Vi har ikke de aller største reiseplanene på agendaen de neste dagene, men bare det å få nyte hverandre uten å være styrt av klokka, er et stort pluss. Vi kommer nok uansett ikke til å ligge på latsiden, for det er nok av ting å ta seg til i vakre Stavanger.
Dagen i dag startet med klem fra en god venninne over en tallerken egg, bacon og en kanelsnurr. Det var egentlig hun som ymtet innpå at hun trengte en klem og derfor ville treffes, men møte oss i mellom var som vanlig like kjærkomment for meg. En skulle kanskje tro vi på et tidspunkt finner metningspukntet og ikke har mer å snakke om og diskutere, men med så mye som skjer for tiden, går vi aldri tomme.
Tiden gikk så alt for fort som vanlig, men siden Mille er litt i ulage for tiden, og helst ikke bør være så mye alene hjemme, var det viktig å komme seg hjem i normal tid. I tillegg syntes jeg det er koselig å ta i mot henne etter endt skoledag, nå som vi endelig skal ha påskeferie i sammen.
Sammen har vi jentene laget påskeegg til heile hurven. Det er ingen av ungene som liker det samme snopet, så de er alle nøye planlagt. Jeg tror jeg kommer til å lage påskeegg og julestrømper til ungene mine så lenge jeg lever. Det er en liten kjærlighetsgest fra meg til dem, som jeg vet de setter pris på. Derfor ble det besøk på posten også. To egg er på vei til Oslo, for her er det ingen forskjellsbehandling, alle skal få ♡
Vi skal være en del her hjemme de nærmeste dagene, så i morgen er det planlagt en skogstur for å plukke ris. Jeg elsker å pynte til påske, og ris i alle krukker og vaser er så absolutt et “must”. Akkurat nå derimot, skal jeg invitere snuppa ned på litt TV-kos. Hun har blitt bitt av samme basill som meg, og elsker å se Greys…
Ønsker dere alle en super helg og ikke minst en riktig god påske til dere som er så heldige å begynne på den allerede!
Jeg lovet meg selv å dra meg ut av det mørke hølet jeg ramla i i går, og jeg synes nå jeg klarer meg noe bedre i dag. Jeg har fortsatt en tøff og lang kamp foran meg, men dere som nå kjenner historien min, vet at den er jeg villig til å ta. Man er til syvende og sist ansvarlig for sin egen lykke, og man kan rett og slett ikke la ting man har kjært renne bort i sanden uten å kjempe.
I morgentimene hadde jeg to avtaler på Ortopediteknikk med snuppeline, så da var det bare å komme seg opp og legge surmulinga til side. Det koselige var at Bjørn Erik plutselig hadde tid til overs, så han dukket også opp på Mariero. I forhold til tidligere besøk, har det de siste par årene vært en drøm å få laget spesialsåler til Mille. Hun er så trygg og godt vant til menneskene der nå, og gleder seg til hvert bidige besøk.
Vi var som vanlig veldig spent på hvordan det står til med føttene til frøkna vår, og kan altså konstantere at hun kun har vokst et par millimter i føttene siden i fjor høst. Størrelse 43 for en ti-åring er nå forsatt “vaksent” synes jeg, men Mille selv virker ikke å bry seg noe særlig. Så lenge hun klarer å finne sko hun liker, spiller det ingen rolle at hun nå bruker samme skostørrelse som de voksne brødrene sin.
Siden Bjørn Erik joina oss, kjørte han Mille til skolen etterpå og ga meg resten av dagen “fri”. Mille skal nemlig være med en klassevenninne hjem fra skolen, han skal fortsette med dugnadsarbeid for den amerikanske fotballen så jeg, jeg skal igjen ha masse alenetid.
Siden humøret har vært så som så det siste døgnet, valgte jeg å ta meg en liten svipptur til byen. For jeg blir faktisk litt lykkeligere av å shoppe. Dette høres sikkert noe i overkant arrogant ut for mange, men det gjør faktisk noe med meg å spandere en ting eller to på meg selv. Det skjer sjeldent, for som regel er det ungene som trenger noe og ikke jeg.
