I dag skulle jeg så gjerne ha vært i Oslo og hjemme hos mammaen min, for i dag har hun bursdag. Jeg skulle ha sunget Wenche Myhre sin sang for full hals:
Når man blir 66, først da tar livet til 🇳🇴 Når man blir 66, da gjør man som man vil Når man blir 66, først da blir livet kult Når man blir 66, kan man trå til for fullt
Mamma, er nok det snilleste menneske på jord. Hun setter alle andre først, og glemmer seg selv til tider. Det er godt å vite at hun får venner på besøk i dag, at noen er der for henne og feirer henne slik seg hør og bør. For det fortjener hun, gode, snille mammaen min ♥ ♥ ♥
Jeg regner med at mamma sitter spent og venter på telefoner og meldinger fra oss alle. Jeg må bare få hjem Mille fra overnatting, så skal vi nok få sunget for henne. Det skal Facetimes og tralles over en lav sko, for noe må vi jo gjøre for henne. Avstanden kjenne alt for stor i dag, men takket være god teknologi, er vi ikke så langt unna allikevel.
I dag skal vi på stor hagefest med 200 feststemte venner. Om ikke lenge skal jeg opp å begynne å krølle mitt nyfarga hår, som takket være Andrea, ikke er blått lengre, men prangende lilla. Skåret i gleden, er at min kjære Bjørn Erik har blitt syk. Han har tatt over stafettpinnen etter at Pelle og Mille har slitt i evigheter, så nå ligger han faktisk til sengs for å prøve å klare noen timers moro seinere. Han hadde virkelig hatt godt av å senke skuldrene litt. La jobb bekymringer og annet kjas og mas ligge, men det ser litt skummelt ut.
Han er altså så snill han fine mannen min. Selv på bryllupsdagen vår, som jeg dessverre klarte å forkludre til, klarte han allikevel å ordne opp og legge til rette overraskelser. Han sørget for at vi til tross til min dårlige planlegging, klarte å gå til sengs med et smil den kvelden. Takket være han, klarte vi å ta vare på “oss”. Det er søren meg ikke rart at hjertet mitt fortsatt banker for den kjekkassen.
Grunnen til at jeg klarte å rote det til den dagen, er fordi jeg har takket ja til å være med i en spennende gruppe, som skal være med å fronte “Stavangeren”. Dette er en av landets mest spennene revyscener, og for meg var det en ære å bli spurt om å være en av ambassadørene i ressursgruppa. Det er slikt engasjement jeg liker, og det kom som bestilt. Når jeg derimot i forkant ble spurt om hvilken dag det passet å møtes, styrte jeg unna ridetimen til Mille, og tenkte meg ikke om når jeg foreslo min 20 års bryllupsdag. Avtaleboka mi glemte nemlig å minne meg på det.
Jeg var selvfølgelig skamfull og flau, når jeg gikk den kvelden. Bjørn Erik derimot, sa at det nok ordnet seg, hvis han fikk lov å treffe meg etter møteslutt. Uff, det der var ikke greit altså, men har man gjort en avtale, ja da må man holde den, okke som. Jeg dro til Scandic Stavanger Park Hotel og fikk servert bobler på takterrassen, mens han, jo han dro og fikk oppleve minstejenta vår opptre på skoleavslutningen. Tenk det, dere! Hvor har hodet mitt vært i det siste?
Uansett, kvelden ble magisk! Vi har en unik evne å gjøre det beste ut av det vi får utlevert. Mille ble filmet på skoleavslutningen, så jeg fikk rost henne opp i skyene, jeg fikk møtt gjengen som fremover skal ha det mye “lått og løye” og ikke minst fikk jeg feiret bryllupsdagen med min kjære. Han stod nemlig og tok i mot meg på brygga i Stavanger, og inviterte meg på enda flere bobler på en av uterestaurantene han vet jeg liker best. Deretter ble jeg ført til bords til hvit duk og strålende oppvarting på “Fish & Cow”. Fnisende og smågode i farta, havna vi deretter på den smellen på selveste 7eleven. Vi takket nemlig nei til dessert på restauranten, for en stor Frozen Yoghurt med vanilje toppa med et lass av sjokoladesaus, fristet mer. Så slik avsluttet vi altså dagen vår. Ruslende småbrisne på brygga, mens vi slafsa i oss hver vår megais. Ikke så verst, faktisk ganske så fint…
Disse begynner å bli gode og slitte nå. Ringene er laget av våre gamle forlovelsesringer og min mors og bestefars gifteringer… Porselensbryllup krevde en “porselensklokke”, mente Bjørn Erik.
