Jeg trodde ikke et gikk an å glede seg så mye til å ta tog, men når man aldri har gjort det før i en alder av tretten år, og man i tillegg er Mille, så er det stort. Jeg personlig har altså gledet meg mest til å være med barnebarnet Falk, mens Mille har hatt togturen hjemover igjen som sin storfavoritt.
Jøss, har ikke jentungen min tatt tog før? Det er da man føler man er feilet litt som mamma, for det er som barn man synes slike ting er mest moro. Derfor har jeg bestemt meg for å gjøre den turen her så koselig som mulig. De beste sitteplassene er bestilt, vi har komfort vindusplass begge to, og vi har nesten bært på oss brokk etter å ha snopet med oss masse digg fra butikken.
Så da satt vi her da, i deilig avslappende togmodus og legger sakte men sikkert den ene byen etter den andre bak oss. Vi skravler, analyserer livet, surfer litt på nettet, oppdaterer de hjemme og så tar jeg meg en liten 5-minutter i ny og ne. Vi er begge enige om at det å ta tog er deilig, og spør du Mille, så er det faktisk best. Jeg er helt enig, så vi skal garantert gjøre det her igjen.
Jeg er så glad og takknemlig for flinke kreative venninner. Kjære Randi har overgått seg selv igjen, dere husker hun som tegnet Bjørn Erik, Pippi og meg på sin unike måte, les gjerne her, og jeg hadde hele roen når jeg spurte om hun kunne være så snill å lage kortet til Falk sin navnedag.
Det finnes faktisk et par ferdig kort å få tak i på bokhandleren som gratulerer med navnedagen, men de er så gørr kjedelige. Så kom jeg på Randi, hun er gull verdt, for hun lager de fineste kreasjoner. Så hvorfor ikke overlate dette til hun som kan det best?
Så da gikk turen innom Randi sitt eventyrlige hjem på veien bortover til Oslo, og som dere ser, dette kan hun. Kortet ble helt nydelig, så yndig, og laget som en liten drage. Temaet er selvsagt sauer, siden vi ga gyngesau i gave, og jeg er altså så fornøyd. Dette ble nesten som en gave i seg selv, et lite kunstverk.
Så da kan dere jo gjette hvem som allerede har fått spørsmål om hun kan lage Mille sitt konfirmasjonskort til neste år…
Akkurat nå er vi er godt i gang med dagen allerede, og jeg skal selvsagt skrive mer om det ved en senere anledning, men nå som gaven er avslørt for dagens midtpunkt og foreldre, tenkte jeg å fortelle dere om gaven Falk fikk av oss.
Ideén om å få laget den robuste gyngesauen, ble faktisk til lenge før vesle Falk var påtenkt. En venninne og jeg var på en julemesse, og en av utstillerne hadde en rekke flotte hjemmelagde kunstverk å tilby. Blant annet utallige lekesauer i alle farger, både med og uten meier. Jeg falt pladask for disse ulldyra laget av villsau fra Island, særlig når de til og med tålte at meg “gamlå” satt opp på. “Hvis jeg noen gang får et barnebarn, så skal gi dem en sånn fantastisk sau”, og som dere ser, det løftet holdt jeg.
Vi var lenge usikre på om vi måtte ta av meiene får å få plass til den i bilen, eller om vi rett og slett måtte ha den på taket, men som der ser så gikk det akkurat. Sauen er nå på plass i festlokalet, og jeg er så spent på hva Kristin og Dennis synes om den. Jeg tenker i alle fall at:”Bæ, bæ lille lam, har du noe ull?”, kommer til å bli flittig sunget i tiden fremover 🐑
I skrivende stund sitter jeg i baksete i bilen som skal ta meg og resten av flokken til Oslo. I morgen skal vi nemlig feire navnedagen til vesle Falk i Rådhuset, og jeg gleder meg altså så til å endelig få klemme han igjen. Nå er det over en måned siden sist, og jeg vet han har begynt å fæle litt over fremmede. Han er i den skeptiske alderen, men jeg håper det ikke tar for lang tid før han tør å sitte på fanget mitt igjen. Vi skyper opptil flere ganger om dagen, så det kan jo hende han gjenkjenner stemmen min og ikke minst hun gale dama med det grønne håret som alltid roper:”Heihei lille Falke-mann!”