Så hva ble meg hjem denne gangen mon tro? Jo, en masse deilige blomster som pryder rundt meg på alle kanter nå. Jeg blir altså så glad av å hvile øynene mine på blomster, særlig de jeg fikk tak i denne gangen. I tillegg kjøpte jeg inn et lass av frisk frukt. Den har jeg nå vaska og satt fram. Tidligere har jeg hatt frukten liggende i kjøleskapet, men ser vi spiser mye mer når vi har den innen rekkevidde. Prikken over i-en, var to lysestaker. Jeg fikk som tidligere nevnt i gave ny blomstervase og matchende fat, og selv om jeg kanskje ikke trengte flere lysestaker, var det som sagt deilig å unne seg noe nytt.
Noen mener kanskje man ikke kan kjøpe seg lykke, men joda, i små mengder er det fullt mulig, i hvert fall for denne dama her…
Nye ukeblader gir meg også en viss form for lykke…
Nå skal det avtales noen møter til neste uke, og så skal jeg finne favorittstillingen min i sofaen…med Pippi. Jeg har opptak fra hele ukens “4-stjerners middag”, er ikke det deilig tidsfordriv?
Ønsker dere alle en superduper finfin helg!
Hilsen en Nina, som er litt lettere til sinns i dag ♡
I dag har jeg fortsatt på prosjekt “Mille sitt rom, tøy til Fretex og leker til flykningmottaket”. Endelig ferdig!
Hadde ikke trodd at frøkna skulle sette så stor pris på dette, men i kveld går smilet hennes trill rundt. Hun har nemlig fått alle klærne sine som hun tidligere hadde i skapet på badet, inn i klesskapet på rommet sitt. Det var visst det som var det kjekkeste med å få rydda rommet sitt.
Samtidig har vi gitt vekk nesten alle lekene som var i skapet til flykningbarna. Nadia som er vår kontaktperson, og som skal ta i mot disse lekene, er ikke tilbake i Stavanger før den 12, så jeg tror bilen kommer til å bli ganske full til slutt. Bjørn Erik måtte nemlig opp på loftet i dag, og da ramla det ned et par ting til. For hvor mange puslespill trenger vi egentlig? Eller barnesykler? Nei, vet du hva, nå er jeg veldig klar for å gi dette vekk, så det heller kan komme til nytte.
En del lekekasser har også blitt erstattet med vanlige hyller. For her om dagen ble vi nemlig overraska med en stor pose med bøker. Mange flotte hestebøker som nå pryder veggen. Mille var tidligere veldig glad i å lese, så nå skal Bjørn Erik og jeg forsøke å dytte henne i den retningen igjen. En god bok får gjerne tankene og drømmene til å vandre litt, og akkurat nå så tror jeg Mille hadde hatt veldig godt av det ♡
Drømmefangeren fra sommerferien på Bali, har endelig kommet opp…
Endelig er det plass til klær i skapet i steden for leker…
Se så mange fine bøker hun har fått arvet…
Den nye fuglen “Sunny” er aldri langt unna sin kjære “Snow” ♡
Nå skal jeg se å få lokket han far med på å se enda en episode av Mammon. Vi så ikke den første serien, så vi forsøker i disse dager å få unnagjort den før vi begynner på den nye. Utrolig spennende, synes jeg!
Ønsker dere alle en fortsatt koselig kveld, klem Nina
Nå er det beina på bordet, etter en magisk lang dag med gode venner. Mille og jeg var ute av dørene her tidlig for å lunsje med gjengen, for deretter å rusle bort i hallen og gjenta suksessen fra i fjor, nemlig forestillingen Disney on Ice. Tok selvfølgelig plenty av bilder, men de får jeg heller dele med dere i morgen. For nå er det deilig biffmiddag på gang. Mille har reist i trippel-bursdag og blir borte hele kvelden, så nå er det voksentid.