Nei, nå må jeg snart komme meg i dusjen. Det ser ikke ut som om det blir kjolevær, men det er 18 grader ute, så jeg får vel finne frem noe finstas.
Måtte dere fine kjære lesere ha en fortreffelig lørdag! Vi skrives mer i morgen.
Hurra for Bjørn Erik og meg, tenk i dag har vi vært gift i 20 år!
Jeg har bryllupet friskt i minne, som en av de mest spektakulære dagene i hele mitt liv. Nervene var i høygir, for jeg har aldri vært noe fan av “skikk og bruk”, og ikke visste jeg hvordan gjestene vill motta alle twistene mine. Ingenting gikk etter boka, men jeg angrer ikke et sekund, bare se her hvor kjekt vi hadde det.
Så hvordan har disse årene fortont seg med min aller beste venn? Vel, vi holder nå fortsatt koken, og jeg er ikke i tvil om vi kommer til å stå ved hverandres side livet ut. Det er og blir oss, det er det ingen tvil om.
Det er nok mange grunner til at vi fortsatt holder stø kurs. Respekten for hverandre, tryggheten og ikke minst det at vi fortsatt “leker”. Vi er så barnslige til tider, at ungene skjemmes, men det er godt å ta seg en pause av og til i alt alvoret. For vi har nok av utfordringer å ta tak i, men det ha vi jo alle. Det er jo det som er selve livet, å stå på i sammen, i både i motvind og medvind…
Hmmm, og hvordan skal denne dagen feires mon tro? Ikke vet jeg. Jeg har booka møter i hele dag, hadde helt glemt at det kanskje var lurt å være tilgjengelig. Har til og med rota det så til at jeg ikke får med meg Mille sin skoleavslutning i kveld, og det er jo ikke bra. Klokken syv er jeg ledig (hint, hint), så kanskje jeg blir tilgitt da, time will show…
I går på vei hjem fra Oslo, ble jeg altså ringt opp av to sprudlende ungdommer, nemlig Kristin og Dennis. De er for tiden i Las Vegas og lever ut drømmene sine, og oppi eventyret, gikk altså eldstemannen min ned på kne og fridde til prinsessa si. En strålende fornøyd Kristin proklamerte i gapskratt og glede:”Endelig skal du bli svigermoren min på ekte!”
Ja, tenk det dere! Fineste Kristin skal snart bli konemor, og jeg formelig følte lykken til dem begge gjennom telefonen. Jeg fikk historien bak ringkjøpet Dennis hadde holdt skjult for henne, hvordan han hadde gått ned på kne og hvorpå Kristin selvfølgelig hadde svart ja. For det er jo de to, det har vært det lenge nå, og jeg tvilte ikke et sekund på at denne dagen ville komme.
Nå gjenstår det bare å se når datoen for selve bryllupet blir, og ikke minst hvor de har tenkt å ha det. Jeg vet hvordan de helst vil gjøre dette, og får de det til, blir det like spektakulært som alt annet disse to turtelduene får til. Gratulerer så mye med forlovelsen, Kristin og Dennis! I Love You both!
For en gledelig nyhet!
Klem fra strålende fornøyd mamma og snart svigermor
Pelle og jeg skal på tur i sammen for første gang på lenge. Jeg kan ikke huske sist gang dette skjedde, men nå skal vi altså til tigerstaden og virkelig slå ut håret.
Det er litt tungt å ta farvel med resten av huset. Mille er ikke i form, og når pappaen har store planer for hele helgen, kjenner jeg det er litt tungt. Godt det er meldt fint vær her også, så det ikke gjør all verdens ting om de tar noen små turer ut selv om småen er litt pjusk. Den største utfordringen er nok hesten, men tror rett og slett jeg bare får la Bjørn Erik ta de rette valgene denne gangen. Tror ikke han har vondt av å styre skuta helt på egenhånd, han fikser det.
Det er noen flotte dager vi har lagt bak oss nå. Jeg har bodd ute i hagen og kjenner jeg setter utrolig stor pris på den bittelitte flekken min. Jeg har bestemt meg for å bruke den mye mer enn det jeg har gjort tidligere. I fjor tok jeg meg ikke tid til det, men kjenner det er rein terapi for kropp og sjel å slippe alt en har i hendene og heller nyte stillheten der. Jeg går fortsatt på medisiner for huden min, som gjør at jeg må beskytte meg maksimal, men med femti faktor og stor solhatt har jeg full kontroll.