Den grønnhåra dama er altså så til de grader i farmor-modus nå, men i går var det andre boller. Da heiv jeg meg nemlig inn den endeløse feiringen av Turbonegro sitt 30 års jubileum. I kjent stil ble demin jakken med nypåsydde patcher hentet frem, og Bjørn Erik og jeg var en av de første som entret dørene på favoritt konsertstedet Folken.
Det er ganske spesielt å få oppleve gutta i egen hjemby. Folken er noe helt for seg selv når det er stappfullt, og med ihuga Turbo fans til stede blir det livlig. Det ble fort intimt og som sagt livlig, så jeg var rask med å trekke meg tilbake opp på balkongen. Det å dundre i sammen i en moshpit er nemlig ingenting for den frøkna her, da er det best å holde seg på god avstand.
Konserten var dessverre over på et blunk, men vi fortviler ikke. Vi skal på tur igjen allerede til neste helg, og da får vi oppleve dem igjen. 30 års jubileet fortsetter videre og vi kommer til å hive oss på så ofte vi kan.
Bjørn Erik har fått laget 30 stk. skjeggvoks til jubileet som han flittig gir bort.
Hvis dere zoomer inn på panna mi her så ser dere at Turbojugend Haakonsvern har gått berserk med glitteret sitt igjen. Selv om jeg dusja i morges, finner jeg fortsatt glitter på de rareste steder.
Det er ikke rart det tar tid å få rydda på loftet, og at vi gang på gang avbryter prosjektet og lar det ligge i månedsvis. Dette tar tid dere, for det er ikke bare bare å bære ned, sortere, kaste og rydde i system, ikke i den familien her. Vi setter nemlig av langt tid til å mimre, som nå, når vi fant tre poser med Ringenes Herre figurer.
Bjørn Erik er storfan, og alle ungene og jeg til dels har arvet hans eventyr/fantasy entusiasme. Han hauser oss opp hver bidige gang det lanseres nye filmer av kjente (i hans øyne) eventyrforfattere, for han har garantert lest dette før og da formelig sitrer han av spenning og store forventninger.
Det var intet unntak da Ringenes Herre ble lansert. Dennis var så vidt gammel nok til å få lov å se filmene, men Pelle måtte vente noen år til. Mille har forsøkt å se filmene tre ganger nå i nyere tid, men vi har måttet stoppe hver bidige gang orkene dukker opp, det blir for skummelt. Hun har derimot for lengst fått se alle de tre Hobit filmene, og der var hun enig med oss, disse var helt fantastiske.
Men la oss gå tilbake til Ringenes Herre. Med filmene ble det lansert en rekket figurer og gutta våre fikk disse til alle bursdager og julefeiringer i årevis. De ble først stående og lekt med på Dennis sitt rom, men etterhvert flyttet de inn til Pelle. Stakkers lille fine Pellemann, jeg husker ennå han fælet over at en av figurene lyste om natta, men å rydde de bort kom ikke på tale.
I dag kom altså figurene ned fra loftet igjen, og det var en fryd, nesten noe andektig å pakke ut alle de 39 herlighetene på spisebordet. Jeg spurte forsiktig om vi burde selge dem, for man kan faktisk få en ganske så fin sum for dem, men blikket jeg fikk av Bjørn Erik var nok til å forstå at det ikke kom på tale. Så nå er de pakket fint ned igjen, samlet denne gangen, til et av barnebarna kanskje får lyst til å lufte og leke med dem igjen.
Dere kan tro jeg fikk kjeft for å ha puttet et “snilt” våpen på han her…
Da var høstferien i gang for fullt for lille snuppeline-mor også. Endelig er hun tilbake på Fossanmoen rideleir, og dette dere, har hun altså gledet seg til helt siden hun forlot eventyrplassen i fjor sommer, les gjerne her og her.
Fossanmoen Islandshester har altså rideleir for de som har fylt 12 år og oppover, og er reine drømmeplassen for alle oss hesteelskere. At de i tillegg har stor ekspertise på vår favoritt hesterase er et ekstra pluss, og det at Mille får ha med seg sin Sol er magisk.
Klokken elleve i dag stod duoen pakket og klar til å hentes av Torstein. For første gang skulle Mille få lov til å sitte på i en hestetrailer, og det i seg selv synes hun var stort. Tenk det dere, jeg kjørte ikke med oppover, skulle ikke hjelpe henne, Mille skulle ordne alt selv.