Bjørn Erik kokkelerer mens Tonje, Pelle og jeg ler så vi griner når vi ser opptak av TV2 sin serie “Huskestue”. Har dere sett det før? Guriland for en deilig lett humor. Morsomt å se Dag Otto Lauritzen kjempe seg gjennom fødselssmerter mens programleder Kristian Ødegård gnir seg i hendene og ler.
Nei, nå er det mat dere! Jammi, det så jammen meg godt ut!
Ønsker dere alle en superkoselig lørdagskveld, nyt den.
Mange fikk helt sikker med seg at jeg etterlyste den snille mannen som uten at jeg fikk det med meg, betale varene mine i butikken sist fredag, når jeg ikke hadde dekning på kontoen, les her. Jeg syntes han fortjente en stor, stor takk, og ville derfor forsøke å finne han når jeg kom hjem fra ferien. Med god hjelp fra dere, tok det faktisk ikke lange tiden, før meldingene tikket inn. Bilder fikk jeg også, men alt gikk så fort den dagen, at jeg var veldig usikker på om det var den rette mannen.
Etterhvert kom meldingen jeg hadde håpet på. Min mystiske hjelper, nærmere bestemt Frank, var funnet. Han hadde ikke selv fortalt dette til noe, men hadde faktisk hatt en sterk følelse av at det var riktig å hjelpe meg akkurat der og da. At det faktisk var en mening med det at han var på riktig sted til rett tid den dagen. Hjertesukk, er det mulig?!
Vet dere hva som er det fine oppi det her? Våre veier har faktisk krysset før, faktisk to ganger. Mille har lenge trodd (helt til sist jul, hvor vi så oss nødt til å fortelle “sannheten”), at denne mannen er den ekte julenissen. Hun har fått klem av han (nektet omtrent å slippe den god varme favnen hans) på Sykehusbarn sine juletrefester. Husker hun var helt bergtatt av denne koselige fyren, som faktisk hadde helt ekte nisseskjegg.
Gå gjerne inn på disse to mimreinnleggene her og her og se møte mellom dem…
Det som er så koselig å vite oppi det hele, er jo at tilbakemeldingene rundt denne mannen er akkurat det jeg hadde håpet og trodd på på forhånd. De som kjenner han forteller at han er et godt og varmt menneske, som “ser” hele deg. En annen ting som jeg også synes er ganske så fint oppi det hele, er at han har et barnebarn som heter Mille ❤
Nok en solskinnshistorie og ta med seg videre ❤
Ønsker dere alle en fantastisk flott helg!
Vit at jeg setter utrolig stor pris på dere, klem Nina
Jeg har lovet meg selv siden fredag, at jeg skal sette meg ned i fred og ro å etterlyse verdens snilleste kar som var så elskverdig å hjelpe meg den dagen. Men jeg trenger hjelp fra dere, ok?
Det har seg nemlig sånn at jeg rett før avreise til Gdansk på fredag, heiv meg i bilen for å handle i lokalbutikken Coop Prix her på Hundvåg. Pelle skulle være hjemme alene hele helgen, og skulle i tillegg passe på lillesøsteren sin Mille fra søndag til mandag. Det siste mannen min Bjørn Erik skulle gjøre før vi dro, var å handle mat til ungene. Han ble veldig forsinka på et kurs den dagen, og glemte ut omtrent alt som stod på handlelista. Plutselig var det to timer til flyet vårt gikk, og stressnivået var på vei opp.
Pelle hadde allerede fått rikelig med lommepenger, og jeg hadde liten lyst til å gi han mer. For som 18-åring er det ikke mat man prioriterer hvis man plutselig får et par ekstra lapper mellom henda. De hadde nok gått til mer “sprell” på byen på lørdagskvelden, og det ville jeg unngå for enhver pris.