Hund og eier er nokså like. Litt i sola og litt i skyggen…
Alltid beredt…
Jeg loffer konstant rundt i den nye Me&i kjolen min… Snow og Yellow fikk være med ut i hagen for aller første gang… Gul kiwi, ananas i biter (fra boks), jordbær og blåbær ble en innertier hos jentene. Med vaniljesaus og raspa kokesjokolade på, kan dette anbefales på det sterkeste…
Det føles nesten som lørdag, sikkert fordi vi har så mye kjekt å se frem til de nærmeste dagene.
I går var vi og besøkte de som ikke lenger er i blant oss. Av erfaring, er det veldig vanskelig for Mille-mor og besøke grava til “bessen”. Savnet er fortsatt stort, så hun gruet seg veldig til å være med meg.
Jeg tror uansett det er godt for henne å venne seg til at vi gjør dette hver gang vi er i Oslo. Hvis vi utsetter det, er jeg redd hun aldri klarer å bearbeide sorgen. Vi får heller håpe den store smerten avtar, og at hun etterhvert ser frem til de små samtalene og minnene vi henter fram når vi sitter der og steller og gjør det fint.
For selv om det er tungt, er vi allikevel enige om at det er godt å få gråte litt. Det er på en måte godt og vondt på samme tid å vie oppmerksomhet til de vi har vært så glade i. Mille har et stort følelsesregister, og jeg lot henne få lov å reagere. Hun var sint og lei om hverandre, for hun synes dette er forferdelig urettferdig.
Vi plukket med oss litt hvitveis rett bortenfor grava til “bessen”, satte oss ned på en benk og spiste litt sjokolade for deretter å dra til neste gravlund hvor mine besteforeldre hviler. Mille fikk aldri møtt dem, men det lettet henne å se hvor fint et slikt besøk kan være, når den store sorgen for lengst har avtatt.
Det gikk altså bittelitt bedre denne gangen. Vi var to ganske fornøyde tupper som etterhvert ramlet inn dørene til “mommo” med is til hele gjengen.
Nå skal vi ta oss en biltur opp på Ekeberg. Mille har aldri vært der, kanskje de har minigolf som i “gamle dager”?
Ønsker dere alle en fortsatt finfin dag, klem Nina
Vi har hengt i sammen halve livet, og jeg blir altså aldri lei. Han er klippen min, som alltid støtter og løfter meg opp, og jeg er sjelegald for at han er min ♥
Bjørn Erik har hatt masse å stri med i det siste. Oljekrisa rammet også han, noe som ble en stor omveltning for vår lille familie. Jeg finner han ofte sittende i dype tanker, men når jeg spør hva han tenker på, vifter han det bort og smiler tappert. Han tror alltid på bedre tider, er positiv og gir aldri opp.
Det er et privilegium å få ha slik en mann ved sin side. Ikke bare er han en karaktersterk fin fyr med gode verdier. Han virkelig kjemper og går i kamp for folk, selv om det til tider gjør han upopulær. Jeg er til tider sprekkeferdig av stolthet, han er så til de grader et godt menneske, og det er nok derfor det er så utrolig lett å elske han.
Gratulerer så mye med dagen, Bjørn Erik! Lovelu a lot ♥
Vi er endelig i Oslo! Nå er vi godt innlosjert i sofakroken til mommo, og roen har senka seg. Formålet for turen denne gangen er å henge med mommo så klart, men også å la Mille få oppleve 17. mai på selveste Karl Johan. For meg som er ihuga korpsentusiast, er det et stort “must” å la alle ungene mine få oppleve de aller aller beste. Jeg har fortsatt venner som spiller i Kampen Janitsjarorkester. Jeg er på grinestadiet hver gang jeg opplever dem, og jeg regner med at det blir litt rusk i øyet denne gangen også. Kongens gardister er også stort for meg. De er jo et eventyr i seg selv, og jeg håper virkelig Mille synes dette samme. Guriland som jeg gleder meg!
Jeg håper selvfølgelig å få klemt litt på eldstemannen også. Det er ikke så lenge siden sist vi så hverandre, men jeg kan ikke være i Tigerstaden uten å få et glimt av han. Kanskje han vil være med meg en tur rundt på et par gravlunder. Jeg forsøker alltid å finne tid til de som ikke er her blant oss lenger, for det gjør meg godt “å slå an en prat.”