En hoppende glad Mille har allerede skypet med oss tre ganger i dag. Hun har hatt sin første ridetime, og var strålende fornøyd med tilbakemeldingene fra trener Perly. De har lagt en liten plan på hva det skal terpes på, så Mille er så til de grader tent på morgendagen allerede.
“Hest er så absolutt best”, hilsen tenåringen som klarer alt sjøl 💕
Mille har pakket alt selv, og bært alt selv, og det var ikke lite hun mente hun trengte å ha med seg denne gangen. Hun har målt opp betfiber, vitaminer, telt epler og gulrøtter og til og med drasset med seg sukkermelasse og bøtter oppover. Jaja, “I say nothing”.
Snille stallvenninner var med og hjalp til at alt utstyret satt riktig.
Da var hundebesøket over for denne gang, og Tinka spratt omtrent ut av sitt gode skinn når eieren kom og hentet henne. Det ble veldig tomt etter henne, men jeg tenker allikevel det skal bli godt å ikke ha flere pass før til neste år igjen. Vi skal nemlig ut på reise tre helger fremover nå, og så er det plutselig bursdagen til Mille. Rett etter det kommer Kristin, Dennis og Falk på besøk, og når de har reist banker jo julen forsiktig på døra. Det kan med andre ord være greit å kun ta hånd om de dyrene vi har selv.
Nå er det endelig høstferie på ungene i Stavanger også, og i morgen reiser snuppeline for andre gang på rideleir opp til Fossanmoen Islandshestsenter. Hun hadde egentlig lyst til å tilbringe en uke der i sommerferien også, men da var det dessverre fult. Hun fikk derimot karra seg til en av de 16 plassene i høstferien, så i morgen bærer det oppover igjen. Sol skal selvsagt være med, så i tillegg til å ha vært på treningshelg disse dagene her har hun vaska og pusset alt av utstyr som skal være med.
Noe annet som vi har ordnet denne helgen, er ørene til Mille. Hun sliter en del med hørselen, og har funnet ut etter diverse legebesøk at det produserer en del ørevoks i ørene hennes. Hun synes ikke det er noe kjekt å gå til legen å få de skylt, det er for skremmende og stresser henne noe veldig, men en venninne av meg var innom i går og foreslo at vi skulle teste ut ørelys metoden.
Ja, ørelys har jeg hørt om før, men jeg har aldri trodd på det. Det høres rett og slett for godt ut til å være sant. Kan et lys dra ut ørevoksen?
Det hadde fungert for venninnen min, og jeg fikk faktisk et par lys i gave for, kremt, 15 år siden, og joda de lå fortsatt innerst i medisinskapet. Så da var det bare å kjøre på, få det testa.
Mille la seg noe uvillig ned med et håndkle rundt skuldrene (stod det i bruksanvisningen) og vi gjorde klar en bolle med vann til å slukke flammen med. Lyset ble stukket godt inn i øret, jeg dro i øreflippen så det åpnet seg mer, og så tente vi på i motsatt ende. Det tok cirka 10 minutter å få det brent ned til det var en centimeter igjen av lyset over det røde merket. Så var det bare å vente i spenning på resultatet, så da satte Bjørn Erik igang med å klippe opp biten som var igjen.
Aiaiaia, joda her var det ørevoks, i hvert fall i det ene øret. En klump på 1 X 1 cm rullet ut på bordet i sammen med mange små ørevoksbiter. Hmmm, Bjørn Erik tror fortsatt ikke det er sant, han mener noen har putta det inn i lyset fra før av. Jeg derimot velger å tro at dette er ørevoksen til Mille. Jeg forsøkte å lese meg opp på dette på forhånd, forsøker å forstå prosessen der varmen skaper trykk og trekker ut ørevoksen, men det er allikevel ganske så utrolig. Så utrolig at vi har bestilt ti lys til. Jeg skal nemlig klippe opp en ubrukt en og sjekke ut hvordan den ser ut inni før den tas i bruk, og skal jeg teste de ut på meg selv også.
Jeg glemte å fortelle dere at Mille synes dette var helt himmelsk. Nå går hun rundt og knipser seg selv rundt hodet. Hun mener hun så vidt klarte å høre knipselyden før, men nå var den faktisk helt tydelig.
