengene som kommer inn på disse automatene, går til de hjemløse.
Finingene mine.
Langt, langt der borte bor vi.
Denne dama her kan selvsagt gjøre to ting samtidig, sykle og ta bilde. Mille ble derimot forbanna når jeg skulle snikfotografere han her. “MAMMA, EG SER DEG!” Han forstod selvsagt hva som var på ferde, så han smilte derfor litt ekstra. Bjørn Erik også, så de to highfivet der bak.
Vårt lille rede. Syklene låste vi selvsagt godt i hverandre hver gang vi gikk fra dem, også her, selv om vi følte oss nokså trygge.
Jeg fikk en forespørsel i går om å være litt flinkere til å tipse dere om hvor vi er når vi er på ferie. Litt mer spesifikt hva ting heter, navn på fornøyelser, hoteller spisesteder o.l. Jeg veit at jeg lover det hver bidige gang vi er ute å reiser, jeg har alltid en plan om å lage et sluttinnlegg som oppsummerer alt, men så renner det dessverre ut i sanden når man etterhvert lander der hjemme. Nå skal jeg derimot prøve å bli litt flinkere.
Vi bruker ekstremt lang tid på å finne ut hvor vi skal bo på disse feriene våre. Bjørn Erik er klar i talen, han vil ikke bruke mer enn et viss beløp per natt, men det tas selvsagt hensyn til hvilken by vi besøker, for noen steder er selvsagt mye dyrere enn andre, og da må vi justere beløpet litt opp. Standard og beliggenhet er noe av det viktigste for meg, så vi går mye frem og tilbake før vi finner noe vi begge kan være enige om.
El Paseo er vårt hjem her i Miami de første fire nettene. Det ligger midt i smørøyet av South Beach, så bilen kan mer eller mindre stå. Et fantastisk koselig lite sted, midt i en liten gågate, som blir kalt “Española Way”, hvor det yrer av folk hele dagen og natta lang. Vi valgte faktisk et rom ut mot hovedveien isteden for ut i gågata, for jeg tipper det kan bli noe høy lyd her utover kvelden og natta. Jeg ligger med vokspropper i ørene hver bidige natt, og flokken min er så sliten etter alle opplevelsene vi inntar hver bidige dag, så de flater ut og sover non-stop hele natta uansett lyd eller ikke, men vi tenkte det var greit å slippe musikken som spilles.
Hotellet har “valet parking”, noe dyrt, men vi har nå allikevel valgt å benytte oss av det. Hotellbetjeningen er utrolig serviceminded, rommene store og i stil med “art deco” miljøet her. Det beste i tillegg til beliggenheten, må være disposisjonen av solsengene på stranden. De er gratis, så sant du ikke trenger parasoll som oss, den koster 20 dollar.
Vi kunne selvsagt bodd noen hundre meter lenger vestover, og fått et mer fancy hotell med basseng for samme prisen, men hotellet har så absolutt høy nok standard for min del. Basseng så tidlig i ferien er derimot ikke særlig attraktiv heller. Lille snuppeline har nemlig trange øreganger, og får nesten alltid ørebetennelse etter å ha badet i basseng, og med tanke på hvor mye syk hun har vært i det siste, foretrekker vi sjøen.
Hotel El Paseo, det en fryd å bo her hos deg, utrolig koselig og starte og avslutte dagene i denne levende gaten du ligger i!
Vi bor i andre etasje, og her finnes det et felles oppholdsrom hvor vi det går an å lage seg en kopp kaffe, slenge seg ned foran en PC eller rett og slett nyte synet av den koselige gågaten fra den lille verandaen.
Jeg ønsker dere alle en super duper dag! Klem fra Nina