Ellers skal jeg på et veldig spesielt besøk i morgen. Jeg skal nemlig se på en ny hund. Helt sant! Verdens nydeligste lille krabat trenger nytt hjem, og hos oss er det alltid hjerterom. Det er dessverre flere som har meldt sin interesse, før jeg tok kontakt, så det er mye som må klaffe for at hun skal bli min. Time will show…
Nei, nå må jeg legge vekk Macén. Ønsker dere alle en fantastisk fin Pinsehelg!
Ja, nå pakkes det til Oslo turen i morgen, Warsawa turen med jentene i neste uke, samt til Mille sitt Hege-besøk som finner sted neste helg. Bjørn Erik reiser på jobb i morgen, men er også på oppdrag i dag, så det er bittelitt “Texas” her i heimen akkurat nå. For jeg kan jo ikke bare reise fra huset, uten å shine det opp. Det er så mye koseligere å komme hjem når alt er på stell. I tillegg så skal jo Pelle være hjemme, og han må jo også få ha det litt fint rundt seg. Han skal tross alt feire 17. mai uten oss for aller første gang, og det er jo bittelitt spesielt.
Bjørn Erik trodde i utgangspunktet at han skulle være bortreist i nesten to måneder, så han har stått på som en helt og ordnet masse. I tillegg til å ha laget en egen skog til meg i stua, har han gjort klar hagen både foran og bak. Jacuzzien er også i fikset, så nå nytes finværet ute til enhver tid.
Har blitt ganske så koselig, ikke sant? Ganske kreativ han hunken min…
NEI, jeg leser IKKE Se og Hør, og det står heller ikke et par rosa crocs under hagebordet…thihiiii.
Nå skal jeg komme meg i dusjen, og komme meg opp på legekontoret og ta den månedlige blodprøven. Jeg går som sagt på medisinen Isotretinoin for huden min, og sjekkes regelmessig. Resultatene var visst ikke så gode sist gang, så i dag er jeg fastende og krysser fingrene for at det der kun var et engangstilfelle.
Jeg er snart på vei i et møte, men har allikevel tid til å dele gårsdagens spennende dag. Jeg hadde som sagt litt vondt i magen, fordi gamlefar atter en gang var å finne i amerikansk fotballdrakt, men jeg hadde ikke trengt å uroe meg. Det går gjerne ikke like raskt som før, i hvert fall ikke så tidlig i sesongen, men at han fortsatt klarer å “slå i fra seg”, er helt sikkert. Han fikk til et par taklinger der ute på banene, og jeg så han formelig oste av testosteron og glede etterpå.
Dette var kun en treningskamp mot Haugesund, men for gutta var nok dette allikevel dønn alvorlig. For meg som ikke har sett dem på en evighet, synes egentlig det fløyt ganske så bra. De fikk til mange lange gode pasninger, og dro inn poeng etter fleng og vant. Lagets nivå og form, blir nok allikevel målt mer reelt neste helg, når Eidsvoll 1814s kommer på besøk. Da vil vi nok for alvor få en indikasjon på hvordan det står til i år. Det blir nok en helt annen thriller, tenker jeg.
Det er et flott anlegg Lura Bulls spiller på, og i går når været viste seg fra sitt aller beste, dukket det opp flere gode venner for å se på. Tror nok han far synes det var litt stas å ha sin egen heiagjeng. Han fortjener det, flinkingen min. For hvem hadde trodd at denne dagen atter en gang skulle komme? 43 år og så absolutt fullverdig spiller. Han har sårt savnet dette miljøet, og jeg må innrømme at det har jeg også. Det er godt å komme seg ut i frisk luft, og skue så mange flotte mannebein, thihiiii.
Skulle dere trenge å finne på noe kjekt neste lørdag, så sjekk ut dette arrangementet her. Da møtes finalelagene fra i fjor Lura Bulls vs Eidsvoll 1814s, så det blir nok kuler og krutt, tenker jeg. Inngang koster 50,- men barn under 12 år er gratis. Kiosken er oppe, og ryktene sier at det skal bli en solfylt helg igjen, jippi!
Nå må jeg grave meg ned i noen papirer, før jeg må haste ut av dørene her. Det ser ut som om det skal bli fint vær i dag også, så kanskje stemorsblomstene jeg kjøpte inn for noen dager siden, kommer i jord også. Det er lov å håpe.