Har noen av dere testet ørelys før? Var resultatet noenlunde likt?
PS! Jeg har fjernet bildet av det jeg tror kom ut av øret, for en tenåring kan med åra kanskje synes det er litt dumt at det ligger ute på nettet.
Det skjer svært lite for tiden. Jeg bare diller og daller rundt her hjemme i min egne lille boble. Går tur på tur ute på Lundsneset med hundene, fortsetter med ryddesjauen vi har begynt med på loftet og er taxi for Mille som skal i stallen. I tillegg så diskuterer Bjørn Erik og jeg litt frem og tilbake rundt skolestarten til Mille. Tar opp det som fungerer og ikke fungerer, og tar de nødvendige telefonsamtalene som trengs for å få alt på stell. Siste finish er gjort rundt gaven til navnedagen til lille Falk, den er straks ferdig og vi har så vidt begynt å planlegge bursdagsfeiringen til lille snuppeline. Jeg har med andre ord nok av småting å holde på med, dagen går på et vis rundt, det føles godt å være Nina.
Mille sin gamle babyseng er tatt ned fra loftet, og skal pusses og males klar til Falk kommer på besøk i neste måned.
Vi går i gjennom alt av ting og tang, og planen er å kvitte oss med 2/3 av alt på loftet. Det er godt jeg pimpet opp lekehuset ute skikkelig i sommer, for da er det plass til ennå mer stæsj i det. Bjørn Erik har skiftet batterier i milkshake maskinen, så den flytter ut med en gang.
For to uker siden var hele gjengen å så Toy Story 4, så når disse to gamle kjenningen dukket opp, ville Mille ha de tilbake på rommet sitt igjen. Ehhh nei, det skjer ikke. Sa de kunne få flytte ut i lekehuset, men det nektet hun plent. Så da fyker de opp på loftet igjen, i påvente av at Falk blir litt eldre.
Alle lekehus trenger en chihuahua.
Elskverdige fine Tinka er aldri langt unna. Den to år gamle Australske Cobberdogén holder meg i bevegelse, lokker meg med ut på tur titt og ofte
Så dere NrK programmet “Lindmo” på fredag? Det gjorde jeg, for jeg visste at Gabrielle skulle være med for å snakke om det nye albumet sitt. Jeg ble derimot gledelig overraska da komikeren av ypperste klasse, Lene Kongsvik, også var gjest. Dere kan tro jeg fikk latterkrampe da hun snakket om det siste showet sitt “Rett fra Navlen”. Det handler om at vi kvinner stort sett har det veldig bra, men at livet allikevel kan bli litt for mye. Vi strever med liksomproblemer, der vi småkjekler, blir krenka og irriterer oss overfor hverandre. For alle andre enn oss selv er rett og slett besværlige. Særlig oss damer på 40-50+. Kremt, skyldig!
Lene forteller videre at mange av oss lenge har vært opptatt av barna våre. Vi har vært konstant redde for å gjøre feil, men i voksen alder kommer man til et punkt, der en bryter blir skrudd på. Plutselig er det vår tur. Det er min tur, det er meg og mitt som står i fokus. Da skal vi ikle oss dyreprint, fremheve det vi har igjen av østrogen. Leopard er tingen, og det er et ekstra pluss hvis plagget kan skjule magen på dager vi har mye gass. Ohhhyes, dere kan tro jeg kjente meg igjen, så flaut!
Det ble snakka om mye annet også. Ting ble satt på spissen, men det skumle dere, var at jeg kjente meg igjen. Når det ikke var meg hun snakket om, så var det venninnene mine. Temaer som trening, champagne, helårsbading og og yoga kom opp, og jeg lo så jeg grein. Når hun i tillegg var borti “jeg gidder ikke lenger å please andre, jeg har blitt så gammal nå at jeg gir faen, nå gjør jeg som jeg vil, jeg skal kvitte meg med alt som ikke gir meg energi”, da så Bjørn Erik bort på meg og bare rista på hodet, for dama tøtsja bort i alt som er nogenlunde sant.
Så morsomt, for gjett hvem som har fått seg nytt superundertøy…i leopard? Joda, hun som ikke trener. Med stor ny hettejakka på i tillegg, så har dette blitt den nye outfitén denne frua her ikler seg når hun skal finne sofaen. Sofagrisen har med andre ord pimpa seg opp.