Mens Bjørn Erik stressa med å gjøre seg klar, og sjåføren vår stod og trippa for å få oss avgårde, dro jeg for å få skaffe de siste tingene. Synes jeg var ganske så flink, og fikk unnagjort alt på et par minutter, men så skjedde det flaueste ever! “Ingen dekning på kontoen”! SALIKATT! Kan dere tenke dere noe verre en fredags ettermiddag?!
Det hadde selvfølgelig ikke vært noe stort problem hvis jeg hadde tatt med meg mobilen min, men den lå selvfølgelig allerede godt planta i reiseveska mi i bilen som skulle kjøre oss ut til flyplassen. Jeg hadde kun med meg den bittelille rosa “tomme” partypungen min, med bankkort og førerkort i. Herrejemeni, jeg følte meg altså så dum. Dum og rådløs. Følte at alle som stod i køene rundt meg tenkte at “stakkars damen med det lilla håret. Hårfarge har hun råd til, men ikke pølser og pizza til ungene sine. Blææææ!
Plutselig så jeg en av naboene mine. Skreik despera utt: “HALLO DU!”, for jeg husket selvfølgelig ikke navnet hans. “Jeg er nødt til å få låne mobilen din. Må få ringt Bjørn Erik asap, for jeg har null dekning på kontoen!” Stakkars, han ble jo helt overrumpla av meg, stressekjerringa, som begynte å få samme farge i ansiktet som på håret. Han turde ikke annet enn å slenge til meg mobilen sin…som jeg forøvrig ikke skjønte bæret av. Etter mye om og men, fikk han hjulpet meg å slå nummeret hjem. Ganske så fortvila og en smule sinna, fikk jeg stotra fram at kontoen måtte bli fylt opp, MED EN GANG! Herregud for et styr!
Enda en smule heitere i pappen (hvis det var mulig), fikk jeg karra meg tilbake til kassa for å igjen dra kortet. Dama i kassa derimot, satt bare å smilte og lo og sa følgende:”Det der trenger du ikke. Det er gratis i dag”. What?! “Nei, nei, nei, jeg har ordna meg nå, jeg har faktisk penger og kan betale”, kom det fra meg. “Det går greit, det er allerede tatt hånd om”, sa hun og så mot utgangsdøra hvor en mann hastet avgårde.
Jeg ble helt satt ut, helt paff, og klarte ikke der og da å summe meg nok til å få fatt på denne utrolige mannen og få takket han. De rundt meg ble nok også ganske overraska. Stemningen letta flere hakk, og den pinlige situasjonen som tidligere hadde oppstått var plutselig bytta ut med livlig gla´prat. For en snill kar, men hvem var han?!
Jeg fikk et lite glimt av han, så kanskje dere Hundvåg-folk kan hjelpe meg? Synes jo virkelig han fortjener å få vite hvor utrolig stor pris jeg satte på han den ettermiddagen. For en gest! Dette skjedde altså på Coop Prix her på Hundvåg, rundt klokka 15:30. Han var en godt voksen mann, skalla og med grått langt skjedd. Han hadde rød jakke på seg, og jeg innbiller meg at det kanskje var et arbeidsantrekk.
Jeg synes virkelig det er verdt et forsøk det her. Sjansen for at han bor her på øya, eller en av de andre øyene utenfor, er ganske stor. Hvem var det som var så elskverdig mot meg?
I dag har det gått i ett siden klokka seks. Allerede halv ni var jeg på plass på sykehuset, men det får jeg heller skrive om litt seinere i uka.
Får nå har jeg bretta opp ermene og gått løs på rommet til Mille. Hun har slitt en evighet nå med å klare å rydde det selv. Hun har alltid vært veldig opptatt med å ha tingene sine på faste plasser, i systemer. Hvis ikke, klarer hun nesten ikke å leke med dem. Det er nesten som om hun har et lite snev av autisme, for hun liker ikke forandringer. Har snakket med de andre foreldrene som også har Sotosbarn, og det går igjen som en rød tråd det der.
I det siste har jeg altså merket at hun har begynt å lukke døra si inn til rommet. Hun orker ikke å se på alt rotet, og vil heller ikke at jeg skal se det, og bli minnet på at noe må gjøres. Derfor har vi begge tatt et skikkelig skippertak i dag. Kasta tre poser allerede med ødelagte eller ubrukelig ting, laget to fulle kasser med nostalgiske herligheter som skal på loftet (Bjørn Erik himler med øya) og så har vi pakket en sekk med masse forskjellige greier som hun skal gi bort til Robin i helgen.
Jeg ser hun storkoser seg med å putle med det her, så lenge jeg er med å pusher henne i riktig retning. Jeg foreslår praktiske løsninger, sånn at alt får fast plass og er lett tilgjengelig. I tillegg tar vi oss god tid til å ta farvel med kjente og kjære ting. Vi går nøye i gjennom dette, så hun ikke blir lei seg. For det er ikke bare bare å fjerne tingene hennes ser jeg. Jeg må hoste frem de gode argumentene, men det har til tross for litt frem og tilbake, gått ganske så greit.
Vi er ikke helt ferdige ennå, men nå har Mille tatt seg en lang pause for å reise på skolen med Bjørn Erik å ha spillekveld med de andre i klassen. Jeg har valgt å bli hjemme denne gangen, for å få ferdig hele prosjektet. Bare det å sette meg ned en time her nå foran Macén gjør at jeg mister litt av lysten til å fortsett, men jeg er nødt til å skjerpe meg å hente frem siste rest av pågangsmot. Det blir jo tross alt veldig koselig til slutt ♡
Mille ble så gira av denne ryddinga at hun valgte å vaske hele buret til Snow også…
Dere kan tro Mille synes det var kjekt å få systematisere Disney Infinitiv figurene.
De gamle barnehagebildene er byttet ut med det nyeste klassebildet…
Litt trist å ta farvel med denne gjengen her, men kanskje noen vil ha brukt for dem om noen år? Jeg har tross alt tre barn, og da må det være lov å håpe på barnebarn ettervært… Nei, da får jeg karre meg opp i andre etasjen igjen. Mille er tilbake om en times tid, og det hadde vært kjekt å overrasket henne med å ha alt klart.
Endelig helg og som vanlig er den like kjærkommen. Vi har absolutt ingenting på agendaen, for Mille vil gjerne ha en venninne på overnatting i morgen. Kaja kommer ikke før seint på kveden, så det kan hende gjengen må ut å lufte seg en liten tur. Det skal visst komme snø, og jeg håper virkelig værmelderne har rett. For jeg elsker snø, alt blir så mye lysere og vakrere da.
Vi har endelig kvittet oss med jula, eller endelig og endelig fru blom. Jeg synes egentlig det var riktig så koselig å ha den framme denne gangen, og merker godt at stua og spisestua er mye mørkere nå. Tror nesten vi er nødt til å gå til anskaffelse av en stålampe å ha i hjørnet hos Pippi. For jeg kan ikke leve sånn i mørket.
Ellers har jeg sitti og dratt meg i håret siden klokka fem. Jeg fikk nemlig overraskende en ny Mac til jul, MacBook Pro, og hadde lovet meg selv å forsøke å gå over til den i dag. De fleste hadde nok jublet over å få en ny duppeditt å leke med, men den dama her er skepiskt til all ny elektronikk. Særlig når jeg er nødt til å tenke annerledes. For denne gangen må jeg ikke gå i samme fella å fylle den opp med nesten 70.000 bilder. Jeg er nødt til å jobbe mot en ekstern harddisk, og det gir meg hodebry til tusen. Ikke bare bare det altså, for jeg elsker å laste opp alle bildene mine i Picasa, for så å redigere de i PicMonkey. I Picasa har jeg ansiktgjennkjennelse på alle bildene, noe jeg veldig ofte har bruk for. Nå må jeg legge hodet i bløtt, å finne ut hvordan jeg best mulig klarer å holde styr på alt. Jeg har allerede forsøkt meg en gang på den nye Macén, men det ble total krasj og munnhuggeri uten like. Denne gangen var de rundt meg noe mer mottagelige for alle “musta” mine, og når vi i tillegg fikk hjelp av en tidligere IT-gurukollega av meg, løsnet det, vel i alle fall noe.
Skal forsøke på nytt i morgen å ta den i bruk, for jeg må jo snart gi den en sjangs. For det er ikke til å stikke under en stol at den gamle begynte å bli noe treg. Så treg at de fleste rundt meg stadig har fått høre det. Det kan neimen ikke være enkelt alltid å være han mannen min. Han er verdens snilleste som gir avkall på så mye selv, for å glede flokken sin. Ble selvfølgelig kjempeglad for den nye presangen, det var alt for mye, så nå er det på tide å vise at jeg setter pris på den. I will, I promise ❤
Da tar jeg kvelden dere! Tror jeg skal finne frem det gamle Backgammon spillet vårt, og begynne på en årsturnering med han far.
Ønsker alle dere fine folka der ute en riktig god helg!
Jeg har fått urinveisinfeksjon, og veit av erfaring at det eneste som hjelper er antibiotika Selexid. Sitter her med en spinnvill kattunge og en supertrøtt Pippi-luska og venter på at legekontoret skal åpne. Tiden går alt for sakte.
Har faktisk allerede vært på jobb. Jeg var ekstra tidlig på an for det var lite kø på veiene, men kjente allerede på bybrua, at dette ikke ville holde. Løp febrilsk på do et par ganger og forbanna meg selv for å ha svetta meg ut av dørene hjemme. Ville vel ikke innrømme det, tenker jeg.
Det var med andre ord ganske bortkasta å pynte seg med søt Bambi-julegenser i dag. Har veldig lyst til å hoppe i joggisen, men får holde ut litt til. Kan være greit å lyse litt opp på legekontoret etterpå…
Vi får skrives seinere!
Ønsker dere alle en superduper bittelille julaften!
Når jeg og venninnen min var sammen for leden, og spøkte med at det søren meg var travelt å begynne å jobbe igjen, og at vi ikke helt skjønte at vi hadde tid til det, må jeg i dag innrømme at det var ganske så nært sannheten. All kreditt til alle dere alenemødre og fedre. Det kan søren meg ikke alltid være enkelt.
Jeg gledet meg til å komme meg gjennom forrige uke, og nå ser det ut som om kommende dager blir like travle. Jeg merker jeg surner litt, og må ta meg i sammen for å ikke gi opp før jeg har begynt. Vel, gir opp gjør jeg aldri, men jeg kjenner at ting godt kunne vært litt enklere for tiden.
Det hele toppet seg når jeg var ute og kjørte sist, og merket at bilen luktet brent. Fikk helt panikk, for bilen har vært på verksted tre ganger de siste fjorten dagene. Jeg har ikke peiling på bil, bryr meg “døllten” bare den fungerer. Sist gang var alt galt, og jeg så på hele Bjørn Erik at dette ville koste skjorta. Jeg visste ikke hvor mye, men når jeg skulle pakke en del julekalenderting nå, lå regningen oppi posen med alt bortgjemt stasj, dog betalt, men jeg holdt på å kaste opp. Det er søren meg ikke rart han tiet, nå like før jul. Han ville nok ikke se meg deppa før han dro, tenker jeg.
Nå må jeg komme meg i dusjen å få bilen på “sykehus” igjen. Det er helt tydelig noe muffens, og jeg kjenner jeg kvier meg for å kjøre den ut dit. Må ha leiebil, for dagen er proppfull av avtaler. Dere kan tro jeg gleder meg til kvelden!
Dette var absolutt ikke drømmeinnlegget å starte uken med, men sånn får det bli av og til. Håper fine dere har en bedre start på uken!
